Det finansielle systemet

Det finansielle systemet er ein viktig del av økonomien og har tre hovudoppgåver:

• gi personar og bedrifter moglegheiter til å låne og spare
• gjennomføre betalingar
• handtere risiko

I eit velfungerande finansielt system blir oppgåvene gjennomført på ein sikker og effektiv måte. Eit system som er robust mot forstyrringar, gir lågare risiko for finansielle krisar.

Det finansielle systemet består av mange ulike marknader, institusjonar og infrastrukturar. I rapporten har vi gruppert systemet i finansmarknader, finansføretak og finansiell infrastruktur, sjå tabell 1.

Tabell 1

Brukarane av systemet er stort sett alle som deltar i samfunnet: bedrifter, offentlege føretak og dei aller fleste personar.

I ein utvida definisjon av det finansielle systemet kan det vere naturleg å ta med fleire aspekt. Det kan for eksempel vere institusjonar og mekanismar som gir sikkerheit for inngåtte kontraktar, og som sørger for truverdig informasjon til effektiv kredittformidling og risikohandtering. Det gjeld tilsyn, regulering, rettsregister, rekneskap, revisjon, kredittvurdering og annan finansanalyse.

Figur 1 viser ei forenkla skisse av det finansielle systemet. Personar, bedrifter og føretak med sparemidlar er teikna inn øvst. Personar, bedrifter og føretak som låntakarar er teikna inn nedst. Det finansielle systemet, der sparinga blir formidla til investering gjennom marknader og føretak, er teikna i midten. I praksis er aktørane som regel både spararar og låntakarar. Bankane skaper pengar når dei gir eit nytt lån til ein kunde, sjå boksen Skape pengar i kapittel 2. Betalingar og risikostyring skjer også i all hovudsak i det finansielle systemet. Den finansielle infrastrukturen gjer transaksjonane mogleg. Ei meir detaljert skisse av det finansielle systemet ville ha inkludert Noregs Bank, som sjølv er deltakar i det finansielle systemet og blant anna har som oppgåve å legge til rette for effektive og sikre betalingar.

Hovudoppgåvene til det finansielle systemet

Gi personar og bedrifter moglegheiter til å låne og spare

Dei fleste treng å låne pengar ein eller fleire gonger i løpet av livet. Privatpersonar låner til utdanning, bustadkjøp, større forbruksutgifter eller for å dekke opp for midlertidig inntektsbortfall. Samtidig har dei fleste behov for å oppbevare pengar når inntektene overstig utgiftene, det vil seie når dei sparer. Personar kan for eksempel spare for å bygge opp pensjonsmidlar, for å ha ein reserve til uføresette utgifter eller for å ha nok eigenkapital til å kjøpe bustad. Det finansielle systemet gir privatpersonar moglegheiter til å låne og spare slik at dei kan tilpasse forbruket over livsløpet uavhengig av når inntektene kjem. Figur 2 illustrerer dette.

Bedrifter kan ta opp lån for å finansiere investeringar i eigedom, utstyr, utvikling og produksjon og for å handtere betalingsforpliktingar i dårlege tider. I gode tider treng bedriftene plasseringsmoglegheiter for å stå betre rusta til å handtere dårlege tider, løpande betalingsforpliktingar og framtidige investeringar. Det finansielle systemet skal bidra til at sparinga går til lønnsame investeringsprosjekt.

Staten og kommunane kan også låne for å finansiere investeringar og for å finansiere viktige utgifter ved eit tilbakeslag i økonomien. På same vis treng dei sparealternativ når tidene er gode. Den norske staten har sidan 1990 spart ein stor del av petroleumsinntektene sine i den internasjonale finansmarknaden gjennom Statens pensjonsfond utland.

Når inntekta aukar i eit samfunn, er det ein tendens til at både gjeld og finansielle fordringar aukar enda meir, sjå figur 3.

Til alle tider er det nokre privatpersonar, bedrifter og myndigheiter som treng å låne mens andre har behov for å plassere sparemidlar. Sparing blir formidla i det finansielle systemet til investeringar både mellom gruppene og innanfor kvar gruppe. Moglegheita til å låne og spare i utlandet gjer at summen av sparinga i alle gruppene ikkje treng å vere lik summen av investeringane i gruppene. Eit velfungerande finansielt system formidlar finansiering på ein effektiv måte og fremmar dermed økonomisk stabilitet.

Finansføretak og finansmarknaden står mellom dei som sparer, og dei som investerer. Spararane ønsker sparemoglegheiter med ulik bindingstid og risiko. Finansføretaka og verdipapirmarknadene tilbyr svært mange ulike typar spareprodukt. Utviklinga på dette området er løpande, med nye produkt som kjem til og eksisterande som fell frå.

Bankane mottar sparing i form av innskot, og dei gir lån. Det er berre bankar som har lov til å ta imot vanlege innskot frå allmenta. Bankane fordeler sparinga på mange investeringar (låntakarar). Det reduserer risikoen for at bankane blir påført tap. Bankane har også spesialisert seg på å vurdere risikoen til låntakarane. Myndigheitene har sett i verk ulike tiltak for at det skal vere sikkert å plassere innskot i norske bankar, blant anna innskotssikring, sjå kapittel 2.3.7 Innskotsgaranti i Noreg. Spararane kan derfor ha innskot utan å måtte vurdere korleis bankane plasserer innskota.

Banksparing er spesielt fordi bankinnskot også blir brukt til å gjere betalingar, og derfor fungerer som pengar. I dag er bankinnskot det dominerande betalingsmiddelet i utvikla land. Dei fleste som sparer i bank, ønsker derfor at midlane skal vere raskt tilgjengelege, det vil seie at dei bør vere likvide. Les meir i boksen Likviditet i kapittel 1. Samtidig ønsker mange som tar opp banklån, moglegheit for lang nedbetalingstid. Bankane speler her ei viktig rolle ved å gjere om kortsiktige innskot til langsiktige utlån. Dette kallar vi løpetidstransformasjon. Les meir om løpetidstransformasjon i kapittel 2.3.1 Oppgåvene til bankane.

Forsikringsføretak og pensjonskassar opptrer også som mellommenn og mottar sparing som er øyremerkt pensjon. Midlane blir hovudsakleg investert langsiktig i norske og internasjonale finansmarknader.

Store bedrifter, staten og kommunane kan ta opp obligasjonslån eller hente aksjekapital i verdipapirmarknaden. Der mottar dei sparemidlane direkte frå spararane utan å gå vegen om finansføretak. Bankar fungerer likevel ofte som mellomledd ved at dei legg til rette for transaksjonen.

Gjennomføre betalingar

Dei fleste av oss gjennomfører betalingar kvar dag. Vi betaler rekningar i nett- eller mobilbanken og betaler for varer i butikken. Vi kan betale med kontantar eller med bankinnskot, kalla kontopengar. Det er Noregs Bank som utferdar kontantar basert på etterspørselen frå brukarane, sjå kapittel 3.1.1 Kontantar Kva som bestemmer mengda av kontopengar, er omtalt i kapittel 2.3.1 Oppgåvene til bankane.

I ein rein byteøkonomi må kvar av partane i ein transaksjon finne fram til eit bytemiddel som den andre parten aksepterer. I ein pengeøkonomi kan alle gjere opp med eit allment gyldig bytemiddel: pengar. Pengar kan vere setlar eller myntar, som er allment gyldige blant anna fordi det er fastsett i loven at dei skal vere det. Men det kan også vere kontopengar, som er allment gyldige i den grad dei kan bytast i kontantar til same beløp. For at betalingssystemet skal fungere effektivt, må ulike former for pengar ha identisk verdi (éin-til-éin-forhold). Det gjeld også ved eventuell innføring av digitale sentralbankpengar (sjå boksen Digitale sentralbankpengar i kapittel 3.2). Dei fleste transaksjonane i økonomien blir gjort opp med kontopengar. Tillit til banksystemet er ein føresetnad for at kontopengar skal vere allment akseptert. Les meir om pengar i boksen Kva er pengar?

Det finst mange bankar, og svært mange betalingstransaksjonar finn stad, også mellom bankane. Transaksjonane med kontopengar må gjerast opp. Det skjer i eit oppgjerssystem. Der kan for eksempel 1000 betalingar mellom Bank A og Bank B summerast (nettast), sjå figur 4. Alle dei 1000 betalingane blir gjort opp og blir gyldige når B betaler A denne summen – eller vice versa. Dei aller fleste betalingar mellom bankane blir gjort opp i Noregs Bank i såkalla sentralbankreservar, som er innskota bankane har i Noregs Bank. Det betyr at bankane gjer opp seg imellom ved å overføre midlar mellom kontoane sine i Noregs Bank. Noregs Bank styrer mengda sentralbankreservar ved å tilby utlån og innskot til bankane. Dette blir kalla marknadsoperasjonar. Dei vanlegaste marknadsoperasjonane er F-lån og F-innskot, sjå Noregs Banks nettsider.

Eit pengesystem forenklar byteverksemda betydeleg. Det reduserer transaksjonskostnadene i økonomien og legg til rette for betre samfunnsmessig arbeidsdeling. Eit velfungerande betalingssystem er kjenneteikna av at pengeoverføringar blir gjennomført på ein sikker måte, til avtalt tid og til låg kostnad. Betalingssystemet er ein sentral del av infrastrukturen i eit land og er viktig for stabiliteten til den nasjonale valutaen, det finansielle systemet og økonomien generelt.

Handtere risiko

Både personar og bedrifter ønsker å forsikre seg mot risiko. Forsikring mot for eksempel brann, tjuveri og bilskadar kan kjøpast av skadeforsikringsføretak. Livsforsikringsføretak og pensjonskassar sel forsikring som gir utbetaling ved blant anna uførleik og tidleg død. Dei tilbyr også individuelle private pensjonar og kollektive pensjonar knytt til arbeidsforhold som supplement til den offentlege pensjonen gjennom folketrygda.

Bedrifter kan ønske å sikre seg mot ulike økonomiske risikoar i tilknyting til verksemda. Det kan vere risiko knytt til framtidige prisar på innsatsvarer og ferdige produkt. Andre eksempel er valutakursrisiko og risiko for endra rente. Ved hjelp av finansielle instrument og derivat kan bedriftene fjerne eller redusere slike risikoar. Dei som sel derivat, kan styre risikoen sin ved at dei tilbyr sikring til kundar med motsette behov, dekker risikoen ved å eige dei underliggande instrumenta eller sel risiko vidare til andre. Kapitalmarknaden bidrar også til spreiing og omfordeling av risiko knytt til investeringar. Dei som sparer, kan styre risikoen ved å eige verdipapir med ulik risiko. Spreiingseffekten reduserer også risikoen for dei som sparer i verdipapirfond eller plasserer midlar i formuesforvaltningsføretak.

Bankane er ekspertar på å vurdere risiko i investeringsprosjekt som søker lån. Dei som har innskot i bankane, kan derfor overlate slike vurderingar til bankane. Risikoen for innskotskundane blir også redusert ved at bankane spreier (diversifiserer) utlåna sine på mange låntakarar, og ikkje minst ved at innskot er sikra gjennom ei sikringsordning. Innskotsgarantien gjeld inntil 2 millionar kroner i kvar bank vedkommande har konto. Bankane er også særskilt regulert av myndigheitene.

Tilsyn med og regulering av det finansielle systemet

Eit velfungerande finansielt system er svært viktig for ein moderne økonomi. Dersom det ikkje lenger blir mogleg å gjennomføre betalingar eller å få lån, vil konsekvensane for heile økonomien raskt bli store. Derfor er det finansielle systemet gjenstand for meir regulering og tilsyn av myndigheitene enn dei fleste andre sektorar i økonomien, sjå også Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet. Les meir om dei viktigaste risikotypane i det finansielle systemet i boksen Risikoar i det finansielle systemet.

Regulering av det finansielle systemet skjer i første rekke gjennom lovar og forskrifter. Det krevst løyve frå myndigheitene for å opprette finansføretak eller for å utføre spesielle tenester i det finansielle systemet. Med løyvet følger også omfattande krav, og gjennom tilsyn følger myndigheitene med på om føretaka overheld krava. Dersom krava ikkje blir overhaldne, kan løyvet inndragast.

Krava kan vere knytt til mengda av eigenkapital eit føretak skal ha, at eigedelane (aktivaa) skal vere likvide, eller at styret og leiinga skal vere eigna til å drive verksemda. Reguleringane kan dels vere direkte, for eksempel i form av forbod mot å drive visse aktivitetar. Eller dei kan vere indirekte i form av kapitalkrav som avheng av kor stor risiko institusjonen tar. I finansmarknadene omfattar reguleringa ofte sjølve marknadsplassen, for eksempel i form av kva grupper som kan delta. Det er også krav til informasjon til allmenta, aktørar og myndigheiter, sjå boksen Omsetning av verdipapir: børs og OTC i kapittel 1.

Målet med reguleringa er å sikre at det finansielle systemet er stabilt og effektivt. Finansdepartementet har ansvaret for å fremme forslag om lovgiving for det finansielle systemet til Stortinget. I all hovudsak er det også Finansdepartementet som gir løyve til etablering av nye institusjonar eller andre verksemder. Eit unntak er interbanksystem, der Noregs Bank har konsesjonsmyndigheit på grunn av si sentrale rolle i, og sitt ansvar for, betalingssystemet. Betalingar bankane imellom blir gjort opp i interbanksystema.

Finanstilsynet har hovudansvaret for å føre tilsyn med at verksemdene i det finansielle systemet driv i samsvar med dei lovane og reglane som gjeld. Dei har også moglegheit for å pålegge nye reguleringar eller gi anbefalingar om praksis til det finansielle systemet. Målet med tilsynsverksemda er dels å sikre at hovudoppgåvene til det finansielle systemet blir utført på ein god måte, og dels å beskytte interessene til brukarane.

Finanstilsynet har også eit særleg ansvar knytt til soliditet, styring og kontroll i bankane. For at betalingssystemet skal vere effektivt og sikkert, må bankane vere det.

Fordi konsekvensane av stans i det finansielle systemet kan vere store, er det viktig at institusjonane og myndigheitene er førebudd på å handtere problemsituasjonar. Det kan avgrense dei negative konsekvensane. Finansdepartementet speler ei viktig rolle i koordineringa dersom det skulle oppstå ein finansiell krise. Noregs Bank kan bidra dersom det er mangel på likviditet, ved å låne ut pengar til bankane mot godkjente sikkerheiter.

Internasjonalt samarbeid

Det finansielle systemet opererer i stor grad på tvers av landegrensene. Derfor er det betydeleg internasjonalt samarbeid om regulering og tilsyn for å fremme finansiell stabilitet. Under den internasjonale finanskrisen i 2008 blei Financial Stability Board (FSB) oppretta. FSB er eit samarbeidsorgan som overvaker og gir anbefalingar om rammeverket for det globale finansielle systemet. FSB består av G20-landa og dei viktigaste organisasjonane og komiteane på feltet.

Baselkomiteen for banktilsyn (Basel Committee on Banking Supervision, eller berre BCBS) er det viktigaste internasjonale organet for regulering av banksektoren. Da komiteen blei nedsett i 1974, dreidde samarbeidet seg i utgangspunktet om å heve kvaliteten på tilsynet med bankane og å betre informasjonsutvekslinga mellom myndigheiter i ulike land om situasjonen i internasjonale bankar. Etter kvart såg ein at det også var behov for eit felles regelverk for kor mykje eigenkapital bankar skal ha, og det såkalla Basel-regelverket blei utvikla. Seinare har Baselkomiteen foreslått regelverk for mange delar av bankverksemda, sjå Vedlegg 2: Regulering av kapital og likviditet.

Det er etablert tilsvarande samarbeidsorgan for forsikring (International Association of Insurance Supervisors – IAIS), for verdipapirmarknader (The International Organization of Securities Commissions – IOSCO) og for betalingssystemet og annan finansiell infrastruktur (Committee on Payments and Market Infrastructures – CPMI). Alle desse organa lagar forslag til internasjonalt regelverk på sine område. I tillegg har bankar og andre viktige marknadsaktørar etablert samarbeidsorgan som utarbeider viktige marknadsstandardar, for eksempel International Swaps and Derivatives Association (ISDA).

Fleire av institusjonane over blir kalla internasjonale standardsettarar. Dei utarbeider forslag til minstestandardar for internasjonalt regelverk på sitt felt. Dette regelverket kan innførast i nasjonal lovgiving, eller det kan bli ståande som ein marknadsstandard som aktørane i praksis må halde seg til om dei ønsker å gjere forretningar på det aktuelle området. Forslaga til regelverk blir ofte innført for både små og store bankar i dei fleste landa. Også EU-regelverket gjenspeglar i stor grad dei internasjonale standardane.

Rammevilkåra for det finansielle systemet i Noreg blir bestemt gjennom EØS-avtalen som regulerer forholdet vårt til EU. Gjennom EØS-avtalen er Noreg ein del av EUs indre marknad for finansielle tenester. Det betyr at vi i all hovudsak har same finanslovgiving som EU-landa.

Det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund – IMF) gjer, gjennom det såkalla Financial Sector Assessment Program (FSAP), regelmessige gjennomgangar av i kva grad landa følger standardane for finansiell sektor, sjå IMF.

Meir informasjon om internasjonal regelverksutvikling kan du sjå i Noregs Bank (2017) «Endringer i bankreguleringen etter finanskrisen i 2008». Aktuell kommentar 5/2017.

1. Finansmarknadene

Finansmarknadene er marknadene for utferding og omsetning av finansielle instrument. I finansmarknadene kan spararar investere i eigenkapital til føretak og gi lån direkte til ulike låntakarar. Hovudgruppene av finansielle instrument er gjeld (obligasjons- og sertifikatmarknader), eigenkapital (aksjemarknaden), valuta og derivat. For gjeld og eigenkapital finst det både ein førstehandsmarknad, der aktørar tar opp lån eller hentar inn ny aksjekapital, og ein andrehandsmarknad for kjøp og sal av eksisterande gjeld og aksjekapital. Marknadsplassen kan vere ein børs, der kjøps- og salsønske blir meldt inn og klarert. Det vil seie at seljaren aksepterer prisforlangande frå kjøparen og kjøparen aksepterer pristilbodet frå seljaren. Når handelen er klarert, kan han gjennomførast. Børsar er eigna for standardiserte instrument som aksjar og statsobligasjonar. Mange andre instrument blir i hovudsak omsett utanom børs, anten via alternative marknadsplassar eller bilateralt mellom kjøparar og seljarar, såkalla «over-the-counter» (OTC). Private obligasjonar, valuta og derivat blir i hovudsak omsett OTC, les meir i boksen Omsetning av verdipapir: børs og OTC.

Finansmarknadene er også viktige for fordeling av risiko i økonomien. Når prosjekt og bedrifter blir finansiert gjennom innhenting av kapital i aksje- og obligasjonsmarknadene, blir risikoen spreidd på mange investorar og långivarar. Dette kan både gi betre tilgang på kapital og betre fordelinga av risiko. Aktørane bruker også finansmarknadene til å styre risiko gjennom kjøp og sal av instrument med ulike risikoeigenskapar. Penge-, valuta- og derivatmarknadene har viktige funksjonar gjennom å omfordele likviditet og ulike risikoar. Desse marknadene blir også brukt til spekulasjon om utviklinga i makroøkonomiske størrelsar og finansielle aktiva. Det bidrar til prisdanninga i marknaden og er eit element i omfordelinga av risiko. I marknader der det er mykje omsetning, blir instrumenta ofte prisa slik at ny informasjon raskt blir gjenspegla i prisane. Dette gir viktig informasjon til både spararar og låntakarar og kan bidra til betre utnytting av ressursane i økonomien.

Myndigheitene regulerer aktiviteten i marknadene og på marknadsplassane, men i litt mindre utstrekning enn det som er tilfellet med finansføretak som bankar og forsikringsføretak. Les meir i Vedlegg 4: Ordliste. Sjå også Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet.

1.1 Pengemarknaden

Pengemarknaden omfattar ulike marknader for gjeld der aktørar kan plassere og låne pengar med inntil eitt års løpetid. Aktørane bruker pengemarknaden i hovudsak til å styre finansieringslikviditeten sin. Dette betyr i kva grad ein aktør har midlar til å møte forpliktingane sine når dei forfell, sjå boksen Likviditet. Banksektoren er den største aktøren i pengemarknaden. Dei viktigaste instrumenta banksektoren har i pengemarknaden, er usikra interbanklån, i hovudsak lån over natta, og sikra lån i form av valutabyteavtalar med løpetid på opptil eitt år. Andre aktørar, som staten, kommunane og andre bedrifter, nyttar seg også av pengemarknaden, i hovudsak gjennom utferding av statskassevekslar og sertifikat. Pengemarknaden omfattar også sikra lån i form av gjenkjøpsavtalar (repoar). Noregs Bank er ein sentral aktør i pengemarknaden. Les meir om pengemarknaden i «Det norske pengemarkedet», Staff Memo 4/2022, Noregs Bank.

Figur 1.1 er henta frå Noregs Banks rapportering av pengemarknadsdata (RPD), som er ei innsamling av transaksjonsdata for den norske pengemarknaden, og som viser dagleg ut- og innlån fordelt på ulike instrument i 2024.

1.1.1 Aktørar i pengemarknaden

Bankane er dei største aktørane i pengemarknaden. Svingingane i likviditeten til bankane (finansieringslikviditet, blant anna sentralbanklikviditet, jf. boksen Likviditet) er i stor grad knytt til oppgåvene bankane har med betalingsformidling, låneformidling og løpetidstransformasjon, sjå kapittel 2.3.1 Oppgåvene til bankane. Anta at ein bankkunde overfører eit beløp frå kontoen sin til ein mottakar med konto i ein annan bank. Da vil banken kunden betaler frå, få redusert likviditeten sin ved at bankinnskotet deira i Noregs Bank blir redusert. Motsett vil banken som mottar kundeoverføringa, få auka likviditeten sin ved auka innskot i Noregs Bank. For å styre slike svingingar i likviditeten nyttar bankane seg av pengemarknaden. Interbanklåna omfattar ikkje berre usikra lån, men også sikra lån, som gjenkjøpsavtalar og valutabyteavtalar.

Forsikringsføretak, finansieringsføretak, kredittføretak og kommunar/fylkeskommunar deltar også i pengemarknaden når dei har behov for å låne eller plassere midlar over korte periodar. Forsikringsføretaka plasserer størstedelen av midlane sine i verdipapir med lang løpetid, men plasserer også midlar kortsiktig i pengemarknaden for å kunne dekke sine nærmaste utbetalingar. For private bedrifter er det i hovudsak dei største selskapa som er store nok til å kunne nytte seg av pengemarknaden, i alle fall som låntakarar. Mindre aktørar kan spare i pengemarknaden gjennom eigardelar i verdipapirfond. Staten er også ein stor aktør og nyttar pengemarknaden til å dekke det kortsiktige finansieringsbehovet sitt gjennom utferding av statskassevekslar. Staten har likviditeten sin på konto i Noregs Bank og er såleis berre låntakar i pengemarknaden.

Noregs Bank er ein sentral aktør i pengemarknaden. Gjennom marknadsoperasjonar styrer Noregs Bank den totale mengda sentralbankreservar i banksystemet (sentralbanklikviditeten). Noregs Bank tilbyr ståande innskots- og utlånsfasilitetar til bankane som ein del av likviditetsstyringa, sjå boksen Noregs Banks likviditetsstyring og overnattarenta.

1.1.2 Usikra pengemarknadsinstrument

Usikra pengemarknadsinstrument omfattar usikra interbanklån, statskassevekslar og andre sertifikat. Omsetninga i usikra interbanklån og innskot er konsentrert rundt dei aller kortaste løpetidene, mens løpetida på statskassevekslar og sertifikat varierer opp mot eit år.

1.1.2.1 Interbanklån og -innskot

I den usikra interbankmarknaden kan bankane låne og plassere hos kvarandre. Hovuddelen av aktiviteten skjer med svært korte løpetider, særleg over natta, sjå figur 1.2.

Dersom ein bank har store netto utbetalingar ein dag, men store innbetalingar den neste dagen, kan han dekke det kortsiktige likviditetsbehovet ved å låne i interbankmarknaden. Meir permanente finansieringsbehov vil banken normalt dekke med meir langsiktig finansiering. Denne bruken av interbankmarknaden forklarer kvifor omsetninga er konsentrert rundt dei aller kortaste løpetidene. Interbankmarknaden blir i hovudsak brukt til den daglege likviditetsstyringa. Hovudfunksjonen til marknaden er å vere ein slags sikringsventil der bankane på kort varsel kan dekke uventa eller kortsiktig bortfall av likviditet.

1.1.3 Sertifikat og statskassevekslar

Sertifikat er omsettelege gjeldspapir med løpetid på inntil eitt år. Sertifikatmarknaden består av ein førstehandsmarknad der sertifikata blir utferda, og ein andrehandsmarknad der sertifikata kan seljast vidare. Staten er den største utferdaren i sertifikatmarknaden, men også bankar, kommunar, kommunale bedrifter, kredittføretak og andre private bedrifter finansierer seg kortsiktig ved å utferde sertifikat. Etter staten er det kommunane som utferdar mest sertifikat i norske kroner. Norske bankar utferdar lite sertifikat i norske kroner, fordi dei i stor grad får dekt det kortsiktige kronebehovet billigare i marknaden for valutabyteavtalar (swap-marknaden), sjå kapittel 1.1.4 Sikra pengemarknadsinstrument.

Sertifikat staten har utferda, blir kalla statskassevekslar og er statens kortsiktige opplåning. Statskassevekslar blir utferda som nullkupongpapir med løpetid på inntil eitt år. Det inneber at dei ikkje har rentebetaling (kupong), men blir utferda til ein kurs lågare enn pålydande verdi og løyst inn til pålydande verdi ved forfall. Forskjellen mellom utferdingskurs og innløysingskurs utgjer «rentebetalinga». Statskassevekslar blir berre utferda i norske kroner og blir notert på Oslo Børs. I førstehandsmarknaden er det Noregs Bank som sel vekslane på vegner av staten. Salet skjer gjennom auksjonar på Bloombergs auksjonsplattform, der alle som får tildeling i auksjonen, betaler same pris («likprisauksjon»). Det er berre eit utval bankar, såkalla primærhandlarar, som har tilgang til å delta direkte i auksjonane. Handlar i andrehandsmarknaden for statskassevekslar kan føregå anten på elektroniske handelsplattformer eller ved at investorar kontaktar ein primærhandlar eller annan meklar som handlar i papira. Primærhandlarane har for eit gitt minimumsbeløp plikt til å stille bindande kjøps- og salskursar på Bloombergs handelsplattform E-Bond.

Nye statskassevekslar blir introdusert på såkalla IMM-datoar, som er den tredje onsdagen i mars, juni, september og desember (forkortinga står for «International Money Market»). IMM-datoane er vanleg brukte forfallsdagar for standardiserte pengemarknadsprodukt, og statskassevekslane forfell på IMM-datoen året etter dei blei lagt ut. I løpet av dette året kan vekselen utvidast slik at uteståande volum aukar. Forfallsdato vil likevel alltid vere eitt år etter at vekselen blei selt i marknaden første gong.

1.1.4 Sikra pengemarknadsinstrument

Valutabyteavtale er det mest brukte sikra pengemarknadsinstrumentet i Noreg. Marknaden for gjenkjøpsavtalar er betrakteleg mindre, men har vakse betydeleg dei siste åra.

1.1.4.1 Gjenkjøpsavtalar (repoar)

I ein gjenkjøpsavtale blir to partar einige om å byte verdipapir mot pengar for ein gitt periode. Avtalen består av to transaksjonar med ulikt oppgjerstidspunkt – eit sal og eit tilbakekjøp – som blir avtalt samtidig. Ved avtaleinngåinga gir den eine parten frå seg verdipapira og får pengar i retur (salet). Ved forfallet i avtalen får vedkommande verdipapira tilbake og gir samtidig frå seg eit førehandsavtalt pengebeløp (tilbakekjøpet). Den som låner pengane, betaler ei implisitt rente som er bestemt av differansen mellom sals- og tilbakekjøpsprisen på verdipapira.

Sidan gjenkjøpsavtalar er lån der långivaren mottar verdipapir som sikkerheit, inneber det liten risiko for långivaren. Dersom låntakaren ikkje skulle gjere opp for seg ved forfallet i avtalen, har långivaren i staden tilgang på verdipapira som er stilt som sikkerheit. I prinsippet kan alle verdipapir som er omsettelege i rentemarknaden, brukast i gjenkjøpsavtalar. Kor mykje ein får låne, avheng derimot av kvaliteten på verdipapiret og kor lett det er å selje det i marknaden. Ein viktig forskjell på ein gjenkjøpsavtale og eit vanleg lån med sikkerheit i eit verdipapir er at i ein gjenkjøpsavtale er långivaren juridisk eigar av sikkerheita i løpetida til lånet. Långivaren kan dermed disponere sikkerheita fram til gjenkjøpsavtalen forfell.

Det er i all hovudsak dei største bankane og hedgefonda som deltar i den norske marknaden for gjenkjøpsavtalar. Det meste av gjenkjøpsavtalar blir gjort med sikkerheit i norske statspapir og obligasjonar med fortrinnsrett (OMF), sjå boksen Lån med sikkerheit. I tillegg blir det gjort gjenkjøpsavtalar med utanlandske papir som sikkerheit og såkalla «tri-party-repos», som inneber at dei to partane som inngår kontrakten, lar ein tredjepart handtere utvekslinga av ytingar dei imellom. Gjenkjøpsavtalar med børsregistrerte papir som sikkerheit, som statspapir og OMF, blir registrert på børs dersom ein av partane i transaksjonen er medlem av børsen, men sjølve handelen blir gjort OTC.

1.1.4.2 Valutabyteavtalar

I ein valutabyteavtale (valutaswap) blir to partar einige om å byte ein valuta mot ein annan valuta for ein gitt periode, sjå boksenDerivat. Dette blir gjort ved eit faktisk byte av underliggande instrument, der partane byter to bankinnskot i dei relevante valutaene. Ved å inngå ein valutabyteavtale kan ein bank som har utanlandsk valuta, men som treng likviditet i kroner, byte til seg kroner for ein gitt periode. Ein valutabyteavtale mellom to bankar kan også sjåast på som eit sikra interbanklån. Forskjellen frå marknaden for gjenkjøpsavtalar er at utlånaren mottar sikkerheit i form av ein annan valuta, ikkje i form av verdipapir. Partane i ein valutabytehandel byter valuta til gjeldande spotkurs i valutamarknaden og avtaler å byte tilbake på eit framtidig tidspunkt til ein kurs avtalt i dag. Denne framtidige kursen blir kalla terminkursen. Forskjellen mellom spotkursen og terminkursen, det såkalla termintillegget, uttrykker rentedifferansen mellom dei to valutaene for den aktuelle løpetida.

Marknaden for valutabyteavtalar er den delen av den norske pengemarknaden med størst omsetning. Det er ein OTC-marknad der store bankar, som hentar mykje finansiering i utlandet, er dei største aktørane. Mindre bankar bruker i større grad den usikra interbankmarknaden for å styre kortsiktige svingingar i likviditeten.

1.1.5 Referanserenter i pengemarknaden

Ei referanserente er ei rente som blir nytta som utgangspunkt for prising av andre finansielle instrument. Referanserenter speler ei kritisk rolle i det globale finansielle systemet. Store verdiar er knytt opp mot desse rentene gjennom ulike finansielle produkt og låneavtalar. Pengemarknadsrenter er mykje brukt som referanserenter.

I 2011 begynte Noregs Bank i samarbeid med Finans Norge dagleg å samle inn og registrere data for usikra interbanklån i overnattamarknaden. Figur 1.3 viser omsett volum per dag. Det volumvekta gjennomsnittet av renta på desse handlane blir kalla Nowa («Norwegian Overnight Weighted Average»). Noregs Bank administrerer og publiserer Nowa dagleg, sjå heimesidene til Noregs Bank. Nowa har i gjennomsnitt vore like renta på bankinnskota i Noregs Bank (foliorenta) sidan ho blei innført, sjå figur 1.4.

Den mest brukte referanserenta i Noreg er Nibor («Norwegian Interbank Offered Rate») med tre og seks månaders løpetid. Seks bankar er såkalla panelbankar og kvoterer dagleg renta for løpetider frå ei veke opp til seks månader. Basert på rentene dei seks bankane rapporterer inn, blir Nibor berekna som gjennomsnittet av fire midtarste observasjonane for kvar løpetid. I Nibor-rammeverket er det lagt til grunn at rentene kvar panelbank rapporterer, skal reflektere renta banken vil krevje for utlån i norske kroner til ein leiande bank som er aktiv i den norske penge- og valutamarknaden, sjå nettsidene til Norske Finansielle Referanser AS. Bankane låner i liten grad ut til kvarandre på lengre løpetid enn over natta i norske kroner. Store bankar gjer det meste av likviditetsstyringa si i norske kroner i valutabytemarknaden, i hovudsak ved å byte amerikanske dollar mot kroner. Når bankane kvoterer Nibor, tar dei derfor ofte utgangspunkt i kva rente dei kan finansiere seg i dollar, og i kva det kostar å byte til seg kroner mot dollar i valutabytemarknaden, sjå «Nibor, Libor and Euribor – all IBORs, but different», Staff Memo 2/2019.

G20-landa har gjennom Financial Stability Board (FSB) tatt initiativ til å reformere referanserentene på grunn av avsløringar av forsøk på manipulasjon av internasjonale referanserenter (Libor-skandalen) og ein nedgang i aktiviteten i den usikra interbankmarknaden i etterkant av finanskrisen. Libor for britiske pund, sveitsiske franc, euro, japanske yen og amerikanske dollar har blitt fasa ut i dei seinare åra og erstatta med nær risikofrie overnattarenter som referanserenter. I Noreg er det etablert ein marknad for rentederivat knytt til den anbefalte alternative norske referanserenta, Nowa. Hausten 2021 begynte publisering av indikative prisar for Nowa-derivat og bilateral handel i Nowa-tilknytte produkt. Sidan april 2022 er det lagt til rette for avrekning (clearing) av Nowa-derivat, og omsetninga i slike derivat har gradvis auka. Uteståande volum låg i mai 2025 på rundt 4400 milliardar kroner, ifølge LCH.

1.1.6 Marknaden for rentederivat

Rentederivat er mykje brukt for å sikre seg mot svingingar i rentene. Bankar er viktige aktørar i denne marknaden. Om ein bank betaler fast rente på obligasjonsgjelda si og i hovudsak mottar flytande rente på utlån til hushaldningar og bedrifter, risikerer banken at renteinntektene blir lågare enn renteutgiftene. Banken kan sikre seg mot rentefall ved å inngå ein rentebyteavtale (renteswap), sjå boksen Derivat. Rentebyteavtalen inneber da at banken betaler flytande rente (Nibor) og mottar ei fast rente (swaprenta). Dermed har banken sikra seg mot svingingar i den flytande renta (Nibor). Det er også mogleg å bruke rentederivat med Nowa som referanserente i staden for Nibor.

Rentederivat kan også brukast til å spekulere i utviklinga i rentemarknaden. Fastrenta i ein rentebyteavtale reflekterer forventningane marknaden har til gjennomsnittleg Nibor eller Nowa over løpetida for rentebyteavtalen. Dersom ein aktør ventar at Nibor eller Nowa vil auke meir enn det som blir prisa inn i fastrenta, kan hen kjøpe ein rentebyteavtale slik at hen betaler fastrenta og mottar Nibor eller Nowa. Dersom forventningane inntreffer, vil aktøren tene på handelen.

Ein framtidig renteavtale (FRA) blir i hovudsak brukt til å ta posisjonar ut frå forventningar om tremånaders Nibor på eit framtidig tidspunkt. Ved å kjøpe ein FRA-kontrakt med tremånaders Nibor som referanserente forpliktar ein seg til å betale den faste FRA-renta i byte mot tremånaders Nibor på eit framtidig gitt tidspunkt (ofte på IMM-datoar). Dersom tremånaders Nibor stig meir enn det som var prisa inn i FRA-renta, vil ein aktør som har avtalt å betale FRA-renta, tene på dette på same måte som ved kjøp av ein rentebyteavtale. Det finst også rentederivat som kan brukast til å ta posisjonar ut frå forventningar om Nowa på eit framtidig tidspunkt.

1.1.6.1 Aktørar i marknaden for rentederivat

Aktørane i rentederivatmarknadene kan delast inn i prisstillarar og sluttbrukarar. Prisstillarane er verdipapirføretak, blant anna bankar, som tilbyr både å kjøpe og å selje derivat frå og til sluttbrukarane. Prisstillarane tener pengar på forskjellane mellom kjøps- og salskursar. Forskjellen mellom kjøps- og salskursar reflekterer prisen prisstillaren krev for risikoen hen tar på seg ved å stille bindande prisar. Sluttbrukarane er finansføretak, bedrifter, offentleg sektor, privatpersonar og institusjonelle investorar. Same institusjon kan vere både prisstillar og sluttbrukar. Dette er tilfellet for mange av bankane, som i tillegg til å stille prisar bruker derivat for å styre eigen risiko eller for å ta posisjonar basert på korleis dei ser på renteutviklinga.

Staten kan bruke rentebyteavtalar som ein del av statsgjeldsforvaltninga. Rentebindingstida til staten blir redusert dersom staten inngår avtalar om å motta faste renter og betale flytande renter. Ei grunngiving for å gjere dette har vore at kort rentebindingstid kan gi lågare rentekostnader enn lang rentebindingstid.

1.1.6.2 Marknadsplassar og omsetning

Rentederivat kan omsettast både i OTC-marknaden og over børs, men i Noreg er handelen i all hovudsak OTC. Derivatkontraktar som blir handla i OTC-marknaden, kan vere skreddarsydde eller standardiserte. Det er størst omsetning av dei standardiserte kontraktane, som ofte er knytt til IMM-datoane.

Den siste treårige undersøkinga frå BIS («Bank for International Settlements») som er gjort av aktiviteten i derivat- og valutamarknaden, viser at totalomsetninga av OTC-rentederivat i den norske marknaden i april 2022 var 114 milliardar amerikanske dollar målt ved underliggande nominell verdi. Rentebyteavtalar og framtidige renteavtalar (FRA) utgjorde høvesvis 50 og 63 milliardar amerikanske dollar av den totale omsetninga, mens renteopsjonar utgjorde under 1 milliard amerikanske dollar. Meir informasjon om BIS-undersøkinga finn du på Noregs Banks nettsider.

1.2 Obligasjonsmarknaden

Obligasjonar er standardiserte lån med opphavleg løpetid på over eitt år. Ein obligasjon gir eigaren rett på tilbakebetaling av det innbetalte beløpet (pålydande verdi eller hovudstol) og på førehand fastsette renter (kupongrenter). Hovudstolen kan betalast tilbake i avdrag på rentebetalingstidspunkta eller, vanlegare, på eit førehandsbestemt tidspunkt (forfallstidpunktet til obligasjonen).

Obligasjonsmarknaden er ein organisert marknad for utferding og omsetning av obligasjonar og kan delast i ein førstehandsmarknad og ein andrehandsmarknad. Førstehandsmarknaden er ein møteplass for aktørar som har behov for langsiktige lån, og aktørar som vil spare langsiktig. Dei som utferdar obligasjonar, låner pengar i førstehandsmarknaden gjennom å utferde (emittere) obligasjonar, som blir kjøpt av investorar. Dei største utferdarane i obligasjonsmarknaden er bankar og kredittføretak, staten og bedrifter. Blant dei største investorgruppene finn vi livsforsikringsføretak og pensjonskassar, verdipapirfond og bankar. Obligasjonar er omsettelege, og etter utferding kan dei seljast vidare mellom investorar i andrehandsmarknaden. For obligasjonar som blir omsett jamleg, er prisinga i andrehandsmarknaden ei viktig kjelde til informasjon om risikoen knytt til utferdarane, les meir i boksen Renter og risikopåslag på obligasjonar.

Standardiserte lån med kortare løpetid enn eitt år blir i Noreg kalla for sertifikat eller statskassevekslar. Marknaden for sertifikat er nærmare omtalt i kapittel 1.1 Pengemarknaden.

1.2.1 Sentrale omgrep i obligasjonsmarknaden

Det finst mange typar obligasjonar, der blant anna løpetid, rentevilkår og prioritet ved konkurs varierer. Dette avsnittet går gjennom nokre sentrale omgrep ved klassifisering av obligasjonar.

1.2.1.1 Løpetid

Dei fleste obligasjonar har løpetid frå 1 til 10 år, men nokre har opp mot 20–30 år. Utan Noreg har det også blitt litt meir vanleg med såkalla «ultralange» statsobligasjonar. Desse kan ha løpetid på 40–100 år. Låntakaren bestemmer løpetida ut frå behovet for finansiering. Ved bestemming av løpetida vil låntakaren også ta omsyn til kor lenge investorane ønsker å plassere pengar. Obligasjonar med innløysingsrett inneheld ein klausul som gir anten utferdaren eller investoren rett til å krevje at lånet blir innfridd før forfall. Dersom innløysingsretten gjeld utferdaren, kan hen velje å kjøpe obligasjonen tilbake frå investoren til ein på førehand avtalt kurs. Innløysingsrett for obligasjonseigaren gir tilsvarande rett til å selje obligasjonen tilbake til utferdaren til ein på førehand avtalt kurs.

1.2.1.2 Rente

Obligasjonar som med jamne mellomrom betaler ei rente på den pålydande verdien av obligasjonen, blir kalla kupongobligasjonar. Obligasjonar som ikkje betaler renter eller avdrag undervegs, blir kalla for nullkupongobligasjonar. Ved utferding er verdien av nullkupongobligasjonar lågare enn pålydande dersom rentenivået i økonomien er positivt, mens pålydande blir betalt tilbake ved forfall. Nullkupongobligasjonar er vanlege internasjonalt, men mindre brukt i Noreg. Det vanlegaste i den norske marknaden er ein type kupongobligasjonar som blir kalla «bullet bonds». Desse obligasjonane betaler renter på faste datoar i perioden fram til forfall og heile pålydande ved forfall.

Kupongrenta som blir betalt undervegs, kan vere fast eller flytande. Obligasjonar med flytande rente betaler ei kort referanserente (typisk tremånaders Nibor) pluss eit fast risikopåslag, sjå boksen Renter og risikopåslag på obligasjonar. For slike obligasjonar varierer rentesatsen med rentenivået i økonomien. Obligasjonar med fast rente betaler ein på førehand fastsett rentesats i heile løpetida til lånet. For slike obligasjonar vil renta på utferdingstidspunktet reflektere både forventningane aktørane har til det generelle rentenivået, og kompensasjonen aktørane får for risikoen i det bestemte lånet. I Noreg er det mest vanleg med obligasjonar med flytande rente, men alle statsobligasjonar blir utferda med fast rente. Nokre obligasjonar har renteregulering. Det inneber at renta kan endrast undervegs i løpetida til lånet etter nærmare bestemte reglar.

1.2.1.3 Prioritet

Ein obligasjon er ein gjeldspost på balansen til utferdaren. Ved konkurs har ulike typar obligasjonar forskjellig prioritet til tilbakebetaling. Prioriteten til obligasjonane påverkar kompensasjonen investorar krev for å investere i obligasjonane.

Sikra obligasjonar har pant i og fortrinnsrett til kontantstraumen til bestemte eigedelar på balansen til utferdaren. I Noreg har for eksempel obligasjonar med fortrinnsrett (OMF) fortrinnsrett til eit definert utval av særleg trygge eigedelar. OMF blir i utstrekt grad brukt av banksystemet for å finansiere bustadlån, sjå boksen Lån med sikkerheit. Fortrinnsrett til eller pant i bestemte eigedelar reduserer investorane sin risiko for ikkje å få tilbakebetaling.

Usikra obligasjonar blir kalla seniorobligasjonar. Dei har ikkje sikkerheit knytt til bestemte eigedelar, men representerer eit generelt krav mot utferdaren.

Obligasjonar med lågare prioritet enn seniorobligasjonar kan karakteriserast som etterprioritert lånekapital. Denne kapitalen består av fleire ulike typar obligasjonar. Sjå Vedlegg 4: Ordliste for definisjonar. Etterstilt gjeld (non-preferred senior) har best prioritet, deretter følger ansvarleg lån og til slutt fondsobligasjonar inkludert konvertible obligasjonar («Contingent Convertibles» – CoCos). Eigenkapitalen må ta tap aller først dersom låntakaren går konkurs.

Konvertible obligasjonar inneber at obligasjonseigarane kan konvertere eller bli pålagt å konvertere (byte) obligasjonane til aksjar i same selskap til ein bestemt kurs. Kriteria for når konvertering kan gjerast, varierer mellom ulike lån. Større bankar utferdar ofte vilkårsbundne konvertible obligasjonar («Contingent Convertibles» – CoCos). Slike obligasjonar kan kontraktsmessig skrivast ned eller gjerast om til eigenkapital dersom kapitaldekninga hos utferdaren fell under eit førehandsbestemt nivå, eller dersom myndigheitene vedtar det. Denne typen obligasjonar kan innebere at obligasjonseigarar tar tap før eigenkapitalen er fullstendig nedskriven.

Obligasjonar kan også kategoriserast etter kva prosjekt dei skal finansiere. Grøne obligasjonar er eit eksempel på lån som skal finansiere miljøvennlege prosjekt. På Oslo Børs er det ei eiga liste for grøne obligasjonar. Det må til ei uavhengig vurdering av prosjektet for at obligasjonen skal bli notert på den grøne lista. Internasjonalt finst det fleire ulike rammeverk for klassifisering av grøne obligasjonar.

1.2.2 Kven låner i den norske obligasjonsmarknaden?

Den norske obligasjonsmarknaden omfattar obligasjonar som blir utferda under norsk lovgiving. Utferdarane i obligasjonsmarknaden er i hovudsak dei same som i pengemarknaden. Dei største utferdarane i den norske obligasjonsmarknaden er staten, banksystemet, utlendingar og ikkje-finansielle føretak, sjå tabell 1.1. Også kommunane finansierer seg i nokon grad gjennom utferding av obligasjonar.

Tabell 1.1 Utferdargrupper i den norske obligasjonsmarknaden. Uteståande volum i milliardar kroner ved utgangen av året

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

1.2.2.1 Staten

Staten er den største enkeltutferdaren i den norske obligasjonsmarknaden. Desse obligasjonane blir kalla statsobligasjonar. I tillegg har staten uteståande statskassevekslar, som er nærmare omtalt i kapittel 1.1 Pengemarknaden. Statsobligasjonane blir utferda i norske kroner og har ei fast rente som blir betalt årleg. Obligasjonane er «bullet bonds», det vil seie at hovudstolen blir betalt tilbake ved forfall.

I internasjonal samanheng er den norske statspapirmarknaden liten. Vanlegvis låner statar pengar for å finansiere budsjettunderskot og for å styrke valutareservane. Den norske staten er derimot netto fordringshavar på utlandet og har også ein likviditetsreserve i norske kroner til daglege utbetalingar. Den norske staten låner likevel noko. Han låner for å finansiere utlån til og kapitalinnskot i statsbankane og andre statlege låneordningar. Dei statlege utlånsordningane som blir finansiert gjennom opptak av statsgjeld, inkluderer blant anna Statens lånekasse for utdanning, Husbanken, bustadlånsordninga i Statens pensjonskasse og Eksportkreditt Noreg.

Statsobligasjonar er fordringar på staten, og kredittrisikoen i obligasjonane er rekna som svært låg. Statsobligasjonar er også kjenneteikna av at dei er likvide. Det vil seie at dei lett kan seljast utan at marknadsprisen blir påverka mykje. Statsobligasjonar har derfor lågare rente enn private papir. I mange land speler rentene på statsobligasjonar ei viktig rolle i økonomien som referanserenter for prising av andre obligasjonar og finansielle instrument, sjå boksen Renter og risikopåslag på obligasjonar i kapittel 2. I Noreg søker staten å spreie låna på ulike løpetider slik at det finst referanserenter for statspapir med løpetider opp til 20 år. Opplåninga til staten bidrar på den måten til ein meir velfungerande finansmarknad.

1.2.2.2 Kommunar og fylke

Norske kommunar og fylkeskommunar er ei mindre utferdargruppe i den norske obligasjonsmarknaden. Kommunane låner også mykje gjennom Kommunalbanken, som i hovudsak hentar finansieringa i utanlandske obligasjonsmarknader.

1.2.2.3 Bankar og kredittføretak

Banksystemet består av bankar og bankeigde kredittføretak og er samla sett den største utferdargruppa i den norske obligasjonsmarknaden, sjå tabell 1.1. Det er vanleg å skilje mellom obligasjonar med og utan sikkerheit i eigedelane til banken. Obligasjonar utan sikkerheit kan vidare klassifiserast ut frå kva prioritet (subordinering) dei har dersom banken må avviklast eller handterast på ein annan måte av myndigheitene under ein krise. Norske bankar og kredittføretak hentar også mykje finansiering i utanlandske obligasjonsmarknader, sjå boksen Obligasjonsfinansiering frå utlandet til norske bankar og kredittføretak.

Obligasjonsfinansiering frå utlandet til norske bankar og kredittføretak

Norske bankar og kredittføretak hentar store delar av obligasjonsfinansieringa si i utanlandsk valuta, sjå figur 1.A. Mesteparten av obligasjonane er utferda i euro, men bankane utferdar obligasjonar i mange ulike valutaer. Dei viktigaste valutaene er amerikanske dollar, svenske kroner, sveitsiske franc og britiske pund. Kredittføretaka sel store volum av OMF i utanlandske marknader, sjå boksen Lån med sikkerheit.

Noko av valutafinansieringa til det norske banksystemet blir nytta til å finansiere eigedelar i same valuta. Resten blir veksla om, i hovudsak for å finansiere utlån i norske kroner. For å gjere denne omvekslinga nyttar banksystemet seg av ein type derivat som blir kalla byteavtalar, sjå boksen Derivat. Gjennom valutabyteavtalar kan banksystemet veksle finansieringa frå valuta til norske kroner i dag og samtidig inngå ein avtale om å reversere transaksjonen på eit bestemt tidspunkt i framtida. På denne måten skaffar bankane seg dei kronene dei treng, og sikrar at dei får igjen valutaen i tide til å betale ned obligasjonslånet ved forfall. Gjennom rentebyteavtalar kan bankane også byte rentebetalingane på fastrenteobligasjonar til flytande rentebetalingar. Flytande rente på innlån reduserer risikoen for bankane, som i hovudsak har utlån med flytande rente.

Byteavtalar for valuta og renter kan anten strekke seg over heile løpetida til obligasjonslånet, eller bankane kan rullere ein serie med kortare avtalar. OMF-kredittføretaka bruker kombinerte rente- og valutabyteavtalar (basisswappar), som strekker seg over heile løpetida til obligasjonslånet, og er dermed fullt ut sikra heilt fram til forfallstidpunktet.

Ein nærmare gjennomgang av banksystemet si finansiering i utanlandske obligasjonsmarknader finn du i Noregs Bank (2014) «Norske bankars valutafinansiering av eigedelar i norske kroner», Staff Memo 2/2014.

Gjennom obligasjonsmarknaden kan bankar og kredittføretak finansiere seg langsiktig, med løpetider meir lik løpetidene på utlåna. I internasjonal samanheng er det norske banksystemet kjenneteikna av ein høg andel obligasjonsfinansiering.

Bankane har oppretta spesielle kredittføretak som har overtatt delar av utlåna til bustad og næringseigedom frå bankane. Desse kredittføretaka utferdar obligasjonar med fortrinnsrett (OMF) med sikkerheit i utlåna, les meir i boksen Lån med sikkerheit. Uteståande volum i marknaden for OMF som er utferda i norske kroner, var ved utgangen av 2024 om lag 1080 milliardar kroner, eller om lag 35 prosent av heile den norske obligasjonsmarknaden. Dei fleste bankane eig kredittføretak i fellesskap med andre bankar, mens dei største bankane har eigne kredittføretak. Gjennom utferding av OMF via felleseigde kredittføretak kan også mindre bankar få tilgang til ein større finansieringsmarknad. Mesteparten av OMF-ane i den norske marknaden blir utferda med flytande rente, noko som heng saman med at bustadlåna OMF-ane finansierer, i all hovudsak har flytande rente.

1.2.2.4 Ikkje-finansielle føretak (bedrifter)

For ikkje-finansielle føretak er obligasjonslån eit alternativ til å låne i bank. Dei fleste norske bedrifter er for små til å utferde obligasjonar, og det meste av kredittformidlinga til bedriftene skjer gjennom bankane. Dei siste åra har likevel eit aukande antal bedrifter henta finansiering i den norske obligasjonsmarknaden, og uteståande volum har auka (sjå tabell 1.1). Det norske regelverket for obligasjonsutferding er meir kortfatta og standardisert enn i mange andre land. Det har truleg bidratt til at fleire mindre, norske aktørar og enkelte utanlandske aktørar har valt å nytte seg av den norske obligasjonsmarknaden.

Bedriftene kan ha ulike motiv for å hente finansiering i obligasjonsmarknaden. I nokre tilfelle kan føretaket oppnå betre finansieringsvilkår i marknaden enn gjennom banken, mens i andre tilfelle er obligasjonsmarknaden ei moglegheit for føretak som ikkje får lån i banksystemet.

Mens det tidlegare i hovudsak var bedrifter innan kraftforsyning som nytta seg av den norske obligasjonsmarknaden, utgjer sektorar som eigedom, olje, gass og shipping no betydelege delar av uteståande volum. Den norske marknaden er kjenneteikna av ein betydeleg andel høgrenteobligasjonar – altså obligasjonar som er utferda av bedrifter med høg kredittrisiko – som utgjer rundt halvparten av uteståande obligasjonar frå bedrifter. Blant høgrisikoføretaka finn vi også ei rekke utanlandske utferdarar. Fordi ein del av føretaka har inntektene sine i framand valuta, er også ein stor del av obligasjonane denominert i andre valutaer enn norske kroner, spesielt amerikanske dollar.

I føretaksobligasjonsmarknaden er det meir vanleg med obligasjonar med fastrente enn i bankobligasjonsmarknaden. Faste kupongbetalingar gir bedriftene meir føreseielegheit. Blant bedriftene er det relativt vanleg at obligasjonar blir utferda med sikkerheit i bestemte eigedelar. Det gjeld særleg for bedrifter innan eigedom, olje, gass og skipsfart, der bygningar, skip, oljeriggar eller andre anleggsmiddel blir nytta som panteobjekt.

1.2.3 Kven investerer i obligasjonsmarknaden?

Dei største investorgruppene i den norske obligasjonsmarknaden er livsforsikringsføretak, pensjonskassar, bankar, verdipapirfond og utlendingar, sjå tabell 1.2. For statsobligasjonar er utlendingar den dominerande investorgruppa, og samanlikna med stoda i andre land er eigardelen til utanlandske investorar høg i Noreg.

Tabell 1.2 Investorgrupper i den norske obligasjonsmarknaden. Behaldning i milliardar kroner ved utgangen av året

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Livsforsikringsføretak og pensjonskassar har langsiktige forpliktingar og har tradisjonelt investert i obligasjonar med lang løpetid og låg kredittrisiko. Desse aktørane er derfor store investorar i statsobligasjonar, OMF og kommuneobligasjonar, men dei kjøper også obligasjonar som er utferda av bedrifter med låg kredittrisiko. I mange tilfelle held dei obligasjonane til dei forfell. Dei siste åra har livsforsikringsføretaka og pensjonskassane sine eigardelar i statsobligasjonar og OMF falle. Det kan henge saman med at desse investorane har nominelle krav til avkastning, som har vore høgare enn renter på statsobligasjonar og OMF, som har vore låge. Les meir i kapittel 2.6 Forsikringsføretak og i kapittel 2.7 Pensjonskassar.

Bankar held også lett omsettelege statspapir, OMF og kommuneobligasjonar i betydeleg grad som ein buffer mot likviditetsutgang. Ved behov for likviditet skal banken kunne selje av behaldninga av likvide papir. Bankane sine eigardelar av statspapir og OMF har auka dei siste åra. Dette heng saman med nye reguleringar som stiller krav til samansetninga og størrelsen på likviditetsporteføljen til bankane. Statspapir og OMF-ar er blant papira som blir godkjent som likvide eigedelar for å oppfylle den såkalla «Liquidity Coverage Ratio» (LCR), les meir i kapittel 2.3.6 Likviditetsregulering.

Verdipapirfond forvaltar sparing på vegner av kundane sine. Kva slags papir det individuelle fondet investerer i, heng saman med kva slags spareprodukt dei har selt til kundane. Enkelte fond investerer berre i statsobligasjonar, mens andre kjøper høgrisikoobligasjonar. Verdipapirfond er den største investorgruppa i bankobligasjonar og kjøper også OMF og kommunepapir. Les meir i kapittel 2.8 Verdipapirfond.

1.2.4 Førstehandsmarknaden for obligasjonar

Marknaden for utferding av obligasjonar blir kalla førstehandsmarknaden. Det er her aktørar med langsiktig lånebehov møter aktørar som ønsker langsiktig sparing. Obligasjonar blir utferda gjennom såkalla bokbyggingsprosessar (syndikering) eller retta emisjonar. Statsobligasjonar blir i tillegg utferda gjennom auksjonar. Utferdarar kan auke uteståande volum i eit obligasjonslån fleire gonger i førstehandsmarknaden. Slike utvidingar blir på engelsk kalla «tap issues» eller «reopenings».

1.2.4.1 Auksjonar

Noregs Bank forvaltar den norske statsgjelda etter mandat frå Finansdepartementet. Med utgangspunkt i det anslåtte lånebehovet til staten og Finansdepartementet sine rammer for statsgjeldsforvaltninga publiserer Noregs Bank i desember kvart år strategi og låneprogram for det kommande året. Der blir det annonsert ein auksjonskalender som viser når Noregs Bank skal gjennomføre auksjonar, og kor mykje det blir tatt sikte på å låne gjennom året. Formålet med dette er å bidra til større transparens i marknaden, noko som kan gi lågare lånekostnader for staten gjennom å redusere usikkerheita til investorane.

Sidan 2018 har nye statsobligasjonar blitt emittert ved syndikering. Utvidingar av eksisterande statsobligasjonslån blir gjennomført ved likprisauksjonar på Bloombergs auksjonsplattform. Likprisauksjon betyr at alle som får tildeling i auksjonen, betaler den same kursen, som er lik den lågaste kursen som blei gitt tildeling. Dette er i motsetning til fleirprisauksjon, som inneber at bodgivarane betaler den prisen dei bydde. I auksjonen legg bodgivarane inn bod som består av kor mykje dei ønsker å kjøpe (volum), og til kva kurs. Høg kurs betyr låg rente for staten. Boda blir rangert frå høgaste til lågaste kurs.

Tidlegare kunne kven som helst delta i auksjonar av statsobligasjonar. Sidan 2006 er det berre eit utval bankar, kalla primærhandlarar, som kan delta direkte i auksjonane. Statsgjeldsforvaltninga i Noregs Bank har inngått ein avtale med primærhandlarane, som gjer at dei har einerett og plikt til å delta i auksjonane av statspapir. Dei er likevel ikkje forplikta til å levere inn eit bestemt bodvolum per auksjon. Primærhandlarane tar imot bod på vegner av kundar som ønsker å investere i norsk stat. Alternativt kan primærhandlarane kjøpe papira til seg sjølv og deretter selje dei i andrehandsmarknaden når investorane etterspør dei.

1.2.4.2 Bokbyggingsprosessar

Obligasjonslån blir gjerne utferda gjennom det som blir kalla bokbyggingsprosessar. Ein slik prosess begynner med at utferdarar med behov for finansiering tar kontakt med eitt eller fleire meklarhus. Det er vanleg at utferdaren oppgir rammer for kor mykje finansiering dei har behov for, og for kva pris dei er villige til å betale. Meklarhusa hjelper utferdaren med å tilrettelegge obligasjonslånet. Dei kontaktar moglege investorar og «bygger ei bok» der investorane indikerer kor mykje dei er interessert i å kjøpe og til kva pris. Det kan vere mange investorar i eit enkelt obligasjonslån. Utferdaren kan justere volum og pris på obligasjonen avhengig av interessa i marknaden. Det er vanleg at obligasjonslånet blir overteikna. Dersom dette ikkje skjer, kan tilretteleggarane vere forplikta til sjølv å kjøpe differansen mellom det utferdaren ønsker å selje, og det andre investorar ønsker å kjøpe. Tilretteleggarane kan samtidig tilby utferdarar og investorar derivat slik at dei kan endre rentebindinga eller veksle om til ein annan valuta. Heile prosessen tar vanlegvis kort tid, og utferdaren betaler tilretteleggarane for tenestene. Utferdaren marknadsfører gjerne utferdingar i forkant av at dei skal legge ut eit obligasjonslån. Dette er særleg vanleg dersom utferdaren ikkje er kjent for investorane frå før.

1.2.4.3 Retta emisjonar

Mindre obligasjonslån kan utferdast gjennom såkalla retta emisjonar (engelsk: «private placements»), der obligasjonane blir selt til eit fåtal investorar utan marknadsføring. I mange tilfelle kan det vere berre éin investor som kjøper heile lånet, og det kan ofte vere investoren sjølv som tar initiativ til transaksjonen. I slike tilfelle vil utferdaren ofte tilpasse størrelsen på lånet, løpetid og andre vilkår etter kva investoren ønsker. Ein utferdar kan føretrekke ein retta emisjon framfor å hente finansiering i marknaden ved marknadsuro eller fordi prisen som regel blir lågare når det er investoren som ønsker ei spesiell utferding.

1.2.5 Andrehandsmarknaden for obligasjonar

Mens nokre investorar kjøper obligasjonar for å halde dei til forfall, er andre interessert i moglegheita for å selje obligasjonane vidare før dei forfell. Marknaden for omsetning av obligasjonar (og verdipapir generelt) mellom investorar blir kalla andrehandsmarknaden.

Handel i obligasjonar kan inngåast på ulike måtar. Børsnoterte obligasjonar i Noreg er tilgjengelege på Oslo Børs sitt elektroniske system for handel direkte mellom investorar. Dette blir i liten grad nytta. Meir utbreidd er det at obligasjonar blir handla ved at kjøparar og seljarar tar kontakt med kvarandre, såkalla «over-the-counter» (OTC). Dette skjer ofte via ein obligasjonsmeklar som hjelper investorane med å finne motpartar i transaksjonen. Meklarhuset kan også sjølv opptre som motpart inntil dei finn ein annan investor, såkalla «market-making». Både kjøparen og seljaren sender inn opplysningane om eigarskifte til Verdipapirsentralen (VPS), som kontrollerer at opplysningane stemmer overeins. Handelen blir normalt gjort opp to dagar etter at han er meldt inn til VPS, les meir i kapittel 3.3 Verdipapiroppgjeret (VPO).

Obligasjonar som er venta å bli mykje omsett i andrehandsmarknaden, blir gjerne notert på børs. Børsnoterte lån er også tilgjengelege for elektronisk handel på den elektroniske handelsplattforma til børsen. Nokre investorar stiller krav om at låna dei investerer i, skal vere notert på børs. Gjennom børsnotering kan utferdarar få tilgang til ein større investorbase. Notering kan betre likviditeten i papira og bidra til å redusere likviditetspremien utferdaren må betale. Les meir om ulike risikopåslag i boksen Renter og risikopåslag på obligasjonar. Obligasjonar kan også registrerast på alternative marknadsplassar, som Oslo ABM («Alternative Bond Market»), som er underlagt mindre omfattande rapporteringskrav.

1.2.5.1 Andrehandsmarknaden for statspapir

Primærhandlarane er forplikta til å stille bindande kjøps- og salskursar for eit minstevolum i alle uteståande statspapir på Bloombergs handelsplattform E-Bond.1 Primærhandlarane opptrer dermed som «market makers» i statspapira. På denne måten bidrar dei til betre likviditet i statspapira og til at det alltid finst oppdatert informasjon om dei effektive statsrentene. Likviditet og god informasjon er viktig for at statsrentene skal fungere som referanserenter, og kan bidra til å redusere lånekostnadene for staten. Primærhandlarane kan låne obligasjonar av staten slik at dei alltid kan stille salskursar. Staten kan låne ut statspapir til primærhandlarane for inntil ei veke om gongen. Til dette formålet har staten sjølv ei eigenbehaldning i alle papira sine. Handel i statspapira føregår i all hovudsak OTC og på organiserte marknadsplassar som Bloomberg, Eurex Bonds og Tradeweb.

1.2.5.2 Andrehandsmarknaden for andre obligasjonar

Også for andre obligasjonar blir det meste av handelen gjennomført i andrehandsmarknaden via obligasjonsmeklarar. Meklarhus opptrer som «market makers» også for andre papir enn statspapir. Meklarhusa stiller ofte indikative prisar som skal antyde kva dei kan vere villige til å kjøpe og selje obligasjonane for. Kundane må ta kontakt for å få nøyaktige priskvoteringar og for å gjennomføre handlar.

Både OMF-ar og andre obligasjonar kan vere notert på Oslo Børs, men handelen føregår i all hovudsak OTC. I 2014 introduserte børsen ei referanseliste for OMF som oppfyller visse krav til størrelse og investorspreiing. For obligasjonane i denne lista blir det stilt indikative prisar kontinuerleg gjennom dagen. Referanselista skal bidra til betre likviditet i papira og dessutan til å marknadsføre dei for investorar.

1.2.6 Andre aktørar i obligasjonsmarknaden

Kredittvurderingsbyrå vurderer kredittkvaliteten på utferdarar og obligasjonslåna deira og gir dei ei kredittvurdering («rating» på engelsk) etter ein skala. Kredittvurderingar kan sjåast på som ei vurdering av sannsynet (sikkerheita) for tilbakebetaling og gir dermed eit implisitt bilde av det forventa tapet. Marknadsprisinga av risiko knytt til utferdarar og obligasjonar er derfor nært knytt til kredittvurderinga dei får.

Det er ofte svært mange investorar i eit enkelt obligasjonslån. Derfor er det vanleg å utnemne ein tillitsmann som skal opptre som felles kontakt på vegner av obligasjonseigarane og vareta deira interesser vis-à-vis utferdaren. I dei nordiske obligasjonsmarknadene er det ofte «Nordic Trustee» som opptrer som tillitsmann. At det er ein tillitsmann der, er viktig for at obligasjonseigarane skal kjenne seg trygge på at rettane deira blir varetatt.

1.3 Valuta

Valuta er den generelle nemninga på pengeeininga i eit land. Norske kroner er Noregs valuta. Valutamarknaden er marknaden for kjøp og sal av valuta. Ein valutakurs er prisen på éin valuta uttrykt i ein annan valuta. Kursen blir bestemt i valutamarknaden. Ein svært liten del av aktiviteten i valutamarknaden skjer ved omveksling av kontantar eller ved bruk av reisesjekkar. Det aller meste av vekslinga skjer i praksis ved at innskot i nasjonal valuta i eit banksystem (for eksempel norske kroner i ein norsk bank) blir overført til eit innskot i ein annan valuta i denne valutaen sitt banksystem (for eksempel svenske kroner i ein svensk bank). I kapittel 1.3.3 Handelsstruktur og omsetning i valutamarknaden er det forklart korleis valutahandlar blir gjort opp. Det er spesielle risikoar knytt til oppgjer av valutahandlar, der det blant anna kan vere stor tidsforskjell mellom dei nasjonale oppgjerssystema som inngår i handelen. Dette er omtalt i kapittel 3.2.3 Risiko ved oppgjer av valutahandlar og valutaoppgjerssystemet CLS. Det finst ein eigen standard for namn på valutaer, sjå boksen Valutakodar (ISO 4217).

1.3.1 Valutamarknaden

Målt etter omsetning er valutamarknaden verdas største finansielle marknad. Det er ope nesten kvar dag, 24 timar i døgnet. Det finst ikkje éin sentralisert valutamarknad, men ei verdsomspennande samling av ulike marknadsplassar. For norske kroner føregår det meste av handelen i utlandet, blant anna i London, New York, København og Stockholm. Valutamarknaden er blant marknadene som er underlagt færrast reguleringar og myndigheitskrav.

Valutakursen uttrykker byteforholdet mellom to ulike valutaer og blir ofte også kalla for eit valutakryss eller eit valutapar. Kursen blir oppgitt som prisen på éi eining av ein valuta, kalla basisvalutaen, målt i ein annan valuta, kalla kvoteringsvalutaen. For euro anbefaler den europeiske sentralbanken (ESB) å nytte euro som basisvaluta, det vil seie å uttrykke kva éin euro tilsvarer i utanlandsk valuta.

Ein valutakurs blir bestemt av tilbod og etterspørsel i valutamarknaden. Tilbod og etterspørsel etter valuta er knytt til transaksjonar i samband med internasjonal handel i varer og tenester, til betaling av renter og stønader mellom land og til internasjonale kapitaltransaksjonar, som lån eller investeringar. Spekulative kapitaltransaksjonar utgjer ein betydeleg andel av transaksjonane i valutamarknaden. Tradisjonelle modellar som søker å forklare utviklinga i valutakursar på noko lengre sikt, er gjerne bygd på utviklinga i makroøkonomiske størrelsar, som renter, inflasjon og produksjon. På kort sikt er valutakursane påverka av ei rekke marknadstekniske forhold.

1.3.2 Instrument i valutamarknaden

1.3.2.1 Spothandel

Den vanlegaste transaksjonen i valutamarknaden er spothandel. Med det meiner ein kjøp og sal av valuta for «umiddelbar levering». For dei fleste valutapar vil spothandel seie at oppgjeret skal finne stad to arbeidsdagar etter at handelen blei inngått, men nokre valutapar har også oppgjer dagen etter handledagen.

1.3.2.2 Terminhandel («outright»)

Det er også mogleg å inngå avtalar om oppgjer på eit seinare tidspunkt. Ein slik kontrakt blir kalla terminkontrakt. Valutakursen som blir nytta i ein terminkontrakt, blir kalla terminkursen, som er spotkursen justert for renteforskjellen mellom dei to valutaene for den aktuelle løpetida. Denne justeringa blir kalla for anten termintillegg eller terminfrådrag, avhengig av om renteforskjellen er positiv eller negativ. Den engelske nemninga på slike handlar er «outright», noko som indikerer at ein terminhandel i motsetning til ein byteavtale ikkje er ein avtale som skal reverserast på eit seinare tidspunkt.

1.3.2.3 Valutaderivat

Med derivat meiner ein avleidde instrument, det vil seie investeringsobjekt som endrar verdi når verdien på eit underliggande objekt blir endra. Dei mest brukte derivata i valutamarknaden er valutaswappar (valutabyteavtalar) og valutaopsjonar, sjå boksen Derivat.

Valutaswappar blir i stor grad nytta som ein del av likviditetsstyringa til bankane, både i norske kroner og i utanlandsk valuta. Bankane vil da motta ein valuta mot at dei gir frå seg ein annan valuta for kortare eller lengre tid. Ved oppgjer av terminkontrakten blir valutastraumane reversert. Det er mest omsetning av kontraktar med inntil eitt års løpetid. Valutaswappar inneber ingen valutakursrisiko for bankane. Slike avtalar er derfor nyttige for aktørar som ønsker å beskytte seg mot bevegelsar i valutakursen.

Valutaopsjonar blir særleg brukt for å sikre seg mot store uønskte kursutslag, men blir også brukt for å ta spekulative posisjonar i valutamarknaden. Valutaopsjonar blir i all hovudsak omsett OTC, sjå boksen Omsetning av verdipapir: børs og OTC.

1.3.3 Handelsstruktur og omsetning i valutamarknaden

Bankar har tradisjonelt spelt ei viktig rolle som prisstillarar i valutamarknaden gjennom å stille bindande kjøps- og salskursar som aktørane kan handle til. Valutamarknaden var tidlegare i stor grad basert på telefonkontakt mellom bankane. Såkalla «voice brokers» var også viktige aktørar i marknaden og bidrog til ein velfungerande marknad gjennom å formidle prisar mellom prisstillarane via faste, opne telefonlinjer. I dag føregår ein betydeleg del av valutahandelen på elektroniske handelsplattformer. I seinare år har også andre aktørar enn bankar begynt å opptre som prisstillarar i marknaden. Dette gjeld for eksempel store finansielle aktørar som spesialfond (hedgefond) og andre «High Frequency Traders» (HFT). Slike aktørar kan handle i store internasjonale bankar sitt namn via spesielle motpartskodar og på kredittlinjene til bankane, som bankane tar seg betalt for. Slike aktørar vil ofte basere valutahandelen på algoritmar.

Ein algoritme er eit dataprogram som blir nytta for å stille prisar eller ta avgjerder om investeringar i finansmarknadene. Eit eksempel er prisingsalgoritmar som automatisk kvoterer kjøps- og salskursane til ein bank opp til eit visst volum. Algoritmar kan også programmerast til å dele opp store transaksjonar i mange små handlar over eit gitt tidsrom for å avgrense kursutslaga. I tillegg kan dei brukast til å identifisere trendar i kursutviklinga eller vere programmert til å kjøpe eller selje valuta dersom finansielle nøkkeltal avvik frå forventningane i marknaden. EBS («Electronic Broking Service») var den første plattforma som la til rette for algoritmehandel i spotmarknaden. Algoritmar kan endre prisar svært mange gonger i løpet av eit sekund. Elektroniske marknadsplassar som LSEG (Refinitiv) og EBS har bestemt at handlebare kursar som blir kvotert av prisstillarar, ikkje kan trekkast tilbake før det har gått ei viss tid, for eksempel eitt sekund, sjølv om det ikkje blir handla på prisen. Dette blir på engelsk kalla «minimum quote life».

1.3.3.1 Elektronisk valutahandel

Elektronisk valutahandel har vakse fram sidan Reuters på slutten av 1980-talet tilbydde eit elektronisk system der bankane kunne be om prisar (kurs) på ulike valutapar. Etter kvart blei det lansert system der bankane kunne legge inn kor mykje dei var villige til å kjøpe eller selje til ein gitt kurs. Selskapet blei seinare døypt om til Refinitiv, deretter LSEG, og er ei sentral internasjonal handelsplattform for handel i valutakryss som GBP/USD, EUR/GBP, AUD/USD, NZD/USD, USD/CAD, nordiske valutaer (EUR/NOK, EUR/SEK og EUR/DKK) og fleire valutaer i framveksande økonomiar. For å møte konkurransen frå Reuters oppretta ei rekke internasjonale storbankar i fellesskap «Electronic Broking Services» (EBS) i 1990. EBS Market, no eigd av CME Group, er i dag den viktigaste plattforma for valutakryssa EUR/USD, USD/JPY, EUR/JPY, USD/CHF og EUR/CHF. Tidlegare var marknaden i hovudsak delt mellom Reuters og EBS, men det har etter kvart blitt etablert mange forskjellige elektroniske handelsplattformer for valuta. Dette er plattformer der fleire bankar stiller prisar («multibank»), eller plattformer som er drifta av éin enkelt bank («single bank»). Dei største multibank-plattformene er LSEG FXAll, 360T og Currenex. Bloomberg tilbyr også kundane sine moglegheit til å handle valuta elektronisk via plattforma FXGO.

For å bidra til standardisering og effektivisering ved utveksling av bekreftingar, betalingsoppdrag og kontoutskrifter mellom finansinstitusjonar blei SWIFT («The Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications») oppretta i 1973. SWIFT blei opphavleg etablert av 239 bankar frå 15 land. I 2022 brukte meir enn 11 000 finansinstitusjonar i over 200 land systemet, og det blei sendt meir enn 8 milliardar meldingar via SWIFT. Hovudkontoret til SWIFT ligg i Brussel.

1.3.3.2 Omsetninga i norske kroner

Fordi valutamarknaden ikkje er ein sentralisert marknadsplass, er det vanskeleg å få fullstendig oversikt over all aktiviteten. Sidan 1989 har BIS kvart tredje år gjennomført ei global undersøking av aktiviteten i valutamarknaden. Meir informasjon finn du på nettsidene til BIS.

Undersøkinga er omfattande, og da ho blei gjennomført i 2022, deltok rundt 1200 finansinstitusjonar i 52 land. Tabell 1.3 viser tal frå undersøkinga for gjennomsnittleg dagleg omsetning i den norske valutamarknaden. Globalt er omsetninga av kroner langt større2. Les meir på nettsidene til Noregs Bank. Ein del av omsetninga er i spotmarknaden, men mesteparten er i terminmarknaden. Det aller meste av omsetninga i terminmarknaden er valutaswappar. Ein svært liten del av den totale omsetninga er valutaopsjonar og basisswappar.

Tabell 1.3 Gjennomsnittleg dagleg omsetning i den norske valutamarknaden i april kvart år. NOK milliardar og prosentvis andel

Kjelder: BIS og Noregs Bank

Tradisjonelt har det i spotmarknaden for norske kroner vore mest omsetning av euro, mens det i valutaswapmarknaden for norske kroner har vore mest omsetning av amerikanske dollar. Dersom ein norsk kunde ønsker å kjøpe amerikanske dollar mot norske kroner, vil bankforbindelsen til kunden truleg først kjøpe euro mot norske kroner. Simultant vil banken selje euro mot amerikanske dollar. Transaksjonen blir gjennomført på denne måten fordi det er noko betre likviditet i desse marknadene enn i marknaden for amerikanske dollar mot norske kroner. Internasjonalt er det størst spotomsetning av amerikanske dollar, euro og japanske yen mot andre valutaer. I valutaswapmarknaden er amerikanske dollar tonegivande.

1.3.3.3 Referansekursar

I Noreg noterte Oslo Børs offisielle valutakursar frå børsen opna i 1819, og fram til Noregs Bank tok over ansvaret 1. september 2001. Kursnoteringa blir normalt gjort klokka 14:15 kvar dag. Kursane er ikkje bindande og er berre meint å gi eit augeblikksbilde av valutamarknaden. Frå 1. juli 2016 tok Den europeiske sentralbanken (ESB) over ansvaret for kursfastsettinga. Offentleggjeringa blei da flytta frå 14:30 til rundt klokka 16:00. Bakgrunnen er at ESB meiner at kursane berre er til informasjon, og at dei ikkje ønsker at desse kursane skal nyttast til transaksjonsformål, sjå pressemelding frå ESB 7. desember 2015.

Valutakursane beveger seg mykje i løpet av ein dag, og det er nødvendig å ha offisielle kursnoteringar på bestemte tidspunkt for å måle verdien av valutaposisjonar. Ein mykje brukt offisiell kurs er «WM / Refinitiv Fix», som blir fastsett kvar dag klokka 16:00 GMT. Denne kursen blir ofte brukt av internasjonale bankar og forvaltarar i verdivurdering av porteføljar. For å gjere det vanskelegare å manipulere kursnoteringa har ein også utvida «vindauget» for kursnoteringa til å måle kursane pluss/minus 2 ½ minutt før og etter noteringstidspunktet. For dei fleste valutakryss blir det brukt omsetningsdata frå handelsplattformene LSEG Matching, EBS og Currenex i kursnoteringa.

1.3.4 Reisevaluta

I dag nyttar norske turistar i utlandet i stor grad internasjonale debet- eller kredittkort som VISA, Mastercard, Diners eller American Express for å betale for varer og tenester i utlandet. Det kan likevel vere behov for å skaffe seg kontantar i lokal valuta for å betale diverse utgifter. Bankane i Noreg har dei siste åra redusert moglegheita til å kjøpe og selje utanlandske setlar i filialane sine og viser i staden publikum til spesielle minibankar der dei vanlegaste valutaene er tilgjengelege. Mykje av omsetninga av reisevaluta i Noreg blir gjort av vekslingskontor i dei største byane og på flyplassar og jernbanestasjonar.

1.4 Aksjar

Ein aksje er ein eigardel i ei bedrift. Marknadsverdien av alle aksjane til ei bedrift representerer marknadsverdien av eigenkapitalen. Aksjemarknaden er ein marknad for utferding av nye aksjar (førstehandsmarknaden) og omsetning av aksjar (andrehandsmarknaden). Aksjemarknaden fordeler kapital og risiko mellom investorar og bedrifter/prosjekt.

1.4.1 Organisering og finansiering av føretak

Ein som skal starte ei bedrift, må sjølv bidra med eigenkapital eller få tilført eigenkapital frå andre investorar. Tilstrekkeleg med eigenkapital er ein føresetnad for at både oppstartsbedrifter og etablerte bedrifter skal få lån i bankar og marknader. Eigenkapitalen og eventuelle lån, kalla gjeld eller framandkapital, blir brukt til å finansiere etablering, utvikling, maskinar, varer og anna utstyr som ei bedrift treng i den daglege verksemda.

Eigenkapital kan tilførast mot at det blir utferda aksjar eller eigardelar i bedrifta. Den vanlegaste organiseringsforma er aksjeselskap. Ansvaret til aksjonærane er da avgrensa til den innbetalte aksjekapitalen. Utover dette er ikkje aksjonærane ansvarlege for forpliktingane eller gjelda til selskapet. Aksjeselskap kan vere anten allmennaksjeselskap (ASA) eller vanlege aksjeselskap (AS). Dei er regulert av høvesvis allmennaksjeloven og aksjeloven. Lovgivinga tar blant anna sikte på å beskytte kreditorane til selskapa gjennom reglar for rekneskapsføring, utbytebetalingar og nedsetting av aksjekapital. AS har krav om minimum 30 000 kroner i aksjekapital, og ASA stiller krav om minimum 1 million kroner i aksjekapital. ASA stiller høgare krav til selskapa fordi denne selskapsforma er berekna på selskap som har mange aksjonærar og/eller ønsker moglegheit til å innhente kapital frå allmenta. Børsnoterte aksjeselskap må derfor vere ASA. Det er krav til kjønnsfordeling i ASA-styret, men i eit AS kan ein og same person vere einaste aksjonær, styremedlem og tilsett. Sjå også Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet.

Det rekneskapsmessige overskotet eller underskotet frå verksemda til bedrifta fell til eigenkapitalen. Resultatet påverkar derfor marknadsverdien til aksjane. Resultatet skaper også ofte ei øvre grense for utbyte som kan betalast ut til aksjeeigarane. Den delen av resultatet som ikkje blir utbetalt som utbyte, kan brukast til å nedbetale gjeld eller til å finansiere nye prosjekt. Ved rekneskapsmessig underskot blir eigenkapitalen svekt, og bedrifta kan gå konkurs dersom rekneskapen viser at eigenkapitalen er tapt. Eigenkapitaleigarane må ved konkurs dele dei gjenverande verdiane etter at alle andre fordringshavarar har fått sitt – dei har prioritet etter framandkapitalen. Derfor er det knytt større risiko til plasseringar i eigenkapital enn i framandkapital. Større risiko inneber at eigenkapital bør ha høgare forventa avkastning enn framandkapital. Med høg eigenkapitalandel får ei bedrift betre moglegheiter til å overleve periodar med underskot, og det gjer det lettare å tiltrekke seg ny framandkapital. Bedrifter som opererer i bransjar med store svingingar i innteninga, har normalt høgare eigenkapitalandel enn bedrifter i bransjar med stabil inntening.

1.4.2 Aksjemarknaden

Eigarar som har aksjar som finansiell investering, vil ofte legge vekt på at det er lett å kjøpe og selje aksjar. Av den grunn skjer omsetning av aksjar i ASA-ar ofte over børs eller på ein annan regulert marknadsplass. Dei fleste aksjeselskap er likevel små, har få eigarar og er ikkje børsnotert, og aksjane blir sjeldan omsett. Aksjemarknaden transformerer lite likvide investeringar i anlegg, kompetanse og spesialisert produksjonsutstyr til meir likvide plasseringar for investorane. Kjøp eller sal av få aksjar påverkar normalt ikkje aksjekursen, men omsetning av store volum på kort tid kan påverke aksjekursen. Problem med å gjennomføre transaksjonar av ønskt størrelse utan å påverke prisane blir kalla marknadslikviditetsrisiko, sjå boksen Likviditet.

Investorane som gruppe fører ei form for løpande kontroll med bedriftsverksemda. Det skjer indirekte via prisen på nyemisjonar (førstehandsmarknaden) eller via den løpande priskontrollen i andrehandsmarknaden (omsetning over børs). For at investorar skal vere villige til å kjøpe aksjar, må teikningsprisen/marknadsprisen vere attraktiv nok til at den forventa innteninga til bedrifta tilfredsstiller kjøparane sine krav til avkastning, korrigert for risikoen for at innteninga ikkje blir som forventa (risikojustert avkastning). Bedrifter/prosjekt med dårleg lønnsemd eller dårleg leiing blir «straffa» med lågare aksjekursar. Spreidd eigarskap via børs bidrar til at lønnsemdsvurderinga av prosjekt og leiing blir gjort av fleire investorar. For at kvaliteten på slike vurderingar skal bli best mogleg, må det til god informasjon frå bedriftene, for eksempel periodisk rekneskapsrapportering. Børsane og lovgivarane har ei viktig oppgåve i å sørge for regelverk som medfører at all relevant informasjon om bedriftene blir gjort tilgjengeleg for marknadsaktørane på ein slik måte at alle marknadsaktørane mottar informasjonen samtidig, sjå Vedlegg 1: Regulering av finansmarknader og marknadsplassar.

Kostnadene ved å gjere bedrifter og prosjekt kjent for investorar i aksjemarknaden, er betydelege. Små bedrifter/prosjekt har derfor i praksis liten tilgang på kapital direkte frå aksjemarknaden. Som ei alternativ kjelde for eigenkapital er det oppstått såkalla «crowdfunding» eller på norsk folkefinansiering. Meir informasjon om folkefinansiering finn du i kapittel 2.9.4 Folkefinansiering.

På aksjemarknaden kan investorane spreie (diversifisere) investeringane sine på bedrifter og sektorar og dermed redusere betydninga av risikoen i enkeltbedrifter. Samtidig blir risikoen fordelt slik at dei investorane som har størst bereevne/-vilje, tar mest risiko. Ein velfungerande aksjemarknad gjer det også enklare for bedriftene å spesialisere seg, sidan eigarane kan redusere risikoen ved å diversifisere investeringane. Les meir om å diversifisere i boksen Diversifisering i kapittel 2.

Eit effektivt og sikkert system for registrering av eigarskap til verdipapir, ein såkalla verdipapirsentral, reduserer kostnadene ved å investere i verdipapir. Les meir om verdipapirsentralar i kapittel 3.3 Verdipapiroppgjeret (VPO).

1.4.3 Størrelsen på den norske aksjemarknaden

Ved utgangen av 2024 var marknadsverdien av noterte aksjar som var registrert i Verdipapirsentralen (VPS), 3679 milliardar kroner. Dei aller fleste norske aksjeselskapa er verken børsnotert eller registrert i VPS. Oslo Børs ASA er 100 prosent eigd av Euronext Nordic Holding AS og opererer marknadsplassar for omsetning av aksjar og eigenkapitalbevis (sjå neste avsnitt), renteprodukt (obligasjonar, sertifikat og statskassevekslar) og aksjederivat. Det er tre marknadsplassar for aksjehandel ved Oslo Børs: Oslo Børs, Euronext Expand Oslo og Euronext Growth Oslo. Dei store selskapa med lang historikk og brei aksjonærbase er notert på Oslo Børs. Euronext Expand (tidlegare Oslo Axess) har noko lempelegare vilkår for notering enn Oslo Børs og består av mange unge selskap. Euronext Growth (tidlegare Merkur Market) blei oppretta i 2016 og er retta mot mindre og mellomstore selskap og mot store selskap som ikkje ønsker fullstendig notering på regulert marknad. Euronext Growth legg til rette for ein raskare opptaksprosess med lempelegare opptakskrav enn på Oslo Børs og Euronext Expand. I mai 2025 var det notert 208 aksjar ved Oslo Børs, mens det var notert 16 aksjar ved Euronext Expand og 93 aksjar ved Euronext Growth.

1.4.3.1 Andre eigenkapitalinstrument

Eigenkapitalbevis er eit eigenkapitalinstrument som blir utferda av sparebankar, sjå meir i boksen Utviklinga av den norske banksektoren i kapittel 2. Dei har klare likskapstrekk med aksjar og blir skattemessig behandla likt. Forskjellen er først og fremst knytt til at eigenkapitalbeviseigarane ikkje eig heile eigenkapitalen til banken, og til at det er særlege reglar om samansetninga av organa til sparebankane. Det er fleire sparebankar som har utferda eigenkapitalbevis, og mange av dei er også notert på Oslo Børs. Oslo Børs har ein eigen eigenkapitalbevisindeks (OSEEX), som omfattar alle dei børsnoterte eigenkapitalbevisa.

Både aksjar og eigenkapitalbevis er eigenkapitalinstrument. Figur 1.5 viser utviklinga i omsetninga av eigenkapitalinstrument på Oslo Børs og antalet noterte eigenkapitalinstrument sidan 1995.

Verdien av omsetninga er påverka av kursutviklinga. Dess høgare kursnivå, dess høgare omsetningsverdi, når alt anna er likt. Introduksjonen av nytt elektronisk handelssystem på Oslo Børs i 1999 gjorde det mogleg å handle med aksjar via internett. Dette bidrog til ein betydeleg reduksjon i transaksjonskostnadene, særleg for småinvestorar. Antalet handlar per år og omsetningsverdien steig kraftig fram til den internasjonale finanskrisen i 2008. Antalet handlar har halde seg godt oppe også etter dette, moglegvis påverka av auka algoritmehandel. Omsetninga har likevel gått ned. Auka konkurranse om omsetning av norske aksjar frå alternative marknadsplassar og utanlandske børsar kan ha bidratt til utviklinga.

1.4.4 Utferdarar

Figur 1.5 viser utviklinga i antalet aksjar og eigenkapitalbevis som er notert på Oslo Børs. Antalet nye selskap på Oslo Børs kan vere påverka av konjunkturane. Det kan vere lettare å hente eigenkapital i marknaden når dei økonomiske utsiktene er gode. For at eit selskap skal kunne børsnoterast, må det oppfylle krav til størrelse, historikk og eigarspreiing. Med eit høgt antal eigarar aukar sjansane for at aksjen jamleg blir handla på børs. Den vanlegaste grunnen til at eit selskap blir tatt av Oslo Børs, er at det blir kjøpt opp. Dessutan vil selskap som går konkurs, bli strokne. Enkelte gonger ønsker også dei dominerande eigarane å ta eit selskap av børs. Det er spesielle reglar for slik stryking av aksjar frå børs, blant anna for å beskytte interessene til minoritetseigarane.

Sektorsamansetninga blant selskap som er notert ved Oslo Børs, skil seg markant frå andre land. Oslo Børs har spesielt mange selskap i sektorindeksen for energi (omfattar i hovudsak olje- og offshoreselskap).

1.4.5 Investorar i aksjemarknaden

Staten, utlendingar og private bedrifter er dei største eigarane på Oslo Børs, sjå figur 1.6. Norske privatpersonar eig ein liten andel av eigenkapitalinstrumenta på Oslo Børs.

1.4.6 Aksjeindeksar på Oslo Børs

For å måle verdiutviklinga i aksjemarknaden og i ulike sektorar av aksjemarknaden blir det utarbeidd ulike aksjeindeksar. Dei mest brukte aksjeindeksane er såkalla prisindeksar og totalavkastningsindeksar. Både kursendring og mottatt utbyte inngår i berekninga av totalavkastningsindeksar, og vekta til dei ulike aksjane i indeksen endrar seg dagleg basert på kursutviklinga. Prisindeksar er tilsvarande, men mottatt utbyte er ikkje inkludert. Aksjeindeksar forenklar samanlikninga av avkastninga i aksjemarknaden med avkastninga på alternative plasseringar som obligasjonar og bankinnskot.

Hovudindeksen på Oslo Børs (OSEBX) er ein indeks som inneheld eit representativt utval av alle aksjar som er notert på Oslo Børs. Ved samansetninga blir det tatt omsyn til både aksjeomsetning og spreiing på industrigrupper. Oslo Børs reviderer indeksen halvårleg og gjennomfører endringar i mars og september kvart år. Aksjevektene i OSEBX er friflytjustert. Det inneber at aksjar som ikkje er forventa å bli omsett, som statlege eigardelar og strategiske eigardelar til aksjonærar med kontrollerande innflytelse, ikkje blir rekna med ved vektinga av aksjar i indeksen.

OBX-indeksen består av dei 25 mest omsette aksjane på Oslo Børs. Samansetninga av aksjar i indeksen blir revidert halvårleg. Eit formål med OBX-indeksen er at han skal vere ein indeks beståande av lett omsettelege aksjar som på ein god måte gjenspeglar aksjemarknaden på Oslo Børs. OBX-indeksen tener som underliggande for handel med børsnoterte derivat (opsjonar og futures) på Oslo Børs, sjå boksen Derivat. Ved derivathandel er det viktig at det er mogleg å handle dei ulike komponentane av aksjeindeksen (underliggande). Figur 1.7 viser akkumulert totalavkastning i OSEBX og OBX-indeksen. Figuren viser at sidan 2000 har avkastninga til dei 25 mest omsette aksjane vore noko høgare enn for ein breiare samansett indeks.

1.4.7 Aksjerelaterte derivat

Eigenskapar ved ulike typar derivat er forklart i boksen Derivat. Børsomsette derivat er standardisert med omsyn til det underliggande objektet og leveringsvilkår. Ved Oslo Børs blir det handla opsjonar og futures på OBX-indeksen og opsjonar, futures og forwards på dei mest likvide aksjane. Børsnoterte derivat blir gjort opp via ein avrekningssentral som fungerer som felles sentral motpart for både kjøparen og seljaren. Sjå kapittel 3.3 Verdipapiroppgjeret (VPO).

To mykje brukte nøkkeltal for aktiviteten i derivatmarknaden er talet på omsette kontraktar og verdien av desse kontraktane. Årleg antal kontraktar for dei standardiserte derivata ved Oslo Børs steig mykje i perioden 2002–2008, men har sidan minka noko på grunn av nedgang i talet på indeksderivat.

2. Finansføretak

Finansføretak fungerer som mellomledd mellom dei ulike aktørane i økonomien. Hovudoppgåvene er å gjere det mogleg for bedrifter og privatpersonar å ta opp lån og plassere sparing, gjennomføre betalingar, handtere kontantar og vurdere, omfordele og prise risiko. Finansføretaka si rolle i penge- og kapitalmarknadene er omtalt i kapittel 1. Finansmarknadene. Finansforetaksloven regulerer kva føretak som kan etablere seg som finansføretak, sjå Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet.

Noregs Bank er sentralbanken i Noreg, og kapittel 2.1 Noregs Banks balanse og det finansielle systemet gir ei oversikt over dei viktigaste oppgåvene til Noregs Bank. Bankane er den største og viktigaste gruppa finansføretak. Dei har einerett til å ta imot innskot frå allmenta og står for størstedelen av utlåna. Bankane er betydelege aktørar i betalingssystemet ved at innskot blir nytta som betalingsmiddel. Privatpersonar og bedrifter har konto i ein bank for å kunne motta eller betale lønningar og rekningar. Bankane låner også ut pengar til privatpersonar og bedrifter. Rolla og verksemda til bankane er omtalt nærmare i kapittel 2.3 Bankar. Kredittføretaka kan også låne ut pengar, men dei kan ikkje ta imot innskot, sjå kapittel 2.4 Kredittføretak. Kredittføretaka har tatt over mykje av bustadfinansieringa etter at det i 2007 blei tillate å etablere ein ny type kredittføretak som utferdar obligasjonar med fortrinnsrett (OMF-ar). Forsikringsføretaka tilbyr livsforsikring, skadeforsikring og kredittforsikring, sjå kapittel 2.6 Forsikringsføretak. Saman med pensjonskassar formidlar dei sparing i tillegg til at dei tilbyr risikostyring, sjå kapittel 2.7 Pensjonskassar.

Tabell 2.1 gir ei oversikt over størrelsen til dei ulike typane finansføretak i Noreg. Tabellen gir også oversikt over sertifikat og obligasjonar finansføretaka utferdar i Noreg. I tillegg utferdar finansføretaka i utlandet.

Tabell 2.1 Ulike typar finansføretak i Noreg. Per 31. desember 2024

Kjelder: Finanstilsynet, Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank

2.1 Noregs Banks balanse og det finansielle systemet

Hovudpostane på Noregs Banks balanse er presentert i tabell 2.2. På aktivasida er fordringar i kroner og i valuta. På passivasida er det sentralbankpengar i form av innskot og setlar og myntar, i tillegg til eigenkapital. Mange av hovudoppgåvene til Noregs Bank er knytt til endringar på balansen.

Tabell 2.2 Noregs Banks balanse

Noregs Bank er banken til bankane. I praksis betyr dette at bankane har konto i sentralbanken og gjer opp betalingar seg imellom ved å overføre pengar mellom kontoane sine i Noregs Bank, sjå boksen Likviditet i kapittel 1. Noregs Bank utøver pengepolitikken og fastset renta på innskota bankane har i Noregs Bank. Denne renta dannar grunnlaget for rentenivået i Noreg, sjå boksen Noregs Banks likviditetsstyring og overnattarenta i kapittel 1. Bankane kan også låne i Noregs Bank. Sentralbanken er dessutan långivar i siste instans, noko som betyr at han har ansvar for at solvente bankar har tilstrekkeleg likviditet også i ein krisesituasjon, og skal om nødvendig gi særskilde lån (S-lån). Sjå Noregs Banks heimesider om S-lån for meir informasjon. Noregs Bank krev sikkerheit for alle typar utlån og tar ikkje kredittrisiko. Noregs Bank bestemmer nivået på dei tidsvarierande kapitalkrava til bankane og gir råd om nivået på kapitalkrav knytt til systemrisikoen til bankane.

Noregs Bank er dessutan banken til staten, noko som betyr at staten har konsernkontoen eller brukskontoen sin i Noregs Bank. Aktivasida på balansen til Noregs Bank omfattar i tillegg til eigedelar knytt til meir tradisjonell sentralbankverksemd også behaldninga av verdipapir i Statens pensjonsfond utland (SPU). Motstykket til denne behaldninga av utanlandske verdipapir er statens sparekonto i Noregs Bank (SPU-innskot). Noregs Bank gjer også verksemd på vegner av staten som ikkje er gjenspegla i balansen, ved at sentralbanken legg til rette for statens opplåning ved utlegging av statsobligasjonar og statssertifikat, sjå kapittel 1.2.2.1 Staten.

Noregs Bank har det operative ansvaret for at betalingar kan gjennomførast i Noreg, sjå kapittel 3. Finansiell infrastruktur. Noregs Bank har einerett på å utferde kontantar og sørger for å tilby den mengda kontantar som er etterspurt av publikum. Det gjer han i samarbeid med private aktørar. Gjennomføringa av betalingsoppgjeret mellom dei bankane som har konto (sentralbankreservar) i Noregs Bank, skjer i Noregs Banks oppgjerssystem (NBO). Dette betalingsoppgjeret er ein føresetnad for at alle andre betalingar i norske kroner i samfunnet kan gjennomførast.

Formålet med verksemda til Noregs Bank er ikkje å sikre høgast mogleg avkastning på eigenkapitalen. Noregs Bank skal i staden vareta dei oppgåvene han har fått i sentralbankloven, og gitt dette forvalte eigenkapitalen best mogleg slik at avkastninga som blir ført tilbake til staten som eigar, blir størst mogleg. Staten får som eigar av Noregs Bank overført overskot frå sentralbanken etter nærmare bestemte reglar. Noregs Bank tar finansiell risiko på grunn av oppgåvene sine for samfunnet. For eksempel tar sentralbanken mykje valutarisiko gjennom forvaltninga av valutareservar. Om nødvendig kan staten tilføre sentralbanken meir eigenkapital.

2.2 Finanskonsern

Fleire typar finansføretak kan vere samla i eitt finanskonsern. Det har over tid vore ei utvikling mot meir konserndanning på tvers av ulike typar finansføretak (horisontal integrasjon).

Finanskonsern gjer det lettare å gi eit komplett tilbod av produkt og tenester og å utnytte stordriftsfordelar innan blant anna IT og marknadsføring. Gjennom såkalla kryss-sal, der føretaka i konsernet marknadsfører og sel kvarandre sine produkt og tenester, kan innteninga aukast. Alliansedanningar mellom sparebankane kan bidra i same retning. Fleire alliansar driv felles ikkje-bankverksemd for dei ulike medlemsbankane. Dei enkelte sparebankane er gjerne for små til å kvar for seg opprette eigne finanskonsern for å drive forsikringsverksemd, kapitalforvaltning og liknande. Gjennom felles finanskonsern, som for eksempel SpareBank 1-alliansen, kan dei tilby desse tenestene.

Tabell 2.3 gir ei oversikt over dei åtte største finanskonserna i Noreg og hovudverksemda deira. Av dei er seks bankdominerte, og dei resterande er forsikringsdominerte.

Tabell 2.3 Største nordiske finanskonsern med verksemd i Noreg. Etter marknadsverdi. Per 31. desember 2024

Kjelde: SNL Financial / S&P MI 1

DNB, SpareBank 1-alliansen, KLP, Storebrand og Eika Gruppen er dei største norskeigde finanskonserna. Dei tilbyr dei fleste typar finansielle tenester. DNB, SpareBank 1-alliansen og Eika Gruppen er bankdominert, og dei to andre er forsikringsdominert.

2.3 Bankar

Bankar tilbyr ei rekke produkt og tenester til aktørane i økonomien. Bankane gir kortsiktige og langsiktige lån. Dei skil seg frå andre typar finansføretak ved at dei har einerett til å opprette og motta innskot frå allmenta. Innskot er den enklaste og den vanlegaste spareforma for hushaldningane, i tillegg til at det er det viktigaste betalingsmiddelet.

Bankar tilbyr mange forskjellige innskotsprodukt, som blant anna varierer med rentevilkår og ulike avgrensingar på uttak. Ulike typar kontoar kan vere vanleg brukskonto eller lønnskonto, sparekonto eller høgrentekonto og Bustadsparing for ungdom (BSU). Innskot kan trekkast ut som kontantar i minibankar, i butikkar og i bankfilialar, eller det kan brukast direkte i betalingar ved betalingskort eller overføringar via nettbank eller mobil. Utbreiinga av PC-ar og smarttelefonar har auka bruken av nettbank og mobilbank og ført til færre bankfilialar og minibankar i Noreg. Meir omtale av bankane si rolle i betalingsformidlinga finn du i kapittel 3. Finansiell infrastruktur.

Bankane tilbyr fleire typar utlån, for eksempel bustadlån, næringslån og forbrukslån. Låna kan variere etter type rente (fast eller flytande), bindingstid, valutasort og tilbakebetalingsform (annuitets- eller serielån). Avdragsfrie lån, ofte i form av rammelån der låntakaren får tildelt ei låneramme, har også etablert seg som eit alternativ til nedbetalingslån, spesielt blant eldre låntakarar.2 Låntakaren kan da fritt betale tilbake eller låne meir innanfor låneramma. Utlånsforskrifta set grensa for nye rammelån til maksimum 60 prosent av verdien på bustaden. Låntakaren betaler berre rente på det beløpet som på tidspunktet er trekt av låneramma. Vidare kan bankar veksle valuta og bidra med finansiell rådgiving. Nokre ankar vel å berre tilby eit avgrensa utval av lån eller tenester, for eksempel bankar som spesialiserer seg på forbrukslån. Sjå boksen Forbrukslån og «Ny vekst i forbruksgjelden», Bankplassen blogg, 11. mars 2024.

Norske bankar blir klassifisert som anten sparebankar eller forretningsbankar, men denne distinksjonen har blitt mindre viktig over tid. Hovudforskjellen mellom forretnings- og sparebankar er knytt til eigarstrukturen og ikkje kva tenester dei tilbyr kundane. Sjå også boksen Utviklinga av den norske banksektoren.

2.3.1 Oppgåvene til bankane

2.3.1.1 Gi aktørane i økonomien moglegheiter til å låne og spare

Bankane har ei viktig rolle i å vere bindeledd mellom dei som ønsker å spare pengar, og dei som ønsker å låne pengar. Spararane plasserer pengane sine på ein innskotskonto med ei viss avkastning i form av rente. Pengane kan disponerast når innskytaren treng dei. Bankane kanaliserer mange små og likvide innskot til færre og stort sett større og langvarige utlån.3 Bankane er likevel ikkje avhengige av nye innskot for å yte lån til ein ny kunde. Idet bankane innvilgar eit nytt lån, skaper dei pengar, sjå boksen Skape pengar.

Bankane gjer ei vurdering av sannsynet for at låntakaren mislegheld lånet. Dersom låntakaren ikkje betaler, må banken ta tapet. Bankane har stordriftsfordelar ved innhenting og behandling av informasjon, kredittvurdering og kredittoppfølging og ved utforming av lånekontraktar. Bankane kan også få tilgang til konfidensiell informasjon om eksisterande og potensielle kundar. Personnummer, inntekt og grad av arbeidsførleik osv. er informasjon som er viktig for å etablere kontraktar, men også informasjon av ein art kundane kan vere lite villige til å gi til ein «vilkårleg» leverandør. Kostnader ved å hente inn og skaffe til vegar informasjon gjer at dei fleste privatpersonar og små og mellomstore bedrifter vil låne i bankar og ikkje direkte i obligasjonsmarknaden, sjå kapittel 1.2.2.4 Ikkje-finansielle føretak (bedrifter). Som betaling for lån og andre tenester tar bankane gebyr og renter. Bankane betaler lågare rente på innskot enn renta dei mottar på utlån. Differansen blir kalla rentemargin.

Låntakaren kan ha eit stort og umiddelbart behov for kapital, for eksempel til kjøp av bustad eller produksjonsutstyr. Inntektene, som skal gå til tilbakebetaling av lånet, er derimot spreidd over fleire år. Låntakaren har da behov for eit lån med lang løpetid. Spararen kan derimot føretrekke å ha umiddelbar tilgang til midlane sine. Bankane bidrar til å dekke behova til låntakarar og spararar ved å tilby låntakarane lån med lang løpetid samtidig som dei lover spararane umiddelbar tilgang til sparepengane sine. Omgjeringa av innskot med kort løpetid til utlån med lang løpetid blir kalla løpetidstransformasjon, sjå figur 2.1. Hovudårsaka til at bankane kan gjere dette, er at innskota samla sett har vist seg å vere nokså stabile. Gjennom statistiske berekningar kan bankane føreseie kor mykje dei normalt må rekne med å ha disponibelt for utbetaling til innskytarane. Bankane har også innskot og lånetilgang i sentralbanken. Det hjelper dei å handtere svingingar i kundeinnskota. Det kan likevel oppstå situasjonar med usikkerheit om kor solid ein bank er, som fører til at mange innskytarar ønsker å trekke ut midlane sine samtidig. Det blir kalla «bank run». For å forhindre dette har vi ei innskotsgarantiordning som skal sikre midlane til småspararane sjølv om banken får problem. Sikringsordninga i Noreg dekker i dag innskot på inntil to millionar kroner per innskytar per bank, sjå også kapittel 2.3.7 Innskotsgaranti i Noreg.

Bankane gjennomfører også løpetidstransformasjon når dei tar opp lån i marknaden som har kortare løpetid enn utlåna. Lån med kort løpetid har normalt lågare rente enn lån med lang løpetid. Bankane vil derfor tene meir når dei vel finansiering med kort framfor lang løpetid. Bankane kan endre forfallsstrukturen på marknadsfinansieringa slik at løpetida på finansieringa i større grad blir tilpassa løpetida på utlåna. Det reduserer løpetidstransformasjonen, som også reduserer refinansieringsrisikoen, sjå boksen Risikoar i det finansielle systemet i innleiinga.

Finansmarknadene bidrar også til løpetidstransformasjon, sjå kapittel 1.2 Obligasjonsmarknaden og kapittel 1.4 Aksjar.

2.3.1.2 Vurdering av risiko

I ein velfungerande kredittmarknad vil bankane si vurdering av dei enkelte investeringsprosjekta, og av låntakarane og sikkerheitene som blir stilt, bidra til at sparemidlane blir kanalisert til investeringsprosjekt som har tilstrekkeleg god lønnsemd. Det vil seie at lån med antatt høg risiko (for eksempel forbrukslån utan sikkerheit) får høgare pris eller rente enn lån med låg risiko. Dersom låntakaren tilbyr långivaren sikkerheit, for eksempel pant i bustad, blir tapsrisikoen for långivaren mindre og lånerenta lågare.

Bankane og OMF-kredittføretaka deira (sjå kapittel 2.4.1 OMF-kredittføretak) har lang erfaring med å vurdere risikoen til låntakarane. Dei kjenner ofte kundane og bruker denne informasjonen og kredittrisikoekspertisen til å kvantifisere og prise risikoen knytt til kvart enkelt lån. Bankane reduserer også risikoen knytt til utlån ved at dei gir mange små lån til ulike kundar (diversifisering). Risikoen bankane tar, blir følgt opp av eigarane, långivarane til bankane og tilsynsmyndigheitene. Dette reduserer sannsynet for at dei tar på seg ein risiko som er større enn bereevna.

2.3.1.3 Gjennomføre betalingar

Bankane er sentrale aktørar i betalingssystemet. Alle betalingar som blir gjort i norske kroner, blir i siste instans gjort opp mellom bankane i Noregs Banks oppgjerssystem (NBO), sjå kapittel 3. Finansiell infrastruktur. Som hovudregel kan berre bankar ha konto i Noregs Bank. Etter nærmare vurdering, og til vilkår Noregs Bank har fastsett, kan også andre finansielle føretak med hovudsete i ein EØS-stat få tilgang til konto i Noregs Bank.

2.3.2 Strukturen i den norske banksektoren

Bankar og kredittføretak står for rundt 80 prosent av samla innanlandsk kreditt til norske hushaldningar og bedrifter, sjå figur 2.2. Det er ein langt større del av samla kreditt enn for eksempel i USA, der obligasjonsmarknaden speler ei viktigare rolle. Norske hushaldningar låner for det meste gjennom bankar og kredittføretak, mens norske bedrifter låner for det meste i bankar og ein del i obligasjonsmarknaden.

Den norske banksektoren er kjenneteikna av mange bankar, men forholdsvis høg konsentrasjon, sjå figur 2.3. Samanlikna med banksektoren i andre europeiske land er ikkje banksektoren i Noreg spesielt stor i forhold til den samla verdiskapinga, sjå Noregs Bank (2018): «En internasjonal sammenligning av norsk banksektor», Staff Memo 9/2018.

Den norske bankmarknaden er dominert av norskeigde bankar. Resten av bankane er dotterbankar og filialar av utanlandske bankar. Dotterbankar er eigd av utanlandske bankar, men er eigne norske juridiske einingar som er regulert på linje med andre norske bankar. Utanlandskeigde filialar er derimot ikkje eigne juridiske einingar og er regulert frå heimlandet. Nordiske bankar er dominerande blant dei utanlandske bankane i Noreg, men Santander Consumer Bank (dotterbank av spanske Banco Santander) er også stor.

Sidan tusenårsskiftet har utanlandskeigde dotterbankar og filialar auka marknadsandelane sine i Noreg, sjå Noregs Bank (2017) «Filialer av utenlandske banker og kredittilbud», Aktuell kommentar 3/2017. Frå 2018 har marknadsandelane til utanlandskeigde dotterbankar og filialar vore relativt stabile. Nordea, Danske Bank og Handelsbanken er dei største utanlandskeigde filialane. Sjå tabell 2.4 for ei oversikt over dei største bankane i Noreg.

Tabell 2.4 Største bankkonsern i Noreg. Per 31. desember 2024

Kjelder: Kvartalsrapportane frå bankkonserna og Noregs Bank

Dagens sparebankvesen er kjenneteikna av mange sparebankar. Dei fleste er svært små, men dei har inngått omfattande alliansar. SpareBank 1-gruppa består av 12 bankar der dei fleste er store i regionane sine, mens Eika Gruppen omfattar om lag 50 mindre sparebankar.

2.3.3 Eigedelane og finansieringa til bankane

Utlån utgjer den største delen av eigedelane til norske bankar, sjå figur 2.4. Dei største enkeltpostane på utlånssida er bustadlån til hushaldningar og lån til næringseigedom, sjå figur 2.5 og figur 2.6. Utlåna er hovudsakleg i norske kroner. Andre eigedelar er blant anna verdipapir i tillegg til innskot i kredittinstitusjonar og sentralbankar. Ein viktig grunn for bankane til å halde denne typen eigedelar er at dei treng eigedelar som raskt kan seljast dersom innskytarane aukar uttaka sine eller banken ikkje får fornya marknadsfinansieringa si. Betydelege delar av dei andre eigedelane er i utanlandsk valuta som amerikanske dollar og euro.

Norske bankar finansierer mesteparten av verksemda si med innskot og obligasjonar, sjå figur 2.4. Kundeinnskot utgjer størstedelen av finansieringa, deretter følger langsiktig6 marknadsfinansiering. Desse to finansieringskjeldene ser som regel ut til å vere stabile. Bankar med stabil finansiering er betre rusta til å takle periodar med uro. Dei mindre sparebankane er i større grad finansiert med kundeinnskot enn dei store bankane, mens dei utanlandske dotterbankane og filialane i stor grad er finansiert av morselskapet i det utanlandske bankkonsernet. DNB har også ein god del kortsiktig marknadsfinansiering i form av sertifikat som er utferda i annan valuta enn norske kroner.

Utviklinga av digitale plattformer har gjort samankoplinga mellom bankar og potensielle kundar/innskytarar meir effektiv. Innskotsplattformer er digitale marknadsplassar for bankinnskot. Ei innskotsplattform gir bankar tilgang til finansiering, men er også ei marknadsføringsplattform ut mot nye potensielle kundar, sjå boksen Innskotsplattform.

Om lag halvparten av marknadsfinansieringa til bankane er henta inn i utanlandsk valuta, sjå figur 2.7 og omtale i boksen Obligasjonsfinansiering frå utlandet til norske bankar og kredittføretak i kapittel 1. Dei mindre sparebankane er i større grad finansiert i norske kroner enn det dei store bankane er. Sjå Noregs Bank (2014) «Norske bankars valutafinansiering av eigedelar i norske kroner», Staff Memo 2/2014, for ein nøyare gjennomgang av valutafinansieringa til norske bankar.

Ved sida av innskot og lån (framandkapital) blir bankar også finansiert av eigenkapital. Ved tap i bankane er eigenkapitalen den første til å ta tap. Eigenkapitalfinansieringa er omtalt nærmare i kapittel 2.3.5 Kapitaldekningsregulering.

Meir statistikk er tilgjengeleg på heimesidene til Statistisk sentralbyrå. Sjå også Noregs Banks bankstatistikk.

2.3.4 Kvifor og korleis blir bankar regulert?

På grunn av si store samfunnsmessige betydning er bankar gjenstand for omfattande regulering. Innskot er eit svært viktig sparealternativ og betalingsmiddel for folk flest. Andre oppgåver i banksektoren, som løpetidstransformasjon, betalingsformidling, risikofordeling og vurdering og oppfølging av lånekundar, er også viktige for eit velfungerande finansielt system og for økonomien som heilskap.

Målet for regulering av bankane er både stabilitet og effektivitet i det finansielle systemet. Reguleringa skal redusere sannsynet for framtidige finansielle krisar. Ho skal sikre at bankane utfører oppgåvene sine, og at dei gjer det på ein mest mogleg effektiv måte. Reguleringar kan ha kostnader i form av lågare produksjon av finansielle tenester. Dersom regulering gir gevinstar som er høgare enn kostnadene ved regulering, er det til nytte for samfunnet som heilskap. Sjå Noregs Bank (2013) «Why regulate banks?», Staff Memo 16/2013, for ei nærmare drøfting av kvifor bankar blir regulert, og Noregs Bank (2022) «Optimal kapitaldekning for norske banker», Staff Memo 9/2022, for kvantifisering av avvegingane ved berekning av kapitalkrav til bankar.

Særleg på grunn av løpetidstransformasjonen er bankverksemd i utgangspunktet sårbar for store uttak av innskot og bortfall av marknadsfinansiering, sjå kapittel 2.3.1 Oppgåvene til bankane. Ved stort finansieringsbortfall kan banken raskt komme i ein situasjon som truar eksistensen deira. I tillegg er bankane tette knytt saman, blant anna ved at dei eig gjelda til kvarandre og har same eller likearta verdipapir i likviditetsreserven. Problem i éin bank kan lett smitte over på andre bankar og skape dominoeffektar som kan true heile det finansielle systemet. Sjå Noregs Bank (2016) «Smitte mellom banker – Systemrisiko som følge av bankenes sammenkobling», Staff Memo 13/2016.

Innskotssikring skal redusere faren for store uttak av innskot ved å skjerme innskota til privatkundane dersom banken går over ende. Forbrukarvern inngår som ein del av dette. Privatkundar kan vanlegvis ikkje vurdere risikoen i ein bank godt nok til å avgjere om innskota er riktig prisa, eller godt nok til å ha ei god formeining om soliditeten til banken.

Dei første reguleringane tok sikte på å fremme tilstrekkeleg og stabil tilgang på banktenester. Det sikkerheitsnettet som først blei etablert (innskotssikring og tilgang på lån i sentralbankar), kan ha skapt ein tryggleik som stimulerte risikotaking og gav eit for stort omfang av banktenester (moralsk hasard). Det har igjen medført nye rundar med reguleringar, i hovudsak for å bremse risikotakinga.

Auka globalisering av bankane har ført til at problem i bankar lett smittar over landegrenser. I samanheng med dette har det dei siste tretti åra vore aukande samordning av bankregulering internasjonalt, sjå Vedlegg 2: Regulering av kapital og likviditet. I tillegg har EUs indre marknad for finansielle tenester ført til felles regulering av bankar i EØS-området.

Finanstilsynet fører tilsyn med at bankar og andre finansføretak overheld reguleringane. Dersom ein bank eller eit finansføretak bryt med det gjeldande regelverket, skal Finanstilsynet sette i verk tiltak slik at regelverket blir overhalde. Eit første tiltak er vanlegvis at føretaket innan kort tid legg fram planar der dei gjer greie for korleis krava igjen skal oppfyllast. Planen må godkjennast av Finanstilsynet. Finanstilsynet kan også gi restriksjonar på blant anna utbetaling av utbyte til aksjonærane og utbetaling av renter på enkelte typar gjeld. I siste instans kan Finanstilsynet inndra lisensen til finansføretaket. Dersom ein bank er i ferd med å gå over ende, eller myndigheitene vedtar at han må stenge, vil eit eige krisehandteringsregelverk gjelde, sjå kapittel 2.3.8 Krisehandtering av bankar.

Historisk har bankkrisar hatt stor betydning for utforminga av regelverk for bankar, sjå Noregs Bank (2009) «Bank regulation and bank crisis», Working Papers 18/2009. I etterkant av bankkrisar blir regelverket skjerpa, og minstekrava til eigenkapital aukar. Når krisane kjem noko på avstand, har kapitalnivået hatt ein tendens til å bli svekt.

Ein grundig gjennomgang av bankkrisen i Noreg på slutten av 1980-talet og starten av 1990-talet finn du i Noregs Bank (2004) «The Norwegian Banking Crisis», Skriftserie 33/2004, og Noregs Bank (2015) «Norges Banks rolle på finanssektorområdet i perioden 1945–2013 med særlig vekt på finansiell stabilitet», Skriftserie 48/2015. NOU 2011: 1, Bedre rustet mot finanskriser – Finanskriseutvalgets utredning, gir ein grundig gjennomgang av den internasjonale finanskrisen i 2008.

2.3.5 Kapitaldekningsregulering

Kapitaldekningsreglar skal bidra til at finansføretaka har nok tapsberande kapital i forhold til den risikoen dei tar. Kapitalen, som i hovudsak er eigenkapital og annan tapsabsorberande kapital, skal vere tilstrekkeleg til å kunne dekke nokså store uventa tap.

Etter bankkrisen i åra 1988 til 1993 framheva Stortingets granskingskommisjon («Smith-kommisjonen») at minimumskravet til kapitaldekning var for lågt før krisen, og at bankane var dårleg kapitalisert. I etterkant følgde ei nødvendig styrking av kapitaldekninga til bankane. Å ha noko strengare norske kapitalkrav enn det som gjaldt internasjonalt, var ein styrke for den norske banksektoren under den internasjonale finanskrisen i 2008. Krisen synleggjorde behovet for strengare bankreglar på mange område, og kapitaldekningskrava for bankane blei skjerpa.

Sidan 2008 har den reine kjernekapitaldekninga i norske bankar auka betydeleg. Rein kjernekapital målt i prosent av forvaltningskapitalen har også auka, men langt mindre, sjå figur 2.8.

Noreg er omfatta av EUs kapitaldekningsregelverk, som bygger på Basel III, og som blei gjort gjeldande i EU frå januar 2014. Sjå Finanstilsynets høyringsnotat Gjennomføring av CRD IV i norsk regelverk og Norsk gjennomføring av EUs soliditetsregelverk (CRR/CRD IV). I 2023 blei det oppnådd politisk einigheit i EU om endringar i kapitalkravsdirektivet (CRD) og kapitalkravsforordninga (CRR), som skal fullføre den europeiske implementeringa av Basel III-anbefalingane. Endringane, CRD6 og CRR3, blir omtalt som «bankpakken 2021» og inneheld blant anna ein ny og meir risikofølsam standardmetode for å berekne kapitalkrav for kredittrisiko, eit nytt kapitalkravsgolv for IRB-bankar og endringar i tilsyns- og rapporteringskrav. CRR3 gjeld i EU frå 1. januar 2025, med innfasing av kapitalkravsgolvet over sju år fram til 2032. CRR3 tok til å gjelde i Noreg 1. april 2025. CRR3 inneheld fleire nasjonale val, sjå Endringer i kapitalkravsforordningen (CRR3). Ei meir detaljert framstilling av gjeldande kapitalkrav i det norske regelverketet finn du i Vedlegg 2: Regulering av kapital og likviditet.

2.3.6 Likviditetsregulering

Den internasjonale finanskrisen i 2008 var i Noreg i hovudsak ein likviditetskrise og avdekte behov for betre styring av likviditeten og finansieringsstrukturen til bankane. Sjå boksen Likviditet i kapittel 1 for ei innføring i likviditetsomgrepet. Bankane kan redusere likviditetsrisikoen ved å ta imot innskot frå mange små innskytarar, ha lange løpetider på marknadsfinansieringa og halde tilstrekkeleg med likvide eigedelar (likviditetsreservar) i form av lett omsettelege verdipapir eller sentralbankreservar. Ved å halde likviditetsreservar blir bankane betre i stand til å takle periodar med uro i marknadene. Reservane kan brukast som sikkerheit for nye lån eller seljast slik at banken slepp å ta opp nye lån.

Likviditetsreglar pålegg bankane å ha ei viss behaldning av likvide eigedelar. Krav til likviditetsdekning («Liquidity Coverage Ratio» eller LCR) inneber at bankane skal ha ei minimumsmengde med særleg likvide eigedelar til å klare seg gjennom ein 30 dagars periode med betydeleg uro i finansieringsmarknadene. Ei meir detaljert beskriving av likviditetsreguleringa finn du i vedlegg 2

Krav til LCR blei ferdigstilt i EU i 2014 og ferdigstilt i Noreg i 2017. Dei norske likviditetskrava tilsvarer likviditetsregelverket i EU. Krav til stabil finansiering («Net Stable Funding Ratio» eller NSFR) frå EU inneber at bankane skal finansiere lite likvide eigedelar med stabil finansiering, sjå vedlegg 2. Kravet skal gjere finansieringsstrukturen til bankane meir robust. Utlån til kundar er eit eksempel på lite likvide eigedelar. Stabil finansiering vil blant anna vere kjernekapital, obligasjonsfinansiering med lang gjenverande løpetid og fleire typar kundeinnskot. Kravet tredde i kraft i EU frå juni 2021 og i Noreg frå juni 2022.

2.3.7 Innskotsgaranti i Noreg

Innskotsgarantiordningar blei gjort gjeldande ved lov for sparebankar i 1924 og for forretningsbankar i 1961. Ordninga i dagens lov er obligatorisk for alle norske bankar inkludert dotterbankar av utanlandske bankar. Reglar for innskotsgaranti skal beskytte små og uinformerte bankinnskytarar. Det gjer at dei ikkje treng å følge den økonomiske situasjonen i banken, og det reduserer sjansen for at dei tar ut pengane sine i panikk ved rykte om problem for banken. Innskotsgarantien dekker, for kvar enkelt innskytar, inntil to millionar kroner inkludert opptente renter, sjå Finansforetaksloven. Grensa gjeld sjølv om kunden har fleire kontoar i same bank, slik at totalbeløpet opp til to millionar kroner er dekt. Har kunden innskot i fleire bankar, gjeld grensa for kvar av bankane.

Bankenes sikringsfond står for innskotsgarantien i Noreg gjennom eit eige innskotsgarantifond. Bankane betaler ei årleg risikojustert avgift til fondet. Fondet skal sørge for at innskytarane får tilgang til dei garanterte innskota seinast sju arbeidsdagar etter at Finansdepartementet har bestemt at banken skal avviklast under offentleg administrasjon. Den same fristen gjeld dersom ein bank av andre grunnar ikkje får lov til å betale ut innskot til innskytarane.

Filialar av utanlandske bankar i Noreg er i utgangspunktet ikkje omfatta av den norske garantiordninga. Innskot som norske kundar har i slike bankar, vil vere dekt gjennom innskotsgarantiordningane i heimlandet til desse bankane. Filialane kan likevel søke om medlemskap i den norske innskotsgarantiordninga (også kalla «topping up»). Da garanterer det norske fondet for inntil to millionar kroner med fråtrekk for det som er garantert av ordninga i heimlandet.

Frå 2011 har dekningsbeløpet i innskotsgarantiordninga i EU vore fullharmonisert til hundre tusen euro. Regjeringa arbeider for å behalde det høgare norske nivået, sjå Finansdepartementets heimesider om den norske innskotsgarantiordninga.

2.3.8 Krisehandtering av bankar

Når ein stor og viktig bank har stått i fare for å gå over ende, har myndigheitene i dei fleste land gripe inn for å sikre vidare drift i banken. Dei har frykta alvorlege konsekvensar i det finansielle systemet dersom banken må stenge. Redningsaksjonane har vore i form av gunstige lån og lånegarantiar eller tilførsel av ny eigenkapital til banken. Resultatet har nesten alltid vore at kreditorane til banken har sloppe å ta tap, såkalla «bail-out». Kreditorane til bankane har dermed hatt ei form for implisitt garanti for låna sine, og det kan ha ført til at dei gjorde ei mindre grundig risikovurdering av bankverksemda enn dei elles ville gjort. Det har oppstått forventningar hos kreditorane om at myndigheitene vil redde dei ved framtidige problem i banken. Dette blir ofte kalla moralsk hasard. Banken har kunna auke risikoen sin utan å måtte betale långivarane sine for den auka risikotakinga. Det aukar utlåna og risikoen i banksystemet.

Etter den internasjonale finanskrisen i 2008 har det komme nye internasjonale reglar for korleis bankkrisar skal løysast. I januar 2015 blei det såkalla krisehandteringsdirektivet, The Bank Recovery and Resolution Directive (BRRD), sett i kraft i EU. Målet med direktivet er at myndigheitene skal kunne handtere bankar i problem slik at dei kritiske funksjonane til bankane blir ført vidare, men utan at bankane blir tilført offentlege midlar.

Eit viktig element i direktivet er såkalla «bail-in», eller på norsk «intern oppkapitalisering». Intern oppkapitalisering inneber at myndigheitene skriv ned verdien av gjelda til banken og/eller gjer om delar av gjelda til eigenkapital utan at banken må stenge. Når långivarane, også til systemviktige bankar, blir stilt overfor ein reell tapsrisiko, vil dei vurdere risikoen i bankane grundigare og sette renta på låna sine til bankane i samsvar med tapsrisikoen. Finansieringa til bankane blir dyrare, og bankane vil ønske å ta mindre risiko. Det blir mindre utlån, og risikoen i heile det finansielle systemet blir lågare. Sjå Noregs Bank (2014) «Kriseløsing av banker ved hjelp av bail-in – momenter ved innføring i Norge», Staff Memo 12/2014, for ein gjennomgang av «bail-in».

EUs krisehandteringsdirektiv inneheld også føresegner om etablering av nasjonale krisehandteringsmyndigheiter og krisetiltaksfond, om utarbeiding av gjenopprettingsplanar og krisetiltaksplanar for dei enkelte bankane og om innskytarpreferanse. I Noreg er Finanstilsynet krisehandteringsmyndigheit, men det er Finansdepartementet som tar den endelege avgjerda om ein bank skal krisehandterast eller avviklast under offentleg administrasjon. Ein gjenopprettingsplan inneheld tiltak som banken kan sette i verk dersom han kjem i betydelege problem, mens ein krisetiltaksplan angir kva krisetiltak Finanstilsynet kan sette i verk dersom ein bank blir krisehandtert. Ein viktig del av krisetiltaksplanen for ein bank er minstekrav til ansvarleg kapital og anna gjeld som enkelt kan brukast til intern oppkapitalisering.7 Minstekravet til slik kapital og gjeld blir kalla MREL (Minimum Requirement for own funds and Eligible Liabilities). I juni 2022 blei eit nytt krisehandteringsdirektiv (BRRD 2) innført i Noreg. Sjå Vedlegg 2: Regulering av kapital og likviditet for ei meir detaljert framstilling av MREL. Krisehandtering og MREL er først og fremst aktuelt for bankar som er systemviktige. Bankar som ikkje blir rekna som systemviktige, kan avviklast under offentleg administrasjon. Tidlegare visesentralbanksjef Jon Nicolaisen drøfta grunnleggande problemstillingar rundt krisehandtering av bankar i foredraget «Bør banker berges?» frå 2015. Innskytarpreferanse betyr at garanterte innskot aldri vil bli skrivne ned eller gjort om til ny eigenkapital, og at det heller ikkje vil skje med ikkje-garanterte innskot frå personar og små og mellomstore bedrifter før all anna gjeld har blitt nedskriven til null eller blitt konvertert til eigenkapital.

2.4 Kredittføretak

Kredittføretaka gir langsiktige lån til hushaldningar og føretak. Kredittføretaka skil seg frå bankane ved at dei ikkje kan ta imot innskot eller utføre betalingstenester. Kredittføretak finansierer i hovudsak verksemda med obligasjonslån. OMF-kredittføretak, som finansierer utlån til bustad og næringseigedom ved å utferde obligasjonar med fortrinnsrett (OMF), utgjer ein vesentleg andel av kredittføretaka, sjå boksen Lån med sikkerheit i kapittel 1.

2.4.1 OMF-kredittføretak

I juni 2007 blei det opna for at OMF-kredittføretak kunne utferde obligasjonar med fortrinnsrett (OMF) i Noreg. Ein OMF er ein obligasjon som gir investorane fortrinnsrett til eit definert utval av eigedelane til utferdaren, kalla sikkerheitsmassen.

I samsvar med finansforetaksloven må OMF ferdast ut av eit eige kredittføretak. OMF-kredittføretaka er oppretta, eigd og kontrollert av bankane. Fleirtalet av norske bankar eig eit slikt føretak saman med andre bankar, men enkelte store og mellomstore bankar har valt å opprette eigne kredittføretak. Eit mindre antal bankar har ikkje tilknyting til føretak som utferdar OMF. Det er stilt krav til OMF-kredittføretaka som skal sikre at dei kan betale renter og forfall på obligasjonane til rett tid. OMF-kredittføretaka har også strenge rammer for rente- og valutarisiko. Finanstilsynet fører tilsyn med likviditetsstyringa i OMF-kredittføretaka og rammene for valuta- og renterisiko.

OMF-kredittføretak finansierer store delar av bustadutlåna i Noreg. Det skjer anten ved at utlåna blir gitt direkte frå kredittføretaket, eller ved at bankane overfører utlån dei sjølv har gitt til OMF-kredittføretaka, som utferdar OMF med sikkerheit i låna. Bankane gir normalt OMF-kredittføretaka kortsiktig kreditt når låna blir overført. OMF-kredittføretaka betaler tilbake kreditten anten ved at dei skaffar likviditet ved å utferde OMF, eller ved at banken mottar OMF for ein verdi som tilsvarer låna han har overført. Balansen til banken blir derfor endra ved at utlån blir erstatta med OMF eller midlar frå salet. Midlane kan eventuelt nyttast til å betale ned gjelda til banken. Moglegheita for OMF-utferdingar gir bankkonserna fleire og meir stabile finansieringskjelder. Gjennom felleseigde kredittføretak har også mindre bankar fått moglegheit til å finansiere seg i internasjonale kapitalmarknader. Noregs Bank (2010) «Obligasjoner med fortrinnsrett – et marked i sterk vekst», Penger og Kreditt 1/2010 gir ein grundig gjennomgang av OMF og OMF-kredittføretak.

2.4.2 Andre kredittføretak

Det finst også kredittføretak som ikkje har konsesjon til å utferde OMF. Desse utferdar i hovudsak vanlege usikra seniorobligasjonar. Det er få slike kredittføretak i Noreg.

Kommunalbanken er det største av dei, med utlån til kundar på 369 milliardar kroner ved utgangen av 2024. Kredittføretaket yter lån til kommunar og fylkeskommunar i Noreg. Nesten alle kommunane i landet er kundar i Kommunalbanken.

Det ville vore dyrt om alle norske kommunar skulle låne direkte i kapitalmarknadene. Kommunalbanken kan gi kommunane gode lånevilkår ved å samle heile Kommune-Noregs lånebehov. Utlåna til kommunane blir finansiert ved at Kommunalbanken tar opp obligasjons- og sertifikatlån i dei internasjonale kapitalmarknadene. Hovudproduktet til Kommunalbanken er avdragsbaserte lån med lang løpetid, og alle kundar får tilbod om den same renta. Kommunalbanken er eit heileigd statleg aksjeselskap og har den høgaste oppnåelege kredittvurderinga (AAA). Banken er av Finansdepartementet utpeikt som eit systemviktig finansføretak og er dermed pålagt ekstra krav til kapital.

2.5 Statlege låneordningar

Statlege låneinstitutt skal sørge for finansiering av politisk prioriterte aktivitetar, som for eksempel å gi lik moglegheit til utdanning eller bidra til nyskaping i næringslivet. Statlege låneordningar er mindre brukt no enn før. På slutten av 1980-talet var 18 prosent av samla kreditt i Noreg (K2) frå statlege låneordningar. Andelen har falle kraftig, sjå figur 2.9.

Det har særleg vore ein reduksjon i lån frå statlege låneordningar til hushaldningar. I dag er dei største statlege låneinstitutta Statens lånekasse for utdanning og Husbanken, sjå boksen Statlege låneinstitutt.

Utlån frå statlege låneinstitutt blir finansiert ved at staten sjølv tar opp lån. Den norske staten har høgaste oppnåelege kredittvurdering (AAA) og kan derfor låne til låg rente.

2.6 Forsikringsføretak

Ei forsikring er ein avtale om å erstatte økonomisk tap som følge av tilfeldige, uføresette hendingar. Grunntanken i all forsikring er at mange er utsett for same type risiko for økonomisk tap. Ettersom hendingar som fører til økonomisk tap, sjeldan hender samtidig for mange, er det gunstig å bli med i ei samanslutning, eit forsikringsføretak, for å fordele tapa mellom medlemmene (kundane). Ein føresetnad er at eit tilstrekkeleg antal kundar ønsker å forsikre seg mot denne risikoen. Når det oppstår eit tap, blir det dekt av forsikringsføretaket. Den som teiknar forsikring, forsikringstakaren, betaler eit beløp, ein premie, til forsikringsføretaket. Ved hjelp av premiane bygger forsikringsføretaket opp reservar som dei trekker på når det oppstår tap. Gjensidige brannkassar var blant dei første forsikringsføretaka i moderne tid. Dei oppstod i kjølvatnet av store bybrannar i London og København. Brannkassane kunne fordele tapa på mange medlemmer som stod overfor risiko for brann, samtidig som brann sjeldan ville ramme mange medlemmer samtidig. Den første brannkassen i Noreg var Christiania Brand-Assurance-Casse, som blei oppretta i 1753 og var basert på frivillig tilslutning frå huseigarar i Christiania.

Forsikringspremiar blir berekna som forventa tap med tillegg av eit beløp som dekker kostnadene for å drive forsikringsordninga. Eit grunnleggande prinsipp i forsikring er at det skal vere samsvar mellom premien kunden betaler, og risikoen forsikringsføretaket tar. Dette kunne i prinsippet tilseie prising av forsikringspremien på individnivå, men det kan lett oppfattast som urettferdig og kan vere vanskeleg å gjennomføre i praksis. Kundar som har anledning til å halde tilbake opplysningar om risiko, vil i større grad teikne forsikring. I så fall vil premien bli lågare enn risikoen skulle tilseie. Opphoping av kundar med ekstra høg risiko fører til eit skeivt utval av kundar («adverse selection»). Sidan premieinntektene skal dekke dei forventa utgiftene, vil selskapet bli nøydd til å auke premiane. Det kan føre til at kundar med normal risiko vegrar seg for å teikne forsikring, noko som bidrar til ytterlegare opphoping av kundar med ekstra høg risiko. I verste fall kan forsikringsføretaket bli tvinga til å trekke tilbake forsikringstilbodet.

2.6.1 Ulike forsikringstypar

Det er fleire måtar å klassifisere forsikring på. Éi inndeling er etter typen risiko forsikringstakaren forsikrar seg mot, og gir kategoriane livsforsikring, skadeforsikring og kredittforsikring. Livsforsikringsprodukta kan delast i to hovudgrupper: pensjonsforsikring og forsikring som normalt gir ei eingongsutbetaling ved uførleik eller dødsfall. Pensjonsforsikring sikrar utbetalingar over fleire år ved uførleik, dødsfall eller oppnådd alder, sjå boksen Pensjonssystemet i Noreg.

Forsikring kan også klassifiserast etter forsikringsobjekt: person-, ting- eller formuesforsikring. Eksempel på personforsikring er pensjonsforsikring, sjukeforsikring og ulykkesforsikring. Tingforsikring omfattar blant anna brannforsikring, motorvognforsikring og tjuveriforsikring. Eksempel på formuesforsikring er ansvarsforsikring (trafikkforsikring) og kredittforsikring (forsikring mot kredittrisiko hos kundar).

Det er vanleg å skilje mellom tilfelle der forsikringsføretaket er den opphavlege utferdaren av forsikringsavtalen (primær forsikring), og tilfelle der eit forsikringsføretak har overtatt ein del av ansvaret frå primære forsikringsføretak (gjenforsikring eller reassuranse). Sjølv forsikringsføretak har behov for å sikre seg mot store uføresette hendingar og mange erstatningsutbetalingar, for eksempel store utbetalingar som følge av naturkatastrofar som jordskjelv og flaum. Derfor gjer forsikringsføretak risikoavlasting gjennom reassuranse.

Livsforsikring utgjer den største andelen av forsikringsmarknaden i Noreg målt etter premieinntektene, sjå figur 2.10. Det er likevel fleire skadeforsikringsføretak enn livsforsikringsføretak, sjå tabell 2.5. Pensjonsforsikring står for mesteparten av premieinntektene til livsforsikringsføretaka, sjå figur 2.11. Pensjonsforsikring omfattar kategoriane kollektiv tenestepensjon og individuell rente- og pensjonsforsikring. For pensjonsforsikring består forsikringspremien av eit betydeleg spareelement, og forsikringsføretaket forvaltar berre sparinga til premien kjem til utbetaling. Det fører til at forsikringspremiane og forvaltningskapitalen i livsforsikringsføretaka er høge samanlikna med i skadeforsikringsføretaka, sjå figur 2.12.

Motorvognforsikring og forsikring mot brann og annan skade på eigedom bidrar mest til premieinntektene til skadeforsikringsføretaka, sjå figur 2.13. Deretter bidrar premiar for sjø-, transport- og luftfartsforsikring mest.

Rangert etter premieinntekter er KLP, Storebrand Livsforsikring og Nordea Liv dei største innanfor livsforsikring, sjå figur 2.14. Gjensidige, If Skadeforsikring, Fremtind Forsikring og Tryg er størst innanfor skadeforsikring, sjå figur 2.15.

Dei viktigaste eigedelane til forsikringsføretaka er norske og utanlandske obligasjonar, sertifikat, aksjar og eigedom. Gjelda består i hovudsak av krav frå kundane. Krav frå kundane er berekna som dagens verdi av framtidig utbetaling frå forsikringsføretaket. Desse blir omtalt som forsikringstekniske avsetningar.

For at forsikringsmarknaden skal fungere effektivt, er det viktig at kundane har tillit til at forsikringsføretaka overheld inngåtte avtalar. Dette er spesielt viktig for kontraktar som omfattar langsiktig pensjonssparing. Forsikringsselskap er derfor gjenstand for særleg regulering for å sikre rettane til kundane, sjå boksen Regulering av forsikringsføretak og Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet.

2.7 Pensjonskassar

Sparing til tenestepensjon kan i Noreg skje både i livsforsikringsføretak og i pensjonskassar. Ein pensjonskasse er ein sjølveigande institusjon etablert av ei bedrift eller ein kommune for å yte éi eller fleire kollektive tenestepensjonsordningar. Det er fleire private enn kommunale pensjonskassar, sjå tabell 2.5. Figur 2.16 viser forvaltningskapitalen for dei største pensjonskassane. Mesteparten av midlane til pensjonskassane er investert i obligasjonar, sjå figur 2.17.

Mens livsforsikringsføretaka er regulert etter Solvens II-direktivet, sjå boksen Regulering av forsikringsføretak, er pensjonskassane regulert etter tenestepensjonsdirektivet. Frå 1. januar 2019 har pensjonskassane likevel måtta overhalde eit kapitalkrav basert på ein forenkla bruk av reglane i Solvens II.

Statens pensjonskasse (SPK) er ikkje med i tala for pensjonskassar. SPK administrerer tenestepensjonsordningar for tilsette i staten og statseigde selskap. I tillegg forvaltar SPK pensjonsordninga for enkelte grupper i kommunal, fylkeskommunal og privat sektor. Stortinget vedtar rammer og regelverk for SPK, nedfelt i lov om SPK. Medlemmer i SPK betaler ein del av lønna i pensjonsinnskot. Arbeidsgivardelen blir berre betalt av verksemder som har eigne inntekter. Den delen av dei årlege utbetalingane som ikkje blir dekt av innskota, blir dekt ved løpande løyvingar over statsbudsjettet. SPK er derfor ikkje fullt fondert (engelsk: «pay-as-you-go»).

KLP (Kommunal Landspensjonskasse) leverer pensjons-, finans- og forsikringstenester til kommunar og fylkeskommunar, til helseføretak og til bedrifter i offentleg sektor og tilbyr innskotsbasert tenestepensjon til private bedrifter. KLP er organisert som eit gjensidig forsikringsføretak. Det inneber at kundane til KLP ved oppretting av ei pensjonsordning skyt inn eigenkapital og dermed også står som eigarar av selskapet. Tenestepensjon for kommunalt tilsette er KLPs hovudprodukt. Pensjonsordningane KLP har ansvaret for, er fondert.

2.8 Verdipapirfond

Eit verdipapirfond er ei kollektiv investeringsordning der mange andelseigarar går saman om å plassere midlane sine i verdipapirmarknaden. Eit forvaltningsselskap med konsesjon frå Finanstilsynet administrerer og forvaltar midlane i porteføljen. Gebyr og avgifter dekker drifta av forvaltningsselskapet og blir trekt frå midlane i fondet. Dermed blir drifta av fondet belasta andelseigarane.

Kapitalen frå andelseigarane i verdipapirfond bidrar til å finansiere verdipapirutferdarar. Investering i verdipapirfond framfor enkeltaksjar og enkeltobligasjonar kan gi fleire fordelar for investoren. For det første blir det mogleg å oppnå stordriftsfordelar, noko som gir lågare kostnader. Eit eksempel på dette er reduserte kostnader ved analyse og val av verdipapir. For det andre blir det enklare å spreie risikoen på mange verdipapir. Det blir kalla diversifisering. For det tredje kan det potensielt gi betre avkastning og risikostyring når forvaltninga er overlaten til spesialistar. Ulemper ved verdipapirfond er at ein i mindre grad bestemmer sjølv over investeringane, og at ein betaler gebyr og avgifter til forvaltningsselskapet.

Forvaltningsselskap kan vere eigd av bankar, forsikringsføretak eller andre, sjå figur 2.18 som viser dei største fondsforvaltarane. Kvart forvaltningsselskap tilbyr som regel eit stort antal fond med ulike investeringsprofilar.

2.8.1 Verdipapirfond klassifisert etter eigedelar

Verdipapirfonda i Noreg kan klassifiserast ut frå kva slags verdipapir dei plasserer midlane i, sjå figur 2.19.

• Aksjefond plasserer i aksjar og utgjer over halvparten av samla forvalta kapital i verdipapirfonda.
• Rentefond utgjer også ein betydeleg andel og plasserer i renteberande verdipapir. Om lag halvparten av forvalta kapital i rentefonda er obligasjonsfond. I tillegg består rentefonda av likviditetsfond8 og «andre rentefond».
• Kombinasjonsfond plasserer i både aksjar og renteberande papir.
• Andre fond omfattar blant anna hedgefond. Slike fond forvaltar små beløp i Noreg.

Utviklinga i den samla kapitalen i verdipapirfonda blir blant anna bestemt av netto tilførsel av nye midlar og avkastninga i dei ulike fonda. I 2024 auka den samla kapitalen i verdipapirfonda, sjå figur 2.19. Auken var i hovudsak driven av kursoppgang i aksjemarknadene og av høg netto nyteikning i rentefond, sjå figur 2.20.

Livsforsikringsføretak og pensjonskassar er dei viktigaste andelseigarane i norske verdipapirfond, sjå figur 2.21. Dei eig betydelege andelar av obligasjonsfonda og aksjefonda. Privatpersonar eig hovudsakleg andelar i aksjefond og kombinasjonsfond, men i liten grad obligasjonsfond.

I tillegg til å investere i eigedelar med pålydande i norske kroner investerer verdipapirfonda i utanlandske eigedelar med pålydande i utanlandsk valuta. Verdien av fondsandelane i norske kroner blir dermed avhengig av utviklinga i valutakursen. For å sikre seg mot svingingar i valutakursen nyttar fonda ofte valutaderivat. Derivata har gjerne løpetid på 3 månader, og nye kontraktar blir inngått når dei gamle forfell (kontraktane blir rullert). Ved store uføresette endringar i valutakursane kan det bli nødvendig å justere beløpa dei sikrar, og eventuelt stille sikkerheit overfor avtalemotparten dersom ein tapar på derivatkontrakten (dvs. at motparten har ein gevinst). Du kan sjå ein omtale av eit slikt tilfelle i mars 2020 i Finansiell stabilitet 2020 og Noregs Bank (2020): «Bond market fire sales and turbulence in the Norwegian FX market in March 2020» Staff Memo 2/2021.

2.8.2 Andre klassifiseringar av verdipapirfond

Verdipapirfond kan også klassifiserast ut frå typen forvaltning eller korleis eigarandelane blir omsett. Det er vanleg å skilje mellom passivt og aktivt forvalta fond, børsnoterte fond og såkalla fond i fond.

Passivt forvalta fond prøver å gjenskape utviklinga i ein gitt portefølje (referanseindeks) av verdipapir. Slike fond blir derfor kalla indeksfond. Eit aksjeindeksfond kan sikte mot tilsvarande avkastning som referanseindeksen ved å ha ein aksjeportefølje som er tilnærma lik referanseindeksen. Av likviditetsomsyn og for å redusere kostnader kan indeksfond unnlate å ha aksjar som utgjer ein liten del av referanseindeksen. Avkastninga til fondet er likevel venta å vere nær utviklinga i indeksen.

Aktivt forvalta fond er basert på at forvaltaren kan «slå indeksen», det vil seie å få betre avkastning enn indeksen til same risiko. Forvaltaren vel da investeringane sine med omhug og gjer nye kjøp og sal når endra marknadsforhold kan gi moglegheit for ekstra avkastning. Analysar og hyppigare kjøp og sal av verdipapir gjer at det kostar meir å drive aktiv forvaltning enn passiv forvaltning. Undersøkingar av avkastninga i dei ulike fonda viser at det er få aktive fond som over tid har gjort det betre enn indeksfond.9

Børsnoterte fond («Exchange Traded Funds» eller ETF-ar) har vore eit av dei raskast veksande segmenta i den globale finansmarknaden, men er lite utbreidd i Noreg. ETF-ar blir handla over børs som aksjar, og kan vere både indeksfond og aktivt forvalta fond. Ved utgangen av 2024 var det berre eitt børsnotert fond på Oslo Børs.

Nokre verdipapirfond er såkalla fond i fond. Det er fond som inneheld andelar i andre fond. Det gjer det enklare å spreie risiko, men for andelseigarane blir forvaltninga ofte dyrare med avgifter både til fondet ein har andelar i, og til fond som inngår i porteføljen.

2.8.3 Regulering av verdipapirfond

Verdipapirfondloven regulerer organiseringa og handlefridommen til verdipapirfonda og forvaltningsselskapa. Reguleringa av verdipapirfond skal sikre at interessene til andelseigarane blir varetatt, blant anna gjennom å sikre at risikoen blir spreidd, og at andelseigarane får informasjon om historisk avkastning, risiko og kostnader. Finanstilsynet har ansvar for å kontrollere at verksemda til forvaltningsselskapa er i samsvar med lov og forskrift. Finanstilsynet skal godkjenne alle norske verdipapirfond.

Mange verdipapirfond er såkalla UCITS (Undertakings for Collective Investment in Transferable Securities). Det er ein type fond som tilfredsstiller felles europeiske reglar og er meint å vere eit investeringsalternativ for forbrukarar. UCITS har omfattande krav til blant anna risikospreiing, kva fondet kan investere i, og hyppig tilgang for andelseigarane til å innløyse andelane.

I nær slekt med verdipapirfond er alternative investeringsfond (AIF). Desse femnar om eit breitt spekter av ulike typar kollektive investeringar, som eigedomsfond, aktive eigarfond (private equity), sjå kapittel 2.9.3 Aktive eigarfond, og hedgefond. Mange alternative investeringsfond utgjer komplekse strukturar med høg risiko og lita moglegheit til innløysing. Fleire av desse vil derfor ikkje eigne seg som sparealternativ for forbrukarar. Forvaltning og marknadsføring av alternative investeringsfond er regulert av lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven). Folkefinansiering, sjå kapittel 2.9.4 Folkefinansiering, kan i nokre tilfelle vere omfatta av AIF-loven. Forvaltning av AIF krev i utgangspunktet løyve frå Finanstilsynet. Forvaltarar av AIF-ar som forvaltar fond med ein samla forvaltningskapital under visse terskelverdiar, er ikkje omfatta av konsesjonsplikt, men skal registrerast i eit register ført av Finanstilsynet.

2.9 Andre finansføretak

2.9.1 Finansieringsføretak

Finansieringsføretaka gir hovudsakleg kortsiktige lån innanfor leigefinansiering (leasing), «factoring», gjeldsbrevlån til næringslivet og forbrukslån, ofte i tilknyting til kredittkort. Utlåna blir i hovudsak finansiert gjennom kortsiktige innlån. Rundt 30 prosent av finansieringsføretaka, målt i utlån til publikum, er utanlandske føretak som er etablert med filial i Noreg.

2.9.2 Verdipapirføretak

Verdipapirføretak opptrer som mellomledd i verdipapirmarknaden og tilbyr investeringstenester knytt til finansielle instrument etter løyve frå Finanstilsynet. Verdipapirføretaka har ei svært sentral rolle i andrehandshandelen med finansielle instrument og ved tilrettelegging av emisjonar i førstehandsmarknaden (såkalla «corporate»-verksemd). Dei mest sentrale tenestene verdipapirføretaka tilbyr, utover tradisjonell meklaraktivitet og tilrettelegging, er investeringsrådgiving, analyseverksemd og garantistilling for fullteikning av emisjonar.

Verdipapirføretak driv også aktiv porteføljeforvaltning for investorane på individuell basis og etter fullmakt. For å førebygge interessekonfliktar mellom kundar og mellom føretak og kundar må det etablerast system og fysiske informasjonssperrer mellom den aktive forvaltninga og andre verksemdområde.

Krav til verksemda følger av verdipapirhandelloven, og føretaka er under tilsyn av Finanstilsynet. Loven stiller omfattande krav til verksemda og organiseringa i verdipapirføretaka. Føretaket må vere bygd opp på ein måte som gjer at risikoen for at det oppstår interessekonfliktar, er avgrensa til eit minimum. Vidare er det stilt krav om at leiinga og eigarane er eigna til å leie og eige eit verdipapirføretak.

Ved utgangen av 2024 var det 104 verdipapirføretak med norsk løyve. Av desse var 13 bankar med konsesjon som verdipapirføretak. I tillegg kom 17 filialar av utanlandske verdipapirføretak.

2.9.3 Aktive eigarfond

Dette er ein type fond og selskap (gjerne kalla private equity-fond) som investerer i ikkje-børsnoterte selskap. Dei tilbyr eigen- eller framandkapitalfinansiering av selskap. Motivasjonen for investeringane er framtidig sal eller børsnotering. Framandkapital blir gjerne ytt som konvertible lån, slik at investorane seinare kan løyse gjelda inn i aksjar. Desse fonda er ofte organisert som partnarskap der institusjonelle investorar og formuande privatpersonar bidrar med finansieringa.

2.9.4 Folkefinansiering

Utviklinga av digitale plattformer har gitt nye og auka finansieringsmoglegheiter. Folkefinansiering inneber at mange enkeltpersonar finansierer ei bedrift eller ein privatperson. I tradisjonelle modellar for finansiering av føretak blir derimot nokre få investorar, for eksempel berre éin bank eller nokre større investorar, spurt om å investere eit større beløp. Folkeinvestering snur om på dette ved å bruke nettplattformer til å nå ut til mange små potensielle investorar, som kvar for seg kan ønske å investere relativt små beløp. Folkefinansiering blir derfor kalla «crowdfunding» på engelsk.

Ein finansieringstransaksjon involverer tre ulike typar aktørar: ein investor som investerer («folkemassen»), eit føretak eller ein privatperson som søker finansiering, og eit folkefinansieringsføretak som formidlar finansieringa via ei nettplattform.

Finansiell folkefinansiering omfattar:

• Lånebasert folkefinansiering (peer-to-peer lending (P2P)): Folkemassen (långivaren) låner ut midlar til eit føretak eller ein privatperson (låntakar). Lånet blir formidla av eit folkefinanseringsføretak gjennom ei nettplattform.
• Eigenkapitalbasert folkefinansiering: Folkemassen betaler inn eit beløp mot eigarskap i eit føretak i form av unoterte aksjar. Emisjonen blir formidla av eit folkefinansieringsføretak gjennom ei nettplattform.

Finansiell folkefinansiering blir typisk brukt for å hente inn kapital til mindre prosjekt. Dei fleste plattformene som driv med finansiell folkefinansiering, formidlar finansiering til små og mellomstore føretak. Bedrifter i dette segmentet kan ofte ha vanskar med å få lån frå bankar eller innhente eigenkapital ved hjelp av verdipapirføretak eller venturekapitalmiljø. Finansiell folkefinansiering bidrar til at enkeltpersonar kan investere direkte i prosjekt eller bedrifter som dei elles ikkje ville ha hatt lett tilgang til. Bedrifter kan få lågare transaksjonskostnader ved kapitalinnhenting. Folkefinansiering kan dermed gi auka verdiskaping dersom det bidrar til at fleire forventa lønnsame prosjekt blir realisert.

Ikkje-finansiell folkefinansiering omfattar:

• Donasjonsbasert: Gode formål eller små bedrifter og prosjekt kan søke støtte på slike plattformer. Givaren mottar ikkje noka motyting.
• Påskjønningsbasert: Støtte til meir kommersielle prosjekt der givaren gir eit beløp og mottar ei påskjønning frå prosjekteigaren, for eksempel ein rabatt på det framtidige produktet (førehandssal) eller ein vareprøve.

I fleire land har folkefinansiering vakse raskt. Globalt har spesielt USA stor utbreiing av folkefinansiering, mens Storbritannia har den største marknaden for folkefinansiering i Europa, sjå meir informasjon i NOU 2021: 10 Ny lov om folkefinansiering av næringsvirksomhet.

Den norske marknaden for folkefinansiering er liten samanlikna med marknadene i andre land.10 Hovuddelen er lånebasert folkefinansiering.

EU innførte 10. november 2021 ei forordning om folkefinansiering. Regjeringa vedtok 26. januar 2024 at Noreg vil delta i avgjerda frå EØS-komiteen om å innlemme forordninga i EØS-avtalen. Under føresetnad av samtykke frå Stortinget vil forordninga gjelde som norsk lov med dei tilpassingane som følger av EØS-komitéavgjerda. Forordninga regulerer tilbydarar av både eigenkapitalbaserte og lånebaserte folkefinansieringstenester. Forordninga gjeld berre finansiering av prosjekt innanfor næringsverksemd og berre for prosjekt inntil 5 millionar euro. Finansiering av forbrukarar er unntatt bruksområdet for forordninga.

Folkefinansieringsplattformer i Noreg er i dag underlagt ulike regelverk avhengig av kva modell dei opererer etter. Eigenkapitalbasert folkefinansiering er regulert etter verdipapirhandelloven og AIF-loven, mens lånebasert folkefinansiering er regulert av låneformidlingsloven, finansforetaksloven og finansavtaleloven. Både lånebaserte og eigenkapitalbaserte plattformer er underlagt kvitvaskingsregelverket. Finansdepartementet har i finansføretaksforskrifta unntatt utlån gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering frå konsesjonsplikt når enkelte vilkår er til stades.

Regjeringa seier i finansmarknadsmeldinga at ho vil legge til rette for folkefinansiering både gjennom forenklingar for næringa og gjennom auka tryggleik for forbrukarar. Krav til dei som formidlar lån til forbrukarar, er regulert gjennom låneformidslingsloven. Loven blei vedtatt av Stortinget i desember 2022 og tredde i kraft 1. juli 2023.

3. Finansiell infrastruktur

Den finansielle infrastrukturen er dei systema der finansielle transaksjonar mellom ulike aktørar i økonomien blir gjennomført. Det gjeld alle typar transaksjonar, frå vanlege betalingar med kort i butikk til transaksjonar i verdipapir- og valutamarknaden. Eksempel på finansiell infrastruktur er betalingssystem, oppgjerssystem for verdipapir, verdipapirsentralar, sentrale motpartar og transaksjonsregister. Den finansielle infrastrukturen omfattar både dei tekniske systema og avtalane og regelverket som regulerer bruken av dei. I denne publikasjonen er kontantar behandla som ein del av den finansielle infrastrukturen.

Eit betalingssystem kan delast inn i «systema for betalingstenester» og «interbanksystema». Systema for betalingstenester er den delen av betalingssystemet som er retta mot kundane. Desse systema gjer det mogleg for personar og føretak å veksle til kontantar ved uttak frå bankkontoane sine, bruke betalingskort eller gjennomføre betalingar i nettbank eller mobilbank. Eit interbanksystem er eit system som gjer at bankane kan få gjort opp betalingane seg imellom.

Kjernen i det norske interbanksystemet er Noregs Banks oppgjerssystem (NBO) og «Norwegian Interbank Clearing System» (NICS), sjå figur 3.1. Basert på alle betalingar kundane gjennomfører, bereknar NICS kva bankane skylder og har til gode hos kvarandre. Resultatet av denne avrekninga blir sendt til NBO fem gonger om dagen. Der blir interbankoppgjeret gjennomført ved at reservar blir overført mellom kontoane til bankane. Les meir om NBO i kapittel 3.2.1 Noregs Banks oppgjerssystem (NBO) og om NICS i kapittel 3.2.2 Interbanksystemet NICS.

Bankar handlar valuta for fleire hundre milliardar kroner kvar dag. Tapa kan bli store om ein motpart ikkje oppfyller forpliktingane sine. For å avgrense denne risikoen er det etablert ein fleirvalutabank kalla CLS, sjå kapittel 3.2.3 Risiko ved oppgjer av valutahandlar og valutaoppgjerssystemet CLS. CLS hindrar at det oppstår tap, ved at den eine delen av ein valutahandel ikkje blir betalt utan at den andre delen også blir betalt.

Verdipapiroppgjeret (VPO) omfattar oppgjer av pengar og verdipapir. Betaling for verdipapira blir gjort opp i Noregs Bank, og overføring av verdipapira blir gjort i Euronext Securities Oslo (ES-OSL). Les meir på heimesidene til ES-OSL.

Sentrale motpartar speler ei viktig rolle i finansmarknadene, sjå kapittel 3.4 Sentrale motpartar. Ein sentral motpart trer inn i handel med finansielle instrument og blir kjøpar for seljar og seljar for kjøpar. Risikoen for at ein av partane i ein handel ikkje kan innfri sin del av handelen, motpartsrisikoen, blir dermed overført til den sentrale motparten, som garanterer for oppfylling av handelen. Oslo Børs Euronext innførte i 2010 krav om at alle aksjar som blir handla på børsen, må gjerast opp gjennom ein sentral motpart.

3.1 Kunderetta betalingstenester

Kunderetta betalingar er som regel betalingar med relativt små beløp, som skjer i eit stort antal, og som blir gjort mellom privatpersonar, bedrifter og myndigheiter. Ved betalingar skil ein mellom betalingsmiddel og betalingsinstrument.

Eit betalingsmiddel er ei fordring som blir overført mellom kjøparen og seljaren som betaling for varer og tenester. I hovudsak finst det to typar betalingsmiddel: kontantar, som er fordringar på Noregs Bank, og bankinnskot (kontopengar), som er fordringar på bankar. Sjå også boksen Kva er pengar? i innleiinga. Elektroniske pengar (e-pengar) er eit tredje betalingsmiddel. Med elektroniske pengar «menes en elektronisk lagret pengeverdi representert ved en fordring på utstederen, som er utstedt etter mottak av midler for å utføre betalingstransaksjoner, og som er anerkjent som betalingsmiddel av andre foretak enn utstederen» (finansforetaksloven § 2-4).

Betalingsinstrument blir nytta for å overføre betalingsmidla. Dei kan delast inn i tre hovudgrupper: kontantar (som samtidig også er betalingsmiddel), betalingskort og kontobetalingar (for eksempel nettbank). Mobilbetaling er ein betalingsmåte som kan nytte kort, kontobetalingar eller begge deler som underliggande betalingsinstrument.

For betalingar på fysiske brukarstader er det i første rekke kort og kontantar som blir nytta, mens det ved såkalla avstandsbetalingar (der kjøparen og seljaren ikkje møtest fysisk) er kort- og kontobetalingar som er mest vanleg.

3.1.1 Kontantar

Kontantar er anonyme, fysiske, uavhengige av elektroniske system og garantert av sentralbanken. Det gjer at dei kan fylle enkelte funksjonar i betalingssystemet som er vanskelege å dekke med andre betalingsløysingar.

Kontantar er i sentralbankloven definert som tvunge betalingsmiddel i Noreg. Det følger også av finansavtaleloven at forbrukaren har rett til å gjere opp med kontantar hos betalingsmottakaren. Kontopengar er eit alminneleg godtatt betalingsmiddel, men ikkje eit tvunge betalingsmiddel.

Kontantane blir distribuert ut til publikum ved at Noregs Bank forsyner bankane. Samtidig skal bankane etter finansforetaksloven i samsvar med behova og forventningane til kundane motta kontantar frå kundane og gjere innskot tilgjengeleg for kundane i form av kontantar. Det er på den måten etterspørselen frå publikum som avgjer kor mykje setlar og myntar Noregs Bank set i omløp.

Berre ein liten del av betalingane blir gjort med kontantar. Andelen kontantar i verdien av betalingsmiddel (M1) og BNP for Fastlands-Noreg er også låg, og har vore låg lenge, samanlikna med i andre land, sjå figur 3.2 og 3.3. Likevel er kontantar framleis viktige både for beredskapen i betalingssystemet og for at personar som av forskjellige årsaker ikkje har tilgang til eller moglegheit til å nytte dei elektroniske betalingssystema, kan få gjennomført betalingane sine.

Sjå meir informasjon om kontantomløpet i «Setlar og myntar. Årsrapport 2024»

3.1.2 Betalingskort

I hovudsak finst det tre typar betalingskort: debetkort, faktureringskort og kredittkort.

Eit debetkort er utferda av ein bank og knytt til ein bankkonto. Transaksjonsbeløpet blir trekt (debitert) direkte frå kontoen til kortinnehavaren. I daglegtale er dette bankkort. Eit faktureringskort debiterer ikkje kontoen til kortinnehavaren direkte. Kortutferdaren samlar opp kjøpa i ein gitt periode og fakturerer korthaldaren for det samanlagde beløpet. Eit kredittkort fungerer som eit faktureringskort, men gir korthaldaren moglegheit til kreditt. Dette inneber at korthaldaren kan velje å betale heile, delar av eller ingenting av det uteståande beløpet. Dersom eit beløp er uteståande ved utgangen av ein periode, rullerer det over til ein ny periode, og rentene begynner å løpe.

BankAxept er det nasjonale debetkortsystemet. Det er eigd og drifta av bankane i Noreg gjennom eit aksjeselskap. Systemet er det klart mest brukte for innanlandske kortbetalingar. Internasjonale kort står for resten av kortbruken. Internasjonale kort er betalingskort som er utferda i Noreg av norske bankar eller kortselskap på lisens frå internasjonale kortsystem som Visa og Mastercard. Korta kan vere debetkort, faktureringskort eller kredittkort. Les meir om betalingar med BankAxept i boksen Korleis føregår ei betaling med BankAxept-kort?

Korleis føregår ei betaling med BankAxept-kort?

Seks av ti kortbetalingar i Noreg blir utført med BankAxept-kort. Dei aller fleste av desse er debetkorttransaksjonar. Størstedelen av BankAxept-korta er kombinert og har også ei anna betalingsløysing, som regel Visa eller Mastercard. BankAxept blir i praksis automatisk valt i dei fleste betalingsterminalar dersom betalaren ikkje aktivt vel ei anna betalingsløysing.

For å kunne tilby betalingar med BankAxept-kort må butikken (brukarstaden) ha avtale med både BankAxept og med ein bank som garanterer for oppgjer av transaksjonane. Oppgjer inneber at kontoen til brukarstaden blir godskriven alle betalingar som er gjort med BankAxept-kort på terminalane til butikken over ein periode. Terminalane butikkane nyttar, kan anten leigast eller kjøpast av bankar eller andre leverandørar. Betalarane må ha avtale med ein bank om å knyte eit BankAxept-kort til kontoen sin.

Kva skjer når det blir gjort ei betaling med BankAxept-kort?

Idet kunden bruker kortet, blir kortinformasjonen registrert på terminalen. Kunden blir spurt om å oppgi PIN-koden, og det blir laga ein førespurnad om å godkjenne (autorisere) betalinga. Førespurnaden blir sendt til eit felles sentralt innsamlingspunkt. Der blir det kontrollert at det er brukt rett PIN-kode, og at førespurnaden kjem frå ein ekte terminal på ein verkeleg brukarstad. Frå innsamlingspunktet blir autorisasjonsførespurnaden formidla vidare til utferdarbanken (banken til korthaldaren), sjå figur 3.A.

Utferdarbanken kontrollerer at vilkåra for å autorisere transaksjonen er til stades: at kortet ikkje er sperra, og at det er dekning. Svaret (ja eller nei) sender utferdarbanken tilbake til det felles innsamlingspunktet, som så sender informasjonen vidare til terminalen på brukarstaden, der resultatet blir vist på skjermen. Alt dette skjer normalt på under eit halvt sekund.

NICS avreknar transaksjonar mellom bankane fem gonger dagleg på vekedagar, sjå kapittel 3.2.2 Interbanksystemet NICS. Kvar avrekning blir sendt til Noregs Bank for oppgjer så snart ho er gjennomført. Fram til oppgjeret i Noregs Bank er beløpet reservert på kontoen til betalaren og dermed utilgjengeleg for annan bruk. Etter at oppgjeret er fullført i Noregs Bank, vidareformidlar NICS transaksjonsdataa til innløysarbanken (banken til brukarstaden) for godskriving på kontoen til brukarstaden og til utferdarbanken for belastning av kontoen til betalaren.

Den vanlegaste typen betalingskort er kombinasjonskort som består av BankAxept og eit internasjonalt debetkort. Over halvparten av dei utferda betalingskorta er av denne typen, mens litt meir enn kvart tredje kort er eit internasjonalt kredittkort. Den tradisjonelle måten å betale med eit betalingskort på er at chipen på kortet blir lesen av i ein fysisk betalingsterminal, og korthaldaren tastar inn sin personlege sikkerheitskode (PIN-kode).

Dei fleste kortbetalingar skjer kontaktlaust. Til slike betalingar nyttar ein i hovudsak anten fysiske kort eller mobiltelefonar (med elektronisk lagra kortdetaljar). Kommunikasjonen mellom betalingsterminalen og betalingskortet eller mobiltelefonen skjer ved bruk av trådlaus teknologi. Betalinga skjer ved at kortet eller mobiltelefonen blir halden nær betalingsterminalen. Brukaren treng som regel ikkje taste PIN-kode når beløpet er innanfor gitte grenser. Betalingskort blir også brukt til avstandsbetalingar, i hovudsak ved varekjøp over internett. Brukaren legg da inn kortdetaljane sine og godkjenner betalinga i ein nettbasert betalingsterminal direkte frå eigen PC. Alternativt kan betalingsprosessen forenklast ved at ein bruker ulike digitale lommebøker.

Det finst også bedrifter som utferdar kort til betalingsformål, for eksempel enkelte daglegvarekjeder og bensinstasjonkjeder. Slike kort kan berre brukast hos utferdaren og blir derfor ikkje rekna som betalingskort.

Antalet vare- og tenestekjøp med betalingskort har auka over tid, sjå figur 3.4. Til grunn for veksten ligg både at antalet betalingar totalt har auka (auka forbruk), og at kortbetalingar til dels har erstatta kontantbetalingar.

Noreg er blant dei landa der folk bruker kort oftast for å betale for varer og tenester, sjå figur 3.5. I den andre enden finn vi middelhavslanda og Tyskland, som er eit av industrilanda med lågast kortbruk. Betalingar for netthandel utgjer ein aukande del av kortbetalingane, sjå figur 3.6. Betalingar til norske nettstader utgjer godt over halvparten av internettbetalingane.

Mobilbetaling er ein betalingsmåte og ikkje eit betalingsinstrument. Det kan vere ulike betalingsinstrument som blir nytta når ein betaler med mobiltelefonen. Mobilbetaling blir blant anna brukt ved betalingar på fysiske utsalsstader, betalingar ved netthandel og ved overføringar mellom privatpersonar. Mobilbetaling er dominerande ved overføringar mellom privatpersonar og står også for ein raskt aukande del av betalingane på fysiske utsalsstader og betalingar for netthandel. Ved overføringar mellom privatpersonar blir det i hovudsak nytta kontobetaling (sjå neste delkapittel), mens det ved andre betalingar er betalingskort som er det underliggande betalingsinstrumentet. Vipps og Apple Pay er blant dei mest brukte løysingane for mobilbetaling i Noreg

3.1.3 Kontobetalingar

Hushaldningar bruker kontobetaling for å betale rekningar og overføre pengar til andre. Bedrifter bruker kontobetaling for å betale rekningar og lønn.

Ved kontobetalingar blir pengar overført direkte frå ein konto til ein annan utan å gå gjennom eit kortsystem. Eit anna ord for kontobetalingar er debet- og kreditoverføringar. Debetoverføringar er betalingar betalingsmottakaren har sett i gang, for eksempel ei betaling med avtalegiro. Kreditoverføringar er derimot betalingar betalaren har sett i gang, for eksempel betalingar brukaren sjølv registrerer i nettbanken. Dersom ein kombinerer ei debetoverføring med ein faktura som er sendt elektronisk (e-faktura), blir betalingsprosessen heilautomatisk for kunden. Både mottakaren og betalaren må ha avtale med banken sin for å gjennomføre direkte debitering.

Debet- og kreditoverføring blir i hovudsak brukt for avstandsbetalingar, altså betalingar der betalaren og mottakaren ikkje møtest direkte. Enkelte brukarstadsbetalingar kan også gi opphav til kontobetalingar. Ei betaling med kredittkort vil for eksempel i første omgang reknast som ei kortbetaling. Etter kvart vil kunden likevel få tilsendt ein faktura eller ei rekning som må betalast. Den sistnemnde betalinga blir registrert som ei debet- eller kreditoverføring.

Det er mange fleire kortbetalingar enn kontobetalingar, sjå figur 3.7. Den gjennomsnittlege verdien på ei kontobetaling er langt høgare enn den gjennomsnittlege verdien på ei kortbetaling.

Dei aller fleste kontobetalingane frå personkundar er elektroniske. Figur 3.8 gir ei oversikt over ulike kontobetalingar. Papirbaserte og manuelle former for kontobetalingar, som for eksempel brevgiro og telegiro, er nesten ikkje i bruk lenger. Ordinære nettbankbetalingar er den vanlegaste forma for rekningsbetaling blant personkundar, men også bruken av andre ressurssparande betalingsmåtar, som for eksempel avtalegiro, er utbreidd. Ein slik giro blir automatisk betalt på forfallstidpunktet så lenge det er dekning på kontoen beløpet skal trekkast frå. Straksbetalingar er ein annan vanleg betalingsmåte. Dette er betalingar som blir tilgjengelege for betalingsmottakaren like etter at betalaren har initiert betalinga.

Sjå meir informasjon om kunderetta betalingstenester i Noregs Bank (2025) «Kunderetta betalingsformidling 2024».

3.2 Interbanksystem

3.2.1 Noregs Banks oppgjerssystem (NBO)

Noregs Bank er den øvste oppgjersbanken i det norske betalingssystemet. Alle betalingar som blir gjort i norske kroner, blir i siste instans gjort opp mellom bankane i Noregs Banks oppgjerssystem (NBO). Det gjeld både vanlege betalingar for hushaldningar og bedrifter, store betalingar i finans- og valutamarknadene og betalingar som involverer offentleg sektor. Den gjennomsnittlege daglege omsetninga i NBO var om lag 350 milliardar kroner i 2024.

NBO blir også nytta for å gjennomføre Noregs Banks pengepolitikk. Les meir om gjennomføringa av pengepolitikken i kapittel 1.1 Pengemarknaden og i boksen Noregs Banks likviditetsstyring og overnattarenta, i kapittel 1.

104 bankar har konto i NBO, inkludert dei fleste norske bankane. Bankane kan delta direkte eller indirekte i dei ulike oppgjera i NBO. Indirekte deltaking betyr at ein bank (direkte deltakar) lar ein annan bank gjennomføre oppgjeret for seg i NBO. Sjølv om dei fleste norske bankar har konto i NBO, er det berre eit fåtal bankar som gjer opp transaksjonane sine direkte i NBO. Det er i hovudsak dei største norske bankane og dessutan norske filialar av skandinaviske bankkonsern. Fleirtalet av norske bankar har nokre få bruttotransaksjonar og deltar i nettooppgjera gjennom ein av dei store bankane. Utanlandske bankar utan filial i Noreg kan ha konto i Noregs Bank, men slike bankar vel å delta indirekte i oppgjeret i Noregs Bank. Målt i beløp står transaksjonane som stammar frå dei utanlandske bankane, for ein betydeleg del av omsetninga i NBO.

Omsetninga i NBO fordeler seg på desse oppgjera:

• Bruttooppgjeret (oppgjer av enkelttransaksjonar i sanntid) står for vel 85 prosent av omsetninga i NBO, sjå figur 3.9. Her blir store finansmarknadstransaksjonar gjort opp, gjerne knytt til bankane sin handel med valuta, likviditetsstyring og betalingar på vegner av kundar, sjå figur 3.10. Gjennomsnittleg størrelse på transaksjonane var om lag 76 millionar kroner i 2024. Alle norske bankar med konto i NBO kan delta direkte i bruttooppgjeret, men berre ti–femten bankar deltar aktivt.

• I NICS Netto inngår i hovudsak vanlege kundebetalingar, men også enkelte mindre finansmarknadstransaksjonar (under 25 millionar kroner), sjå kapittel 3.2.2 Interbanksystemet NICS.
• Verdipapiroppgjeret er oppgjeret av verdipapirhandlar. Her inngår betalingar mellom bankar for handlar i verdipapiroppgjeret. Oppgjeret av sjølve verdipapira skjer i Euronext Securities Oslo (ES-OSL), sjå kapittel 3.3 Verdipapiroppgjeret (VPO). Deltakarar i VPO som ikkje har konto i Noregs Bank, gjer opp betalinga av verdipapiroppgjeret gjennom ein bank (likviditetsbank).

Noregs Bank krev at bankane har dekning for posisjonane dei skal gjere opp i NBO. Ein bank kan ha dekning i form av innskot eller lånetilgang i Noregs Bank. Bankar får lånetilgang ved å pantsette verdipapir registrert i verdipapirsentralar til fordel for Noregs Bank. Bankane har gjennomgåande høgare lånetilgang enn dei har behov for i betalingsoppgjera.

Noregs Bank har i samarbeid med Sveriges Riksbank og Danmarks Nationalbank utvikla «Scandinavian Cash Pool», som skal lette likviditetsstyringa for bankar som deltar i oppgjera i fleire av eller alle dei skandinaviske sentralbankane. Gjennom «Scandinavian Cash Pool» kan bankane nytte innskot i éin av sentralbankane som sikkerheit for lån i ein annan.

3.2.2 Interbanksystemet NICS

NICS er bankanes felles system for mottak og avrekning av betalingstransaksjonar. Nesten alle betalingstransaksjonar i Noreg blir sendt til NICS for avrekning før dei blir vidareformidla til oppgjer i NBO. Dei små betalingane, for eksempel kort- og girobetalingar, blir avrekna mot kvarandre, slik at kvar bank får éin samla gjelds- eller fordringsposisjon mot dei andre deltakarbankane. Avrekningane blir gjort av NICS og blir sendt til NBO for oppgjer (nettooppgjer) fem gonger kvar dag, høvesvis 05:30, 09:30, 11:30, 13:30 og 15:30.

Alle bankane som deltar i NICS, deltar direkte. I nettooppgjeret i Noregs Bank kan bankane delta direkte (nivå 1-bankar) eller indirekte (nivå 2-bankar). Etter at avrekninga er gjort i NICS, tar nivå 1-bankane som er oppgjersbankar for nivå 2-bankane, over posisjonane til desse bankane i oppgjeret i Noregs Bank. Posisjonane blir slått saman med posisjonen oppgjersbanken har sjølv, slik at oppgjersbanken berre har éin posisjon i nettooppgjeret. Når oppgjeret er gjort i NBO, blir nivå 2-banken sin konto i oppgjersbanken belasta eller godskriven. Ved utgangen av 2023 deltok 20 bankar direkte i nettoppgjeret i NBO (nivå 1-bankar), mens 91 bankar deltok indirekte (nivå 2-bankar).

Betalingane som blir avrekna i NICS, er under 25 millionar kroner. Større betalingar, eller betalingar som er særskilt merkt, blir sendt til NBO for bruttooppgjer, anten direkte til Noregs Bank eller via NICS. NICS har innført ei løysing for realtidsbetalingar. Løysinga inneber at betalingsmottakaren mottar pengar på kontoen sin få sekund etter at betalinga er sett i gang, og før banken til betalaren er belasta. Betalinga blir sikra med sentralbankpengar, noko som fjernar kredittrisikoen mellom bankane.

Finansnæringa sitt infrastrukturselskap, Bits AS (Bits), har konsesjon frå Noregs Bank til å vere operatør av interbanksystemet NICS. Noregs Bank fører tilsyn med Bits. Bits har utkontraktert drifta av NICS.1 Bits har ansvaret for drifta av NICS, sjølv om drifta er utkontraktert.

3.2.3 Risiko ved oppgjer av valutahandlar og valutaoppgjerssystemet CLS

Oppgjer av valutahandel inneber ein risiko for at motparten ikkje greier å oppfylle sin del av avtalen. Slik oppgjersrisiko blir ofte omtalt som «Herstatt-risiko» etter at den tyske banken Bankhaus Herstatt gjekk konkurs i 1974. Les meir om dette i «Bank Failures in Mature Economies», BCBS Working Papers No 13 April 2004 og i boksen «Herstatt-risiko».

For å redusere risikoen i valutaoppgjeret blei CLS oppretta i 2002. Oppgjer i CLS inneber betaling-mot-betaling, noko som betyr at bankane er sikra mot å levere frå seg ein del av handelen utan å få den andre delen. Kredittrisikoen i valutaoppgjeret er dermed kraftig redusert, og bankane har berre kredittrisiko mot CLS. CLS gjennomfører i dag oppgjer i 18 forskjellige valutaer på tvers av landegrensene.

CLS Bank er lokalisert i New York og er underlagt tilsyn av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve. Noregs Bank og dei andre sentralbankane for valutaene som blir gjort opp i CLS, deltar i ei overvakingsgruppe leidd av Federal Reserve. CLS er organisert som eit aksjeselskap og er eigd av bankane som er oppgjersmedlemmer.

Deltaking i CLS kan skje anten direkte (som oppgjersmedlem) eller indirekte (som tredjepart). Oppgjersmedlemmene gjer sjølv alle inn- og utbetalingar, mens tredjepartane deltar gjennom ein oppgjersmedlem. DNB er den einaste norske oppgjersmedlemmen. Sjølve oppgjeret i CLS skjer brutto (betaling for betaling) i private bankpengar i CLS Bank, men bankane betaler inn eit nettobeløp som CLS bereknar for kvar valuta. Alle inn- og utbetalingar skjer frå bankane sin konto til CLS sin konto i sentralbanken for den relevante valutaen.

Dersom ein oppgjersmedlem ikkje har konto i ein sentralbank, må medlemmen betale inn og ut via ein annan bank med konto i sentralbanken, ein såkalla korrespondentbank. For norske kroner er det fire korrespondentbankar: DNB, Nordea, SEB og Danske Bank. Korrespondentbankane betaler inn og tar imot norske kroner i NBO på vegner av deltakarbankane sine. Samla er det meir enn 70 oppgjersmedlemmer i CLS. Alle inn- og utbetalingar i norske kroner til og frå kontoen CLS har i Noregs Bank, skjer gjennom dei fire korrespondentbankane og Handelsbanken. Les meir på heimesidene til CLS.

3.3 Verdipapiroppgjeret (VPO)

Verdipapiroppgjeret (VPO) har både ei penge- og ei verdipapirside. Eigarskapen til norske finansielle instrument er registrert elektronisk på kontoar i eit register som er eigd og drive av Euronext Securities Oslo, heretter kalla ES-OSL. ES-OSL driv den einaste norske verdipapirsentralen (før 2019 kalla verdipapirregister). I verdipapirsentralen blir det registrert informasjon om verdipapiret, for eksempel kven som er utferdar, kven som er eigar, og om det er pantsett. Ein verdipapirhandel er ikkje fullført (har fått rettsvern) før endringa i eigarskap er registrert i verdipapirsentralen. Alle finansielle instrument kan innførast i ein verdipapirsentral. Verdipapirsentralar er rekna som systemviktige institusjonar.

Samla marknadsverdi av verdipapir registrert i ES-OSL er i dag omtrent 8 000 milliardar kroner. Ved sal av eit verdipapir «blir papiret flytta» frå seljaren sin konto til kjøparen sin konto i registeret til ES-OSL, mens pengeoppgjeret skjer i Noregs Bank. VPO blir gjennomført tre gonger per dag (om morgonen, om formiddagen og om ettermiddagen). Dagleg brutto omsetning i verdipapiroppgjeret i ES-OSL var omtrent 105 milliardar kroner i 2024, mens dagleg netto oppgjersverdi i Noregs Bank var om lag 10 milliardar. ES-OSL er (i likskap med Oslo Børs Euronext) eigd av det internasjonale konsernet Euronext N.V. Fleire andre verdipapirsentralar inngår i dette konsernet, sjå figur 3.11.

Tradisjonelt har kvart land hatt eigne løysingar for handel og oppgjer av verdipapir. Dei siste åra har EU derimot arbeidd for auka integrasjon av dei europeiske verdipapirmarknadene. Eit eksempel er EU-reguleringa CSDR (Central Securities Depository Regulation), som har bidratt til å standardisere lovgivinga i europeiske land. ES-OSL tok 1. mars 2022 i bruk sin nye autorisasjon etter CSDR. Reguleringa er tatt inn i ny norsk verdipapirsentrallov. CSDR blei innført i Noreg 1. januar 2020, sjå boksen Europeisk lovgiving for verdipapir og derivat. Dei fleste verdipapirsentralane i EU/EØS har fått CSDR-lisens. Det gjeld i dag om lag 30 verdipapirsentralar, inklusive ES-OSL og dei andre verdipapirsentralane i Euronext-konsernet. Autorisasjonen blei innvilga av Finanstilsynet, som er vedkommande myndigheit, etter konsultasjon med Noregs Bank, som er relevant myndigheit etter CSDR.

Verdipapirsentralar som er autorisert etter CSDR, kan tilby tenester i heile EU/EØS dersom dei har sendt melding til den vedkommande myndigheita i landet der tenestene skal ytast. CSDR opnar opp for at utferdarar og investorar kan velje mellom konkurrerande verdipapirsentralar. Hensikta er å bidra til ein open indre marknad for verdipapir.

Den europeiske integrasjonen skjer også ved at ESB/Eurosystemet gjennom TARGET2 og TARGET2-Securities (T2S) har etablert system for betalingar og oppgjer av verdipapirhandlar over landegrensene. Les meir i boksen TARGET2-Securities (T2S).

3.3.1 Korleis blir handelen inngått?

Finansielle instrument blir handla både på regulerte handelsplassar (for eksempel ein børs) og på uregulerte marknader, sjå også boksen Omsetning av verdipapir: børs og OTC i kapittel 1.

Ein investor som ønsker å kjøpe eller selje ein aksje på ein regulert handelsplass, må inngå eit kundeforhold med eit verdipapirføretak (meklar). Handelen blir initiert ved at kunden gir meklaren beskjed om å legge inn ein ordre i handelssystemet til handelsplassen og spesifisere kva verdipapir hen ønsker kjøpt eller selt, og ønskt volum og pris. På handelsplassen blir kjøps- og salsordrane kopla, og handlar blir inngått fortløpande så snart ein kjøps- og ein salsordre stemmer overeins når det gjeld pris, volum og eventuelle andre vilkår. Handelen blir normalt gjort opp to dagar etter at han er inngått.

Investorane i obligasjonsmarknaden er normalt store aktørar som bankar og forsikringsselskap. Desse inngår vanlegvis handlar bilateralt utanom marknadsplass (OTC). I handelen blir det avtalt volum, pris, oppgjersdag og eventuelle andre vilkår. Kjøparen og seljaren (eventuelt meklarane deira) sender informasjon om handelen til verdipapirsentralen, som «matchar» opplysningane frå dei to partane. Som for aksjar blir handelen normalt gjort opp to dagar etter at han er inngått.

3.3.2 Korleis blir verdipapiroppgjeret gjennomført?

Fleire ulike aktørar deltar direkte på papirsida i VPO: Det er verdipapiravdelingane til store norske bankar, filialar av utanlandske bankar, enkelte norske meklarhus og sentrale motpartar. Av desse deltar vel halvparten også direkte i pengeoppgjeret i Noregs Bank. Private investorar og fleire bankar deltar i VPO gjennom ein av dei direkte deltakarane.

Handel med rentepapir og aksjar blir sendt til ES-OSL frå verdipapirføretaka. ES-OSL kontrollerer at opplysningane for kjøp og sal stemmer overeins når det gjeld pris, volum og andre vilkår («matching»). Dersom det er handel i aksjar, vil normalt ein sentral motpart bli motpart i verdipapiroppgjeret i ES-OSL, sjå kapittel 3.4 Sentrale motpartar.

VPO er eit multilateralt nettooppgjer. ES-OSL bereknar ein nettoposisjon for kvar bank på bakgrunn av dei avtalte verdipapirtransaksjonane. Noregs Bank gjennomfører pengedelen av oppgjeret, og ES-OSL bokfører verdipapirtransaksjonane på verdipapirkontoane til deltakarane (papirsida av verdipapiroppgjeret). Løysinga sikrar at verdipapir berre kan skifte eigar dersom kjøparen har betalt for seg og seljaren har levert (levering mot betaling). Sentrale motpartar deltar i verdipapiroppgjeret, men har som regel ein nettoposisjon nær null. Det kjem av at dei sentrale motpartane er seljar for kjøparen og kjøpar for seljaren.

Etter at oppgjeret mellom verdipapirføretaka og bankane er fullført, blir investorar (og andre indirekte deltakarar i oppgjeret) godskrivne eller belasta. På pengesida betyr det at verdipapirføretaka overfører pengane til investorar som har selt verdipapir, og belastar investorar som har kjøpt verdipapir. Det kan også gjerast før oppgjeret. For norske investorar skjer bokføringa av norske aksjar på kontoar i ES-OSL i namnet til investoren. Elles er det tillate at verdipapira blir bokført på konto i banken til investoren (forvaltarregistrering). Det er da berre forvaltaren og ikkje namnet til den reelle eigaren som står i verdipapirsentralen. Det er i dag 1,6 millionar kontoar i ES-OSL.

3.4 Sentrale motpartar

Ein sentral motpart trer inn i ein handel mellom ein kjøpar og ein seljar og blir motpart for begge partar. Den opphavlege kontrakten blir erstatta av to nye: ein mellom kjøparen og den sentrale motparten, og ein mellom seljaren og den sentrale motparten. Partane i handelen vil ikkje ha risiko mot kvarandre, men mot den sentrale motparten, sjå figur 3.12. Den sentrale motparten garanterer for oppfylling av handlar han trer inn i («clearing»), og sørger for inn- og utbetaling av eventuelle marginkrav. Marginkrav er kontantar eller verdipapir og skal sørge for at den sentrale motparten ikkje blir påført tap om ein deltakar mislegheld forpliktingane sine.

3.4.1 Bruken av sentrale motpartar

Den internasjonale finanskrisen i 2008 viste at bilaterale handlar med derivat (OTC-derivat) ikkje var tilstrekkeleg sikra med marginar. I tillegg hadde myndigheitene lita oversikt over eksponeringane mellom aktørane i marknaden. I lys av erfaringane frå finanskrisen blei leiarane i G20-landa einige om å styrke reguleringa av derivatmarknadene. Eit viktig tiltak er at OTC-derivat i større grad skal gjerast opp gjennom sentrale motpartar. Det blir følgt opp i USA gjennom den såkalla «Dodd-Frank Act» og i Europa gjennom Emir-reguleringa, sjå boksen Europeisk lovgiving for verdipapir og derivat.

EMIR blei gjennomført i norsk rett 1. juli 2017. Sjå også Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet. EMIR har innført clearingplikt for norske bankar på standardiserte rentederivat, som er dei klart mest handla derivata, sjå figur 3.13. Bankane nyttar for eksempel rentederivat i samband med obligasjonsfinansiering i valuta, sjå boksen Obligasjonsfinansiering frå utlandet til norske bankar og kredittføretak i kapittel 1. I dag gjer dei norske bankane opp rentederivat både bilateralt og i den sentrale motparten SwapClear, som er ein del av det britiske LCH Clearnet (LCH). DNB Bank ASA deltar direkte i SwapClear saman med fleire andre nordiske bankar.

Oppgjer gjennom sentral motpart (clearing) har også auka fordi mange handelsplassar har innført krav om dette. Clearing av aksjar har vore obligatorisk på Oslo Børs Euronext frå 2010. Kravet om clearing på Oslo Børs Euronext kom i hovudsak fordi utanlandske aktørar ønskte at det skulle leggast til rette for anonymisert handel. Norske aksjar blir også handla på andre handelsplassar, sjå figur 3.14. Fleire sentrale motpartar er aktive på ein eller fleire handelsplassar. Det fører til at dei får posisjonar som må gjerast opp i det norske verdipapiroppgjeret, og dei sentrale motpartane deltar derfor i pengeoppgjeret i Noregs Bank, anten direkte eller gjennom ein annan bank.

3.4.2 Sentrale motpartar og finansiell stabilitet

Ein sentral motpart har i utgangspunktet ein balansert posisjon. Eventuelle svingingar i kursane på aksjane eller derivata han gjer opp, fører dermed ikkje til risiko for tap for den sentrale motparten. Sentrale motpartar er likevel utsett for ein marknadsrisiko. Dersom ein av partane ikkje innfrir sin del av handelen, er den sentrale motparten forplikta til å innfri handelen mot parten som ikkje har feila. Oppstår ein slik situasjon, vil posisjonen til den sentrale motparten ikkje lenger vere balansert. Den sentrale motparten vil da lukke posisjonen ved å inngå ein ny avtale om kjøp eller sal av ein motsett posisjon i marknaden. For å avgrense risikoen vil den sentrale motparten prøve å lukke posisjonen raskt etter at ein deltakar har feila.

Som sikkerheit for risikoen dei tar på seg, krev sentrale motpartar inn marginar og bidrag til eit misleghaldsfond. Tap som oppstår om ein deltakar ikkje innfrir forpliktingane, skal dekkast av marginane og bidraga til misleghaldsfondet som er betalt inn av deltakaren som feilar. Dersom tapa overstig dette, må dei dekkast av eigenkapitalen til den sentrale motparten. Deretter skal eventuelle tap dekkast av bidraga dei andre deltakarane har betalt inn til misleghaldsfondet, sjå figur 3.15.

Dei fleste direkte deltakarane i ein sentral motpart er store bankar. Dersom ein sentral motpart får så store tap at han må bruke heile misleghaldsfondet til å lukke posisjonen, kan deltakarane (òg norske bankar) bli bedd om å betale inn meir til misleghaldsfondet. Kor store slike bidrag kan bli, følger av avtalane dei sentrale motpartane har med deltakarane.

3.4.3 Sentrale motpartar og systemrisiko

Sentrale motpartar skal ha klare og førehandsdefinerte prosedyrar for korleis misleghald frå ein deltakar skal handterast. Saman med krav til marginar og misleghaldsfond bidrar det til lågare sannsyn for at problem skal oppstå, enn ved bilateralt oppgjer. Samtidig har krava om bruk av sentral motpart ført til at eksponeringane til marknadsaktørane har blitt konsentrert til eit lite antal sentrale motpartar. Det betyr at konsekvensane kan bli store om ein sentral motpart ikkje handterer risikoen på ein god måte.

Sentrale motpartar opererer ofte i fleire land. For å sikre at sentrale motpartar tar tilstrekkeleg omsyn til risikoane, har myndigheitene etablert detaljert oppfølging og omfattande samarbeid over landegrensene. Norske myndigheiter deltar i tilsyns- og overvakingsgrupper (college) for tre sentrale motpartar som er aktive i den norske verdipapirmarknaden.

Vedlegg

Vedlegg 1: Regulering av finansmarknader og marknadsplassar

I finansmarknadene blir sparing kanalisert til investeringar, og risiko blir fordelt etter viljen aktørane har til å bere han. Dessutan produserer mange marknader prisar som blir gjort kjent for allmenta, og dermed fungerer som viktige informasjonsberarar. Desse oppgåvene kan ikkje oppfyllast på ein god måte utan at deltakarane har tillit til verkemåten i heile finansmarknaden. Ein verdipapirhandel krev tillit til at eigedomsretten til papira er uomtvisteleg, at informasjonen i marknaden er lik for alle, og at partane opptrer ærleg. Dersom deltakarane ikkje har denne tilliten, vil det bety at verdipapirhandel er knytt til risiko utover risikoen i det enkelte verdipapiret. Det vil gjere det dyrare for føretak å hente inn kapital i verdipapirmarknaden.

Ulike manglar ved ein marknad kan gi grunnlag for tillitssvikt. For eksempel aukar skeivfordelt informasjon (asymmetrisk informasjon) risikoen for innsidehandel og kursmanipulasjon. Det er ei oppgåve for myndigheitene å bidra til å beskytte investorane mot dette. Arbeidet med å redusere risikoen knytt til aktivitetar i finansmarknadene føregår på ulike område, blant anna gjennom regulering og tilsyn. Verdipapirhandelloven regulerer sjølve handelen med finansielle instrument og stiller krav til deltakarane. Loven regulerer også mellommannsfunksjonen og stiller krav til sikkerheit og upartiskheit. Lov om regulerte markeder (børsloven) og lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven) regulerer infrastrukturen i verdipapirmarknaden. I marknader der forbrukarar (ikkje-profesjonelle investorar) deltar, er forbrukaropplysning og -vern sentrale formål i reguleringa.

For at investorar i norske verdipapir som blir handla på regulerte marknader, skal ha mest mogleg lik informasjon, har verdipapirhandelloven fleire føresegner:

• løpande og periodisk informasjonsplikt
• meldeplikt ved kjøp og sal av aksjar for dei som har nær tilknyting til eit selskap og spesiell kunnskap om den økonomiske stillinga til selskapet (primærinnsidarar)
• flaggeplikt for storaksjonærar når deira eigardel passerer, både opp og ned, nærmare angitte grenser. For eigardelar opp til 25 prosent er det for eksempel flaggeplikt for kvar femte prosenteining.
• krav om omfattande offentleg tilgjengeleg informasjon ved opptak til notering eller ved tilbod om teikning av aksjar eller opptak av verdipapirlån på regulerte marknader

Finanstilsynet har tilsyn med at lovane og informasjonskrava blir etterlevd. Les meir på Finanstilsynets heimesider om prospekt.

Gjennom EØS-avtalen deltar Noreg i EUs indre marknad for finansielle tenester. Den norske lovgivinga følger derfor EUs lovgiving. EUs direktiv om marknader for finansielle instrument (Markets in Financial Instruments Directive (MiFID)) fastset blant anna krav til organiseringa av verdipapirføretaka og korleis dei utøver verksemda si, krav om løyve for regulerte marknader, rapporteringsforpliktingar for å forhindre marknadsmisbruk, opplysningsplikt om handel i aksjar og føresegner om opptak av finansielle instrument til handel på regulerte marknader. Direktivet er gjennomført i verdipapirhandelloven. MiFID I blei innført i Noreg i 2007 og MiFID II i januar 2018.

Gjennom dei siste tiåra har ulike former for derivat, sjå boksen Derivat i kapittel 1, blitt ein stadig viktigare del av finansmarknadene. Mykje av derivathandelen har vore uregulert eller lite regulert. I finanskrisen var det ei utfordring at marknadsdeltakarane hadde dårleg forståing for risikoen og eksponeringa knytt til enkelte derivat. Etter krisen har vi fått meir omfattande regulering av derivatmarknaden, blant anna clearingplikt på visse standard rentederivat. I EU er det European Market Infrastructure Regulation (EMIR), som regulerer OTC-derivat, sentrale motpartar og transaksjonsregister. EMIR blei innført i Noreg 1. juli 2017.

CSDR (Central Securities Depository Regulation) standardiserer lovverket for verdipapirsentralar og skal gi auka konkurranse mellom verdipapirsentralar i ulike land, sjå Finansiell Infrastruktur 2020, Noregs Bank. Denne reguleringa blei innført i Noreg 1. januar 2020.

Valutamarknaden og pengemarknaden har vore sett på som marknader som fungerer bra med svært lite spesifikk offentleg regulering. Ein viktig føresetnad for at sjølvregulering skal fungere, er effektive marknader og profesjonelle aktørar. I desse marknadene blir tilliten i stor grad varetatt ved sjølvregulering blant aktørane og ved at aktørane (det vil her seie bankane og andre finansinstitusjonar) er regulert. Eksempel på misbruk av informasjon og forsøk på manipulasjon av viktige prisar i uregulerte marknader har ført til fleire initiativ for å regulere aktivitetar og marknadsaktørar som tidlegare ikkje har vore regulert.

Vedlegg 2: Regulering av kapital og likviditet

Bankkrisar kan påføre samfunnet store kostnader. Myndigheitene stiller derfor krav til kapitalen, likviditeten og finansieringa til bankane, slik at bankane kan tole periodar med auka tap og bortfall av finansiering utan bruk av offentlege midlar.

Bankane må møte fleire ulike kapitalkrav samtidig. Reguleringa inneheld tre ulike kategoriar kapitalkrav:

• Krav til risikovekta kapitaldekning skal sikre at kapitalen til bankane er tilstrekkeleg i forhold til tapsrisikoen deira.
• Krav til uvekta kjernekapitalandel skal sikre at bankane finansierer utlån og andre eigedelar med ein tilstrekkeleg andel kjernekapital, uavhengig av tapsrisikoen til bankane og korleis han blir berekna (leverage ratio).
• Krav til konvertibel gjeld og ansvarleg kapital skal sikre effektiv krisehandtering av bankar utan bruk av offentlege midlar (Minimum Required Eligible Liabilities and Own Funds – MREL).

Reguleringa inneheld også to ulike krav til likviditeten til bankane, slik at dei kan tole periodar med innskotsflukt og bortfall av finansiering:

• Krav til likviditetsdekning skal sikre at bankane har tilstrekkeleg likvide eigedelar til å tole 30 dagar utan tilgang på ny finansiering og med betydeleg uro i finansieringsmarknadene (Liquidity Coverage Ratio – LCR).
• Kravet til stabil finansiering skal sikre at bankane finansierer lite likvide eigedelar med langsiktig finansiering (Net Stable Funding Ratio – NSFR).

Internasjonalt samarbeid om eit felles bankregelverk

Bankproblem kan smitte over landegrenser. Myndigheiter frå fleire land og internasjonale organ har derfor arbeidd i fleire tiår for eit felles bankregelverk, både for å bidra til eit meir robust banksystem globalt og for å legge til rette for like konkurransevilkår mellom bankar.

Baselkomiteen for banktilsyn (Basel Committee on Bank Supervision (BCBS)) har ei sentral rolle i arbeidet med internasjonale reglar for bankverksemd. Baselkomiteen, som er eit internasjonalt organ for sentralbankar og tilsynsmyndigheiter frå dei største utvikla økonomiane, hadde sitt første møte i 1975. Komiteen har utarbeidd omfattande forslag til bankregelverk i tre bolkar: Basel I, II og III. Komiteen har inga overnasjonal myndigheit, men medlemslanda har forplikta seg til å implementere anbefalingane frå Baselkomiteen.

Sidan den globale finanskrisen i 2008 har også Financial Stability Board (FSB) og den europeiske banktilsynsmyndigheita European Banking Authority (EBA) hatt sentrale roller i det internasjonale samarbeidet om bankregulering. FSB, som blei oppretta i 2009, er eit samarbeidsorgan som overvaker og gir anbefalingar om rammeverket for det globale finansielle systemet. FSB består av G20-landa pluss dei viktigaste organisasjonane og komiteane innanfor feltet. EBA, som blei etablert av EU i 2011, utarbeider retningslinjer for bankane, som skal sikre at bankregelverket blir praktisert likt på europeisk nivå.

I Europa utarbeider EU-kommisjonen forslag til bankregelverk. EBA hjelper EU-kommisjonen i arbeidet, og forslaga bygger som regel på anbefalingar frå Baselkomiteen. Deretter vedtar EU-rådet og EU-parlamentet regelverket basert på forslag frå EU-kommisjonen.

Bankreguleringa i Noreg følger reglane i EU. Regelverk som er vedtatt i EU og omfatta av EØS-avtalen, blir tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. EU-reglane blir fastsett som anten direktiv eller forordningar. Forordningar skal takast inn ordrett i norsk regelverk. EU-direktiv er ofte meir generelt utforma og gir Noreg større fleksibilitet i korleis reglane skal takast inn.

Utviklinga i bankregelverket

I 1988 kom den første globale standarden for kapitalregulering av bankane da Baselkomiteen publiserte Basel I-reglane. Reglane blei implementert i meir enn 100 land. I Noreg tredde reglane i kraft i 1991.

Basel I-reglane blei etter kvart kritisert for ikkje å ta tilstrekkeleg omsyn til forskjellar i risiko. Under Basel I blei kapitalkravet berekna med faste og standardiserte risikovekter basert på ei relativt grov inndeling av den antatte risikoen til eigedelane. Den relativt grove inndelinga bidrog til at bankar med høg risiko i nokre tilfelle kunne få same kapitalkrav som bankar med lågare risiko. Store, internasjonale bankar som hadde tatt i bruk eigne modellar i risikostyringa, argumenterte for at deira interne modellar burde nyttast til å berekne kapitalkrav. Grunngivinga var at dei interne modellane gav eit betre bilde av faktisk risiko enn det Basel I-reglane gav.

I 1999 foreslo Baselkomiteen eit nytt kapitalregelverk for bankane, og i 2004 publiserte komiteen eit oppdatert forslag, kalla Basel II. Basel II blei innført i Noreg i 2007. Ein av intensjonane med Basel II var å skape større samsvar mellom kapitalkrav, risiko i eigedelane og risikostyring i bankane. Basel II innførte samtidig tre pilarar for kapitalregulering. Pilar 1 fastset minimumskrav og bufferkrav for alle bankar. Pilar 2 er individuelle tilleggskrav basert på tilsynsmyndigheita si vurdering av risikoen i den enkelte banken. Pilar 3 er krav til offentleggjering av informasjon med sikte på å styrke marknadsdisiplinen.

Finanskrisen i 2008 avdekte fleire svakheiter i reguleringa, blant anna at det var behov for krav som gjer bankane meir motstandsdyktige for tap og bortfall av finansiering, og krav som bidrar til at bankane i større grad kan støtte opp om den økonomiske veksten. I 2010 la derfor Baselkomiteen fram Basel III – eit omfattande forslag til eit nytt kapital- og likviditetsregelverk. Basel III inneheldt forslag om krav til likvide eigedelar og stabil finansiering, krav til kapitalbufferar og krav til uvekta kjernekapitaldekning.

Finanskrisen viste også kor viktig det er å krisehandtere bankar utan bruk av offentlege midlar og negative effektar for finansiell stabilitet. I 2011 la derfor FSB fram forslag til nye prinsipp for kriseløysing av bankar. Prinsippa danna grunnlaget for krav til bankane om tilstrekkeleg ansvarleg kapital og gjeld som raskt kan skrivast ned eller konverterast til ny eigenkapital, såkalla intern oppkapitalisering (kalla MREL i Europa).

Risikovekta krav til kapitaldekning for norske bankar

Bankar og andre finansføretak skal oppfylle risikovekta krav til kapitaldekning. Formålet med dei risikovekta kapitalkrava er å sikre at kapitalen til bankane er tilstrekkeleg i forhold til tapsrisikoen deira. Dei risikovekta krava skal samsvare med tapsrisiko, slik at bankar med risikable eksponeringar må halde meir kapital enn bankar med sikrare aktiva.

Den risikovekta kapitaldekninga til bankane blir berekna som bankane sin kapital i prosent av eit risikovekta berekningsgrunnlag:

Teljaren i kapitaldekningsbrøken, det vil seie kapitalen, kan bestå av ulike kapitalkvalitetar. Myndigheitene stiller krav til kapitaldekning målt med både rein kjernekapital, kjernekapital og ansvarleg kapital, der

• rein kjernekapital (CET1) = eigenkapital – regulatoriske frådrag1
• kjernekapital (T1) = rein kjernekapital (CET1) + hybridkapital2 (AT1)
• ansvarleg kapital = kjernekapital (T1) + ansvarleg lånekapital3 (T2)

Bankane har minstekrav til rein kjernekapitaldekning på 4,5 prosent, kjernekapitaldekning på 6 prosent og total kapitaldekning på 8 prosent. Sjølv om alle krava skal vere oppfylt, er det vanlegast å berekne og rapportere kapitaldekning med rein kjernekapital. Eigedelar som ikkje kan brukast til å dekke tap, blir trekt frå eigenkapitalen før kapitaldekninga blir berekna (regulatoriske frådrag). Dersom eit finansføretak går med underskot, dekker eigenkapitalen dei første tapa, deretter hybridkapital før eventuelt ansvarleg lånekapital dekker tap.

Nemnaren i kapitaldekningsbrøken, berekningsgrunnlaget, blir berekna ved å vekte eksponeringane med tilhøyrande risikovekter:

Jo høgare risiko det er for tap på ei eksponering, desto høgare skal risikovekta vere, og jo meir kapital må banken halde bak eksponeringa. Lån til bustad inngår for eksempel som oftast med lågare vekt enn lån til bedrifter, som er meir risikable. Basel II opna for at bankane kunne berekne risikovektene med eigne modellar som skal godkjennast av myndigheitene (Internal Ratings Based – IRB). Dei interne modellane er basert på historiske tal for misleghald og tap på ulike typar utlån. Bankar som ikkje har søkt Finanstilsynet og fått godkjent bruk av intern modell, må nytte risikovekter som er fastsett av myndigheitene (standardmetoden).

I tillegg til krava til kapitaldekning møter bankane fleire bufferkrav. Dei blir også kalla mjuke krav fordi dei har ein viss fleksibilitet, men dei må også oppfyllast med rein kjernekapital, sjå figur V.1.

• Bevaringsbufferen ligg fast på 2,5 prosent. Han skal dekke tap som følger av syklisk systemrisiko, og sikre at kapitaldekninga ikkje fell under minstekravet i kraftige nedgangsperiodar.
• Systemrisikobufferen, som no er på 4,5 prosent, skal bidra til at bankane held tilstrekkeleg kapital for å stå imot framtidige tilbakeslag. Bufferen skal reflektere vurderinga av strukturell sårbarheit, det vil seie vedvarande trekk i det finansielle systemet som sjeldan endrar seg eller endrar seg lite frå år til år. Noregs Bank skal gi Finansdepartementet råd om nivået på bufferkravet, og størrelsen på bufferkravet skal vurderast minst annakvart år. Du finn meir informasjon om kva Noregs Bank legg til grunn for rådet sitt, i Noregs Bank (2022) «Rammeverk for råd av krav til systemrisikobuffer», Noregs Bank Memo 5/2022.
• Bufferen for systemviktige finansføretak er på anten 1 eller 2 prosent for systemviktige bankar og kredittføretak. Problem i systemviktige finansføretak kan påføre samfunnet større negative konsekvensar enn tilsvarande problem i andre finansføretak. Systemviktige finansføretak må derfor halde ein ekstra kapitalbuffer. Finansføretak kan bli klassifisert som nasjonalt systemviktige eller globalt systemviktige. Ingen norske finansføretak er utpeikt som globalt systemviktige, men Finanstilsynet gir årleg råd til Finansdepartementet om kva finansføretak som bør reknast som nasjonalt systemviktige. Finansføretak med ein forvaltningskapital på minst 10 (20) prosent av BNP for Fastlands-Noreg eller ein marknadsandel for utlån til publikum i Noreg på minst 5 (10) prosent skal som hovudregel peikast ut som systemviktige og få eit ekstra bufferkrav på 1 (2) prosent. DNB Bank ASA, Kommunalbanken AS, Nordea Eiendomskreditt AS og SpareBank 1 Sør-Noreg ASA er definert som nasjonalt systemviktige. DNB Bank har krav til systemviktigheitsbuffer på 2 prosent, og dei tre andre har på 1 prosent kvar.
• Den motsykliske bufferen, som no er på 2,5 prosent, skal gjere bankane meir solide og dempe risikoen for at bankane forsterkar eit tilbakeslag i økonomien. Kravet til motsyklisk kapitalbuffer skal reflektere vurderinga av syklisk sårbarheit i det finansielle systemet. Ved eit tilbakeslag som gir eller kan gi klart redusert tilgang på kreditt, bør kravet til motsyklisk kapitalbuffer settast ned. Noregs Bank fastset kravet til motsyklisk kapitalbuffer kvart kvartal. Sjå meir informasjon om kva Noregs Bank legg til grunn for avgjerda si, i Noregs Bank (2022) «Rammeverk for beslutning av krav til motsyklisk kapitalbuffer», Noregs Bank Memo 4/2022.

Krava nemnt over er såkalla pilar 1-krav. I tillegg kjem pilar 2-krav til rein kjernekapitaldekning som skal dekke risiko som ikkje, eller berre delvis, blir dekt av pilar 1-krav. Pilar 2-krava er individuelle og avheng av Finanstilsynets vurdering av risikoen i den aktuelle banken, sjå Finanstilsynet (2022) «Finanstilsynets praksis for vurdering av risiko og kapitalbehov», Finanstilsynets rundskriv 3/2022. Pilar 2-krav består av eit formelt krav som blir fastsett som enkeltvedtak, og ein kapitalkravsmargin som ikkje er eit formelt krav.

Alle bankar oppfylte kapitalkrava med god margin ved utgangen av 2024.

Bankar som ikkje oppfyller bufferkrav, får automatiske restriksjonar på utbetalingar som bonus til tilsette, utbyte, renter på hybridkapital og tilbakekjøp av eigne aksjar. Dei automatiske restriksjonane blir berekna etter kor stor del av det samla bufferkravet bankane ikkje oppfyller. Ved brot på bufferkrav må bankane også levere ein oppkapitaliseringsplan til Finanstilsynet innan 5 arbeidsdagar. Kapitalplanen skal blant anna innehalde ei tidsramme for når banken vil oppfylle bufferkrava. Dersom ein bank er i ferd med å bryte minstekravet, vil eit eige krisehandteringsregelverk tre i kraft, sjå kapittel 2.3.8 Krisehandtering av bankar.

Uvekta krav til kapital for norske bankar

Risikovekta kapitalkrav vil ikkje alltid sikre at kapitalen til bankane er tilstrekkeleg i forhold til tapsrisikoen deira. Berekninga av risikovekta kapitalkrav bygger i stor grad på historiske data for tap og misleghald. Sidan faktisk risiko ikkje kan observerast direkte i historiske data, vil ikkje dei risikovekta kapitalkrava fange opp alle endringar i risiko. Dersom bankane underestimerer risikoen og risikovektene blir for låge, vil den risikovekta kapitaldekninga gi inntrykk av at evna bankane har til å tole tap, er betre enn ho faktisk er.

Før finanskrisen fall risikovektene i bankane. Det bidrog til at bankane kunne oppfylle risikovekta krav til kapitaldekning sjølv om eigenkapitalandelen deira fall. Myndigheitene innførte derfor det uvekta kravet som ein sikkerheitsmekanisme (back stop) for det vekta kravet.

Uvekta kjernekapitalandel blir berekna som kjernekapital som del av eit uvekta eksponeringsmål, som i hovudsak tilsvarer eigendelane (eksponeringane) til banken, både balanseførte og ikkje-balanseførte4:

Det uvekta kravet set ei absolutt grense for kor stor total eksponering ein bank kan ha med ei gitt kapitalbehaldning. I dag er minstekravet til uvekta kjernekapitalandel 3 prosent.

Krav til konvertibel gjeld og ansvarleg kapital

Finanskrisen viste også kor viktig det er å krisehandtere bankar utan bruk av offentlege midlar og negative effektar for finansiell stabilitet. Myndigheitene innførte derfor nye krav om at bankane må ha tilstrekkeleg ansvarleg kapital og gjeld som raskt kan skrivast ned eller konverterast til ny eigenkapital, såkalla intern oppkapitalisering. Minstekravet til slik kapital og gjeld blir kalla MREL (Minimum Requirement for own funds and Eligible Liabilities) i Europa. Formålet med MREL er å legge til rette for at bankar og myndigheiter kan førebygge og handtere krisar effektivt og tidleg utan at skattebetalarane må bere tap. Systemviktige bankar skal kunne krisehandterast utan driftsavbrot.

Det er eit viktig prinsipp for myndigheitene at eigarane og deretter kreditorane til ein bank, som risikotakarar i banken, skal bere tapa når banken blir ramma av krise. Det må gjelde for alle bankar. MREL inneheld derfor eit krav til tapsabsorberingsbeløp for alle bankar, som skal sikre at eigarane og kreditorane til banken dekker tap, slik at ikkje skattebetalarane må bere tapa.

For kriseramma bankar som er rekna som systemviktige, må dessutan delar av den gjenverande gjelda til banken kunne gjerast om til ny eigenkapital under krisehandteringa, slik at systemviktige bankar blir oppkapitalisert, og kjernefunksjonane deira blir vidareført. MREL inneheld derfor eit krav til rekapitaliseringsbeløp, som skal sikre at viktige bankar som har store tap, kan vidareføre drifta ved at gjeld raskt kan konverterast til ny eigenkapital. Sidan det er aksjonærane og kreditorane til banken som ber tapa ved intern oppkapitalisering, er det eit anna viktig prinsipp at ingen kreditorar eller eigarar skal komme dårlegare ut ved krisehandtering av ein bank enn om banken i staden var blitt avvikla. Prinsippet blir kalla «No creditor worse off» (NCWO).

Finanstilsynet hadde ved utgangen av 2023 vedtatt MREL for dei viktigaste norske bankane. MREL kan oppfyllast både med ansvarleg kapital og med anna gjeld som enkelt kan skrivast ned og/eller konverterast til ny eigenkapital. For mindre viktige bankar som ein tar sikte på å avvikle under offentleg administrasjon om dei blir kriseramma, er det ikkje nødvendig å stille krav til rekapitaliseringsbeløp.

Krisehandteringsdirektivet BRRD 2 (Bank Recovery and Resolution Directive), tredde i kraft i Noreg 1. juni 2022. I BRRD 2 består MREL av eit krav til størrelse og eit krav til etterstilling. Krava avheng av størrelsen på bankane og om dei er systemviktige. Bankar med ein totalbalanse større enn 100 milliardar euro som ikkje er globalt systemviktige («G-SII»), blir klassifisert som europeisk systemviktige («top-tier»). Det er berre DNB blant dei norske bankane som har ein totalbalanse større enn 100 milliardar euro. Bankar som har ein totalbalanse mindre enn 100 milliardar euro, men som likevel vil utgjere ein systemrisiko dersom dei blir kriseramma, blir klassifisert som nasjonalt systemkritiske («fished»).

Størrelseskravet blir berekna etter ein risikovekta metode (risikovekta størrelseskrav) og ein uvekta metode (uvekta størrelseskrav), som begge alltid skal vere oppfylt:

• Risikovekta størrelseskrav blir berekna som to gonger samla minstekrav til kapital under pilar 1 og 2 pluss bevaringsbuffer, systemrisikobuffer og systemviktigbuffer. I tillegg innfører dei nye reglane eit absolutt minstekrav for dei viktigaste bankane (europeisk og nasjonalt systemkritiske) om at MREL må vere minst 13,5 prosent av risikovekta berekningsgrunnlag.
• Uvekta størrelseskrav blir berekna som to gonger kravet til uvekta kjernekapitalandel. Det absolutte minstekravet for uvekta størrelseskrav i dei nye reglane er 6 prosent av uvekta eksponeringsbeløp for dei viktigaste bankane.5

Størrelseskravet kan delvis oppfyllast med vanleg seniorgjeld gitt nokre vilkår. I dei fleste tilfelle vil størrelseskravet til MREL vere større enn etterstillingskravet, slik at dei fleste bankane vil bruke ein del vanleg seniorgjeld til å oppfylle størrelseskravet. Risikovekta størrelseskrav kan ikkje oppfyllast med kapital som blir brukt til å oppfylle bufferkrava. Det gjeld ikkje for uvekta størrelseskrav. Sidan uvekta størrelseskrav kan oppfyllast med bufferkapitalen, kan det avgrense bankane sine moglegheiter til å bruke bufferkapitalen om uvekta størrelseskrav bind.

BRRD 2 innfører også reglar for kor mykje av MREL som må vere etterstilt vanleg seniorgjeld, såkalla etterstillingskrav. Meir etterstilt gjeld reduserer faren for at krisehandteringsmyndigheitene bryt NCWO-prinsippet, og reduserer dermed juridisk usikkerheit når dei skal oppkapitalisere ein kriseramma bank.

BRRD 2 inneheld fleire absolutte minstekrav til etterstilling. Etterstillingskravet må i utgangspunktet vere minst 8 prosent av den samla balansen til ein bank (Total Liabilities and Own Funds – TLOF), minst 6 prosent av uvekta eksponeringsbeløp og minst 13,5 prosent av risikovekta berekningsgrunnlag.

Dei uvekta etterstillingskrava kan oppfyllast med all ansvarleg kapital, inklusive kapital som blir brukt til å oppfylle bufferkrava, og gjeld som er etterstilt vanleg seniorgjeld. Kapital som blir brukt til å oppfylle bufferkrava, kan ikkje brukast til å oppfylle det risikovekta etterstillingskravet på 13,5 prosent.

For bankar som blir klassifisert som europeisk og nasjonalt systemkritiske, kan krisehandteringsmyndigheita berekne etterstillingskravet med ein tilsynsformel («Prudential formula») som er to gonger samla minstekrav under pilar 1 og 2 pluss alle bufferkrava. I motsetning til det vekta etterstillingskravet på 13,5 prosent kan kravet etter tilsynsformelen oppfyllast med bufferkapital. I utgangspunktet kan tilsynsformelen berre gjelde for 30 prosent av dei bankane som er europeisk eller nasjonalt systemkritiske, men krisehandteringsmyndigheita har diskresjon til å auke denne prosentdelen om ho vil ta omsyn til spesielle forhold ved banksektoren i landet. For alle dei systemkritiske norske bankane blir det samla etterstillingskravet berekna etter tilsynsformelen.

Krav til likviditet og finansiering i bankane

Finanskrisen i 2008 viste at bankane hadde for små likviditetsbufferar og for mykje kortsiktig finansiering. Under finanskrisen fekk fleire bankar store problem med å betale for seg, som følge av både innskotsflukt, betydeleg uro i finansieringsmarknadene og at tilgangen på lån i marknaden stoppa heilt opp. Tilpassinga til bankane bidrog til at sentralbankane måtte gi bankane ekstraordinære lån og intervenere i marknadene. For å gjere bankane meir robuste overfor slike situasjonar anbefalte Baselkomiteen krav til likviditetsreserve (LCR) og stabil finansiering (NSFR).

Krav til likviditetsreserve

Krav til likviditetsreserve (LCR) skal gjere institusjonane mindre avhengige av kortsiktig finansiering og likviditet frå sentralbankar. LCR krev at bankane held ein likviditetsportefølje som er tilstrekkeleg for å klare seg gjennom 30 dagar utan tilgang på ny finansiering, innskotsflukt og betydeleg uro i finansieringsmarknadene. Porteføljen skal innehalde likvide eigedelar av høg kvalitet. LCR blir berekna som høglikvide eigedelar som andel av totale netto utbetalingar:

Totale netto utbetalingar blir berekna som forventa utbetalingar minus forventa innbetalingar i stressperioden. Berekningane skal bygge på føresetnader om at marknadsfinansiering ikkje kan fornyast, og at banken mistar ein del innskot.

Verdien av høglikvide eigedelar skal bereknast etter avkorting for antatt verdifall under stress. Statspapir er normalt dei mest likvide verdipapira og er slik sett godt eigna som likviditetsbuffer. I 2014 vedtok EU at obligasjonar med fortrinnsrett skulle få betre utteljing i likviditetsbufferen enn det Baselkomiteen anbefalte.

I Noreg må bankar og kredittføretak oppfylle LCR på minst 100 prosent samla for alle valutaer. Bankar som har nær all gjeld i norske kroner, vil i hovudsak ha krav til 100 prosent likvide eigedelar i norske kroner. Kravet er 50 prosent i NOK dersom banken har andre signifikante valutaer enn norske kroner. Det inneber at dei kan bruke høglikvide eigedelar i utanlandsk valuta for å oppfylle underdekninga i norske kroner. I andre signifikante valutaer enn norske kroner er kravet 100 prosent. Samla sett oppfyller norske bankar LCR med god margin, sjå figur V.2. Sjå også Likviditet – Finanstilsynet.no.

Krav til stabil finansiering

Krav til stabil finansiering skal avgrense refinansieringsrisikoen til bankane. NSFR krev at bankane finansierer lite likvide eigedelar med langsiktig finansiering. NSFR blir berekna som tilgjengeleg stabil finansiering som andel av påkravd stabil finansiering:

Tilgjengeleg stabil finansiering blir berekna ved å vekte finansiering etter stabilitetsgrad (Available Stable Funding factors – ASF). Finansiering som er rekna som mest stabil, inkluderer eigenkapital, obligasjonslån med minimum eitt år gjenverande løpetid og innskot frå personmarknaden og små føretak.

Påkravd stabil finansiering blir berekna ved å vekte eigedelar og postar utanfor balansen som ein antar at krev stabil finansiering, med definerte faktorar (Required Stable Funding factors – RSF). Eigedelar som er lite likvide og har lang tid til forfall, har høgast krav til langsiktig finansiering. Utlån er den vanlegaste eigedelen med høgt krav til langsiktig finansiering.

Finansdepartementet innførte NSFR i Noreg 1. juni 2022 saman med resten av Bankpakke 2. Bankane har allereie rapportert NSFR i fleire år, og ved utgangen av 2023 oppfylte alle bankane kravet.

Vedlegg 3: Viktige lovar for det finansielle systemet

Vedlegg 4: Ordliste

Annuitetslån: Eit lån som blir betalt ned med like store terminbeløp heilt til lånet er innfridd. Til å begynne med er avdragsdelen liten, mens rentedelen er stor.

Ansvarleg kapital: Eit finansføretak sin kjernekapital pluss tilleggskapital.

Ansvarleg lån: Lån med lågare prioritet ved tilbakebetaling enn seniorlån og anna sikra og usikra gjeld. Ansvarlege lån har betre prioritet enn fondsobligasjonar og hybridkapital.

Avrekning: Fleire transaksjonar blir avrekna mot kvarandre, og for kvar deltakar i avrekninga blir det berekna ein nettoposisjon.

Avrekningssystem: Eit system som gjennomfører avrekningar. Systemet er normalt eigd og drive av ein institusjon.

AvtaleGiro: Ei teneste for automatisk betaling av faste rekningar. Betalingane blir initiert av betalingsmottakaren (såkalla direkte debitering).

Bail-in: Nedskriving av gjelda til eit finansføretak og/eller konvertering av gjeld til eigenkapital i finansføretaket. På norsk bruker ein uttrykket intern oppkapitalisering.

BankAxept: Det norske debetkortsystemet.

«Bank for International Settlements» (BIS): Den internasjonale oppgjersbanken BIS er ein internasjonal organisasjon med 55 av sentralbankane i verda som medlemmer og eigarar. Hensikta med organisasjonen er å fremme internasjonalt monetært og finansielt samarbeid og å fungere som banken til sentralbankane.

Baselkomiteen for banktilsyn (BCBS): Eit internasjonalt organ for banktilsynsmyndigheiter og sentralbankar i G20-landa og enkelte andre land. Blant dei andre landa er Sverige med, men ikkje Noreg. Hovudformålet med BCBS er å samarbeide om bankregulering og banktilsyn. Baselkomiteen har utarbeidd forslag til regelverk for å regulere banknæringa i tre bolkar: Basel I, II og III. Komiteen har inga overnasjonal myndigheit, men medlemslanda har forplikta seg til å introdusere og tilpasse regelverket til landa sine.

Basel I: Kapitaldekningsreglar foreslått av Baselkomiteen i 1988.

Basel II: Kapitaldekningsreglar som blei gjort gjeldande i EØS-området frå 2007. Basel II er ein global standard som tar omsyn til ulike former for risiko. Basel II har tre pilarar: Pilar 1 er berekning av minstekrav til ansvarleg kapital, pilar 2 gjeld vurdering og fastsetting av individuelle kapitalbehov i bankane, mens pilar 3 omfattar offentleggjering av finansiell informasjon.

Basel III: Kapital- og likviditetsstandardar for banknæringa som Baselkomiteen la fram 16. desember 2010. Hovudtrekka i Basel III er skjerpa minstekrav til kjernekapital, krav om kapitalbufferar, minstekrav til «leverage ratio» (kjernekapitalandel) og kvantitative likviditetskrav. Krava i Basel III blei innført gradvis i perioden 2013–2019.

Basisswap (cross currency swap): Ein kombinert rentebyte- og valutabyteavtale.

Berekningsgrunnlag (sum risikovekta eigedelar): Berekningsgrunnlaget utgjer nemnaren i uttrykka for berekning av den reine kjernekapitaldekninga, kjernekapitaldekninga og kapitaldekninga i finansføretak. Kva risikovekter som kan nyttast i berekninga, går fram av kapitaldekningsregelverket.

Betalingsinstrument: Måtane vi overfører betalingsmiddel på.

Betalingsmiddel: Ei fordring som blir overført mellom kjøpar og seljar som betaling for varer, tenester og andre fordringar. Kontantar, kontopengar og elektroniske pengar er eksempel på betalingsmiddel.

Betalingssystem: Betalingssystema inkluderer både interbanksystem og dei instrumenta og prosedyrane som blir nytta for overføring av pengar frå eller mellom kundekontoar i bankar og finansføretak. Interbanksystema er basert på felles reglar for avrekning, oppgjer og overføring av betalingar mellom bankar.

Bokbygging: Kartlegging av investorar si interesse for å kjøpe finansielle instrument forut for opptak av obligasjonslån eller utferding av aksjar. Både pris og volum blir kartlagt. Kartlegginga dannar grunnlag for den endelege fastsettinga av pris og volum.

Byteavtale (swap): Ein kontrakt der to motpartar byter kontantstraumar med kvarandre. Dei to vanlegaste formene for byteavtalar er rentebyteavtalar og valutabyteavtalar.

Byteordninga: Ei ordning innført under den internasjonale finanskrisen i 2008, der den norske staten og bankane byte statspapir mot obligasjonar med fortrinnsrett (OMF-ar) for ein avtalt periode. Avvikla i 2014. Noregs Bank administrerte ordninga på oppdrag frå Finansdepartementet.

«Credit Default Swap» (CDS): Ei forsikring mot misleghald av ein obligasjon eller ein indeks av obligasjonar. Seljaren av ein CDS-kontrakt vil kompensere kjøparen dersom den underliggande obligasjonen blir misleghalden. CDS-prisen seier derfor noko om korleis marknaden vurderer sannsynet for misleghald.

Debetkort: Betalingskort som gjer det mogleg for eigaren av kortet å disponere innskot og kreditt på bankkontoen som kortet er knytt til. Kontoen til brukaren blir debitert (belasta) kvar gong kortet blir brukt.

Derivat: Avtalar om kjøp og sal av finansielle instrument som er avleidd av andre underliggande objekt. Derivat gir innehavaren rettar og/eller plikter, og verdien av desse er avhengig av utviklinga i verdien av det underliggande objektet (aksje, obligasjon, valuta, rente o.l.).

Eigenkapitalandel: Eigenkapital dividert med sum av eigedelar.

Elektronisk faktura (e-faktura): Heilelektroniske rekningar.

Etterstilt gjeld: Etterstilt gjeld er ein ny gjeldsklasse som tar tap før vanleg seniorgjeld, men som har høgare prioritet enn ansvarleg lån.

EU-direktiv: Ei EU-rettsakt som fastset mål landa skal oppnå. Kvart enkelt land kan velje form på og utforming av innhaldet i dei nasjonale rettsaktene som skal sørge for å måla blir nådd. Direktiv er derfor ofte meir generelt utforma enn forordningar. I EØS-statane må direktiv gjennomførast i nasjonal rett for å gjelde overfor borgarar og juridiske personar.

EU-forordning: Ei EU-rettsakt som gjeld umiddelbart i EU-landa, altså utan at ho først må takast inn i nasjonal lovgiving. I Noreg må forordningar gjennomførast i nasjonal rett, på same måte som direktiv, men teksten i forordninga skal takast inn ord for ord.

Euribor («Euro Interbank Offered Rate»): Renta på usikra utlån i interbankmarknaden i eurosona.

«European Banking Authority» (EBA): Eit sjølvstendig myndigheitsorgan under EU som skal sikre effektiv og konsistent regulering av og tilsyn med banksektoren i EU.

Faktureringskort: Betalingskort som ikkje er knytt til ein bankkonto. Brukaren mottar ein samlefaktura med visse tidsintervall.

«Financial Stability Board» (FSB): Internasjonalt organ utpeikt av G20 i 2009 for å fremme finansiell stabilitet. FSB har inga overnasjonal myndigheit, men forslag frå FSB utgjer viktige referansepunkt for blant anna Baselkomiteen og regelverksarbeidet i EU.

Finansielle forhold: Finansielle forhold er prisar og andre kjenneteikn ved finansielle aktiva eller finansielle kontraktar som påverkar økonomisk åtferd og dermed den økonomiske utviklinga.

Finansiell stabilitet: Finansiell stabilitet inneber at det finansielle systemet er robust overfor forstyrringar og bidrar til stabil økonomisk utvikling. Det finansielle systemet skal effektivt tilby og formidle finansiering og spareprodukt, utføre betalingar og omfordele risiko.

Foliorente: Renta bankane får på foliokontoen (brukskontoen) sin i Noregs Bank innanfor ein fastsett kvote. Foliorenta er styringsrenta til Noregs Bank.

Folkefinansiering: Mange enkeltpersonar som finansierer eit prosjekt, ei bedrift eller ein privatperson. Bruker elektroniske plattformer til å nå ut til mange små potensielle investorar, som kvar for seg kan investere relativt små beløp. Folkefinansiering blir kalla crowdfunding på engelsk.

Fondsobligasjon: Evigvarande renteberande obligasjon med innløysingsrett for utferdar etter eit gitt antal år (ofte fem år).

Forbrukslån: Lån som ikkje er sikra med pant, og som blir gitt til hushaldningar.

Forvaltarregistrering: Ein investor har registrert eigarskapen til eit verdipapir hos ein forvaltar (ofte ein bank). Det vil seie at investoren ikkje har konto i eige namn i ein verdipapirsentral.

Forvaltningskapital: Bokført verdi av alle eigedelane i eit finansføretak.

Framtidig renteavtale (FRA): Ein framtidig renteavtale er ein gjensidig bindande avtale om ei framtidig rente i ein gitt periode for eit bestemt beløp. Rente, periode og beløp blir avtalt ved kontraktsinngåinga.

Girobetaling: Ei betalingsteneste brukt til å overføre pengar. Kan vere elektronisk eller blankettbasert og basert på kontantar eller kontopengar.

Gjeldsbelastning (hushaldningar): Lånegjeld i prosent av disponibel inntekt.

Gjenkjøpsavtale (repo): Ein avtale om sal av verdipapir der det samtidig blir avtalt tilbakekjøp (inkludert pris) av verdipapira (frå engelsk «repurchase»). Slike avtalar er rettsleg sett sals-/kjøpsavtalar, men er økonomisk sett lån mot sikkerheit. Repoavtalar er vanlege i sentralbankar si styring av likviditeten i banksystemet (sentralbanklikviditeten).

G20: Ei gruppe som består av finansministrar og sentralbanksjefane frå 19 av landa med størst økonomi i verda i tillegg til EU. Gruppa blei danna for å samarbeide om spørsmål knytt til internasjonal økonomi.

Herstatt-risiko: Risikoen for at ein part i ein valutahandel skal betale sin del av handelen utan at motparten betaler sin del. Parten som ikkje mottar betalinga, kan risikere å miste hovudstolen i handelen.

Hovudstol: Det opphavlege gjeldsbeløpet, utan tilkomne renter eller kostnader.

Hybridkapital: Kapital med lågare prioritet enn ansvarleg lån. Hybridkapital har ei viss evne til å ta tap under løpande drift. Er slik kapital utferda etter 1. januar 2011, skal han ta tap med same prioritet som eigenkapital dersom kapitaldekninga fell under nærmare fastsette minstegrenser.

Høgrisikoobligasjonar: Obligasjonar utferda av føretak med kredittgradering lågare enn BBB–, også kalla «high yield» og «junk bonds».

Immaterielle eigedelar: Verdiar i selskapet som ikkje er fysiske gjenstandar. Eksempel er forsking og utvikling, varemerke, forretningsnamn og patent. Verdiane kan også ligge i ei verksemds gode namn og rykte, kundekrets, IT-system m.m.

IMM-datoar: Vanleg brukte forfallsdagar for standardiserte pengemarknadsprodukt (forkortinga står for International Money Market). IMM-dagar er den tredje onsdagen i mars, juni, september og desember.)

Innskotsplattform: Ein digital marknadsplass for bankinnskot. Bankane annonserer innskotsvilkåra sine på innskotsplattforma, og kundane får ei samla oversikt over ulike tilbod. Innskytaren blir kunde direkte hos banken. Innskotsplattforma fungerer berre som eit mellomledd.

Innskytarpreferanse: Dersom kreditorane i ein bank må ta tap, får innskytarane fortrinnsrett, slik at innskota blir nedskrivne først etter at all anna gjeld er fullstendig nedskriven.

IRB-modellar: Interne modellar («internal ratings-based») som bankane kan nytte for å berekne risikovekter og kapitalbehov for kredittrisiko etter Baselregelverket.

Kapitaldekning: Ansvarleg kapital dividerte med berekningsgrunnlaget.

Kjernekapital («Tier 1»): Eigenkapitalen i eit finansføretak pluss hybridkapital minus frådragspostar.

Kjernekapitaldekning: Kjernekapital dividert med berekningsgrunnlaget.

Kontopengar: Pengar utferda av private bankar (bankinnskot).

Kredittføretak: Føretak som finansierer utlånsverksemda si ved utferding av obligasjonar.

Kredittkort: Betalingskort som ikkje er knytt til ein bankkonto, men ein kreditt som kan avtalast nedbetalt uavhengig av når kortet blir brukt.

Kredittmarknad: Ein marknad der ein handlar med gjeld med ulike løpetider. Kredittmarknaden består av penge- og obligasjonsmarknaden.

Kredittrisiko: Risiko for tap ved at ein låntakar ikkje oppfyller forpliktingane sine etter avtalen.

Kupongrente: Renta som forfell til eit fast tidspunkt, for eksempel halvårleg, på eit obligasjonslån. Når det generelle rentenivået søkk, vil ei gitt kupongrente bli meir attraktiv, og kursen på obligasjonen vil stige – og omvendt.

Libor («London Interbank Offered Rate»): Libor er renta på usikra utlån i interbankmarknaden i London.

Likviditetsdekning (bankar): «Liquidity coverage ratio» (LCR) er definert som likvide eigedelar av høg kvalitet i prosent av netto kontantutstrøyming over 30 dagar i eit bestemt scenario med betydeleg marknadsuro. Kravet er at brøken skal vere minimum 100 prosent.

Likviditetsrisiko (finansielle marknader): Risikoen for at det blir vanskeleg eller dyrt å omsette eit verdipapir i marknaden.

Likviditetsrisiko (finansføretak): Risikoen for at eit finansføretak ikkje klarer å oppfylle forpliktingane sine når dei forfell, utan at det oppstår vesentlege ekstrakostnader.

Løpetid: Tidsrommet mellom utferdingstidspunkt og forfallstidpunkt.

Løpetidspremie: Ekstra avkastning investorar krev for å investere i obligasjonar med lengre løpetid framfor å rullere plasseringar i obligasjonar med kortare løpetid over same tidsperiode.

Marknadsfinansiering: Marknadsfinansiering i eit finansføretak er definert slik: lån i og innskot frå kredittinstitusjonar (blant anna Noregs Bank) + sertifikatgjeld + obligasjonsgjeld + ansvarleg lånekapital + fondsobligasjonar. Netto marknadsfinansiering er fråtrekt marknadsfordringar med same løpetid.

«Market-maker»: Ein person eller eit føretak som stiller både kjøps- og salskurs på eit finansielt instrument eller ei råvare, i håp om å tene på «bid-ask-spread»-en (forskjellen mellom kjøpskursen og salskursen). Hovudfunksjonen er som regel å gjere kjøpsobjektet meir likvid.

Misleghald: Misleghald (kontraktsbrot) inneber at ein kontrakt ikkje blir oppfylt etter innhaldet, og at dette ikkje kjem av forhold kreditoren svarer for eller har risikoen for. Kontraktsbrot kan for eksempel gå ut på at ei yting blir levert for seint, ikkje blir levert eller har ein mangel.

Moralsk hasard (åtferdsrisiko): Ein part i ein avtale kan opptre i strid med interessa til den andre parten og på kostnad av den andre parten for å oppnå eigne fordeler. For finansføretak er moralsk hasard ofte knytt til den antatt auka risikoviljen eit finansføretak tar i visse om at det offentlege vil tre inn dersom finansføretaket får problem.

Motpartsrisiko: Risiko for tap som kan oppstå dersom motparten i ein kontrakt ikkje klarer å møte forpliktingane sine.

«Net Stable Funding Ratio» (NSFR): Stabil finansiering i prosent av lite likvide eigedelar. Kravet er at NSFR skal vere minimum 100 prosent.

Nibor («Norwegian Interbank Offered Rate»): Nibor eller pengemarknadsrenta er renta på lån mellom bankane. Nibor er ei valutaswaprente.

Nowa («Norwegian Overnight Weighted Average»): er eit vege gjennomsnitt av rentesatsar på inngåtte avtalar om usikra lån i norske kroner mellom bankar med utbetaling same dag og tilbakebetaling påfølgande bankdag (overnatta).

Nullkupongpapir: Eit verdipapir utan rentebetalingar. Nullkupongpapir blir lagt ut til underkurs, dvs. ein kurs lågare enn pålydande verdi, og blir løyst inn til pålydande verdi ved forfall.

Næringsmarknad (bankane): I hovudsak ikkje-finansielle private bedrifter (føretak) og personlege næringsdrivande (SSBs sektorkodar 21000–25000 og 82000–83000).

Obligasjon: Eit renteberande verdipapir med opphavleg løpetid over 1 år.

Obligasjon med fortrinnsrett (OMF): Eit renteberande verdipapir som blir utferda av eit OMF-kredittføretak med sikkerheit i lån til bustad eller næringseigedom. Kredittføretaka er eigd av bankane.

Opsjon: Ein kontrakt som gir den eine parten rett, men ikkje plikt, til å kjøpe (kjøpsopsjon) eller selje (salsopsjon) ein eigedel til ein bestemt pris på eller før ein bestemt dato fram i tid.

OTC («Over the counter»): Derivat som ikkje blir handla over børs eller regulert marknad, men som i staden blir omsett privat mellom to partar (over disk = «over the counter»).

Pengemarknadsfond: Ein type verdipapirfond der kapitalen til andelseigarane blir investert i rentepapir med maksimal bindingstid på 1 år (pengemarknadsinstrument).

Primærhandlar: Eit verdipapirføretak som etter avtale med utferdaren eller ein representant for utferdaren tar på seg visse forpliktingar, vanlegvis mot ei form for godtgjersle, i samband med omsetning av verdipapir i første- eller andrehandsmarknaden.

Publikum (K2, M2): Omfattar dei institusjonelle sektorane: kommuneforvaltninga, offentlege ikkje-finansielle føretak, private ikkje-finansielle føretak og hushaldningar (SSBs sektorkodar 11100–25000, 65000–85000 og 08000).

Rammelån: Lån med rett for låntakaren til å låne opp til ei bestemt ramme, for eksempel inntil ein viss del av verdien på ein bustad. Det er normalt ingen fast tilbakebetalingsplan, og låntakaren betaler rente berre på det beløpet som er trekt.

Reassuranse/gjenforsikring: Måten forsikringsselskapa spreier eller reduserer eigen risiko på. Ein betaler for at ein annan part skal dekke ein del av erstatningane som blir betalt ut på forsikringane som er knytt til avtalen. Alle forsikringsselskap kan reassurere, men det finst også eigne selskap som spesialiserer seg på reassuranse.

Rein kjernekapitaldekning: Kjernekapital fråtrekt hybridkapital som inngår i kjernekapitalen, dividert med berekningsgrunnlaget.

Rentebyteavtalar (renteswap): Ein rentebyteavtale er ein avtale om å byte rentevilkår på lån eller innskot i ein bestemt periode. Bytet inneber at den eine parten får bytt si flytande rente mot fast rente, mens den andre parten får bytt fast rente mot flytande rente.

Risikovekt: Den vekta ein gir ein eigedel i berekningsgrunnlaget for kapitalkravet frå bankane. Vektene skal ta omsyn til at ulike eigedelar gir ulik risiko for tap for banken.

Senior bankobligasjonar: Bankobligasjonar som gir eigarane høgare prioritet til verdiane i selskapet enn eigarane av ansvarlege lån og eigenkapital.

Sentral motpart: Ein sentral motpart er ein institusjon som trer inn i ein handel og blir kjøpar for seljaren og seljar for kjøparen.

Serielån: Lån som blir betalt ned med like store avdrag i heile låneperioden. I tillegg kjem rentene, som minkar med at lånet blir nedbetalt, slik at terminbeløpa også minkar.

Sertifikat: Eit renteberande papir med opphavleg løpetid på under 1 år.

Sikkerheitsmasse: Nemning på dei eigedelane til ein utferdar av obligasjonar med fortrinnsrett (OMF-ar) som obligasjonseigarane har fortrinnsrett til.

«Single passport»: Ein rett for ein tilbydar av finansielle tenester med godkjenning i eitt EØS-land til å drive verksemd i heile EØS.

Soliditet (bank): Evna ein bank har til å tole tap og samtidig overhalde kapitaldekningskrav.

Solvens II: Kapitalregelverk for forsikringsføretak.

Spothandel: Kjøp og sal av valuta for umiddelbar levering.

Spotkurs: Kursen som gjeld no (dagens kurs).

Stabil finansiering: Eigenkapital, lån med lang løpetid og innskot frå hushaldningar og enkelte føretak.

SWIFT («The Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications»): Kommunikasjonssystem for utveksling av stadfestingar, betalingsoppdrag og kontoutskrifter mellom finansføretak.

Systemrisiko: Systemrisiko innan finansiell stabilitet er fare for at det finansielle systemet ikkje kan utføre funksjonane sine, og med det bidrar til alvorlege realøkonomiske tilbakeslag.

Syklisk og strukturell systemrisiko: Syklisk systemrisiko er systemrisiko som er forårsaka av sårbarheiter som varierer over tid, ofte driven av graden av risikotaking. Strukturell systemrisiko er systemrisiko som er forårsaka av sårbarheiter som endrar seg sjeldan eller lite frå år til år.

Systemviktig bank: Ein bank som med stort sannsyn vil utløyse finansiell ustabilitet dersom han får store finansielle eller operasjonelle problem. Finansdepartementet har peikt ut DNB, Nordea Eiendomskreditt og Kommunalbanken som systemviktige institusjonar i Noreg. Lista over systemviktige institusjonar blir oppdatert årleg.

Tapsabsorberande evne: Kjenneteikn ved kapital som kan skrivast ned for å dekke tap eller underskot, for eksempel eigenkapital.

Terminkurs: Kursen ved kjøp og sal av valuta på eit framtidig tidspunkt.

Termintillegg: Differansen mellom terminkursen og spotkursen. Gjenspeglar ofte differansen i rentenivå mellom ulike valutaer.

Tilleggskapital («Tier 2»): Ansvarleg lånekapital. Den delen av bankens ansvarlege kapital med dårlegast tapsabsorberande evne.

«Tri-party repos»: Repo (gjenkjøpsavtale) der dei to partane som inngår kontrakten, lar ein tredje part handtere utvekslinga av ytingar mellom dei.

Utferding (emisjon): Innhenting av kapital ved utferding av verdipapir. Ved ein aksjeemisjon blir utferdaren tilført ny eigenkapital. Ved utferding av obligasjons- og sertifikatlån blir utferdaren tilført ny framandkapital.

Valutabyteavtale: Avtale om å byte eit beløp i éin valuta mot eit beløp i ein annan valuta og samtidig inngå ein forpliktande avtale om å byte tilbake beløpa på eit avtalt framtidig tidspunkt.

Valutatermin: Avtale om kjøp eller sal av eit gitt valutabeløp til ein avtalt kurs på eit bestemt framtidig tidspunkt. Terminprisen blir fastsett på grunnlag av spotkursen ved inngåing av avtalen og av forventa rentedifferanse mellom valutaene i løpetida til avtalen.

Vekslar/statskassevekslar: Eit standardisert omsetteleg lån som er utferda av den norske staten med løpetid under eitt år. Vekslar er nullkupongpapir. (Det blir ikkje betalt ut noka fast eller flytande rente i løpetida.)

Verdipapiriserte obligasjonar («Asset Backed Securities» eller berre ABS): Obligasjonar oppstått gjennom verdipapirisering, sjå verdipapirisering.

Verdipapirisering: Ein långivar, for eksempel ein bank, sel utlån (eigedelar) til eit juridisk separat spesialføretak, som finansierer kjøpet ved å utferde obligasjonar i marknaden med sikkerheit i eigedelane.

Verdipapirsentral: Register over rettar til finansielle instrument, f.eks. kven som er eigar, eller om instrumentet er pantsett. Ein verdipapirhandel er ikkje fullført (har fått rettsvern) før endringa i eigarskap er registrert i ein verdipapirsentral. Euronext VPS driv den einaste verdipapirsentralen i Noreg.