Hvordan skapes penger?

Skriv ut

De aller fleste pengene som finnes i Norge er skapt av private banker – ikke av Norges Bank. I dette innlegget forklarer jeg hvordan banker skaper penger og hvorfor de ikke lager uendelig mye av dem. Jeg ser også på hva som kreves for at vi skal ha tillit til pengene våre.

Det er lett å like penger. Med penger kan du skaffe deg (nesten) hva du vil, enten det er en ny flatskjerm, en hårklipp eller en tur til syden. Du kan kjøpe noe i dag, eller du kan spare pengene og kjøpe noe senere. Men selve oppfinnelsen penger er også ganske smart. Handel blir veldig mye enklere med penger. Uten penger måtte vi ha byttet varer og tjenester direkte med hverandre. Elektrikeren som ønsket ferskt brød måtte da ha lett etter en baker som ville ha ny stikkontakt, eller en annen tjeneste elektrikeren kunne tilby. Kanskje måtte han gått til mange bakere før han fikk seg et brød. Med penger som universelt akseptert byttemiddel slipper elektrikeren å lete etter den spesielle bakeren. Han kan gå til første og beste baker og kjøpe brød for penger, som bakeren kan bruke til hva han vil senere. Penger er effektivt som byttemiddel. I tillegg kan penger brukes til å oppbevare kjøpekraft over tid, altså å spare. Penger er også en praktisk måleenhet for å angi hva ting koster. Det finnes med andre ord mange grunner til å like penger.

Pengeenheten i Norge er norske kroner. Norske penger finnes i tre ulike former. Den første er kontanter, altså sedler og mynter. Den andre er bankinnskudd, det vil si penger på konto i en bank. Den tredje, som er litt mindre kjent for de fleste, er sentralbankreserver. Det er penger bankene har på sine konti i Norges Bank, som de bruker når de skal betale hverandre. Alle disse formene for penger er norske kroner og de kan byttes mot hverandre en for en. Et kronestykke er verdt det samme som en krone på konto i banken, som er verdt like mye som en krone i sentralbankreserver.

Kontanter skapes bare av Norges Bank, og det er straffbart for andre å forsøke. Folk kan velge fritt om de vil ha pengene sine som kontanter eller som bankinnskudd. Hvis folk tar ut kontanter i butikken eller i en minibank reduserer de sine bankinnskudd like mye. Norges Bank tilbyr så mye kontanter som folk etterspør.

Sentralbankreserver skapes også av Norges Bank. Det er elektroniske penger som bare kan eies av banker. Når banker skal betale hverandre flyttes sentralbankreserver fra en banks konto til en annen banks konto i Norges Bank. Det er eneretten til å skape betalingsmiddelet mellom banker som gjør at Norges Bank kan styre rentenivået i Norge. Styringsrenten – den såkalte foliorenten – er innskuddsrenten bankene får i Norges Bank.

Kontanter og sentralbankreserver utgjør bare en liten del av pengene som finnes i Norge. Til sammen finnes det omtrent 70-80 milliarder kroner i kontanter og sentralbankreserver. Den tredje formen for penger, bankinnskudd, finnes det mye mer av. Summen av alle nordmenns bankinnskudd er i overkant av 2000 milliarder kroner.

Bankinnskudd – eller kontopenger som de også kan kalles – er ikke skapt av Norges Bank. Kontopenger skapes av de private bankene. På engelsk kalles slike penger for «inside money» siden de skapes «inne i» privat sektor. Motsatsen er «outside money» som er skapt utenfor. «Outside money» kan være kontanter (skapt av sentralbanken), gull eller et annet byttemiddel privat sektor ikke kan lage selv.

Kontopenger skapes når en bank gir et lån til en kunde. Hvis du vil ha lån i en bank må du som regel ha konto hos den. Banken gir deg lån ved å sette penger inn på din konto. Banken trenger ikke å vente på et innskudd fra en annen kunde før den kan gi deg pengene. Den overfører heller ikke et innskudd den har fra før til din konto. Den lager bare nye kontopenger. I det du tar opp lånet får du på samme tid gjeld til banken (lånet) og en fordring på banken (innskuddet).

I utgangspunktet kan det høres rart ut at bankene skaper penger ut av ingenting. Hvorfor skaper de ikke da uendelig mye penger? De tar jo høyere rente på utlån enn de gir på innskudd, så det høres ut som en svært lukrativ forretningsmodell. Det er flere grunner til at bankene ikke er tjent med å skape for mye penger. En grunn er hensynet til lønnsomhet: Selv om folk kan like å låne penger, er ikke etterspørselen uendelig stor. Hvis bankene skulle dyttet stadig mer lån på folk, måtte de etter hvert ha tilbudt dem til en lavere rente. Da ville lønnsomheten av nye lån ha gått ned. En annen begrensende faktor er kredittrisiko: Ved å gi ut mye lån løper banken også større risiko for at kundene ikke klarer å betale dem tilbake. Da øker risikoen for tap. Bankens eiere er de første som rammes av tap. Derfor vil ikke eierne være tjent med at utlånene blir for store.

En tredje begrensende faktor er såkalt likviditetsrisiko: Når en bank (kall den Bank A) gir et lån skaper den samtidig et innskudd. Sett fra bankens side er det innskuddet som finansierer utlånet. Men kunden kan når som helst flytte innskuddet til en annen bank (kall den Bank B), for eksempel hvis han kjøper noe med de lånte pengene. Da må Bank A overføre et tilsvarende beløp i sentralbankreserver fra sin konto i Norges Bank til Bank Bs konto i Norges Bank. Bank A må kunne gjøre opp for seg og betale Bank B når innskuddet flyttes. Hvis den ikke har penger på konto i Norges Bank fra før, må den låne dem. Likviditetsrisikoen ligger i at Bank A ikke vet på forhånd hvor lett eller vanskelig det blir å låne disse pengene, og hva slags rente den må betale på lånet. Jo mer innskudd Bank A skaper ved å gi lån, desto mer risikerer den å miste til andre banker. Bank A kan beskytte seg mot likviditetsrisiko på to måter: Den kan ha likvide reserver som den kan omgjøre til sentralbankreserver på kort varsel og bruke til å gjøre opp for seg. I tillegg kan den låne inn penger med lengre bindingstid, som den vet sikkert at den ikke må betale tilbake på en god stund. Både likvide reserver og langsiktig finansering koster mer for banken enn om den ikke hadde hatt det.

Vurderinger av lønnsomhet, kreditt- og likviditetsrisiko gjør at bankene ikke er tjent med å gi for mye lån, og dermed skape for mye penger. Likevel er det mange historiske eksempler på at bankenes utlån har blitt for store. Det kan ha vært fordi risiko ble undervurdert og at optimismen om fremtidige inntekter og formuesverdier ble for stor. Resultatet har ofte blitt finansielle kriser og økonomiske nedgangstider. Som en sikkerhet mot dette er bankene regulert av myndighetene. Reguleringen er komplisert og detaljert, men består i bunn og grunn av minimumsgrenser for hvor mye egenkapital bankene må ha som buffer mot tap på utlån og hvor mye likvide reserver de må holde som buffer mot å miste finansiering. Denne artikkelen fra Bank of England gir en fyldigere omtale av hvordan penger blir til og forsvinner igjen.

La oss nå se litt nærmere på penger og tillit.

Et utgangspunkt er å spørre om vi kunne vi hatt noe som tilsvarer kontopenger, eller «inside money», uten banker. La oss gå tilbake til elektrikeren og bakeren: Anta at bakeren ikke trengte noen ny stikkontakt akkurat den dagen. For å slippe å lete etter nye bakere foreslo elektrikeren da at bakeren kunne ha en ny stikkontakt til gode. Han tilbød bakeren et signert gavekort (altså en fordring) på montering av en stikkontakt. La oss anta at bakeren stolte nok på elektrikeren til å godta et slikt gavekort som betaling for brødet (eller strengt tatt ganske mange brød med dagens relative priser). Hva må til for at dette gavekortet kan fungere som penger? Det vil kreve at bakeren kan bruke gavekortet som betaling videre, for eksempel til å kjøpe seg en is på vei hjem fra jobb. Bakeren må da overbevise iskremselgeren om at elektrikeren er til å stole på og vil levere stikkontakten når iskremselgeren ber om det. Eventuelt kan bakeren tilby sitt eget gavekort, på brød eller boller. Uansett ville slike gavekort (eller I Owe You «IOU» på engelsk) stille svært høye krav til tillit mellom fremmede for å fungere som penger.

Penger løser koordineringsproblemene fordi folk har tillit til dem som universelt byttemiddel. Men hva skaper tillit til pengene? Hvilke verdier er det egentlig som ligger bak? I tidligere tider var pengene stort sett knyttet opp mot edle metaller som gull eller sølv. Mynter kunne være laget med et visst innhold av edelt metall, mens sedler hadde påskrift om at de kunne innløses i en viss mengde gull eller sølv. Dette var «outside money» skapt av myndighetene. Edelt metall kan ikke lages, så det virket som en garanti mot at myndighetene laget for mange penger. I dag er tilliten til myndighetenes penger ikke lenger gull eller sølv, men erstattet av en mer generell tillit til den økonomiske politikken. Hvis den svikter, for eksempel fordi myndighetene lager for mye penger, svikter også tilliten til pengene. Inflasjonsmålet i pengepolitikken er et verktøy for å sikre tillit til pengenes verdi. Mer om det snart.

Men hva med «inside money» som skapes av bankene og utgjør det aller meste av pengene som finnes? Hva skaper tillit til dem?  La oss returnere til elektrikeren og bakeren: I stedet for å tilby en tjeneste direkte til bakeren, går elektrikeren til banken og tar opp et lån. Da får han penger, i bytte mot å gi banken noe av det han tjener på fremtidige monteringer av stikkontakter. Pengene kan brukes til å kjøpe brød av bakeren. Pengene bakeren mottar er fortsatt en fordring, men nå er den generell: Ikke bare på fremtidige elektrikertjenester, men på alle mulige varer og tjenester som er til salgs. Banken samler sammen mange folks lovnader om fremtidig innsats og lager penger av dem. For hver enkelt er det lettere å ha tillit til disse fordringene. De kan brukes til alt og er utstedt av en mellommann (banken) som kontrollerer at folk ikke lover mer enn de kan holde og sørger for at lånekundene gjør opp for seg.

Så hva er tilliten til kontopenger basert på? – At bankenes låntakere har fremtidig inntekt (evne) og vilje til å betjene lånene sine. Eventuelt at sikkerheten bankene krever for lånene – for eksempel boliger – kan selges til en pris som dekker gjelden. Med andre ord at verdien av bankenes fordringer er til å stole på.

Men hva med pengepolitikken? Er det ikke den som sørger for tillit til pengenes verdi over tid?

Jo da.

Gjennom å styre renten påvirker pengepolitikken hvor lønnsomt det er å spare og hvor dyrt det er å låne. Hvis optimismen blir stor, ønsker folk å låne mer og spare mindre. Nye lån gir nye penger som gir ny kjøpekraft. Etterspørselen etter varer og tjenester stiger. Uten korreksjon kan resultatet bli at for mye kjøpekraft jakter på for få varer og tjenester, og at prisene stiger. I verste fall kan det oppstå tvil om verdien av bankenes fordringer. Korreksjonen er at renten settes opp og demper etterspørselen etter lån. Da dempes også bankenes pengeskaping. I nedgangstider settes renten ned med motsatt virkning.

Dikteren A.O. Vinje skrev en gang at penger er størknet svette. Det er svært treffende formulert. Men i dag, med visshet om at kreditt skaper penger, kunne han ha lagt til at penger er svette som ennå ikke er svettet. Pengenes verdi henger på at det ikke lages for mye av dem i forhold til fremtidig verdiskaping.

Les mer om