Eidsvoll 1814. Maleri av Oscar Wergeland malt i 1884-85. Foto: Teigens Fotoatelier a/s / Stortinget.   

Det var krevende å rydde opp i pengevesenet i det nye Norge. Den unge nasjonen arvet betydelig krigsgjeld etter Napoleonskrigene. Det viste seg også vanskelig å få kreditt i utlandet. Statsutgiftene skulle betales med skatter og ikke med seddeltrykking slik kongene i Danmark-Norge tidligere hadde gjort. Stortinget, folkets representanter, påtok seg derfor ansvaret for pengevesenet. De hadde ikke stor tillit til Kongen. Det hadde den dansk-norske historien lært dem. Dette ble en viktig og krevende oppgave for det første Stortinget. Etter nesten to års lovarbeid ble lovene om Norges Bank og pengevesenet vedtatt i 1816.

Norges Bank ble etablert med hovedsete i Trondhjem. De gamle sedlene som var i omløp ble vekslet inn mot sedler utstedt av Norges Bank i den nye pengeenheten speciedaler. Norges Bank var landets eneste bank før den første sparebanken ble etablert i 1822. Etterspørselen etter kreditt var stor og Norges Bank ga det meste av sine utlån mot pant i fast eiendom.

I 1816 hadde Stortinget lovet at Norges Banks sedler skulle kunne innveksles mot sølv til pari kurs. Løftet ble først innfridd i 1842.

Etter uår i det europeiske landbruket og økonomiske nedgangstider brøt det ut en internasjonal krise i 1847-1848. Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 spredte seg raskt til andre land. Norske bedrifter som handlet med utlandet, var særlig avhengig av finanshusene i Hamburg og London. Tilgangen på kreditt fra utlandet ble strammet inn. Loven om Norges Bank hindret banken å avhjelpe bedriftenes lånebehov under krisen. Det var derfor staten som måtte trå til. Staten tok opp betydelige lån i utlandet i 1848. Pengene ble videreformidlet til private låntakere. Ved senere kriser var arbeidsdelingen mellom staten og Norges Bank blitt justert slik at også Norges Bank kunne bidra til å avhjelpe problemene.