1816 - Sølvskatten
Stortinget ville unngå usikre pengeverdier slik det hadde vært i dansketiden. Norges Bank ble derfor pålagt strenge begrensninger av Stortinget på hvor mange sedler som kunne utstedes i forhold til sølvet i bankens hvelv. Først måtte det imidlertid skaffes sølv! Stortinget prøvde først med en frivillig aksjetegning med innbetalingen i sølv. Forsøket mislykkes. Stortinget vedtok derfor en tvunget innbetaling, på folkemunne kalt «sølvskatten».
Loven av 14. juni 1816 sa at grunnlaget for Norges Bank skulle være et innbetalt fond med en sølvverdi på mellom 2 og 3 millioner speciedaler. En speciedaler mynt var definert å inneholde 25,28 gram fint sølv. Et slikt fond skulle sikre at sedlene skulle kunne veksles inn i sølv, og dermed gi tillit til at sedlene ville opprettholde sin verdi. For hver speciedaler sølv i bankens hvelv, kunne den utstede to speciedaler i sedler. I utgangspunktet skulle man forsøke å reise kapitalen ved frivillig innbetaling. Dersom dette mislyktes, skulle et beløp på 2 millioner speciedaler inndrives ved tvang.
Frivillighetslinjen førte ikke frem. Følgelig måtte sølvet inndrives ved tvungne innskudd. Stortinget hadde bestemt hvor store beløp som skulle innbetales fra hvert amt (fylker). Fordelingen innenfor amtene skulle besluttes lokalt. Hva hver enkelt skulle innbetale var basert på deres antatte formue.[1]
Det var uunngåelig at fordelingen i en del tilfeller ble vilkårlig. Samtidig var ikke tvangsinnskuddene den eneste byrde som ble lagt på en befolkning prøvet av krig og økonomiske uår. Andre, nye skatter kom i tillegg. Tvangsinndriving ble derfor møtt med atskillig motvilje.
Samtidig var det mye som stod på spill. En mislykket innkreving kunne lede til et felles pengevesen med Sverige, noe som ville kunne forrykke balansen i den nye, skjøre unionen. En streng inndriving ville også kunne føre til økonomiske pusteproblemer for mange familier. Sølvskatten skulle betales i gull- eller sølvmynter, eller ved å deponere sølvgjenstander. Mange måtte bruke familiens sølvgjenstander, herunder arvesølv, til betalingen. Det ble i februar 1817 besluttet at de som ikke kunne skaffe edle metaller, kunne betale i sedler eller kobber. Staten skulle så påta seg å skaffe metaller gjennom et utenlandsk lån.
I utgangspunktet skulle alle tvangsinnskuddene være innbetalt innen utgangen av 1817. Dette viste seg ikke å være mulig. I februar 1818 gjensto fortsatt innbetaling av 760 000 speciedaler. Mesteparten av dette kom inn i perioden 1819-21.
Fotnote
[1] https://www.forskning.no/samfunnskunnskap-samfunnsokonomi-historie/eidsvollsmennene-var-forbausende-aerlige/258363