Utsiktene for finansiell stabilitet

Det norske finansielle systemet har klart seg godt under koronapandemien. Støttetiltak fra myndighetene har dempet de økonomiske konsekvensene. Det er stor usikkerhet om det videre forløpet for pandemien og følgene for økonomien og finansmarkedene. Utsiktene for finansiell stabilitet er derfor noe svekket. Høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser er fremdeles de viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet. Betydelige forbedringer i bank- og finansreguleringen siden finanskrisen i 2008 har økt motstandskraften. Bankene er robuste og har god kapitaldekning til tross for økte tap.

Omfattende støttetiltak fra myndighetene bidrar til finansiell stabilitet

Koronapandemien har ført til et kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. En delvis nedstenging av samfunnet og redusert etterspørsel fra både inn- og utland ledet til et betydelig fall i økonomisk aktivitet og historisk høy arbeidsledighet våren 2020. Nedgangen ble forsterket av fall i oljeprisen. Omfattende støttetiltak fra myndighetene har bidratt til å dempe konsekvensene av pandemien for foretak og husholdninger. Norges Bank reduserte styringsrenten til null gjennom våren, og Finansdepartementet reduserte kravet til motsyklisk kapitalbuffer til 1 prosent etter råd fra Norges Bank.

I tillegg til en kraftig realøkonomisk nedgang, førte virusutbruddet til stor uro i finansmarkedene, både internasjonalt og i Norge. Risikopremiene på finansieringen til banker og foretak økte kraftig og den norske kronen svekket seg betydelig. For å bidra til velfungerende markeder iverksatte Norges Bank ekstraordinære likviditetstiltak og intervenerte i valutamarkedet. Det bidro til å dempe uroen i de norske finansmarkedene. Den finansielle infrastrukturen og betalingssystemet har vært velfungerende med stabil drift under krisen.

Usikkerheten er stor

Siden mai har det vært tegn til bedring i norsk økonomi. Aktiviteten har tatt seg opp, men nivået er fortsatt lavere enn før pandemien. Arbeidsledigheten har avtatt, men den er fremdeles høy. Det er stor usikkerhet om utviklingen fremover, både på kort og lang sikt. Smittespredningen har igjen økt, både ute og hjemme, og det er innført flere smitteverntiltak. Det vil trolig bremse oppgangen i økonomien den nærmeste tiden. Videre kan det ta tid før en vaksine blir bredt tilgjengelig, og det kan komme nye tilbakeslag. Politiske prosesser internasjonalt kan også føre til forstyrrelser for norsk økonomi. Samtidig er handlingsrommet i finans- og pengepolitikken redusert i mange land. En robust banksektor gjør samtidig det norske finansielle systemet godt rustet til å stå imot forstyrrelser. Samlet sett er utsiktene for finansiell stabilitet noe svekket.

Høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser gir sårbarhet i det finansielle systemet

De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet har over lengre tid vært høy gjeld i husholdningene, høye boligpriser og høye næringseiendomspriser. Disse sårbarhetene vurderes å ikke være vesentlig endret siden forrige rapport.

Høy gjeld gjør husholdningene sårbare for inntektsbortfall, økte utlånsrenter og boligprisfall. Faren for at mange husholdninger strammer inn på konsumet samtidig utgjør en risiko for finansiell stabilitet. Husholdningenes gjeldsbelastning er på et høyt nivå. Gjeldsveksten har falt noe siden 2017, men den har flatet ut den siste tiden.

Boligprisene er på et høyt nivå etter å ha vokst mer enn husholdningenes inntekter over lang tid. Fra 2017 har prisveksten vært moderat og lavere enn inntektsveksten. Boligprisene falt i mars og april i forbindelse med virusutbruddet, men har deretter økt markert. Dersom boligprisene fortsetter å vokse raskt kan sårbarheten øke.

Historisk har salgsprisene på næringseiendom steget mye i forkant av finansielle kriser. Næringseiendomsprisene steg lenge og er på høye nivåer. Salgspriser på kontorlokaler i Oslo falt i første halvår, i hovedsak som følge av lavere leiepriser. I det siste er imidlertid fallet i salgsprisene hentet inn, i hovedsak drevet av lavere avkastningskrav. Strukturelle endringer, som økt bruk av hjemmekontor og netthandel, kan påvirke utviklingen i næringseiendomsprisene på lengre sikt. Koronapandemien kan forsterke dette. Et betydelig prisfall kan påføre bankene store tap. Bankene har de siste årene strammet inn på utlånsvilkårene til næringseiendom, og det begrenser tapsrisikoen.

Rentenedsettelsene gjør det enklere å betjene gjeld for både husholdninger og foretak. Det reduserer faren for betydelige innstramminger i konsumet og kan virke positivt på foretakenes inntjening, noe som demper bankenes tapsrisiko. Samtidig kan lave renter over lengre tid bidra til økt gjeldsoppbygging og sterk prisvekst for både eiendom og verdipapirer. Det kan forsterke sårbarhetene og svekke utsiktene for finansiell stabilitet.

Bedre reguleringer siden forrige krise har økt motstandskraften i det finansielle systemet

Finansiell stabilitet innebærer at bankene og det øvrige finansielle systemet kan utføre oppgavene sine effektivt, også ved alvorlige tilbakeslag og kriser i økonomien. Siden finanskrisen i 2008 har norske myndigheter innført en rekke reguleringer for å dempe sårbarheter og øke motstandskraften i det finansielle systemet, i tråd med utviklingen i internasjonalt regelverk. Særlig har strengere krav til likviditet og kapital i bankene bidratt til å gjøre bankene mer motstandsdyktige mot negative sjokk. Myndighetene har innført regulering av bolig- og forbrukslån og gjeldsregistre. Det har bidratt til å begrense utlån til utsatte husholdninger og oppbygging av sårbarhet i husholdningssektoren. Norges Bank mener at kravene til forsvarlig utlånspraksis bør videreføres. I tillegg bør de etablerte gjeldsregistrene også inneholde informasjon om pantesikret gjeld, slik at långivere og lånesøkere kan få et helhetlig bilde av gjeldssituasjonen.

Motstandskraften i det norske finansielle systemet er fremdeles god. Norske banker er lønnsomme og solide. De har god margin til kapitalkravene og har vært i stand til å gi husholdninger og foretak lån under koronapandemien. Kunder har også fått avdragsutsettelse og kortsiktige likviditetslån. Det har bidratt til å opprettholde økonomisk aktivitet. Analyser viser at de norske bankene er robuste og kan bære tap som trolig vil komme. Samtidig er tapsutsiktene fremover svært usikre. Finansdepartementet har anmodet norske banker om å vente med å dele ut utbytte eller kjøpe tilbake aksjer til usikkerheten er ytterligere redusert. Reduserte utbyttebetalinger bidrar til å styrke tapståleevne og utlånskapasitet, og bankene bør også i tiden fremover ta hensyn til den ekstraordinære situasjonen landet nå er i.

Stresstesten i denne rapporten viser at bankene kan bære høyere tap. Dersom den økonomiske utviklingen blir svakere og tapene blir høyere enn forventet fremover, kan bankene tære på kapitalbufferne for å unngå å stramme inn på utlånene. I en slik situasjon kan myndighetene i tillegg sette motsyklisk kapitalbuffer ned for å legge til rette for at bankene opprettholder kredittilbudet.

Kravet til motsyklisk kapitalbuffer skal normalt være mellom 0 og 2,5 prosent. En høy motsyklisk kapitalbuffer bidrar til at norsk banksektor er bedre rustet for fremtidige forstyrrelser. Ved fastsettelse av krav til motsyklisk kapitalbuffer må bedre tapståleevne ved fremtidige tilbakeslag veies mot konsekvensene av at bankene kan stramme inn kreditten for å oppfylle høyere kapitalkrav. En illustrativ øvelse i denne rapporten viser at konsekvensene av å øke kravet vil avhenge av situasjonen i økonomien og bankene. I en lavkonjunktur vil en økning i kravet kunne forsinke en gjeninnhenting. Den innstrammende effekten av et høyere bufferkrav kan være mindre dersom bankene i utgangspunktet har god margin til kapitalkravene eller god inntjening.

Reguleringsendringene etter finanskrisen har styrket det finansielle systemet, men markedsuroen i mars avdekket at de også har ført til noen nye utfordringer. Kravet om sikkerhetsstillelse ved derivathandel har redusert motpartsrisiko og derved bidratt til å redusere faren for at insolvens skal spre seg gjennom nettverket av derivatavtaler. Samtidig innebærer krav om daglig sikkerhetsstillelse til motparten en likviditetsrisiko, og det er viktig at aktører med derivatavtaler tar høyde for denne risikoen. Den tiltakende markedsuroen i mars ga store bevegelser i finansmarkedene som førte til høye krav om sikkerhetsstillelse, både i Norge og internasjonalt. I Norge ga det kraftige kronefallet utfordringer for norske kapitalforvaltere. Likviditetsutfordringene påvirket også andre aktører negativt siden det bidro til økte risikopåslag i obligasjonsmarkedet. Norges Bank vil løpende vurdere systemrisikoen ved bruk av derivatavtaler og om nødvendig foreslå endringer i regelverket som gjelder kapitalforvalternes risikostyring.

Arbeidet med alternative referanserenter blir viktig fremover

Referanserenter spiller en sentral rolle i det finansielle systemet. De siste årene har regulatoriske myndigheter i Storbritannia og USA arbeidet for å fase ut den viktigste globale referanserenten, Libor. Overgangen fra Libor til nye referanserenter internasjonalt kan ha konsekvenser for den viktigste referanserenten i det norske markedet, Nibor. Når andre land i økende grad går over til å bruke nær risikofrie overnattenrenter som referanse, kan det føre til at også Nibor må fases ut i fremtiden. Dersom brukerne ikke er godt nok forberedt, kan det utgjøre en risiko både for enkeltinstitusjoner og for finansiell stabilitet. Arbeidet med å legge til rette for bruk av den alternative referanserenten Nowa er godt i gang. Norges Bank oppfordrer brukere av Nibor til å gjøre nødvendige forberedelser til å kunne ta i bruk Nowa.

Viktige utviklingstrekk i samfunnet har betydning for finansiell stabilitet

Klimaendringer og overgangen til et lavutslippssamfunn vil trolig påvirke mange foretak i årene som kommer. Klimaloven forplikter Norge til betydelige utslippskutt de neste årene, og investorer verden over vektlegger bærekraftig utvikling mer enn før. Den største risikoen for Norge er knyttet til verdiutviklingen i olje- og gassnæringen. Norske banker har også utlån til utenriks sjøfart som kan få strengere klimareguleringer i årene som kommer. Det er viktig at bankene tar hensyn til klimarisiko i sine risikovurderinger av både nye og eksisterende utlån. Myndighetene kan bidra til bedre innsyn i finansinstitusjonenes klimarisiko gjennom veiledning, tilsyn og regulering. Norge deltar gjennom EØS i arbeidet for å sikre bedre informasjon om foretakenes klimaavtrykk.

Cyberangrep blir stadig mer utbredt og sofistikerte. Angrepene har tiltatt under koronakrisen, samtidig som all virksomhet har blitt mer avhengig av digitale løsninger. Dermed har trolig sårbarheten i det finansielle systemet overfor cyberangrep økt. I rapporten Finansiell infrastruktur 2020 pekes det på at det norske finansielle systemet er avhengig av noen sentrale IKT-leverandører. Det øker igjen faren for at et cyberangrep kan utgjøre en trussel mot finansiell stabilitet. Norges Bank og Finanstilsynet har besluttet at det skal utarbeides et nasjonalt rammeverk (TIBER-NO) for å teste cybersikkerheten i bank- og betalingssystemet i Norge.

Øystein Olsen
Ida Wolden Bache
Jon Nicolaisen
Ingvild Almås
Jeanette Fjære-Lindkjenn

27. oktober 2020

1 Risikobildet

Koronapandemien har ført til et kraftig tilbakeslag i både norsk og internasjonal økonomi og stor uro i de globale finansmarkedene. Tiltak iverksatt av myndighetene har dempet tilbakeslaget og markedsuroen. Det er betydelig usikkerhet om utviklingen fremover. Forbedringer i bank- og finansreguleringen siden finanskrisen i 2008 har styrket robustheten til det finansielle systemet. De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet er fortsatt høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser. Bankenes tap på utlån har økt, men soliditeten er god.

Aktiviteten i norsk økonomi har falt brått som følge av koronapandemien, og økonomien er nå inne i et kraftig tilbakeslag. Fra 12. mars ble det innført omfattende tiltak for å begrense spredningen av koronaviruset. Smitteverntiltakene førte til produksjonsstans og redusert aktivitet for en rekke foretak. Tiltakene begrenset etterspørselen fra husholdninger. Mange arbeidstakere ble permittert eller mistet jobben. Aktiviteten i norsk økonomi har siden tatt seg opp og arbeidsledigheten har falt. Ved utgangen av august var aktivitetsnivået i fastlandsøkonomien fortsatt nær 4 prosent lavere enn før pandemien brøt ut i mars. En betydelig økning i antall smittede gjennom høsten og strengere smitteverntiltak vil trolig bremse oppgangen i økonomien den nærmeste tiden.

1.1 Fare for forstyrrelser

Koronapandemien har gitt økt usikkerhet internasjonalt

Usikkerhet om de økonomiske konsekvensene av koronautbruddet førte til at investorer reduserte risikofylte investeringer og flyttet til antatt sikrere plasseringer. Aksjeindekser falt kraftig, se figur 1.1, risikopremier i gjeldsinstrumenter steg og kapital ble flyttet ut av fremvoksende økonomier. Store uttak fra verdipapir- og investeringsfond førte til at fondene ble tvunget til å selge eiendeler, noe som forsterket uroen i finansmarkedene.

Figur 1.1 Aksjeindekser falt kraftig i mars, men har tatt seg opp1

Indeks. 1. januar 2008 = 100

Omfattende smitteverntiltak bidro til redusert økonomisk aktivitet og til å øke markedsuroen. Samtidig iverksatte myndighetene i mange land tiltak for å stabilisere finansmarkedene. Knapphet på likviditet ble møtt med betydelig likviditetstilførsel fra sentralbankene via banksystemene samt kjøp av verdipapirer. Sentralbankenes balanser økte, se figur 1.2. Mange sentralbanker senket styringsrenten for å lette gjeldsbetjeningsbyrden for husholdninger og foretak og stimulere realøkonomien. I mange land ble det svært raskt satt inn omfattende finanspolitiske tiltak for å dempe tilbakeslaget.

Figur 1.2 Sentralbankers balanse har økt2

Tusen milliarder USD

Myndighetene i mange land benyttet også makrotilsynstiltak rettet mot bankenes utlånspraksis for å dempe krisen. Formålet var å motvirke at nedgangen i økonomien ble forsterket som følge av redusert tilgang til kreditt for boliglåns- og næringslivskunder. Det internasjonale valutafondet (IMF) ga raskt nye lån til fremvoksende økonomier. Landene i Parisklubben3 vedtok å gi utsettelse på betjening av deres lån til fremvoksende økonomier. Tiltakene bidro til å opprettholde finansiell stabilitet.

Gjeninnhentingen i finansmarkedene var rask og etterspørselen etter verdipapirer med høyere risiko har økt. Ifølge IMF er differansen mellom markedspriser på aksjer og beregninger av deres verdier basert på fundamentale forhold på svært høye nivåer i flere store industriland.4 IMFs beregninger viser at også kredittrisikopremier i obligasjonsmarkedet er lavere enn fundamentale forhold skulle tilsi. Redusert risikotaking, økt inflasjon eller andre uventede hendelser kan gi betydelige korreksjoner i aktivapriser med tilhørende fall i husholdningers og foretaks finansformuer. Det kan gi store konsekvenser for resten av økonomien. Den senere tid har det vært ny uro i internasjonale finansmarkeder samtidig med en betydelig økning i antall smittede og nye smitteverntiltak.

Økende gjeld internasjonalt

Internasjonalt har utlånstap i bankene økt til tross for lavere rente og øvrige tiltak for å sikre gjeldsbetjeningsevnen i husholdninger og foretak. Tapene er ventet å øke videre når tiltakene trappes ned, særlig i sektorer som er direkte rammet av smitteverntiltak. Økt spredning av koronaviruset og flere smitteverntiltak den siste tiden vil trolig bremse den økonomiske oppgangen.

I flere land hadde foretakssektoren allerede høy gjeld før utbruddet av koronapandemien. Nye gjeldsopptak for å håndtere likviditetsutfordringer har forsterket denne sårbarheten. Denne gjelden vil bli mer risikoutsatt dersom vekstutsiktene svekkes eller ved at myndighetenes tiltak trappes ned for tidlig. Usikkerhet om pandemien fremover forsterker usikkerheten internasjonalt om utviklingen i økonomien og i finansielle forhold, og styringsrentene kan bli værende på et lavt nivå fremover. Lave renter gjør det lettere å betjene gjeld i en krevende tid, men kan gi opphav til økt gjeldsoppbygging og økt sårbarhet i privat sektor på lengre sikt.

Den realøkonomiske gjeninnhentingen i industrilandene har vært rask etter nedstengingen i første halvår i år, men IMF venter at nivået på BNP i industrilandene vil passere nivået fra før pandemien tidligst i 2022. En svært ekspansiv finanspolitikk fører til at offentlig gjeld øker betydelig som andel av BNP globalt, se figur 1.3. Økt offentlig gjeld kan redusere handlingsrommet i finanspolitikken i flere land. Det gir mindre muligheter for tiltak dersom nye forstyrrelser oppstår.

Figur 1.3 Finanspolitiske tiltak øker offentlig gjeld5

Offentlig gjeld som andel av BNP. Prosent

Storbritannia forlot EU 31. januar i år. En overgangsavtale som i hovedsak forlenger medlemskapsbetingelsene, løper ut ved årsskiftet. Foreløpig er ingen «Brexit-avtale» på plass. Finansnæringen og myndighetene har inngått forlengede overgangsavtaler på enkelte vesentlige områder. Risiko for uro i finansmarkedene uten en avtale er lavere nå enn i fjor. Generelt vil ny uro internasjonalt kunne gi nye forstyrrelser til norsk økonomi.

Betydelig uro i norske finansmarkeder

I kjølvannet av virusutbruddet og oljeprisfallet var det betydelig uro også i de norske finansmarkedene i mars. Aksjeindekser falt og risikopåslag i penge- og obligasjonsmarkedene økte, se figur 1.4.

Figur 1.4 Påslag i norske pengemarkeder steg markert i mars6

Differanse mellom tremåneders pengemarkedsrente og forventet styringsrente. Prosentenheter

Uroen i finansmarkedene påvirket både banker og andre aktører. Risikopåslagene på bankenes markedsfinansiering steg markert og tilgangen på finansiering ble redusert. Større foretak som henter finansiering direkte i obligasjonsmarkedet ble også rammet. Kronekursen, målt ved den importveide kursindeksen I-44, nådde rekordsvake nivåer i mars. Store svingninger i markedskursene førte til økte krav om sikkerhetsstillelse i derivatavtaler. Dette skjedde i flere land. Den kraftige kronesvekkelsen forsterket utslagene i Norge, og en rekke aktører fikk problemer med å skaffe likviditet. Mange måtte derfor selge verdipapirer, se «Likviditetsstress for kapitalforvaltere under uroen i valutamarkedet i mars».

I likhet med andre sentralbanker gjennomførte Norges Bank flere tiltak for å bedre likviditeten i markedet og sikre gjennomslag fra styringsrenten, se vedlegg «Nasjonale tiltak for å dempe krisen». Bankene ble tilbudt ekstraordinære lån, og for å bidra til et velfungerende marked for norske kroner foretok Norges Bank ekstraordinære kronekjøp i valutamarkedet. IMFs vurdering er at det norske likviditetsstyringssystemet fungerer godt både i normale tider og i kriser, se «IMF: Norske myndigheter har gjort mye for å styrke det finansielle systemet» og «Hvem kan ha konto i Norges Bank?». I sommer og tidligere i høst avtok usikkerheten i internasjonale finansmarkeder og oljeprisen økte. Samtidig styrket kronen seg, aksjeindekser steg og påslagene i penge- og obligasjonsmarkedene falt. Den senere tid har det vært ny uro i internasjonale og nasjonale finansmarkeder samtidig med en betydelig økning i antall smittede og nye smitteverntiltak som hemmer økonomisk aktivitet.

1.2 Utviklingen i sårbarheter i det norske finansielle systemet

Sårbarheter i det finansielle systemet har betydning for finansiell stabilitet ved negative forstyrrelser. De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet er høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser, se boks.

De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet

Tabellen over viser Norges Banks vurdering av de viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet. Sårbarheter kan være tidsvarierende eller skyldes mer permanente, strukturelle forhold i det finansielle systemet. Sårbarheter kan være opphav til eller forsterke finansiell uro og økonomiske tilbakeslag når økonomien blir utsatt for store forstyrrelser. Samspillet mellom forstyrrelser og sårbarheter kan skape finansielle kriser som svekker veksten i økonomien. Forstyrrelser som utløser finansielle kriser, kan være vanskelige å forutse og påvirke for myndighetene. En liten åpen økonomi som den norske er utsatt for forstyrrelser fra utlandet.

Vurderingen av sårbarhet er basert på historiske erfaringer med hva som har forårsaket tilbakeslag og finansiell uro, samt vurderinger av nye trekk ved det finansielle systemet. Hva som vurderes som de mest fremtredende sårbarhetene, kan endres over tid.

Norges Bank vil ved behov gi råd om tiltak mot sårbarhet. Det kan være tiltak rettet mot å dempe sårbarheten direkte eller tiltak som øker motstandskraften i det finansielle systemet. Myndighetene har allerede iverksatt en rekke tiltak, se Tabell 1.

Koronapandemien og innføringen av smitteverntiltakene førte umiddelbart til redusert omsetning i mange virksomheter, betydelig økning i antall arbeidsledige og fall i eiendomspriser. Konsekvensen er reduserte inntekter som svekker gjeldsbetjeningsevnen for låntakere. Ved lavere eiendomspriser reduseres bankenes pantesikkerhet. Senere har aktiviteten i norsk økonomi tatt seg opp. Boligprisene har økt markert gjennom sommeren og høsten, og er høyere enn før pandemien. Også næringseiendomspriser har økt den senere tid.

Bankenes utlånstap har økt under koronapandemien, men lavere driftskostnader og tilbakeholdt overskudd bidrar til at soliditeten fortsatt er god. Norske banker har opprettholdt kredittilbudet til foretak og husholdninger. Stresstesten i denne rapporten tyder på at norske banker er solide og vil tåle økte utlånstap dersom vi skulle få et nytt tilbakeslag i norsk og internasjonal økonomi. Se nærmere omtale av bankene i kapittel 3 og stresstestene i kapittel 5.

Lånekunder som mangler evne til å håndtere klimaendringer og overgangen til et lavutslippssamfunn utgjør en risiko for bankene, se kapittel 4 om foretakene. Norske banker må være forberedt på at deres eksponeringer kan rammes av klimaendringer og -tiltak.

Digitalisering bidrar til kostnadseffektivitet i norske banker. Samtidig blir det finansielle systemet sårbart for både utilsiktede operasjonelle hendelser og cyberangrep. Angrepene på finansinstitusjoner har økt vesentlig i 2020. Ondsinnede angrep eller operasjonelle hendelser har så langt ikke gitt omfattende forstyrrelser i det norske finansielle systemet.

IMF har nylig vurdert det finansielle systemet i Norge. Deres konklusjon er at iverksatte tiltak de siste årene har styrket robustheten i systemet, men de peker samtidig på ytterligere forbedringspunkter, se «IMF: Norske myndigheter har gjort mye for å styrke det finansielle systemet».

Tiltak har begrenset økningen i sårbarhet knyttet til høy gjeld

Etter en lang periode hvor husholdningenes gjeld vokste raskere enn inntektene, har gjeldsveksten avtatt de senere årene og vært mer på linje med inntektsveksten. Redusert gjeldsvekst må ses i sammenheng med renteoppgangen i 2018 og 2019 og tiltak fra myndighetene for å begrense gjeldsopptak, se «Regulering av finansforetakenes utlånspraksis». Etter koronautbruddet har veksten i husholdningenes gjeld fortsatt å være moderat. Gjeldsbelastningen er høy, både historisk sett og sammenliknet med andre land, men om lag på samme nivå som i fjor, se figur 1.5. Gjeldsbelastningen vil trolig øke noe fremover som følge av at lave renter stimulerer til gjeldsopptak samtidig som koronapandemien bidrar til svekket inntektsvekst.

Figur 1.5 Gjeldsbelastningen er høy, men lite endret i senere år7

Gjeldsbelastning, gjeldsbetjeningsgrad og rentebelastning. Husholdninger. Prosent

Koronapandemien og smitteverntiltakene førte til en kraftig økning i antall arbeidsledige. Samtidig bidro lavere lånerenter til å styrke økonomien i husholdninger med gjeld, og mange fikk utsatt avdragsbetaling på sine banklån. Senere har antall arbeidsledige gått ned. Til tross for en nedgang i husholdningenes inntekter i første og andre kvartal i år har spareraten økt. Husholdningene har så langt ikke økt bruken av kredittkort for å komme seg gjennom krisen. Ifølge tall fra Gjeldsregisteret har både rentebærende og ikke-rentebærende kredittkortgjeld falt siden utbruddet av pandemien.

Lave renter gjør at husholdningenes rentebelastning, det vil si andelen av inntekten som går til å betjene renter på lån, er lav i et historisk perspektiv, til tross for en høy gjeldsbelastning. Selv om lave renter gjør det lettere å betjene gjeld, gjør den høye gjeldsbelastningen at renteendringer nå gir større utslag i rentebelastningen enn tidligere. Den samlede gjeldsbetjeningsgraden, hvor både renter og avdrag inngår, er relativt høy og signaliserer høy risiko i temperaturkartet, se «Utviklingen i temperaturkartet».

Høy gjeld gjør husholdningene sårbare overfor bortfall av inntekter, økte utlånsrenter eller boligprisfall. Faren for at mange husholdninger strammer inn på konsumet samtidig utgjør en risiko for finansiell stabilitet. En slik innstramming kan bidra til å forsterke en nedgang i norsk økonomi. Det kan redusere foretakenes inntjening og evne til å betjene gjeld og i neste omgang gi økte tap på bankenes utlån til foretak.

Skattemeldingstallene for 2018 viser at gjennomsnittlig gjeld i husholdningene fortsatte å vokse i alle aldersgrupper, men at veksten var noe dempet sammenliknet med året før. Det var fortsatt en økning i gjeld som andel av inntekt, se figur 1.6. Foreløpige skattemeldingstall for 2019 indikerer en mer moderat økning i gjeld som andel av inntekt i de fleste aldersgrupper, og at det var en svak nedgang blant de yngre.8

Figur 1.6 Gjeld som andel av inntekt etter skatt har økt i alle aldersgrupper9

Prosent

Skattemeldingstallene viser en stabilisering av andelen husholdninger med høy gjeldsgrad (gjeld over fem ganger bruttoinntekt) og lav betjeningsevne (årlig margin under én månedsinntekt) de senere år. Andelen boligeiere med dårlig pantesikkerhet (netto bankgjeld høyere enn boligens markedsverdi) er også stabil. Husholdninger som både har høy gjeld og lav betjeningsevne, og i tillegg har dårlig pantesikkerhet om de eier bolig, har mindre fleksibilitet ved negative forstyrrelser. Gjelden holdt av disse husholdningene antas å være særlig utsatt for tap. Denne gjelden utgjør en relativt liten andel av husholdningenes gjeld. Andelen falt noe tilbake igjen i 2018 etter en økning de to forutgående årene, se figur 1.7. Boliglånsforskriften har bidratt til å begrense nye utlån til utsatte husholdninger10 og derved redusere oppbygging av sårbarhet i husholdningssektoren.

Figur 1.7 Risikoutsatte husholdninger holder en liten andel av gjelden11

Andel av samlet gjeld i husholdningene. Prosent

Forbruksgjeld, som er usikret kreditt, vokste kraftig i flere år. Slik gjeld utgjør imidlertid en begrenset andel, om lag 3 prosent, av husholdningenes gjeld. Etter innføringen av forbrukslånsforskriften i 2019 og etablering av gjeldsregistre, har omfanget av forbruksgjeld falt. Omfanget av mislighold har imidlertid økt12, og det er fortsatt mange husholdninger som har en forbruksgjeld det kan være vanskelig å håndtere. Høye renter gjør at rentebelastningen er høy for de med store forbrukslån. Selv om personer med en samlet forbruksgjeld på over en million kroner eller med mer enn ti forbrukslån bare utgjør 2,5 prosent av alle personer med forbruksgjeld, holder de hele 26 prosent av denne gjelden. Reguleringen av utlånspraksis og oversikten i gjeldsregistrene skal sikre at kravene til maksimal gjeldsgrad og gjeldsbetjeningevne ivaretas ved opptak av ny forbruksgjeld.

Samlet sett vurderes sårbarheten knyttet til husholdningenes gjeld å være om lag uendret fra i fjor.

Boligprisveksten har økt igjen

Høye boligpriser er en viktig sårbarhet i det norske finansielle systemet. Husholdningenes gjeld er dominert av lån med pant i bolig, og gjeldsutviklingen er nært knyttet til utviklingen i boligpriser. Samtidig utgjør boligkapital en vesentlig andel av husholdningenes formue. Store og brå fall i boligprisene kan utløse innstramminger i husholdningenes konsum og gi økte tap på bankenes utlån.

Koronapandemien og smitteverntiltakene førte til en betydelig nedgang i aktiviteten i boligmarkedet, og boligprisene falt, se figur 1.8. Gjennom sommeren tok omsetningen seg opp til et historisk høyt nivå og har holdt seg høy utover høsten. Boligprisveksten tok seg også raskt opp, og veksten har vært høy gjennom sommeren og høsten. Tolvmånedersveksten har økt fra 1 prosent i april til 7 prosent i oktober, som er godt over gjennomsnittet for de siste ti årene. Både svært lave boliglånsrenter og trolig også den midlertidige lettelsen i boliglånsforskriften13 har bidratt til utviklingen. Samtidig har den økte arbeidsledigheten i større grad rammet yrkesgrupper med lav inntekt som i mindre grad kjøper bolig.

Figur 1.8 Boligprisveksten har økt markert14

Prosent

Utviklingen i boligpriser relativt til husholdningenes inntekter er viktig for vurderingen av sårbarheten knyttet til boligprisene. I mange år økte boligprisene mer enn husholdningenes inntekter, se figur 1.9. Etter innstrammingen i boliglånsforskriften i 2017 var utviklingen lenge motsatt. Et markert oppsving i boligprisveksten etter nedgangen i mars og april, samtidig med en moderat vekst i inntektene, ventes å på ny føre til at prisveksten overstiger inntektsveksten, se Pengepolitisk rapport 3/20.

Figur 1.9 Boligprisene har vokst mindre enn husholdningenes inntekter i senere år15

Indeks. 4. kv. 1998 = 100

Samlet sett vurderes sårbarheten knyttet til høye boligpriser å ikke være vesentlig endret fra i fjor. Det er stor usikkerhet om utviklingen fremover, og dersom boligprisene fortsetter å vokse raskt kan sårbarheten øke.

Næringseiendomsprisene er tilbake på nivåer før tilbakeslaget

Utlån til næringseiendomsforetak utgjør om lag 40 prosent av bankenes samlede foretakslån. Utlånene er sikret med pant i eiendom. Næringseiendom skiller seg ut med spesielt høy gjeld i forhold til omsetning, og erfaringen viser at lån til denne næringen kan påføre bankene betydelige tap ved store tilbakeslag. Det utgjør en risiko for finansiell stabilitet. Det økonomiske tilbakeslaget vi er inne i, har redusert etterspørselen i leiemarkedet. På den annen side har tiltakspakkene bidratt til at flere foretak har kunnet opprettholde sine leiekontrakter, til tross for perioder med lav omsetning. Fremover er det usikkerhet knyttet til hvordan erfaringene fra krisen vil påvirke etterspørselen i leiemarkedet. Dersom pandemien fører til strukturelle endringer, for eksempel med økt bruk av hjemmekontor og videomøter, vil det redusere behovet for kontorareal og påvirke utviklingen i leieprisene. Innen handel kan særlig trenden med økt netthandel virke negativt. Se kapittel 4 for en nærmere omtale av næringseiendom.

En relativt stor andel av kontormassen ligger i Oslo, og salgsprisene for de mest attraktive kontorlokalene (prestisjelokaler) i Oslo benyttes derfor som en viktig indikator for sårbarheten i næringseiendom. Salgsprisene beregnes som forholdet mellom leiepris og avkastningskrav (yield)16. I første halvår i år falt salgsprisene, i hovedsak som følge av lavere leiepriser, se figur 1.10. I tredje kvartal falt avkastningskravet betydelig og bidro til at nedgangen i salgsprisene i første halvår i år har blitt hentet inn. Avkastningskravet er nå på et svært lavt nivå. Avkastningskravet har imidlertid falt mindre enn rentenivået siden årsskiftet, noe som tilsier en høyere risikopremie og nedjusterte forventninger til vekst i leieprisene, se figur 1.11. Det indikerer en noe lavere risiko for et større fall i salgspriser fremover. Samtidig er avviket mellom avkastningskravet i Oslo og lange renter fortsatt på et noe lavere nivå enn i mange andre europeiske byer.

Figur 1.10 Næringseiendomspriser tilbake på nivået før tilbakeslaget17

Prestisjelokaler i Oslo. Tusen kroner per kvadratmeter

Figur 1.11 Risikopremien på næringseiendom i Oslo noe lavere enn i andre europeiske byer18

Prosentenheter

Sårbarheten knyttet til næringseiendomsmarkedet vurderes å være om lag uendret fra i fjor.

Utviklingen i temperaturkartet

Norges Banks temperaturkart1 er ett av flere hjelpemidler for å vurdere systemrisikoen i det norske finansielle systemet. Temperaturkartet inneholder et bredt sett av indikatorer for oppbygging av systemrisiko. Indikatorene dekker tre hovedområder: risikopriser, sårbarheter i ikke-finansiell sektor (husholdninger og foretak) og sårbarheter i finansiell sektor.

Sårbarhetene i det norske finansielle systemet er knyttet til både tidsvarierende systemrisiko og til strukturell systemrisiko. Kartet søker i første rekke å måle endring i tidsvarierende eller sykliske sårbarheter, og i mindre grad sårbarheter knyttet til strukturen i det finansielle systemet eller økonomien for øvrig. Kartet inngår i Norges Banks indikatorsett for finansielle ubalanser, som er del av informasjonsgrunnlaget for råd om motsyklisk kapitalbuffer.2 Finansielle ubalanser er et samlebegrep for tidsvarierende systemrisiko som skyldes høy kredittvekst og høy vekst i formuespriser, i første rekke prisvekst på eiendom, som er et viktig panteobjekt. I Pengepolitisk rapport 3/20 var vurderingen samlet sett at de finansielle ubalansene var om lag uendret siden utbruddet av koronapandemien. Siden har boligprisene økt markert og næringseiendomsprisene hentet seg inn.

I temperaturkartet vises utviklingen i indikatorene med en fargekode hvor grønn (rød) farge innebærer lave (høye) nivåer av sårbarhet.3

• Kartet signaliserer at sårbarhet i det finansielle systemet er særlig knyttet til husholdningenes gjeld. Gjeldsbetjeningsgraden (renteutgifter og anslått avdrag på gjeld som andel av inntekt etter skatt) i husholdningene er høy. Den kom noe ned i vår som følge av lavere utlånsrenter. Også kredittgapet, husholdningenes gjeld målt mot BNP4, signaliserer noe sårbarhet.
• Den sterke veksten i næringseiendomspriser har avtatt siden slutten av 2018, og det siste året har prisene falt. Gapet mellom den faktiske prisutviklingen og trenden har blitt mindre, og kartet signaliserer at sårbarheten knyttet til næringseiendom har gått tilbake fra rødt til gult.
• Kredittutviklingen i ikke-finansielle foretak signaliserer noe økt sårbarhet. Signalet fra kredittgapet (kreditt som andel av BNP) må ses i sammenheng med den svake utviklingen i BNP. Kredittveksten var lenge moderat og har falt siden i fjor høst.

Sammensatte indikatorer i temperaturkartet 1. kv. 1980 – 2. kv. 2020

1 For en detaljert beskrivelse av temperaturkartet og de enkelte indikatorene, se Arbatli, E.C. og R.M. Johansen (2017) «A Heatmap for Monitoring Systemic Risk in Norway». Staff Memo 10/2017. Norges Bank.

2 Se Norges Banks nettsider for Indikatorer for finansielle ubalanser.

3 Ved klassifisering av sårbarhet tar vi utgangspunkt i indikatorenes avvik fra estimerte trender. Nivå på sårbarhet beregnes ved å sortere alle avvikene etter stigende verdi og la de 25 prosent høyeste verdiene tilhøre den røde fargegruppen, de 25 prosent nest høyeste verdiene tilhøre den oransje fargegruppen og så videre. Deretter sorteres observasjonene med sine farger tilbake til tidslinjen. Denne metoden måler sårbarheten relativt til alle øvrige observasjoner vi har av indikatoren.

4 For en illustrasjon av gapene, se Norges Banks nettsider for Indikatorer for finansielle ubalanser.

2 Bankenes finansiering

Bankenes tilgang på finansiering forverret seg kraftig i mars. Norges Bank iverksatte omfattende tiltak for å bedre likviditeten, og risikopåslagene har kommet ned på nivåene før krisen. Norske banker har nå god tilgang på finansiering og oppfyller likviditetskravene. Fremover vil utfasing av Libor ha konsekvenser for bankenes finansiering.

2.1 Bankenes finansiering under markedsuroen

Det var betydelig uro i finansmarkedene i forbindelse med virusutbruddet i mars i år. Påslagene i det norske pengemarkedet økte mye frem mot midten av mars, i takt med tiltakende uro og høyere påslag i det amerikanske pengemarkedet. Også risikopåslagene på bankenes langsiktige markedsfinansiering steg markert, se figur 2.1, og bankenes tilgang til slik finansiering ble redusert.

Figur 2.1 Risikopåslagene på bankenes langsiktige markedsfinansiering steg markert i mars1

Risikopåslag i det norske obligasjonsmarkedet. Femårs løpetid. Prosentenheter over tremåneders Nibor

Uroen i finansmarkedene påvirket også aktører utenfor banksystemet i betydelig grad. Da kronen svekket seg markant i mars økte kapitalforvalternes krav til sikkerhetsstillelse i valutabytteavtalene tilsvarende brått, se «Likviditetsstress for kapitalforvaltere under uroen i valutamarkedet i mars». Kapitalforvalterne måtte selge verdipapirer for å stille sikkerheter, og det oppstod salgspress i obligasjonsmarkedet. Det bidro til å forverre likviditeten i det norske obligasjonsmarkedet og presset risikopåslagene på blant annet bankenes markedsfinansiering ytterligere opp.

Norges Banks tiltak bidro til bedre tilgang på markedsfinansiering i bankene

Norges Bank iverksatte flere tiltak for å bedre likviditeten i markedet og for å sikre at styringsrenten fikk gjennomslag til pengemarkedsrentene og bankenes utlånsrenter. Siden 13. mars har Norges Bank tilbudt bankene ekstraordinære F-lån i norske kroner med lengre løpetid enn normalt. F-lånene gis med full tildeling til en på forhånd annonsert flytende rente. Krav til sikkerheter i disse lånene er de samme som for ordinære F-lån. På grunn av høye påslag på finansiering i dollar, som følge av stor etterspørsel etter amerikanske dollar i globale finansmarkeder, ble det også etablert midlertidige likviditetsordninger mellom den amerikanske sentralbanken og flere sentralbanker, deriblant Norges Bank. Gjennom ordningen lånte Norges Bank ut dollar mot samme type sikkerhet som lån i norske kroner.2

For å øke bankenes mulighet til å benytte seg av disse lånene, ble det også gitt midlertidige lettelser i retningslinjene for sikkerhetsstillelse i Norges Bank. Spesielt muligheten til å pantsette opp til 100 prosent av utestående volum i et verdipapir økte bankenes låneadgang i sentralbanken. I mars og april økte bankenes beholdning av norske verdipapirer med over 100 milliarder kroner. Økningen skyldes i hovedsak at bankene har kjøpt obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) utstedt av egne kredittforetak, se figur 2.2, for så å stille disse som sikkerhet for lån i Norges Bank. Det er varslet en delvis reversering av lettelsene i retningslinjene for sikkerhetsstillelse fra februar neste år.

Figur 2.2 Bankenes beholdning av verdipapirer økte i mars og april3

Norske bankers verdipapirbeholdning. Milliarder kroner

De ekstraordinære tiltakene fra sentralbanker og andre myndigheter, både ute og her hjemme, se vedlegg «Nasjonale tiltak for å dempe krisen», bidro til at likviditeten i finansmarkedene tok seg opp og risikopåslagene falt. Salgspresset fra kapitalforvalterne dempet seg da kronen stabiliserte seg og det kraftige verdifallet i utenlandsinvesteringene avtok. Gjennom våren og sommeren har bankenes finansieringsmuligheter i obligasjonsmarkedet blitt betydelig bedre, og risikopåslagene på bankenes markedsfinansiering har kommet ned mot nivåene før krisen (se figur 2.1). Norges Banks halvårlige spørreundersøkelse om likviditeten i det norske obligasjons- og sertifikatmarkedet bekrefter dette bildet.

Bankene var bedre rustet til møte uroen enn under den globale finanskrisen

Strengere krav til bankenes likviditetsreserve (LCR) og stabil og langsiktig finansieringsstruktur etter finanskrisen bidro til at norske banker og kredittforetak var bedre rustet til å møte uroen i finansieringsmarkedene. Høy grad av stabil og langsiktig finansiering reduserer refinansieringsrisikoen på lengre sikt. Andelen stabil finansiering har holdt seg på et stabilt nivå de siste kvartalene.4 Likviditetsreserven gjør at bankene kan møte sine forpliktelser gjennom perioder med begrenset tilgang på ny finansiering. I første kvartal falt total LCR noe for de norske store og mellomstore bankene, men likviditetsreserven lå fortsatt godt over minstekravet. Ved utgangen av andre kvartal økte LCR igjen. De ekstraordinære likviditetstiltakene fra sentralbanken førte til at bankene ikke solgte verdipapirer fra likviditetsreservene under markedsuroen, men heller stilte mer verdipapirer som sikkerhet for lån i Norges Bank. Det bidro til at bankenes finansieringsmarkeder ikke strammet seg ytterligere til.

2.2 Bankenes finansieringsstruktur

Bankenes finansiering er diversifisert

Sammenliknet med finanskrisen i 2008 ble norske banker mindre rammet av uroen i det amerikanske markedet i vår. Bankene har nå en større andel av den kortsiktige dollarfinansieringen plassert i likvide og sikre eiendeler, som sentralbankinnskudd. Andelen kortsiktig valutafinansiering som ikke er plassert i sentralbanker har falt de siste årene og er nå om lag 4 prosent av forvaltningskapitalen, se figur 2.3.

Figur 2.3 Andelen kortsiktig valutafinansiering som ikke er plassert i sentralbanker, har falt de siste årene5

Kortsiktig finansiering og sentralbankinnskudd i valuta. Norske banker. Prosent av total forvaltningskapital

Bankenes finansiering er diversifisert og obligasjons- og sertifikatfinansiering utgjør sammen med innskudd fra kunder de viktigste finansieringskildene for norske banker. Kundeinnskudd, som utgjør om lag 40 prosent av bankenes finansiering, har holdt seg stabile siden utbruddet av koronapandemien. I desember 2019 fastsatte Finanstilsynet krav til ansvarlig kapital og gjeld som raskt kan skrives ned og konverteres til ny egenkapital for åtte norske banker (MREL). Disse bankene er ansett å være såpass viktige for det finansielle systemet at de ikke skal avvikles dersom de blir kriserammet. Dette vil gi en mer effektiv krisehåndtering uten bruk av offentlige midler, se «Ny gjeldsklasse for norske banker vil gi mer effektiv krisehåndtering». Kravet skal delvis oppfylles med en ny gjeldsklasse i form av etterstilt gjeld, som har lavere prioritet enn seniorgjeld. Ved utgangen av oktober hadde seks av åtte banker utstedt etterstilt gjeld tilsvarende omtrent 17 milliarder kroner. Inntil 1. januar 2024 kan imidlertid også seniorobligasjoner brukes til å oppfylle kravet.

God likviditet har gjort det mulig for bankene å tilby sine kunder likviditetsstøtte og avdragsutsettelser. Det er viktig siden mange foretak opplever kraftige inntektsfall, mange arbeidstakere har blitt permittert og norske husholdninger har høy boliggjeld. Store trekk på kreditt- og likviditetsfasiliteter vil imidlertid kunne øke bankenes behov for finansiering. Så langt har det ikke vært betydelige trekk på slike fasiliteter.

Store eksponeringer mot OMF i bankene kan utgjøre en systemrisiko

OMF er en viktig kilde til langsiktig finansiering for bankene. Samtidig utgjør OMF i underkant av 50 prosent av bankenes likviditetsreserve i norske kroner. Andelen har vært stabil de siste årene, men har falt litt så langt i år som følge av at bankenes sentralbankinnskudd har økt. Dersom tilgang på finansiering faller bort og mange banker blir tvunget til å selge store beholdninger av OMF samtidig, kan verdien på likviditetsporteføljene falle raskt. Et stort salgspress i OMF-markedet kan forsterke likviditetsproblemene ved at bankenes tilgang til finansiering strammer seg ytterligere til. Bankenes høye beholdning av hverandres OMF øker sammenkoblingen mellom finansforetak og kan utgjøre en systemrisiko.

Høye boligpriser er også en risiko for bankenes OMF-finansiering fordi et boligprisfall kan føre til at overpantsettelsen på OMF-ene faller under det regulatoriske minstekravet og mulige krav fra investorer og ratingbyråer. Hvis overpantsettelsen faller under slike krav kan det føre til økte risikopåslag og dårligere tilgang til finansiering for boligkredittforetakene. Større utstedelse av nye OMF enn økning i sikkerhetsmasse, i hovedsak boliglån, førte til lavere overpantsettelse i boligkredittforetakene våren 2020. Overpantsettelsen er likevel fortsatt høy.

Utfasingen av Libor vil ha konsekvenser for bankenes finansiering

Innen utgangen av 2021 skal den globale referanserenten Libor erstattes av nye referanserenter i blant annet britiske pund og amerikanske dollar. De nye referanserentene er nær risikofrie overnattenrenter med andre egenskaper enn Libor, se «Libor erstattes av nye referanserenter». Norske banker og kredittforetak henter over halvparten av sin obligasjonsfinansiering i valuta. Norske utstedere i valuta må kunne håndtere overgangen til de nye referanserentene. Bortfallet av Libor vil også påvirke deler av derivatmarkedet der banker og kredittforetak veksler valutafinansieringen til norske kroner.6 I kombinerte rente- og valutaderivater som i dag har referanse til Nibor, bør aktørene være forberedt på å måtte ta den alternative referanserenten Nowa i bruk.

3 Bankenes lønnsomhet og soliditet

Bankenes utlånstap har økt under koronapandemien, men lavere driftskostnader og tilbakeholdt overskudd har gitt bedre soliditet. Sammen med nedsettelsen av motsyklisk kapitalbuffer har dette gitt bankene fleksibilitet til å opprettholde kredittgivingen. Lemping av regulering i kriser må i tillegg til å understøtte den tilsiktede virkningen, også ivareta tilliten til bankenes regnskaper og nøkkeltall.

Bankene er sentrale aktører i økonomien og utfører viktige oppgaver med å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en effektiv måte. For at bankene skal utføre disse oppgavene også i dårlige tider, må de være tilstrekkelig solide. Hvor godt bankene kan håndtere utlånstap, avhenger også av den underliggende lønnsomheten, som er førstelinjeforsvaret til bankene.

3.1 Lønnsomhet

Koronapandemien har redusert bankenes lønnsomhet. Særlig har utlånstapene økt, se figur 3.1. I tillegg har renteinntektene, som er den viktigste inntektskilden for norske banker, gått noe ned. Reduserte driftskostnader har dempet lønnsomhetsnedgangen. Bankenes overskudd har vært høye nok til å opprettholde utlånsvekst til husholdninger og foretak uten å tære på kapitaldekningen.

Figur 3.1 Lavere lønnsomhet i bankene1

Store norske bankkonsern. Prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital

Utlånstapene har økt

Utlånstapene har økt under koronapandemien. I årets tre første kvartaler utgjorde samlede utlånstap for alle norske banker og kredittforetak om lag 0,7 prosent av samlede utlån, se figur 3.2. Dette er om lag tre ganger høyere enn gjennomsnittet de siste 20 årene, men betydelig lavere enn under bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Tapene var høyest i første kvartal og har siden avtatt.

Figur 3.2 Utlånstapene økte i første halvår2

Utlånstap som andel av utlån. Alle banker og kredittforetak i Norge. Annualisert. Prosent

En betydelig del av tapene i første kvartal kan forklares med at nye regnskapsregler (IFRS 9) krever at bankene bygger tapsberegningene på mer fremoverskuende vurderinger enn de foregående reglene (IAS 39). Bankene tar derfor tapsnedskrivinger tidligere i et tilbakeslag enn før. I andre og tredje kvartal utgjorde nedskrivingene på misligholdte og restrukturerte lån en stor del av tapene, mens nedskrivinger som følge av bankenes forventede tap på resten av låneporteføljen falt betydelig, se «Kan kapitalkrav og regler for tapsføring bidra til at bankene forsterker nedgangen i økonomien?».

Om lag halvparten av de store bankenes utlånstap i årets tre første kvartaler var oljerelaterte.3 Det er særlig foretak innen supply og boring som er tapsutsatt, se kapittel 4 om foretakene. Om man ser bort fra SpareBank 1 SR-Bank og DNB, som har høyest andel oljerelaterte utlån, er utlånstapene for de store norske bankene om lag som gjennomsnittet for de store nordiske bankkonsernene, se figur 3.3.

Figur 3.3 Utlånstapene høyere i banker med mer oljerelaterte utlån

Utlånstap som andel av utlån. Tall for 1.–3. kv. 2020. Annualisert. Prosent

Lavere renter påvirker lønnsomheten

Som følge av koronapandemien reduserte Norges Bank styringsrenten til null gjennom våren. Lønnsomheten i bankene påvirkes i stor grad av forskjellen mellom bankenes innskuddsrenter og utlånsrenter. Mens bankene raskt reduserte boliglånsrentene etter rentenedsettelsen, ble innskuddsrentene satt ned senere i henhold til krav om to måneders varslingsfrist. Det ga en midlertidig reduksjon i bankenes netto renteinntekter og rentemarginer, se figur 3.4.

Figur 3.4 Lavere rentemargin ved lavere renter4

Prosent

Et historisk lavt rentenivå har svekket netto renteinntekter5, og det er utsikter til noe lavere rentemarginer. Samtidig kan et lavere rentenivå redusere utlånstapene og gi høyere utlånsvekst.6 Det vil isolert sett trekke opp bankenes lønnsomhet.

Erfaringer fra andre land tyder på at bankene trolig vil søke å unngå å sette innskuddsrentene under null, i alle fall for husholdningenes spareinnskudd. Det skyldes at husholdninger og mindre foretak kan ønske å ta ut innskuddene dersom de må betale for å ha dem i banken. Større foretak har bedre kjennskap til pengemarkedene og gjør oftere alternative plasseringer i markedet. Erfaringer fra andre land viser at store foretak tilbys negative innskuddsrenter.

Siden det lave rentenivået gjør det vanskelig for bankene å redusere innskuddsrenten, kan bankene ønske å kompensere med høyere utlånsrenter. Fleksibiliteten i rentesettingen begrenses også av konkurransen i utlånsmarkedet. Særlig er det konkurranse for boliglån. I tillegg kan økt konkurranse fra obligasjonsmarkedet bidra til press på utlånsrentene til foretak. Økte utlånsmarginer i bankene vil gjøre foretaksobligasjoner mer konkurransedyktige relativt til banklån om risikopåslagene i obligasjonsmarkedet holder seg lave.

Lavere rentenivå virker også på den delen av utlånene som er finansiert med egenkapital. Alle utlån blir delvis egenkapitalfinansiert. Bankene har ikke rentekostnader knyttet til egenkapitalen, og lavere utlånsrenter vil derfor ikke kompenseres av lavere rentekostnader på denne delen av finansieringen. De reduserte rentemarginene så langt i år gjør det derfor vanskeligere å opprettholde lønnsomheten, se figur 3.4.

Økt digitalisering og teknologiutvikling kan også påvirke bankens muligheter til å opprettholde marginene fremover. Enklere bytte av bank vil trolig intensivere konkurransen mellom bankene. Et eksempel er banker som tilbyr boliglån uten behov for ny boligtakst og hvor inntektsinformasjon hentes direkte fra Skatteetaten. I tillegg kan teknologisk utvikling også bidra til at nye finansieringsprodukter og -tjenester utvikles. Det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD2) trådte i kraft i Norge i fjor. Det åpner for at nye aktører eller andre banker kan tilby kontoinformasjonstjenester og utføre betalinger på vegne av bankens kunder. Det kan også gjøre det enklere å sammenlikne betingelser på banktjenester. Så langt har ikke PSD2 ført til store endringer i konkurransesituasjonen, men det lave rentenivået kan øke etterspørselen etter nye tjenester og produkter som potensielt kan legge press på bankenes renteinntekter.

Det er foreløpig få tegn til at bankene har redusert sine interne lønnsomhetsmål som følge av et lavere rentenivå. Dette samsvarer med hva de største europeiske bankene rapporterte til Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) våren 2020.7

Norske banker har lave driftskostnader

De norske bankene har redusert driftskostnadene markert de siste tiårene, blant annet ved å redusere antall ansatte og bankkontorer. En analyse utført i Norges Bank tyder på at automatisering og digitalisering har spilt en avgjørende rolle for kostnadseffektiviseringen til bankene.8

De norske bankene har gått med betydelige overskudd så langt i år til tross for det kraftige tilbakeslaget og høyere utlånstap som følge av koronapandemien, se boks. Til sammenlikning gikk gjennomsnittet av banker i EU så vidt med overskudd i årets første kvartal.9 En viktig forklaring er at norske banker er mer kostnadseffektive enn europeiske banker. Bankene har redusert driftskostnadene videre så langt i år (se figur 3.1). Koronapandemien har ført til at flere norske banker også gjennomfører nye kostnadsreduksjoner. De fleste vil først få effekt fra 2021. Det tyder på at selv om norske banker er kostnadseffektive, så har bankene fremdeles rom for ytterligere effektiviseringer.

Bankene relativt lønnsomme i nylige nedganger

Lønnsomheten til norske banker ble redusert i første halvår. Foreløpig er nedgangen i bankenes lønnsomhet om lag på nivå med nedgangene tidligere på 2000-tallet, se figur 3.A. Under koronapandemien har imidlertid lønnsomheten falt raskere. Det skyldes trolig den brå nedstengingen av økonomien, allerede svake foretak innen oljerelaterte næringer og innføringen av IFRS 9 i 2018.

Figur 3.A Norske banker mer lønnsomme i nedganger enn øvrige foretak1

Regnskapsmessig egenkapitalavkastning. Firekvartalers glidende snitt. Prosent

Nedgangsperioder har påvirket lønnsomheten til bankene mindre enn lønnsomheten til de øvrige foretakene på Oslo Børs2 de siste 20 årene. En viktig forklaringsfaktor er trolig at ingen av disse nedgangsperiodene har medført særlig kraftige prisfall på panteverdiene til bolig- og næringseiendom, og det har bidratt til lavere utlånstap. Eiendomseksponeringer utgjør store deler av bankenes utlån, men en mindre andel av hovedindeksen på Oslo Børs. Store utlånstap på næringseiendom inntreffer sjeldent, men siden bankene har stor eksponering kan tapene bli betydelige dersom prisene skulle falle kraftig. Det så vi under bankkrisen på 90-tallet. Da var lønnsomheten til bankene svakere enn gjennomsnittet for Oslo Børs.

En annen årsak til bankenes relativt gode lønnsomhet de siste 20 årene er trolig at få av nedgangene har vært langvarige. Når bankene låner ut krever de ofte pantesikkerhet og at låntaker har kontrakter som vil gi langsiktige inntekter. Dette reduserer bankenes sårbarhet i relativt korte nedganger, men løser ikke utfordringene som oppstår i lange nedgangsperioder. Et eksempel på dette er nedturen etter oljeprisfallet i 2014 som har vært nær uavbrutt for flere oljerelaterte næringer, særlig innen supply og boring. Her er også bankenes utlånstap høye. Det er stor usikkerhet om det videre forløpet for pandemien, og et langvarig økonomisk tilbakeslag vil trolig føre til økte tap i bankene.

Uten høye utlånstap i nedgangsperiodene kan andre faktorer ha hatt en positiv påvirkning på bankenes lønnsomhet. I nedgangsperioder har filialer av utenlandske banker ofte vært tilbakeholde med utlån, særlig til foretak.3 Redusert konkurranse i utlånsmarkedet kan ha bidratt til å holde lønnsomheten oppe for norske banker, gjennom høyere utlånsmarginer. Siden foretakenes tilgang på finansiering i nedgangsperioder ofte er vanskelig, kan betalingsviljen bli høyere. I tillegg kan bankenes gebyrinntekter øke dersom foretak bryter gjeldsbetingelser. Flere restruktureringer og kapitalinnhentinger øker også bankenes gebyrinntekter.

Så langt i år har bankene hatt svakere aksjekursutvikling enn øvrige foretak på Oslo Børs. Det kan tyde på relativt svakere forventninger til bankenes lønnsomhet. Bankenes netto renteinntekter har blitt negativt påvirket av et lavere rentenivå, mens øvrige foretak drar nytte av lavere finansieringskostnader. Det kan trekke markedsverdiene til banker og øvrige foretak i hver sin retning. Europeiske banker har hatt svakere aksjekursutvikling enn norske banker. Det skyldes trolig forventninger om fortsatt svak underliggende lønnsomhet, se figur 3.B.

Figur 3.B Norske banker har hatt svakere aksjekursutvikling enn øvrige foretak siden virusutbruddet4

Totalavkastning. Indeks. 31. desember 2019 = 100

1 Periode: 1. kv. 2002 – 2. kv. 2020. Hovedindeksen Oslo Børs (OSEBX) og Bankindeksen Oslo Børs (OSE4010G).

2 Hovedindeksen (OSEBX) inneholder også banker, men foretak uten finans veier mer i indeksen.

3 Se Turtveit, L.T. (2017) «Filialer av utenlandske banker og kredittilbud». Aktuell kommentar 3/2017. Norges Bank.

4 Periode: 31. desember 2019 – 6. november 2020. Hovedindeksen Oslo Børs (OSEBX), Bankindeksen Oslo Børs (OSE4010G) og Bankindeks Europa (STOXX Europe 600 Banks E).

3.2 Soliditet

Norske banker er solide og oppfyller kapitalkravene. I årene etter finanskrisen bidro skjerpede krav til kapitaldekning til at bankene holdt tilbake en stor del av resultatet etter skatt. Det ga økt kapitaldekning som følge av mer ren kjernekapital, se figur 3.5. I årene 2017 til 2019 delte bankene ut mer av overskuddet siden innfasingen av høyere kapitalkrav i stor grad var gjennomført.

Figur 3.5 Ren kjernekapital har økt mer enn beregningsgrunnlaget så langt i år10

Dekomponert endring i ren kjernekapitaldekning. Fem største norske bankkonsern ved starten av perioden. Prosentenheter

God margin til kapitalkrav gir fleksibilitet

Bankene har økt kapitaldekningen så langt i år på tross av koronapandemien, selv om den ble midlertidig svekket i første kvartal. Både ren kjernekapital (telleren) og beregningsgrunnlag (nevneren) har hittil i år økt (se figur 3.5).11 Markedsuro bidro til at beregningsgrunnlaget økte betydelig i første kvartal. Motpartsrisikoen gikk opp og valutasvekkelsen førte til høyere verdi på eiendeler i valuta. I løpet av andre og tredje kvartal er to tredjedeler av økningen i beregningsgrunnlaget reversert grunnet mindre markedsuro. Selv om usikkerheten relatert til bankenes tapsrisiko på utlån har økt som følge av koronapandemien, er bankenes risikovekter lite endret.12 Dette kan delvis forklares ved at større nedskrivinger av misligholdte utlån isolert sett har bidratt til å redusere risikovektene, og delvis med at risikovektene beregnes på lange tidsserier hvor enkeltår får mindre betydning. I tillegg er det en tidsforsinkelse ved måling av moderat svekket kredittkvalitet.

Ettersom bankenes rene kjernekapitaldekning har økt noe hittil i år, har reduksjonen i motsyklisk kapitalbuffer fra 2,5 til 1 prosent ført til at bankene har fått større margin til kapitalmålene, se figur 3.6. Det skaper fleksibilitet til å kunne håndtere økte utlånstap og samtidig tilby utlån til kredittverdige foretak og husholdninger.

Figur 3.6 Bankenes kapitaldekning ligger over kapitalmålene13

Største norskeide bankkonsern. Per 3. kv. 2020. Prosent

Kapitaldekningen er på nivå med nordiske banker

Siden finanskrisen har de store norske bankene stort sett rapportert lavere vektet ren kjernekapitaldekning enn store nordiske banker, mens den uvektede kjernekapitaldekningen har vært høyere. En viktig årsak har vært Basel I-gulvet på risikovekter. I 2019 ble Basel I-gulvet fjernet i Norge samtidig som det ble innført en reduksjon i risikovektene for utlån til små og mellomstore bedrifter, den såkalte SMB-rabatten. Det reduserte beregningsgrunnlaget, det vil si nevneren i kapitaldekningsbrøken, og bidro til at ren kjernekapitaldekning økte med 2 prosentenheter i 2019 (se figur 3.5). Endringene bidro til at store norske banker nå har like høy ren kjernekapitaldekning som store nordiske banker, se figur 3.7. Fra utgangen av 2020 kan det varslede minstekravet for gjennomsnittlig risikovekting av norske næringseiendomslån øke kapitalkravene for store nordiske banker med næringseiendomslån i Norge, se «Effekter av varslet kapitalkrav for utlån til næringseiendom».

Figur 3.7 Ren kjernekapitaldekning er på samme nivå som de store nordiske bankene

Største norske og nordiske bankkonsern. Tall for 3. kv. 2020. Prosent

Reduserte utbyttebetalinger bedrer tapståleevnen

Utbyttebeslutninger tidlig i nedgangsperioder kan ha stor betydning for bankenes soliditet, særlig dersom lønnsomheten i forkant har vært høy. I 2020 har bankene holdt tilbake en større andel av overskuddet fra 2019. De reduserte utbyttebetalingene er påvirket av at norsk økonomi er inne i et kraftig tilbakeslag og at det er stor usikkerhet om utviklingen fremover. Myndighetene har også oppfordret til ikke å utbetale utbytte før tidligst 1. januar 2021. Det er i tråd med Det europeiske systemrisikorådets (ESRB) anbefaling om utbytterestriksjoner under koronapandemien.14 Dersom bankene hadde kansellert alt opprinnelig planlagt utbytte for 2019, ville virkningen på ren kjernekapitaldekning vært en økning på om lag 2 prosentenheter. Selv om bankene så langt i år har utbetalt lite utbytte, gir reduserte og utsatte utbytter for 2019 kun en økning på 0,2 prosentenheter for rapportert ren kjernekapitaldekning. Det har bakgrunn i at en stor del av utbyttet er utsatt, men ikke kansellert. Det varierer mellom bankene hvordan de rapporterer utsatt utbytte, men i hovedsak har det ikke ført til høyere rapportert kapitaldekning. Økningen i kapitaldekning skjer normalt sett først når utbytte er endelig kansellert.

De fleste store bankene setter nå av en del av resultatet etter skatt for 2020 til utbytte for utbetaling i 2021. Regelverket pålegger bankene å sette av midler til planlagt utbytte. Avsetningene til utbetaling i 2021 svekker løpende rapportert kapitaldekning i 2020.

Tillit til bankenes nøkkeltall må opprettholdes ved regulatoriske lempelser

Økonomiske tilbakeslag kan svekke bankenes lønnsomhet og kapitaldekning. Dersom bankene responderer ved å stramme inn på kredittilbudet for å oppfylle kapitalkravene, kan det bidra til å forsterke tilbakeslaget. For å motvirke dette kan myndighetene innføre regulatoriske lempelser, som å sette ned motsyklisk kapitalbuffer. En slik reduksjon fordrer at bankene har tilstrekkelig med kapital å tære på.

Effekten av å redusere motsyklisk kapitalbuffer kan begrenses av at andre krav blir bindende når bufferen settes ned. Uvektet kjernekapitaldekning er et slikt krav. Det inngår nå et bufferelement i dette kravet. Det er usikkert om det vil bli et uvektet bufferkrav som kan settes ned når EUs kapitalkravsforordning (CRR2) blir innført i Norge.

Et annet krav som kan bli bindende ved en reduksjon av kapitalkravet, er MREL (Minimum Requirement for own funds and Eligible Liabilities), se «Ny gjeldsklasse for norske banker vil gi mer effektiv krisehåndtering» for nærmere omtale. Dersom kapitalen bankene holder for å møte motsyklisk kapitalbuffer også kan benyttes til å møte MREL, kan MREL bli bindende ved en reduksjon i motsyklisk kapitalbuffer. I det nåværende norske regelverket kan bufferkapital benyttes til å oppfylle MREL, men dette vil endres med innføring av EUs krisehåndteringsdirektiv BRRD 2 i norsk regelverk. Det blir da lite sannsynlig at MREL vil binde ved en reduksjon i motsyklisk kapitalbuffer.

Mens en reduksjon av motsyklisk kapitalbuffer endrer kravet til hvor mye kapital bankene må holde, kan endrede regler for verdsetting av eiendeler, måling av risiko eller praksis for tapsnedskrivinger gi en lettelse ved å bedre den rapporterte kapitaldekningen uten at den reelle soliditeten er bedret. Slike endringer kan bidra til å skape usikkerhet om bankenes faktiske lønnsomhet og soliditet. Det kan redusere tilliten blant investorene som igjen kan forverre finansieringsforholdene for bankene. Rapporteringen av regulatoriske nøkkeltall må være troverdige og konsistente over tid, og endringer av regulatoriske krav i krise må understøtte dette.

4 Foretakslån og tapsrisiko i bankene

Koronapandemien har ført til betydelig fall i omsetningen for mange norske foretak. Så langt har store deler av bankenes utlånstap vært innen oljeservice, hvor den finansielle situasjonen var svak allerede ved inngangen til året. Fremover kan tapene øke også i andre næringer. De mest utsatte næringene utgjør en begrenset andel av bankenes samlede utlån, men bankene kan få betydelige tap dersom prisene på næringseiendom skulle falle markert.

Klimarisiko vil være en av de største utfordringene norske foretak står overfor i årene som kommer. Norske banker har begrenset eksponering mot næringer med store utslipp. Det er viktig at bankene tar hensyn til klimarisiko i sine risikovurderinger av både nye og eksisterende utlån.

4.1 Foretakslån og koronapandemien

Virkningen av koronapandemien på foretakene er viktig for bankenes lønnsomhet

Banklån er en viktig kilde til finansiering i foretakene. Bankene holder litt under halvparten av foretakenes gjeld, og litt over 75 prosent av foretakenes gjeld når vi ser bort fra konsernintern gjeld. Norske foretaks bankgjeld tilsvarer om lag 70 prosent av BNP. Det er om lag på nivå med gjennomsnittet i Europa.1

Utlån til foretak utgjør nesten 40 prosent av bankenes samlede utlån. Andelen har vært fallende siden begynnelsen av 1990-tallet. DNB har om lag 40 prosent av sine utlån til foretak. De fleste sparebankene har en lavere andel, mens noen av filialene til utenlandske banker har en noe høyere andel. Tap på foretakslån er den viktigste årsaken til svingninger i bankenes inntjening. De siste 10 årene har bankene i gjennomsnitt tapt 0,4 prosent per år på sine foretakslån, se Tabell 5.

Koronapandemien har fått store konsekvenser for bankenes kunder. Mange foretak har opplevd et betydelig fall i omsetningen. Omfattende tiltak fra myndighetene, som utsettelse og reduksjoner av skattebetalinger, endringer i permitteringsregelverket og ordninger for kontantstøtte og garanterte lån, har bidratt til at mange foretak har kunnet videreføre drift tross for en lengre periode med kraftig fall i omsetningen, se «Hvordan har myndighetenes tiltak under koronapandemien påvirket risikoen for utlånstap i norske banker?». Avdragsutsettelser og kortsiktige likviditetslån fra bankene har også bidratt til å opprettholde likviditeten i foretakssektoren. Så langt i år har antallet konkurser vært moderat. Fremover venter vi fortsatt høye tap på utlån i særlig utsatte næringer. Store deler av næringslivet vil likevel trolig komme gjennom krisen uten sterk vekst i konkurser.

Enkelte næringer har blitt særlig hardt rammet

Flere næringer har blitt direkte rammet av smitteverntiltak og har opplevd et særlig sterkt fall i omsetningen, se figur 4.1. I tillegg har en rekke næringer som ikke er direkte rammet hatt et markert fall i omsetning. Reiseliv, personlig tjenesteyting og transport er de næringene som har hatt størst omsetningsfall. Reiseliv og personlig tjenesteyting har, i tillegg til varehandelen, fått størst tilskudd gjennom ordningene for kontantstøtte og garanterte banklån, se «Hvordan har myndighetenes tiltak under koronapandemien påvirket risikoen for utlånstap i norske banker?». Imidlertid er andelen av bankenes gjeld til disse næringene moderat. Lån til foretakene i næringene som er hardest rammet utgjør om lag 5 prosent av bankenes samlede utlån.2

Figur 4.1 Lave utlånsvolum til næringer med størst omsetningsfall3

Andel av bankenes utlån til foretak og anslag for akkumulert aggregert omsetningsfall i forhold til 2019 i ulike næringer. Prosent

Andre næringer er også utsatt. Industrinæringen er rammet særlig som følge av at internasjonal etterspørsel har falt, og det kan ta tid før etterspørselen etter norske eksportvarer tar seg opp igjen. Utlån til norske industribedrifter utgjør om lag 7 prosent av bankenes foretakslån. Store deler av varehandelen ble også hardt rammet de første månedene etter virusutbruddet, da mobiliteten i befolkningen var spesielt lav. Siden har varekonsumet økt betydelig i noen segmenter, som sport og fritid. Restriksjoner med hensyn på utenlandsreiser har dessuten redusert grensehandel og bidratt til økt omsetning i Norge.

Noen næringer opplever fortsatt bortfall av etterspørsel som en direkte følge av smitteverntiltakene. Andre næringer er rammet av lavere internasjonal etterspørsel som også følger av dette. Selv om veksten har tatt seg opp, har mange foretak fremdeles lavere omsetning enn før krisen. Over tid kan det bidra til redusert gjeldsbetjeningsevne og økte mislighold og konkursrisiko. Det kan føre til økte tap for bankene.

Tapene i særlig utsatte næringer kan øke i 2021

Norges Bank vurderer tapsrisiko på næringsnivå. Vi bruker Norges Banks konkurssannsynlighetsmodell, KOSMO, til å vurdere økningen i tapsrisiko.4 Vi simulerer den finansielle effekten på enkeltforetak av nedgangen i økonomien, i tråd med prognosene i Pengepolitisk rapport 3/20. Prognosene tar hensyn til status for offentlige støttetiltak per september 2020. KOSMO beregner individuelle konkurssannsynligheter. Gjennom Finanstilsynets engasjementsdatabase kan disse kobles opp mot bankenes utlån. Vi bruker resultatene til å vurdere utviklingen på næringsnivå.

Vår analyse viser at forventede utlånstap til hardt rammede næringer vil øke i 2020 sammenliknet med 2019, se figur 4.2.5 Den anslåtte økningen i samlede utlånstap er i tråd med de tapsnedskrivingene bankene allerede har gjort så langt i år. Tapene så langt er imidlertid betydelig lavere enn man kunne frykte når man så omfanget av den økonomiske nedgangen i vår. Det er flere grunner til det. Etter flere gode år hadde mange norske foretak en buffer å tære på da koronapandemien brøt ut. Offentlige tiltak har i tillegg bidratt til at mange foretak har kunnet betale sine regninger og videreføre driften. Det har gitt lavere tap enn man ellers kunne ha forventet. I tillegg har avdragutsettelser fra bankene bidratt til at foretakene har kunnet komme gjennom en periode med knapp likviditet.

Figur 4.2 Størst økning i tap på utlån til særlig hardt rammede næringer6

Anslag på tap som andel av bankenes utlån til næringen. Prosent

Etter en lengre periode med redusert omsetning, tærer nå mange foretak på sine buffere. Noen av foretakene som har fått støtte kan komme i problemer når de ulike tiltakene gradvis fases ut. Mange av de offentlige tiltakene er nå under avvikling. Bankene kan heller ikke uten videre forlenge en avdragsutsettelse uten å måtte ta økte nedskrivinger på lånet. Foretak som ikke har klart å få tilbake omsetningen har derfor større sannsynlighet for å kommer i problemer.

Vi kan derfor forvente at antallet konkurser – som så langt i 2020 har ligget under sitt historiske gjennomsnitt – fremover kan begynne å øke i de mest utsatte næringene. Utlånstapsandelen for bankene blir trolig lavere i 2021 enn i 2020, men vil fortsatt ligge markert over sitt historiske gjennomsnitt. Vi forventer at utlånstapene vil avta ytterligere i 2022, men fremdeles være høyere enn normalt. Her er det imidlertid stor usikkerhet, ikke minst dersom smitteverntiltakene fremover skulle bli mer omfattende enn lagt til grunn i september.

Utlån til næringseiendom er viktig for bankene

Utlån til næringseiendomsforetak utgjør om lag 35–40 prosent av bankenes samlede foretakslån. I gode tider er næringseiendom et godt sikret utlånsobjekt – det har god pantesikkerhet og jevn inntektsstrøm fra utleie. Erfaringen viser imidlertid at i finansielle kriser med kraftig fall i eiendomspriser, kan tapene på utlån til næringseiendom bli store.7

Det økonomiske tilbakeslaget vi nå er inne i, har redusert etterspørselen i leiemarkedet. Så langt er særlig hotellnæringen hardt rammet, men den utgjør en relativt begrenset del av bankenes eksponering. Perioden med nedstenging kan også ha forsterket en allerede negativ trend innenfor varehandel som følge av økt netthandel. På den annen side har tiltakspakkene bidratt til at flere foretak har kunnet opprettholde sine leiekontrakter, til tross for perioder med lav omsetning. Fremover er det usikkert hvordan erfaringene fra pandemien vil påvirke etterspørselen etter kontoreiendom.

Næringseiendom skiller seg ut fra andre foretak ved spesielt høy gjeld i forhold til omsetning, men norske næringseiendomsselskaper kom inn i 2020 med en høyere egenkapitalandel og bedre likviditet enn de hadde før finanskrisen, se figur 4.3. Noe av forbedringen i egenkapitalen de siste årene skyldes at markedsprisene på eiendom har steget. Flere næringseiendomsforetak vurderer sine eiendommer til markedsverdi i regnskapet, og prisendringer reflekteres derfor raskere på balansen. Det er positivt for soliditeten i næringseiendomsmarkedet at selskapene i liten grad har benyttet stigende priser til å ta opp mer gjeld. Både Finanstilsynet og Norges Bank har de siste årene satt fokus på risiko knyttet til lån til næringseiendom.8 Finansdepartementet har varslet et midlertidig gulv for gjennomsnittlig risikovekting av norske næringseiendomslån på 35 prosent fra utgangen av 2020. Gulvet skal sikre tilstrekkelig kapital ved utlån til næringseiendom, se «Effekter av varslet kapitalkrav for utlån til næringseiendom». Gulvet kan bidra til at bankene øker renten på de sikreste næringseiendomsutlånene.

Figur 4.3 Næringseiendomsforetakene er mer solide nå enn før9

Andel av foretakenes gjeld innenfor hver terskel av egenkapitalandel. Prosent

Tapsrisikoen i næringseiendom er særlig høy hvis man får et langvarig fall i leiepriser og en påfølgende nedskriving av markedsprisen på eiendommene. Vår vurdering er at forholdet mellom tilbud og etterspørsel i næringseiendomsmarkedet var i god balanse ved utgangen av 2019. Næringseiendomsmarkedet har tilstrekkelige finansielle buffere til å takle det prisfallet vi har sett så langt i 2020. Ferdigstillelse av nye bygg er på et noe høyere nivå enn de siste årene, men ventes å avta markert fra 2022. Sysselsettingen ventes å ta seg opp noe i årene fremover, se Pengepolitisk rapport 3/20. Det vil bidra til at leieprisene igjen tar seg opp. Vi forventer derfor at tap på utlån til næringseiendom vil være moderate også de nærmeste årene, se figur 4.4. Skulle derimot sysselsettingen falle og holde seg på et lavere nivå over lengre tid, kan leieprisnivået falle. Det kan øke risikoen for mislighold, og gi betydelig høyere utlånstap enn vi nå har lagt til grunn.

Figur 4.4 Tap på utlån til næringseiendom forventes å holde seg på et lavt nivå10

Anslag på tap som andel av utlån til næringen, og som andel av anslag på totale tap til foretak. Prosent

Store deler av bankenes tap har vært til oljeservice

I den norske oljesektoren er det særlig oljeserviceselskapene som utgjør en risiko for bankene, og bankene har tatt store tap på utlån til næringen de siste fem årene.11 Utenriks sjøfart er også en næring som har påført bankene tap i dårlige tider og som kan bli rammet av redusert internasjonal handel som følge av koronapandemien. Cruisevirksomhet er særlig utsatt, men deler av sjøfartsnæringen er også sensitiv for utviklingen i oljeetterspørselen. Oljeservice og utenriks sjøfart står til sammen for om lag 14 prosent av bankenes utlån til foretak.

Foretak innen oljeservice leverer varer og tjenester til oljesektoren. Mange av foretakene i denne bransjen har store kapitalinvesteringer og gjeld. Dette gjelder særlig segmentene supply og boring. Næringen opplevde et markert etterspørselsfall etter fallet i oljeprisen høsten 2014. I årene etter har det pågått en rekke restruktureringsprosesser. Mye av den gjenstående gjelden i oljeservice er lån fra banker, og norsk banksektor står for en stor andel av utlånene. Bankene har allerede gjort store tapsnedskrivinger på sine utlån til oljeservice. Ved utgangen av 2019 var om lag en tredjedel av bankens samlede utlån til næringen nedskrevet. De økonomiske problemene har imidlertid fortsatt, og ved utgangen av andre kvartal 2020 var egenkapitalandelen innen supply og boring på et rekordlavt nivå, se figur 4.5.

Figur 4.5 Gradvis svekkelse av oljeserviceforetakenes egenkapitalandel12

Prosent

Ved inngangen til 2020 trengte næringen økt oljepris- og investeringsnivå for å komme ut av problemene uten ytterligere nedskrivinger. Utviklingen i oljeprisen så langt i år har ført til ytterligere investeringsnedgang. Offentlige støttepakker til oljeindustrien bidrar positivt, men det er fremdeles grunn til å forvente at investeringsnivået forblir på et lavere nivå enn før pandemien, se Pengepolitisk rapport 3/20. Det vil trolig gi økte problemer med å betjene gjelden i mange oljeserviceforetak og ytterligere press for nedskriving av utlån. Flere banker har allerede tatt nye tap på utlån til næringen så langt i år.

Norges Banks anslag på bankenes tapsnedskrivinger i oljeservice og utenriks sjøfart bygger på vurderinger av bankenes utlånsportefølje.13 Samlet anslår vi at utlånstapene til oljeservice og utenriks sjøfart i år blir om lag 1 prosent av totale foretakslån, se figur 4.6. Dette er i tråd med nedskrivinger bankene har tatt til disse næringene så langt i år. Neste år forventer vi at tap på disse lånene vil utgjøre om lag 0,3 prosent av totale foretakslån. Vi venter at om lag halvparten av norske bankers utlån til oljeservice vil være vurdert som særlig tapsutsatte og ha betydelige nedskrivinger ved utgangen av 2021.

Figur 4.6 Estimerte utlånstap i oljeservice og utenriks sjøfart14

Som andel av bankenes utlån til foretak. Prosent

4.2 Klimarisiko

Norske banker har en moderat andel utlån med høyt klimaavtrykk

Klimaendringer og overgangen til et lavutslippssamfunn vil være en av de største utfordringene norske foretak står overfor i årene som kommer. Lånekunder som ikke klarer å håndtere disse endringene, vil utgjøre en risiko for bankene.

Klimarisiko deles normalt inn i to kategorier, overgangsrisiko – knyttet til omlegging til lavere utslipp – og fysisk risiko – knyttet til de faktiske effektene av klimaendringer. Raskere kutt i utslipp vil øke overgangsrisiko, men redusere fysisk risiko. På kort sikt er overgangsrisikoen dominerende og effektene av utslippskutt på fysisk risiko moderat. Men venter vi med kutt i utslipp, må vi trolig kutte enda mer senere – noe som mest sannsynlig vil øke overgangsrisikoen. På lang sikt er det grunn til å tro at kostnadene ved omstilling til lavere utslipp er forbigående, mens det samfunnsøkonomiske tapet av tiltakende klimaendringer dersom man ikke kutter utslipp, kan bli stort og langvarig.

Gjennom Klimaloven har Norge forpliktet seg til betydelige utslippskutt de neste årene. Norske utslipp skal reduseres med 50–55 prosent av nivået i 1990 innen 2030, og Norge skal være klimanøytralt i 2050.15 Til sammenlikning var utslipp av klimagasser i Norge i 2019 2 prosent lavere enn i 1990. Forskere fra Statistisk sentralbyrå har anslått at skal utslippskuttet lykkes, må utslippsprisen økes fra om lag 600 kroner i dag til opp over 3 500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter i 2030.16 Overgangen vil kreve betydelige investeringer, men de anslår at den negative effekten på samlet produksjon ved at Norge gjennomfører endringene som er nødvendige for å kutte utslipp, vil være moderat. Men selv om en klimaomstilling kan gjennomføres uten store negative effekter for samlet produksjon og sysselsetting, vil det være store omfordelingseffekter og omstillingskostnader som kan påvirke den politiske viljen til å gjennomføre effektive tiltak. For det enkelte foretak vil omstilling til lavere utslipp dessuten kunne bety økte kostnader, selv om den norske økonomien i sum ikke blir så hardt rammet.

Norske banker er primært eksponert for overgangsrisiko gjennom utlån til foretak som har høye utslipp og som derfor har risiko for å bli pålagt økte avgifter eller måtte avskrive eiendeler. Fire næringer skiller seg ut med høye utslipp: transport, industri, internasjonal sjøfart og oljerelaterte næringer. Norske banker har en moderat andel av sine utlån til disse næringene, se figur 4.7. Norge har vært relativt tidlig ute i innføring av utslippsprising, særlig rettet mot innenlandsk konsum, mens hoveddelen av konkurranseutsatt sektor er underlagt det felles europeiske kvotesystemet, som bygger opp under ambisiøse mål om reduserte utslipp.

Figur 4.7 Moderate utlån til næringer med størst utslipp17

Næringens andel av norske utslipp av klimagasser og bankenes utlån til næringen som andel av utlån til foretak. Prosent

Internasjonal sjøfart har til nå i hovedsak vært fritatt for karbonskatt. Globalt er næringen fremdeles preget av mye gammel teknologi med store utslipp. Det vil være behov for store endringer i årene som kommer. Det bør bankene ta hensyn til i sine risikovurderinger.

Raskere innføring av globale karbonskatter kan medføre at verdier i olje- og gassnæringen må avskrives raskere enn lagt til grunn på investeringstidspunktet. I klimascenarioer som legger til grunn en global samhandling for å nå målene i Paris-avtalen, vil imidlertid olje og gass beholde en viktig rolle i internasjonal energiproduksjon frem mot 2050, se «Klimascenarioer fra Network for Greening the Financial System (NGFS)». Klimahensyn alene vil derfor ikke gjøre eksisterende norsk oljeindustri ulønnsom på kort og mellomlang sikt. Samtidig er det grunn til å forvente at oljeetterspørselen vil avta over tid og at usikkerheten om oljeprisen vil øke. Dette vil påvirke forventet avkastning. Økt usikkerhet må tas hensyn til når man vurderer kapitalkrav ved utlån til slike prosjekter.

Fysisk risiko også relevant for norske banker

I klimamodeller som fokuserer på økt gjennomsnittstemperatur, er Norge et av veldig få land som kan få økt produktivitet dersom temperaturen stiger. Det betyr ikke at Norge er isolert mot de negative effekten av fysiske klimaendringer. For det første rammes også Norge av at høyere temperatur vil gi mer ekstremvær. For det andre vil klimaendringer kunne bety endringer i lokale klimasystemer og i biologiske systemer som kan få helt ukjente konsekvenser. Dessuten vil Norge rammes gjennom effekten klimaendringene har på land som er mer utsatt enn oss selv. Særlig land i tropiske strøk er utsatt. Effekter på matproduksjon og arbeidsproduktivitet i disse områdene vil kunne påvirke Norge gjennom en rekke kanaler. Norske banker må være forberedt på at deres eksponeringer kan rammes, også indirekte.

Dokumentasjon av foretakenes effekter på miljø og klima bør styrkes

Siden næringer med store utslipp vil måtte gjennom store omstillinger, er informasjon om utslipp og planer for hvordan foretakene skal håndtere disse derfor blitt en viktig del av informasjonsgrunnlaget i finansielle transaksjoner. Undersøkelser fra Finanstilsynet18 viser at mange foretak fremdeles har en mangelfull rapportering av bærekraft i sine investeringer.

For investorer er det vanskelig å vurdere hvordan bankene har tatt hensyn til klimarisiko i sine utlånsvurderinger. Fremover vil det derfor være viktig for bankene å gå i dialog med sine kunder for å kunne dokumentere klimaavtrykk. Grønne lån – hvor dokumentasjon av miljøeffekt inngår som en del av lånebetingelsene – kan være et virkemiddel for å oppnå dette.

Myndighetene kan bidra til bedre innsyn i klimarisiko i de finansielle foretakene gjennom å bidra med veiledning, tilsyn og regulering. Mer enhetlige systemer for vurdering av grønne lån kan bidra til å øke troverdigheten og redusere sannsynligheten for misbruk. En rekke prosesser har blitt startet opp for å bidra til dette. EU-kommisjonen har tatt en aktiv rolle, blant annet gjennom utforming av en ny detaljert oversikt over hva som skal defineres som grønt. Norge deltar i slike prosesser på et europeisk nivå. EUs kommende regelverk om offentliggjøring og klassifisering av informasjon om hvordan finanssektorens investeringer og virksomhet bidrar til en bærekraftig utvikling, vil bli en del av norsk rett.19 Regelverket stiller også krav til informasjon ved salg av finansielle produkter. Det skal gjøre det lettere for investorer å sammenlikne bærekraftige investeringer. Ikke alle europeiske krav kan uten videre overføres til norske forhold. Norske myndigheter kan bidra til å implementere regelverket på en effektiv måte i Norge.

5 Stresstest – Bankenes soliditet fremover og avveiing i politikken for motsyklisk kapitalbuffer

I første kvartal 2020 ble kravet til motsyklisk kapitalbuffer satt ned til én prosent for å motvirke at en strammere utlånspraksis forsterket nedgangen i økonomien. Våre anslag viser at bankene vil ha en god margin til kapitalkravene de neste årene, og har rom til å yte kreditt for å støtte gjeninnhentingen. Samtidig er det stor usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen fremover. Dersom tapene blir høye, kan flere banker måtte stramme inn på kreditt for å overholde kravene.

En høyere motsyklisk kapitalbuffer gjør bankene bedre rustet for fremtidige forstyrrelser. En illustrativ øvelse viser at gjeninnhentingen i økonomien kan bli forsinket hvis kapitalkravet blir satt opp i dårlige tider og bankene må stramme inn på kreditten for å oppfylle høyere kapitalkrav. Den innstrammende effekten av et høyere bufferkrav kan være mindre dersom bankene i utgangspunktet har god margin til kapitalkravene eller god inntjening.

5.1 Bankenes soliditet fremover

Vi anslår lønnsomheten og soliditeten til store norske banker fremover basert på makroøkonomiske prognoser fra Pengepolitisk rapport 3/20. I analysen fokuserer vi på en makrobank, som er et vektet gjennomsnitt av ni store norske banker.1 Det er stor usikkerhet om utviklingen fremover. Skulle tapene til bankene bli vesentlig høyere enn anslått, vil soliditeten i banksektoren bli svakere enn forventet. Vi utfører sensitivitetsanalyser for å vurdere betydningen av nedsiderisikoer for bankenes lønnsomhet og soliditet.

Prognoser fra Pengepolitisk rapport 3/20 innebærer en gradvis gjeninnhenting i norsk økonomi, og at BNP tar seg opp til nivået fra før koronautbruddet mot slutten av neste år. Arbeidsledigheten vil avta, men blir liggende noe høyere enn før pandemien ut prognoseperioden.

Tapene vil trolig avta fremover

Tap på utlån er viktig for bankenes lønnsomhet, og store utlånstap kan redusere kapitaldekningen betydelig. De 20 siste årene har bankenes årlige utlånstap i gjennomsnitt ligget på rundt 0,2 prosent av utlån. I årets første tre kvartaler var makrobankens annualiserte utlånstap som andel av utlån om lag 0,6 prosent.

I takt med at aktiviteten tar seg opp og at kredittrisikoen faller utover i anslagsperioden, anslår vi at tapene på utlån til foretak faller. Tapsanslagene for makrobanken er basert på tapsrisiko i enkeltforetak vurdert opp mot makrobankens låneengasjementer, se kapittel 4 om foretakene for en nærmere beskrivelse. Det er særlig tap på utlån til oljeservice som bidrar til økte utlånstap på kort sikt, mens på lengre sikt forventer vi at næringer som er særlig hardt rammet av koronapandemien og smitteverntiltak i større grad vil påføre makrobanken tap. Vi forventer at tap på utlån til foretak vil bli om lag 1,4 prosent i 2020, se figur 5.1.

Figur 5.1 Mesteparten av tapene kommer på utlån til foretak2

Utlånstap som andel av brutto utlån til sektoren. Prosent

Tap på utlån til husholdninger ventes å være moderate i anslagsperioden (se figur 5.1). Økt arbeidsledighet svekker husholdningenes inntekter og fører til redusert gjeldsbetjeningsevne. Svekkelsen av gjeldsbetjeningsevnen blir dempet av at mange husholdninger som rammes av permittering og arbeidsledighet mottar ledighetstrygd med relativt god kompensasjonsgrad. I tillegg har mange husholdninger likvide buffere de kan tære på, samtidig som et lavt rentenivå reduserer rentebelastningen. Samlet sett vurderer vi husholdningenes gjeldsbetjeningsevne som stabil i anslagsperioden. Utlån til husholdninger er i hovedsak boliglån. Den forventede boligprisutviklingen i Pengepolitisk rapport 3/20 tyder på at bankene i stor grad har tilstrekkelige panteverdier dersom utlånene blir misligholdt. Det bidrar også til å dempe tapene på utlån til husholdninger.

Gjeldsveksten holder seg stabil utover i anslagsperioden

God vekst i boligpriser og lave utlånsrenter bidrar til høyere vekst i husholdningenes gjeld, mens moderat lønnsvekst trekker i motsatt retning. Samlet sett holder årsveksten i husholdningenes gjeld seg stabilt i overkant av 4 prosent i anslagsperioden. Økte foretaksinvesteringer og økt aktivitetsnivå ellers i økonomien fører til at årsveksten i foretakskreditten tar seg opp til om lag 7 prosent utover i anslagsperioden. På kort sikt fører økt kredittrisiko til at bankenes risikovekter øker noe.3 Veksten i kreditt og økningen i risikovekter fører til at bankenes beregningsgrunnlag stiger gjennom anslagsperioden. Det bidrar til å svekke kapitaldekningen.

Vi anslår at marginen mellom makrobankens utlånsrente og renten på bankenes finansiering vil avta noe fra dagens nivå på omtrent 1,7 prosent utover i anslagsperioden. Vi anslår at boliglånsrenten avtar noe fremover, se Pengepolitisk rapport 3/20, og vi forventer at det lave rentenivået vil fortsette å legge press på bankenes innskuddsrenter. Fallende boliglånsrenter og press på innskuddsrenter bidrar til en lavere rentemargin.

Utbyttebetalinger påvirker bankenes tapståleevne i stor grad. Myndighetene har også oppfordret til ikke å utbetale utbytte før tidligst 1. januar 2021.4 Det er i tråd med Det europeiske systemrisikorådets (ESRB) anbefaling om utbytterestriksjoner under koronapandemien. I denne analysen legger vi til grunn at bankene som ennå ikke har endelige vedtak om utbytte for regnskapsåret 2019, ikke kommer til å betale utbytte for dette året. Dette innebærer at makrobanken deler ut om lag 10 prosent av overskuddet etter skatt som utbytte. Det øker ren kjernekapitaldekning med 1,7 prosentenheter sammenliknet med nivået på kapitaldekningen som bankene selv rapporterer. Som en teknisk forutsetning settes utbytteandelen til 50 prosent i 2020.5 Deretter antar vi at bankene gradvis øker utbytteutbetalingene til 60 prosent av overskuddet etter skatt etter hvert som aktivitetsnivået normaliseres utover i anslagsperioden.

Bankene har god margin til kapitalkravene

Makrobanken forventes å ha et samlet kapitalmål (kapitalkrav og kapitalkravsmargin) på 15,3 prosent ved utgangen av 2020. Reduksjonen i motsyklisk kapitalbuffer i mars har bidratt til å redusere makrobankens kapitalkrav, mens den ventede økningen i systemrisikobuffer ved utgangen av året vil virke i motsatt retning.6

Vi fremskriver makrobankens rene kjernekapitaldekning med anslag for lønnsomhet, utbytte og beregningsgrunnlag. Høye utlånstap svekker bankenes lønnsomhet i 2020. Det bidrar til redusert ren kjernekapital og ren kjernekapitaldekning, se figur 5.2. Det negative bidraget fra utlånstapene på kapitaldekningen avtar etter hvert som aktivitetsnivået tar seg opp. Økt kredittrisiko fører også til høyere risikovekter, noe som forsterker fallet i makrobankens rene kjernekapitaldekning. Netto renteinntekter gir et stabilt positivt bidrag til ren kjernekapitaldekning gjennom hele anslagsperioden. Positive utbytteutbetalinger gir et jevnt negativt bidrag til bankenes rene kjernekapitaldekning.

Figur 5.2 Tapene svekker makrobankens rene kjernekapitaldekning7

Makrobankens endring i ren kjernekapitaldekning og beregnet bidrag fra ulike komponenter. Prosentenheter

Vi anslår at makrobankens rene kjernekapitaldekning blir omtrent uendret i 2020 og faller gradvis utover i anslagsperioden, se figur 5.3. Avstanden til kapitalkravet vil avhenge av nivået på motsyklisk kapitalbuffer. Dersom vi legger til grunn en teknisk forutsetning om motsyklisk kapitalbuffer på 2,5 prosent, vil marginen til kapitalkravene være omtrent 2,6 prosentenheter i 2023. En margin til kapitalkravene innebærer at bankene har evne til å absorbere tap og rom til å møte kredittetterspørselen uten å bryte kapitalkravene.

Figur 5.3 Makrobanken har god margin til kapitalmålet i hele anslagsperioden8

Makrobankens rene kjernekapitaldekning og vektet kapitalmål under pilar 1 og pilar 2. Prosent

Stor usikkerhet gir økt risiko for høye tap

Koronapandemien fører til stor usikkerhet om utviklingen fremover. Smittespredningen har igjen økt, både internasjonalt og i Norge, og kraftige innstramminger i smitteverntiltak kan føre til et betydelig fall i aktivitetsnivået. Husholdningenes høye gjeld samt høye boligpriser kan forsterke et eventuelt tilbakeslag, se kapittel 1 for en nærmere beskrivelse av sårbarheter i norsk økonomi. Da kan bankenes tap bli betydelig høyere enn hva som er lagt til grunn i anslagene. I tillegg kan et betydelig fall i salgs- og leiepriser på næringseiendom føre til høye utlånstap. Et markert fall i internasjonal etterspørsel vil svekke aktivitetsnivået i norsk økonomi. Redusert aktivitetsnivå kan øke bankens utlånstap. Et oljeprisfall kan øke bankenes tap gjennom både redusert aktivitetsnivå og økt tapsrisiko på utlån til oljeserviceselskaper, se kapittel 4 om foretakene for en analyse av tap på utlån til foretak.

Bankenes viktigste inntektskilde, som er netto renteinntekter, kan bli redusert i tiden fremover. Hvis gjennomslaget fra styringsrenten til innskuddsrenter blir mindre enn anslått, kan bankenes lønnsomhet svekkes. I starten av koronakrisen økte risikopåslagene på bankenes markedsfinansiering markert. Hvis finansiell uro skulle oppstå igjen og vedvare over en lengre periode, kan bankenes lønnsomhet bli svekket som følge av økte finansieringskostnader.

Høye tap og redusert rentemargin kan svekke bankenes kapitaldekning

Vi gjennomfører to sensitivitetsanalyser for å vurdere betydningen av nedsiderisikoer for bankenes kapitaldekning. I den første sensitivitetsanalysen beregner vi effekten på makrobankens kapitaldekning av at rentemarginen blir 50 basispunkter lavere enn vi forventer. Andre forutsetninger er de samme som i analysen av den forventede utviklingen, herunder at utbytteandelen forutsettes å være i overkant av 50 prosent. Som et resultat blir makrobankens rene kjernekapitaldekning om lag 1 prosentenhet lavere enn vi forventer for 2023 (se figur 5.4). Makrobanken har likevel god margin til kapitalkravet. Effekten av lavere rentemargin på kapitaldekningen er følsom for antakelser om utbytte. En høy utbytteandel demper den isolerte virkningen siden store deler av overskuddet likevel ikke tilfaller kapitalen, men det i større grad er eierne som påvirkes i form av lavere utbytte. Dersom vi i stedet legger til grunn at makrobanken ikke betaler noe utbytte, vil den isolerte effekten av et fall i rentemarginen være et fall i makrobankens kapitaldekning på om lag 2,3 prosentenheter i løpet av anslagsperioden.

Figur 5.4 Makrobanken må tære på kapitalbuffere ved høye tap9

Makrobankens rene kjernekapitaldekning og vektet kapitalmål under pilar 1 og pilar 2. Prosent

En kraftig innstramming i smitteverntiltak kan føre til et forsterket tilbakeslag med betydelig reduksjon i aktivitetsnivået, som i neste omgang kan øke bankenes tap markert. I den andre sensitivitetsanalysen beregner vi effekten av at makrobanken får vesentlig høyere tap på utlån enn forventet, og får et betydelig tap på finansielle instrumenter. Tapene vi legger til grunn er basert på en anslått sammenheng mellom finansielle ubalanser og krisedybde.10 Nivået på finansielle ubalanser er om lag uendret siden i fjor, se Pengepolitisk rapport 3/20, og tapene i sensitivitetsanalysen er derfor på linje med tapene i fjorårets stresstest.11 Det tilsvarer årlige utlånstap som andel av brutto utlån på mellom 1,4 og 2,3 prosent. Risikovektene øker gjennom anslagsperioden. Verdien av beholdningen av aksjer og rentepapirer skrives ned med henholdsvis 40 prosent og 5 prosent i 2020. Videre antar vi i sensitivitetsanalysen at makrobanken ikke betaler utbytte. Andre forutsetninger er de samme som i analysen av den forventede utviklingen.

Store tap på utlån og verdipapirer svekker makrobankens lønnsomhet vesentlig. Økt kredittrisiko fører til høyere risikovekter. Begge deler gir en kraftig reduksjon i ren kjernekapitaldekning (se figur 5.4). Ved høye tap og en motsyklisk kapitalbuffer på 0 prosent bryter makrobanken det samlede kapitalkravet med om lag 2,6 prosentenheter i 2023.

Denne analysen fokuserer på makrobankens soliditet. Samtidig kan det være store forskjeller mellom bankene. Dersom bankenes rammes ulikt i en krise, kan enkeltbanker bryte kapitalkravet og stramme inn på kredittpraksisen, selv om makrobanken har tilfredsstillende soliditet. Noen banker vil kunne rammes hardere i en krisesituasjon som følge av store forskjeller i bankenes eksponeringer mot foretak12.

5.2 Illustrasjon av avveiingen i politikken for motsyklisk kapitalbuffer

Vi analyserer hvordan ulike baner for motsyklisk kapitalbuffer kan påvirke bankenes kredittyting og den makroøkonomiske utviklingen. Det gjøres i et rammeverk hvor bankene påvirkes av, og selv påvirker, den økonomiske utviklingen.13 Dette er en stilisert øvelse for å få frem sentrale mekanismer og mulige avveiinger i politikken for motsyklisk kapitalbuffer i kjølvannet av koronapandemien.

Analysen tar utgangspunkt i den nåværende situasjonen i bankene og økonomien etter koronautbruddet. Vi antar at det vil inntreffe et stresscenario med høye utlånstap i 2022. I stresscenarioet bidrar finansielle ubalanser som har bygd seg opp til høye tap på linje med det vi har sett i tidligere finansielle kriser. Vi tar utgangspunkt i tapene som ligger til grunn i sensitivitetsanalysen tidligere i kapitlet. I stresscenarioet overholder makrobanken kapitalkravene ved å stramme inn på utlånspraksisen. Det bidrar til å forsterke tilbakeslaget.

I analysen fokuserer vi på hvor mye motsyklisk kapitalbuffer kan dempe eventuelle tilbakevirkninger fra banksektoren til realøkonomien ved høye utlånstap. I stresscenarioet forutsettes derfor ingen ytterligere ekstraordinære finans- eller pengepolitiske tiltak ved det nye tenkte tilbakeslaget i 2022. Styringsrenten beholdes som en teknisk forutsetning på null.

Vi ser på virkningen av to stiliserte alternativer for motsyklisk kapitalbuffer:

• Kravet til motsyklisk kapitalbuffer beholdes på 1 prosent, men settes til null når stresscenarioet inntreffer. Bufferen holdes på null i resten av analyseperioden, som går til 2023. (Alternativ 1)
• Kravet til motsyklisk kapitalbuffer annonseres i første kvartal 2021 å øke til 2,5 prosent fra første kvartal 2022, men settes til null når stresscenarioet inntreffer. Bufferen holdes på null i resten av analyseperioden. (Alternativ 2)

Den makroøkonomiske utviklingen i disse to alternativene sammenliknes med virkningen av en uendret buffer igjennom hele analyseperioden, se figur 5.5.

Figur 5.5 Baner for motsyklisk kapitalbuffer14

Økning i kapitalkravet gjør bankene mer robuste, men gir en tregere gjeninnhenting i økonomien

I forkant av stresscenarioet tar vi utgangspunkt i den makroøkonomiske utviklingen som er beskrevet i Pengepolitisk rapport 3/20. En høyere motsyklisk kapitalbuffer i alternativ 2 vil gjøre bankene bedre rustet til en situasjon med høye utlånstap og finansiell uro enn i alternativ 1, der bufferen blir værende på dagens nivå (se figur 5.5). Ved å sikre at bankene har mer kapital å tære på, kan en høyere buffer motvirke at bankene strammer kraftig inn på utlån ved et tilbakeslag. Videre vil en høyere kapitaldekning redusere risikoen bankenes gjeldsinvestorer står overfor. Det kan bidra til å redusere bankenes finansieringskostnader i en situasjon med høye tap. Lavere finansieringskostnader vil gi bedre lønnsomhet og dermed bedre tapstålevene.

I denne stiliserte øvelsen vil makrobanken gradvis tilpasse seg et høyere krav i alternativ 2 i forkant av stresscenarioet (se figur 5.5), men det er stor usikkerhet knyttet til hvordan bankene faktisk ville ha tilpasset seg en slik økning. Bankene kan i utgangspunktet ha en god avstand til kapitalkravene på grunn av god inntjening og lav utbyttegrad, eller fordi de allerede venter en økning i bufferkravet. I så fall kan økte krav ha lite innstrammende effekt på kredittytingen. I øvelsen antar vi at bankene forsetter å opprettholde marginen til kravene for å ta høyde for at gjeninnhentingen etter et tilbakeslag er beheftet med stor usikkerhet. Det innebærer at bankene vil stramme inn på kreditten og øke utlånsrentene, se figur 5.6. Høyere kredittrisiko og risikovekter på utlån til foretak gjør det mer gunstig å begrense utlån til foretak enn til bolig. Å holde tilbake overskudd vil isolert sett bidra til å dempe behovet for en strammere kredittpraksis. Siden vi antar konstant margin til kapitalkravene, er innstrammingen i kreditt i alternativ 2 i øvre sjikt av hva som kan forventes ved en økning i bufferkravet.

Figur 5.6 Bankene strammer inn på kreditten15

Firekvartalersvekst i samlet kreditt for Fastlands-Norge i to alternative baner for motsyklisk kapitalbuffer og ved uendret buffer. Glidende gjennomsnitt. Prosent

I alternativ 2 vil innstramming i makrobankens kredittyting bidra til lavere produksjon gjennom svakere utvikling i konsum og investeringer, se figur 5.7. Det tar dermed lengre tid før foretakenes inntjening normaliseres. Flere husholdninger og foretak vil ha problemer med å øke inntjeningen og bygge opp finansielle buffere, slik at realøkonomien er mer sårbar i forkant av stresscenarioet.

Figur 5.7 Motsyklisk kapitalbuffer demper tilbakeslaget16

Produksjonsgap i to alternative baner for motsyklisk kapitalbuffer og ved uendret buffer. Prosent

Bankene strammer inn på utlån i stresscenarioet og forsterker krisen

I stresscenarioet gir store tap på utlån og verdipapirer makrobanken negative resultater. Kombinert med høyere risikovekter får makrobanken et stort negativt bidrag til kapitaldekningen.

Banker kan ha insentiver til å opprettholde kapitaldekningen, til tross for at regelverket legger opp til at de kan bryte de samlede bufferkravene ved høye tap. Det skyldes at banker trolig vil søke å unngå restriksjoner fra myndighetene og negativ oppmerksomhet fra investorer. Banker som bryter bufferkravet kan risikere økte finansieringskostnader eller svekket tilgang på finansiering fordi investorer vil kreve en høyere risikopremie eller ikke ønsker å yte finansiering.

Vi legger til grunn at makrobanken tilpasser seg den svekkede inntjeningen ved å stramme inn på kredittytingen og redusere utbytte. I perioder med større utlånstap vil tilgangen på ny kjernekapital gjennom emisjoner ofte være begrenset eller kostbart for bankens eiere.

Dersom kravet til motsyklisk kapitalbuffer forblir uendret i stresscenarioet, vil makrobanken stramme kraftig inn på kredittytingen for å overholde kapitalkravene (se figur 5.6).17 Økte utlånsrenter og strengere krav til pantesikkerhet bidrar til lavere kredittvekst og produksjonen i økonomien faller som følge av mindre investeringer og konsum (se figur 5.7). Også etterspørselen etter kreditt faller, fordi investeringsviljen til foretak og husholdninger reduseres.

Å redusere motsyklisk kapitalbuffer demper tilbakeslaget

I både alternativ 1 og 2 setter myndighetene motsyklisk kapitalbuffer til null i stresscenarioet (se figur 5.5). Ved å ta i bruk den frigitte bufferkapitalen kan bankene i større grad opprettholde kredittgivingen. Det demper også utlånstapene siden tilbakeslaget ikke forsterkes i like stor grad (se figur 5.7).

I alternativ 1 får makrobanken en reduksjon i kravet på én prosentenhet og tilpasser kapitaldekningen raskt til det lavere kravet. Tapene tærer på makrobankens kapitaldekning, men makrobankens innstramming blir betydelig mindre enn i scenarioet der bufferen er uendret (se figur 5.6).

I alternativ 2 vil makrobanken ha et høyere nivå på kravet til motsyklisk kapitalbuffer når stresscenarioet inntreffer, og får derfor en ytterligere reduksjon i kapitalkravet på 1,5 prosentenheter sammenliknet med alternativ 1 (se figur 5.5). Kredittveksten holder seg positiv som følge av den større lettelsen (se figur 5.6).

Avveiing i politikken for motsyklisk kapitalbuffer i et tilbakeslag

Analysen viser en avveiing i politikken for motsyklisk kapitalbuffer mellom en banksektor som bedre støtter en gjeninnhenting etter et tilbakeslag (alternativ 1) og en banksektor som er bedre rustet mot en potensiell kraftig økning i tap på bankenes utlån og finansielle instrumenter lengere frem (alternativ 2). Denne avveiingen kan være aktuell i kjølvannet av koronapandemien.

Det er usikkerhet knyttet til hvor stor virkning økte bufferkrav har på bankenes utlånspraksis og norsk økonomi i en gjeninnhenting. Analysen tilsier at gjeninnhentingen vil ta lengre tid dersom kravet til motsyklisk kapitalbuffer økes markert. En mer gradvis økning i bufferkravet vil trolig dempe den mulige innstrammende effekten av høyere kapitalkrav, men det vil også ta lengre tid å sikre at bankene har kapital å tære på ved høye tap. Dersom bankene har god avstand til kapitalkravene og reduserer denne når bufferkravet settes opp, kan bufferkravet økes hurtigere uten at bankene trenger å stramme inn på utlånspraksisen.

Vedlegg

Nasjonale tiltak for å dempe krisen

Koronautbruddet og smitteverntiltak har fått store konsekvenser for norsk økonomi. Norske myndigheter har satt i verk en rekke tiltak for å dempe effektene og fremme økonomisk stabilitet, deriblant:

• Redusert styringsrente: Norges Bank satte ned styringsrenten i tre runder. Først fra 1,5 prosent til 1,0 prosent 13. mars, deretter til 0,25 prosent 20. mars, og til slutt til 0 prosent 7. mai. Hensikten var å dempe tilbakeslaget i norsk økonomi og begrense risikoen for mer langvarige konsekvenser for produksjon og sysselsetting samt redusere rentebelastningen til husholdninger og foretak. Lave renter vil bidra til at aktiviteten tar seg raskere opp.
• Likviditetstiltak: Norges Bank har iverksatt en rekke tiltak for å bedre likviditeten i markedet og for å sikre at lavere styringsrente får gjennomslag til pengemarkedsrentene, se kapittel 2.
  • Siden 13. mars har bankene blitt tilbudt ekstraordinære F-lån med full tildeling. Det ble tilbudt F-lån med løpetid fra én uke og opp til tolv måneder. Antall løpetider og hyppigheten på lånene er siden redusert, mens renten på lånene er økt.
  • Midlertidige endringer i retningslinjene for sikkerhetsstillelse for lån i Norges Bank ble annonsert 18. mars. Hensikten er å øke den mulige utnyttelsen av de ekstraordinære F-lånene. Norges Bank har varslet at lettelsene delvis vil reverseres fra februar 2021.
  • Norges Bank og flere andre sentralbanker offentliggjorde 19. mars etableringen av midlertidige dollar-likviditetsordninger med den amerikanske sentralbanken. Bakgrunnen var stor etterspørsel etter dollar i globale finansmarkeder og dermed høye påslag på finansiering i dollar. Ordningen er forlenget ut mars 2021.
  • Ekstraordinære kronekjøp for til sammen 3,5 milliarder kroner ble gjennomført i valutamarkedet i mars for å bidra til et velfungerende marked for norske kroner.
• Reduksjon i motsyklisk kapitalbuffer: Finansdepartementet besluttet 13. mars, etter råd fra Norges Bank, å redusere kravet til motsyklisk kapitalbuffer i bankene fra 2,5 til 1 prosent med umiddelbar virkning. Formålet var å motvirke at en strammere utlånspraksis i bankene forsterker en nedgang i norsk økonomi.
• Økte fleksibilitetskvoter i boliglånsforskriften: Finansdepartementet besluttet 23. mars å øke fleksibilitetskvotene fra 8 prosent av utlånsvolumet hvert kvartal i Oslo og 10 prosent i resten av landet, til 20 prosent både i Oslo og resten av landet, se «Regulering av finansforetakenes utlånspraksis». Tiltaket varte ut september. Hensikten var å styrke bankenes mulighet til å kunne hjelpe kundene sine gjennom en krevende periode.
• Lettelser i forbrukslånsforskriften: Finansdepartementet besluttet 30. april å gi unntak fra kravene i forbrukslånsforskriften for lån til personer som forskutterer utbetaling av dagpenger fra NAV. Tiltaket gjaldt ut september. Hensikten var å styrke bankenes mulighet til å gi kortsiktig lån til enkeltpersoner i en krevende situasjon.
• Betydelige finanspolitiske tiltak er iverksatt siden midten av mars. Tiltakspakkene omfatter blant annet lånegarantiordningen og kompensasjonsordningen for bedrifter, se «Hvordan har myndighetenes tiltak under koronapandemien påvirket risikoen for utlånstap i norske banker?». Tiltakene inkluderer også økte bevilgninger på andre områder, midlertidige lettelser i permitteringsreglementet, samt midlertidige endringer i både skattesatser, avgifter, regler og frister for rapporteringer til offentlige myndigheter. Formålet med tiltakene er å bidra til å trygge bedrifter og arbeidsplasser, se regjeringens oversikt over tiltak1.

Den norske banksektoren

Se også Det norske finansielle systemet 2020 for en beskrivelse av det norske finansielle systemet.

Tabell 1 Viktige tiltak mot sårbarhet i det norske finansielle systemet

1 Kravet gjelder kundens samlede gjeld.

2 Bankene kan gi lån i brudd med ett eller flere av kravene for inntil en viss prosentandel av den samlede verdien av nye boliglån hvert kvartal.

3 Før de ble fastsatt i forskrift, var kravene utformet som retningslinjer, fra henholdsvis 2010 for boliglån og 2017 for forbrukslån.

4 Unntak for kredittkort med ramme under 25 000 kroner og unntak ved refinansiering av lån så lenge refinansiert lån (og kostnadene ved dette) ikke overstiger eksisterende lån (og kostnadene ved dette).

5 Se utdyping om kapitalkrav i Det norske finansielle systemet 2020, side 86–88.

6 Beregningsgrunnlag = risikovektede eiendeler. Det er innført flere krav til bankenes beregninger av risikovektene, særlig knyttet til boliglån.

7 Gjeld som skal brukes til å oppfylle MREL, må ha lavere prioritet enn vanlig seniorgjeld. Før 1. januar 2024 kan imidlertid også vanlige seniorobligasjoner utstedt før 1. januar 2020 benyttes til å oppfylle MREL.

8 Gjelder kun for banker som skal krisehåndteres og ikke avvikles under offentlig administrasjon.

Kilder: Finansdepartementet og Finanstilsynet

Tabell 2 Strukturen i finansnæringen i Norge per 30. juni 2020

1 Utlån til publikum, det vil si at utlån til kredittinstitusjoner og utenlandske kunder ikke er inkludert.

Kilder: Finanstilsynet, Oslo Børs, Statistisk sentralbyrå, VPS og Norges Bank

Tabell 3 Banker og kredittforetaks markedsandeler1 i Norge per 30. juni 2020. Prosent

1 Markedsandelene er beregnet ved å summere selskapsregnskapene til selskapene som inngår i de ulike gruppene.

2 DNB Bank og DNB Boligkreditt.

3 Nordea Bank AB (Publ), filial i Norge og Nordea Eiendomskreditt.

4 Danske Bank, Handelsbanken, Handelsbanken Eiendomskreditt + 8 andre filialer + 1 kredittforetak.

5 SpareBank 1 SR-Bank, SpareBank 1 SMN, SpareBank 1 Østlandet, SpareBank 1 Nord-Norge+ de 11 andre sparebankene i SpareBank 1-alliansen, SpareBank 1 Boligkreditt og BN Bank + 1 næringskredittforetak + 1 kredittforetak + 1 annet boligkredittforetak.

6 Eika Boligkreditt, Eika Kredittbank, 67 sparebanker og 3 forretningsbanker som er eiere i Eika Gruppen AS + 3 andre boligkredittforetak.

7 Sparebanken Vest, Sparebanken Vest Boligkreditt, Sparebanken Sør, Sparebanken Møre og Sparebanken Sogn og Fjordane + 13 andre sparebanker,7 boligkredittforetak, 1 kredittforetak og 1 hybrid OMF-kredittforetak.

8 Sbanken ASA, Santander Consumer Bank AS, Eksportfinans, Nordea Direct Bank ASA, Storebrand Bank og Landkreditt Bank + 19 andre forretningsbanker og 5 boligkredittforetak + Kommunalbanken og 1 kommunekredittforetak.

9 Personmarkedet omfatter lønnstakere, pensjonister, trygdede og studenter.

10 Næringsmarkedet omfatter i hovedsak ikke-finansielle private foretak og personlig næringsdrivende.

Kilde: Norges Bank

Tabell 4 Kredittgradering fra Moody’s,1 forvaltningskapital, uvektet kjernekapitaldekning, ren kjernekapitaldekning og egenkapitalavkastning for nordiske og norske banker per 30. juni 2020. Konserntall

1 Kredittgradering per 14. september 2020. Moody’s skalaer: Kortsiktig: P-1, P-2,… Langsiktig: Aaa, Aa1, Aa2, Aa3, A1, A2,…

Kilder: Bankenes resultatrapporter, Moody’s og Norges Bank

Tabell 5 Bankenes1 tap på utlån2 til ulike næringer og sektorer i prosent av utlån til de respektive næringene og sektorene3

1 Alle banker i Norge unntatt filialer av utenlandske banker. Nordea er filial av utenlandsk bank fra og med 2017. Tallene inkluderer ikke kredittforetak.

2 Bokførte tap eksklusive endringer i gruppenedskrivinger/uspesifiserte tapsavsetninger.

3 Det er forholdsvis store endringer i tap på utlån til enkelte næringer mellom 2016 og 2017. Dette skyldes i hovedsak enkelte store tap eller tilbakeskrivinger av tap i noen banker.

4 Finansinstitusjoner, stat og trygdeforvaltning, kommunesektoren og utlandet.

Kilde: Norges Bank

Tabell 6 Misligholdte lån. Alle banker og OMF-kredittforetak.1 Ved utgangen av året

1 OMF-kredittforetak inkludert fra 2005.

Kilde: Norges Bank