Norges Bank

Ofte stilte spørsmål om pengepolitikk, inflasjon og styringsrenten

I Norge utøves pengepolitikk av Norges Bank på vegne av regjeringen. Pengepolitikk er den delen av den økonomiske politikken som går ut på å påvirke renter og likviditet i markedet for norske kroner. Det viktigste virkemiddelet i pengepolitikken er renten på bankenes innskudd i Norges Bank (foliorenten).

Målet for pengepolitikken er fastsatt av Regjeringen og forelagt Stortinget. Gjennomføringen av pengepolitikken er delegert til Norges Bank gjennom lov og forskrift. Norges Bank rapporterer om gjennomføringen av pengepolitikken i sin årsberetning.

Regjeringen har fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Det operative målet er en vekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent.

Norges Bank påvirker den økonomiske utviklingen ved å sette renten på bankenes innskudd i Norges Bank. Denne renten som går under betegnelsen foliorenten, er Norges Banks styringsrente. Bankenes innskudd som forrentes til foliorenten, er begrenset av en kvote, se Likviditetsstyringssystemet. I tillegg kan Norges Bank foreta valutaintervensjoner. Valutaintervensjoner er kjøp eller salg av kroner i valutamarkedet med sikte på å påvirke kronekursen.

Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. I henhold til forskrift for pengepolitikken, er målet for pengepolitikken en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent.

Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Det vil i sanntid alltid være vanskelig å avgjøre hvilke prisbevegelser som vil vare ved og hvilke som bare vil ha kortvarige virkninger på KPI. I gjennomføringen av pengepolitikken vil Norges Bank se hen til indikatorer for den underliggende konsumprisveksten. Ulike mål på underliggende inflasjon blir drøftet i rapporten Pengepolitisk rapport.

Det er Statistisk sentralbyrå (SSB) som lager og publiserer de offisielle tallene for inflasjonen, konsumprisindeksen (KPI). Større endringer i KPI kan fra tid til annen oppstå blant annet som følge av ekstraordinære svingninger i prisene på enkeltprodukter eller endringer i skatter og avgifter. En versjon av KPI justert for avgiftsendringer og prisendringer på energivarer, KPI-JAE, er et mål på den underliggende prisstigningen.

Se SSBs internettsider for mer informasjon om KPI og ulike versjoner av den.

Høy inflasjon gjør det dyrt å sitte med penger siden disse stadig taper sin reelle verdi. Høy inflasjon kan også føre til unødig bruk av ressurser hvis mange bruker mye tid og krefter på å redusere ulempene med høy inflasjon. Videre er det kostnader for bedriftene ved stadig å måtte endre prisene.

Når inflasjonen er høy, er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet ved at husholdningene og bedriftene blir usikre på fremtidige inntekter og utgifter. Det gjør det vanskelig å fatte riktige beslutninger og gir opphav til feilinvesteringer som igjen bidrar til svingninger i økonomien. Usikkerheten kan dessuten føre til at aktørene i det økonomiske livet blir mindre villige til å inngå langsiktige kontrakter. Mye ressurser kan bli brukt til sikring mot store endringer i prisene. Store og uventede endringer i prisene gir også en vilkårlig omfordeling av inntekt og formue, for eksempel fra småsparere til profesjonelle aktører, og fra leietakere til eiere av fast eiendom.

Videre gjør høy og variabel inflasjon det vanskeligere å skille prisendringer på enkeltprodukter fra den generelle prisstigningen. Dermed blir det vanskeligere å se i hvilke markeder det er knapphet og hvor det er overskuddstilbud. Det gjør det mer krevende å fatte riktige beslutninger, og kan bidra til ustabile priser i finans- og i eiendomsmarkedene.

Andre kostnader ved inflasjon er knyttet til skattesystemet. Mange grenser i skattesystemet fastsettes i nominelle termer for ett år av gangen (for eksempel toppskattegrensene). Høy inflasjon innebærer økende reelle skatter gjennom året. Høyere reelle skatter kan gi økende avstand mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsom og privatøkonomisk lønnsom atferd.

Slik kan man si at lav og stabil inflasjon bidrar til en effektiv fordeling av ressursene i en markedsøkonomi. Inflasjonen bør imidlertid ikke bli for lav. Det har blant annet sammenheng med at strukturen i økonomien er i utvikling og at det kan være nominelle stivheter slik at der er vanskelig å senke nominelle priser og lønninger. Med en viss prisvekst kan relative priser og lønninger endres uten at nominelle priser og lønninger faller.

Verdien av sparepengene dine faller mer jo høyere inflasjonen er. Du får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Med høy inflasjon er det dessuten vanskeligere å sammenligne prisene på ulike varer og tjenester fordi prisene stadig settes opp. Når inflasjonen er høy er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet om fremtidige inntekter og utgifter. Lav og stabil inflasjon betyr isolert sett at det er mindre usikkerhet knyttet til de økonomiske beslutningene dine enn om inflasjonen er høy.

Hvis du vil vite hvor mye 1000 kroner i 1970 tilsvarer i 2002-kroner - eller hva 5000 kroner i dag tilsvarte i 1970 kan du bruke priskalkulatoren vår.

Deflasjon - vedvarende nedgang i prisene - går lett hånd i hånd med, og kan forsterke, nedgangstider i økonomien. Deflasjon kan i seg selv bidra til fall i etterspørselen og derigjennom påvirke økonomien i negativ retning. For eksempel kan utsikter til prisfall føre til at forbruk og investeringer blir utsatt i påvente av enda lavere priser. Videre kan deflasjon føre til at realverdien av gjeld øker og at etterspørselen i husholdningene går ned. I tillegg kan det gi lavere lønnsomhet i bedriftene og dermed økt ledighet.

Styringsrenten er sentralbankens sentrale rente i utøvelsen av pengepolitikken. I Norge er dette renten på bankenes innskudd i Norges Bank opp til en viss kvote (foliorenten).

Hovedstyret i Norges Bank fastsetter styringsrenten - dvs. foliorenten. Analysene og den pengepolitiske strategien gjengitt i Pengepolitisk rapport er, sammen med den løpende vurderingen av pris- og kostnadsutsiktene og forholdene i penge- og valutamarkedene, et grunnlag for beslutninger om styringsrenten.

Norges Bank legger vekt på både variasjon i inflasjon og variasjon i produksjon og sysselsetting når renten fastsettes (fleksibel inflasjonsstyring).

Ved fleksibel inflasjonsstyring legger sentralbanken vekt på både variasjon i produksjon/sysselsetting og variasjon i inflasjon. Ved streng inflasjonsstyring legger sentralbanken kun vekt på inflasjonen.

Valg av horisont sier implisitt noe om avveiningene i pengepolitikken. En sentralbank som legger stor vekt på jevn utvikling i realøkonomien vil velge en lang horisont. Pengepolitikken virker med et tidsetterslep. Norges Bank setter renten med sikte på å stabilisere inflasjonen nær målet på mellomlang sikt. Den aktuelle horisonten vil avhenge av forstyrrelsene økonomien utsettes for og hvordan de vil virke inn på forløpet for inflasjon og realøkonomi fremover.

Det kan være hensiktsmessig å skille mellom tre kanaler pengepolitikken virker gjennom: etterspørselskanalen, valutakurskanalen og forventningskanalen. For en beskrivelse av hvordan renteendringer virker på økonomien, se: Hvordan virker renten på inflasjonen?

Protokollene fra hovedstyrets rentemøter offentliggjøres løpende. Protokollenes innhold inngår i hovedstyrets vurdering, som publiseres på samme tidspunkt som rentebeslutningen. Se dokumenter fra det enkelte rentemøte.

Publisert 12. juli 2018 13:10
Publisert 12. juli 2018 13:10