Se

Vannmerke

Vannmerket i papiret blir synlig når du holder seddelen opp mot lyset. Vannmerket viser hodet på en lundefugl og valørtallet 500. Lundefuglmotivet benyttes på samtlige valører.

Sikkerhetstråd

Når du holder seddelen opp mot lyset, ser du sikkerhetstråden som en gjennomgående, mørk strek som er integrert i papiret. Teksten «NB» og valørtallet 500 er lagt inn i tråden med liten skrift.

Vend

Flytende ring

Nede til venstre på seddelen kan du se et rektangel med en ring. Når du beveger seddelen i ulike retninger, ser det ut som ringen flyter, og du kan se et fargespill.

Ankerkjetting

Til høyre på seddelen kan du se en ankerkjetting som er integrert i papiret. Når du vipper på seddelen, ser det ut som kjettingen beveger seg.

Kjenn

Papirkvalitet

Sedlene er trykket på bomullspapir, som kjennes annerledes enn vanlig papir. Papiret har et smussavvisende belegg som gir en glatt overflate.

Følbart trykk

Hovedmotivet og flere detaljer på forsiden er trykket med kobbertrykk som er følbart. 

Merker for blinde og svaksynte

Langs kortendene er det trykket streker som blinde og svaksynte kan bruke til å skille valørene fra hverandre. Jo høyere valør, jo flere streker. På 500-kroneseddelen finnes det fire samlinger med fire streker, tilsammen 16 streker.

Forside

Hovedmotivet på 500-kroneseddelen er redningsskøyta RS 14 «Stavanger», designet av Norges mest kjente båtbygger og konstruktør Colin Archer.

Båten ble bygget på Archers verft i Larvik og sjøsatt i 1901. Den hadde til sammen 37 år i aktiv tjeneste for Redningsselskapet. Hovedmotivet på seddelen er designet med utgangspunkt i Redningsselskapets foto, tatt av Robby Madsen.

Havet har store naturressurser, men også sterke krefter. Uvær og forlis er en del av livet når du vil høste av havets rikdommer. Tilgang på hjelp når det trengs som mest berger mange liv, og gir oss økt trygghet når vi ferdes på sjøen i arbeid og fritid.

I dag driver Redningsselskapet virksomhet fra flere titalls stasjoner spredt over hele landet. Mer enn 40 redningsskøyter er i beredskap døgnet rundt, året rundt, kysten rundt.

Øverst til høyre på seddelen kan du se en lundefugl. Hodet av lundefuglen samt valørtallet er dessuten brukt som vannmerke på samtlige seddelvalører.

Bakside

I mønsteret på 500-kroneseddelen kan du skimte en oljeplattform i horisonten. Vinden blåser stiv kuling, og de rektangulære formene er lengre enn på 200-kroneseddelen.

Sjøen hoper seg opp i det organiske mønsteret. Du kan også se gassrørledningsnett fra Nordsjøen og en fossil/ammonitt.

Gassrørsystemet er en stilisert gjengivelse (hvitlinjer) av deler av transportrsystemet for gass fra Norge til utlandet, et designelement basert på informasjon fra Gasscos nettsider pr. august 2016.

Skipsfart, fiskeri og annen virksomhet knyttet til havet har i lang tid gitt grunnlag for vekst og velferd i Norge. De siste 50 årene har olje- og gassvirksomheten blitt en av bærebjelkene i norsk økonomi.

Aktivitetene gir positive ringvirkninger både nasjonalt og lokalt. Teknologiske nyvinninger har kommet i kjølvannet og bidratt til at små lokalsamfunn har fått flere bein å stå på.

Evnen til å bygge ny kompetanse og nye næringer fra det vi har lært gjennom å høste av Norges naturressurser, kan bli avgjørende for den økonomiske utviklingen i framtiden. 

Tema for 500-kroneseddelen: «Havet som gir oss velferd»

Forsidemotiv; redningsskøyte

Redningsskøytene - havets stormfugler

Omtalen er basert på tekst av Jo van der Eynden

Forlis og strandinger hørte til tidligere tiders tragedier. Etter hvert som betydningen av den internasjonale handelen økte, kom det også krav om å bygge ut en redningstjeneste langs kysten. Forbildet var England, Holland og andre europeiske sjøfartsnasjoner, som på 1800-tallet etablerte lokale redningsstasjoner og et, som oftest frivillig, beredskapsapparat for å ta hånd om skipbrudne og ilanddrevne fartøy på utsatte steder langs kysten.

I 1857 ble Statens Redningsvesen opprettet som en egen avdeling under Fyrdirektøren. Det ble etablert statlige redningsstasjoner på Lista og Jæren, to kyststrekninger som var åpne og uten skjærgård. For resten av norskekysten var ikke teknologien med landbaserte stasjoner hensiktsmessig. Riktignok ble det utplassert redningsutstyr på en del fyrstasjoner, men det var ikke tilstrekkelig. På grunn av de høye tallene for drukning, både i forbindelse med fiskeri og sjøfart, ble det på privat initiativ i 1891 stiftet et «Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning».

Det viktigste bidraget til det nystiftede selskapet var å få gjennomslag for at Norge måtte ha en seilende redningstjeneste basert på fartøy som tålte de verste forhold, og med mannskap som kunne greie utfordringene når liv stod på spill. I 1892 lyste Redningsselskapet ut en konkurranse der oppdraget var å konstruere en egnet skøytetype, og bevilget penger til bygging av de første skøytene. Båtbyggeren og båtkonstruktøren Colin Archer var en av dommerne i konkurransen. Han engasjerte seg aktivt i spørsmål om sjøsikkerhet. Archer hadde hatt suksess med sine dekkede losskøyter til Færder-losene, og ville konstruere en redningsskøyte som kunne mestre de mest ekstreme værforholdene. Siden juryen ikke var fullt ut fornøyd med vinnerutkastet, fikk Archer i oppdrag å modifisere tegningene.

Byggingen av de tre første redningsskøytene ble satt i gang før resultatet av konkurransen og Archers bearbeiding av vinnerens tegninger forelå. Den første som ble bygd etter Archers modifiserte tegninger fikk seilnummeret RS 1, og ble døpt «Colin Archer» ved sjøsettingen i august 1893. Skøyta tilhører nå Norsk Maritimt Museum i Oslo, og seiler fremdeles.

I løpet av de påfølgende 30 årene ble det bygget i alt 35 redningsskøyter. 30 av disse var tegnet av Colin Archer, og deres sjøegenskaper og innsats på havet førte til at Archer-skøytene, også internasjonalt, fikk ry på seg for å være noen av de beste og sikreste seilfartøyene som fantes.

Redningsskøytenes viktigste kvalitet og fortrinn var deres seilegenskaper og sjødyktighet. Før radiokommunikasjonens tid besto den «seilende redningstjenesten» i hovedsak av å følge fiskeflåten ut på feltet, og bistå folk og fartøy etter behov. Ikke minst var det viktig å kunne slepe fiskefartøy trygt i havn når uværet slo til, særlig ved fralandsvind. Uten assistanse fra en redningsskøyte risikerte de små, åpne, råseilriggede fiskebåtene å blåse til havs.

Skøytenes overlegenhet i forhold til den mer primitive fiskeflåten, gjorde at behovet for motorisering av redningsskøytene ikke var en prioritert oppgave før den teknologiske utviklingen endret selve tjenesten. Fra 1920-tallet kom radiokommunikasjon i bruk i fiskeflåten. Det innebar at redningsskøytene i større grad kunne ligge i havn, og rykke ut når det trengtes.

De rene seilskøytene ble etter hvert avløst av motoriserte, hurtiggående fartøy som fortsatte å utmerke seg med gode sjøegenskaper og høy driftssikkerhet. Gjennom hele selskapets historie har en satset på landets ypperste kompetanse når det gjelder konstruksjon og bygging av redningsskøyter. I dag representerer organisasjonens fartøyhistorie en vesentlig del av Norges maritime kulturarv.

Marinelegen Oscar Tybring (1847-1895) blir regnet som Redningsselskapets far. Fra opprettelsen og fram til sin død arbeidet han iherdig som organisator, lobbyist og folkeopplyser. Selskapet utviklet seg raskt, både som profesjonell redningstjeneste og idealistisk folkebevegelse. Ikke minst henvendte Oscar Tybring seg til kystkvinnene, som visste hva det ville si å ha sine kjære på havet. De ble ryggraden i en organisasjonsbygging som besto i å verve medlemmer og opprette lokallag. Lokallagene drev opplysningsarbeid og samlet inn penger til å holde den operative tjenesten gående. Etter hvert kom staten inn som viktig bidragsyter til driften, men det er fortsatt slik at den frivillige innsatsen er av avgjørende betydning for at Norge kan ha en landsdekkende sjøredningstjeneste på høyt nivå.

I dag driver Redningsselskapet virksomhet fra mer enn 50 stasjoner spredt over hele landet. I overkant av 40 redningsskøyter er i beredskap døgnet rundt, året rundt. De siste tiårene er bistand til den store flåten av fritidsbåter blitt en viktig del av virksomheten, og selskapet har fått en svært variert flåte av moderne, raske og teknisk avanserte redningsskøyter i ulike størrelser, tilpasset farvannet og oppgavene. Årlig utføres mer enn 6 000 oppdrag. I løpet av Redningsselskapets historie er mer enn 6 000 mennesker reddet fra den visse død. Omkring 3 000 fartøy er berget fra totalhavari, og over 100 000 fartøy og nærmere en halv million mennesker har på forskjellige måter mottatt assistanse.

Baksidemotiv; oljeplattform

Petroleumsnæringen er svært viktig, både når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og andel av total verdiskaping i Norge. Utvinningen av olje og gass har vært en avgjørende bidragsyter til velstands- og velferdsutviklingen.

Det norske oljeeventyret startet for alvor med funnet av Ekofisk i 1969. Lille julaften 1969 informerte det amerikanske oljeselskapet Phillips norske myndigheter om et kjempefunn i den sørlige delen av Nordsjøen. Ekofisk skulle seinere vise seg å være et av de største oljefunnene som noen gang er gjort til havs. Produksjonen fra feltet startet 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke andre store funn.

I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert rundt områdene sør for Stadt (62. breddegrad). Sokkelen ble åpnet gradvis - kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver konsesjonsrunde. Områdene som virket mest lovende, ble undersøkt først. Det førte til funn i verdensklasse, og produksjonen fra den norske kontinentalsokkelen har vært dominert av store felt som Ekofisk, Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll. Flere av disse feltene er fremdeles viktige for petroleumsvirksomheten i Norge. I 1979 ble det åpnet for petroleumsvirksomhet også nord for 62. breddegrad. Leteaktiviteten i deler av Norskehavet og Barentshavet startet tidlig på 1980-tallet, og letearealene ble gradvis utvidet. Produksjonen i Norskehavet startet i 1993, og i Barentshavet i 2007.

Statens pensjonsfond utland (SPU), populært kalt Oljefondet, ble opprettet i 1990. Fondets hovedoppgave er å spare statens petroleumsinntekter til fremtidige generasjoner. Midlene plasseres i utlandet. I 2018 har fondet en markedsverdi på mer enn 8 000 milliarder kroner.

Aktiviteten på norsk sokkel antas å forbli en sentral del av norsk økonomi i flere tiår framover. Det innebærer blant annet at økonomien fortsatt vil være sårbar for svingninger i prisene på olje og gass – forhold vi i liten grad kan påvirke. Prisfall har ved flere anledninger gitt landet økonomiske utfordringer. Samtidig har perioder med lav pris også ført mye positivt med seg: Ny teknologi, standardisering og effektivisering. Utvikling av verdensledende teknologi på norsk sokkel har gjort oljeserviceindustrien til en av Norges viktigste eksportnæringer. I toppåret 2013 eksporterte oljeservicenæringen varer og tjenester for over 200 milliarder kroner. Det er fire ganger mer enn i 2003, og har bidratt til vekst og framgang for en lang rekke kystsamfunn, framfor alt på Vest- og Sørlandet.

Teksten er hentet fra følgende nettsider:

• Store norske leksikon
• Norsk oljemuseum
• Regjeringen.no/Norsk oljehistorie på fem minutter
• Norwegian Energy Partners