1928 Gullstandard gjeninnføres
Dermed var målet med paripolitikken nådd. Kronen hadde vært svak etter opphevingen av gullstandarden i 1920, men hadde styrket seg fra 1925 etter at målet om å bringe kronen tilbake til pari var blitt mer troverdig.Omkostningene hadde imidlertid vært store. De som hadde penger, tjente på paripolitikken, mens de som hadde lån tapte. Fattigdommen var stor. Mange bønder hadde stor gjeld og måtte gå fra gårdene sine. Paripolitikken ble, særlig i ettertid, ansett som skadelig. Dette fikk følger for Norges Banks stilling i samfunnet.
Tidligere på 1920-tallet hadde Norges Bank måttet håndtere det som så ut som muligheten for et sammenbrudd i kredittsystemet. Dermed havnet banken i et dilemma. En politikk for å støtte bankene ville komme i konflikt med målet om å oppnå pari kurs på kronen.
Om Norges Bank skulle støtte bankene, måtte tilgangen på kreditt være rikelig, og rentene lave. Paripolitikken innebar det motsatte, en stram pengepolitikk med høye renter, inndraging av kreditt og reduksjon av pengemengden. Sentralbanken valgte å støtte bankene, og paripolitikken ble utsatt så lenge en fare for bankkrise var overhengende. Et vendepunkt inntraff i 1924.
Likevel ble siste fase i paripolitikken dramatisk. I 1925 var det dannet et privat selskap A/S Securitas, som søkte å stabilisere aksjekursene på aksjer i Den norske Creditbank, Bergen Privatbank og Kreditkassen. Når kursen falt under pålydende, meldte selskapet seg som kjøper. Norges Bank mente aksjonen reduserte risikoen for "run" mot banker, og hadde i 1925 innvilget Securitas en kassekreditt på vel 20 mill. kroner, mot sikkerhet i aksjene og personlige garantier fra bakmennene i Securitas.
Securitas klarte å stabilisere kursene fram til oktober 1927. Etter at Arbeiderpartiet vant valget i oktober steg imidlertid kjøpene, og det var tydelig at selskapet ikke hadde midler til å fortsette virksomheten særlig lenge,
Norges Bank ønsket i denne situasjonen å opprette en ny, midlertidig organisasjon, Innskuddssentralen. Den skulle motta frivillige innskudd fra privatbankene og Norges Bank. Disse midlene skulle kanaliseres til banker i likviditetskrise. Lånene skulle sikres gjennom et sikringsfond, opprettet med obligatoriske innskudd fra alle banker, og det skulle gis statsgaranti.
Nicolai Rygg orienterte i januar 1928 den påtroppende statsminister, Christopher Hornsrud, om den pågående aksjonen i regi av Securitas, og at kursene ville måtte slippes samme helg som regjeringen skulle tiltre. Dette må ha fremstått for regjeringen som den ble satt under kraftig press. Rygg fikk imidlertid ikke støtte for innksuddssentralen, som det også kom betydelige innvendinger mot fra de borgerlige partier. Rygg ønsket at regjeringen skulle ta opp et utenlandsk statslån for å kunne forsvare paripolitikken, men Hornsrud mente staten allerede hadde utnyttet sine kredittmuligheter.
I et møte med opposisjonsleder Johan Ludwig Mowinckel 6. februar 1928 svarte Rygg på spørsmål fra Mowinckel at det var nødvendig at Arbeiderparti-regjeringen falt, og Mowinckel fikk i Stortinget flertall for sitt mistillitsforslag.
Den nye regjeringen skaffet et valutalån, og etter at Norges Bank fikk regjeringens støtte til å arrangere en støtteaksjon for DnC, ble det mulig å føre kronen tilbake til pari kurs.
De fleste andre europeiske land hadde også store utfordringer etter 1. verdenskrig, og mange forsøkte å la verdien av valutaen styrke seg mot gull. Blant dem var Sverige som innførte gullinnløsning til den gamle kursen allerede i 1924.
Noen land introduserte en gullstandard til en ny og svakere kurs enn før krigen. Dette alternativet ble også diskutert, men forkastet, i Norge. Finland var blant de land som hadde valgt en slik løsning.
Litteratur:
Jan F. Qvigstad og Arent Skjæveland: Valutakursregimer - historiske erfaringer og fremtidige utfordringer. I Stabilitet og langsiktighet. festskrift til Hermod Skånland, Oslo 1994
Ragna Alstadheim: Exchange rate Regimes in Norway 1816-2016. Staff memo 2016/15, Norges Bank