Brofoss sluttet seg til London-regjeringen under krigen, og ble byråsjef i Forsyningsdepartementet i London 1942 og ekspedisjonssjef fra 1944.

I London bistod han regjeringen som økonomisk ekspert, og utarbeidet planer både for saneringen av det norske pengevesen og for den økonomiske politikken i etterkrigstiden.

Brofoss gikk inn i Gerhardsens andreregjering 1945 først som finansminister (1945–47) og deretter som sjef for det nye Handelsdepartement (1947-54). Det var Brofoss som tok initiativ til å opprette det nye departementet. Departementet fikk som oppgave å regulere varebyttet med utlandet.  Finansdepartementets økonomiavdeling ble flyttet over til Handelsdepartementet. Økonomiavdelingen hadde ansvaret for den økonomiske planleggingen på nasjonalt nivå, blant annet med utarbeidelse av de årlige nasjonalbudsjettene.

Brofoss ble formann i direksjonen for Norges Bank i 1954, et embete han hadde til 1970. Fra 1961 var han også styreleder i Distriktenes utbyggingsfond. Han var nordisk styrerepresentant (eksekutivdirektør) i Det internasjonale valutafond IMF fra 1970 til 1973.

I Brofoss' periode som formann i direksjonen var Norges Bank underordnet Finansdepartementet i pengepolitikken, noe han så som bankens naturlige stilling. Rentene ble holdt lave, og kreditten ble rasjonert. Norges Bank overtok i 1962 ansvaret for myntproduksjonen fra Finansdepartementet, og fikk oppgaver fra statsmyndighetene som vi i dag ikke oppfatter som sentralbankvirksomhet. Som følge av dette økte antall ansatte i Brofoss' periode fra ca. 700 til ca. 1000.

Årstaler: 1955, 1956, 1957, 1958, 1959, 1960, 1961, 1962, 1963, 1964, 1965, 1966, 1967, 1968, 1969, 1970