Den vanligste formen for overføring av paveskattene fra Norge til Paven var at myntene fa Norge ble transportert til Brugge, der de ledende italienske handelsbankhusene hadde filialer. «Pavedømmets klare anbefaling var at skattemidlene burde overlates til en av disse filialene, som da ville besørge den videre pengeoverføringen til Avignon[1]». «Dette ville i så fall skje raskt og sikkert, normalt ved bruk av vekselbrev, slik at man slapp risiko[2] forbundet med fysisk transport av kontanter.»[3] Det hendte også at kirkeskatten ble innbetalt til St. Victor-klosteret i Paris. Pave Honorius III takker i et brev fra 1221 for denne innbetalingen. «De større klostrene i Paris drev ofte en utstrakt finansiell virksomhet i egen regi, og var derfor godt egnet til å bistå i forbindelse med betalingsoppdrag for pavemakten.»[4] I denne sammenheng ble ofte de norske myntene vekslet om til internasjonal aksepterte mynter som engelske sterlinger og gullforinter. Denne omvekslingen kunne skje før peterspengene ble sendt ut av Norge, men også i utlandet.[5]

Det å prioritere innsamlinger til paven under så tragiske omstendigheter, må ha signalisert en «beinhard universell kirkedisiplin» (Blom 1992: 552). På den annen side vet vi at krisetider ofte har medført økt religiøs oppmerksomhet som igjen har utløst større givervilje. At norske kvinner og menn fortsatte å betale skatter og avgifter til kirke og pavestol under og etter svartedauden, kan ut fra et slikt perspektiv gi egen mening.[6]