Omtalen bygger på vurderingene gitt på Norges Banks pressekonferanse etter rentemøtet i Hovedstyret 5. mars, samt tidligere foredrag. Det tas forbehold om endringer under fremføringen.

Norsk økonomi er preget av olje - på godt og vondt. Oljen gir oss et økonomisk utgangspunkt som mange andre land ikke har. Men oljen gir oss også mange utfordringer. Hvordan skal vi klare å leve godt med oljen? Dette spørsmålet stiller den økonomiske politikken ovenfor flere utfordringer. I det følgende vil jeg konsentrere meg om tre forhold:

For det første må vi huske at oljeressursene er en del av vår nasjonalformue. Når vi henter opp oljen og selger den, transformerer vi naturformue til finansformue. Det er ikke inntekter i vanlig forstand vi får. Nasjonalformuen tilhører ikke bare vår generasjon, men også fremtidige generasjoner. Et krav må da være at verdiene oljen gir oss fordeles mellom generasjoner på en god måte. Det innebærer at myndighetsutøverne må ha disiplin i pengebruken, og vurdere denne i lys av langsiktige hensyn.

Størrelsen på kontantstrømmen fra oljevirksomheten varierer dessuten mye. Hvis dette skulle brukes løpende, ville det gi enorme utslag i etterspørselsimpulsene rettet mot norsk økonomi og dramatisk forsterke konjunktursvingningene.

For det tredje vil bruk av oljepenger påvirke konkurranseevnen for norsk næringsliv. Et høyt nivå og store svingninger i bruken av oljepenger kan få store konsekvenser for rammebetingelsene i konkurranseutsatte næringer. Det er viktig at vi klarer å beholde en næringsstruktur som fremmer læring, nyskapning og utvikling.

Vi er nå inne i en fase der petroleumsformuen omplasseres fra å være en naturressurs under havbunnen til finansielle fordringer på utlandet.

Begge formuestypene utgjør store beløp og er del av vår nasjonalformue, som er grunnlaget for landets konsummuligheter i et langsiktig perspektiv. Det er derfor avgjørende at nasjonalformuen forvaltes på en fornuftig og betryggende måte, slik at avkastningen blir god og risikoen akseptabel.

Utvinning av petroleum gir en profitt som overstiger normal avkastning, en grunnrente. Siden grunnrenten tilhører staten, gir dette staten en kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Det samles dermed opp betydelig kapital på statens hånd i den perioden vi nå er inne i.

Samtidig som vi står overfor utfordringene med forvaltning av petroleumsformuen, møter vi en demografisk utfordring. Den demografiske utfordringen er at andelen av befolkningen som er yrkesaktiv vil falle sterkt, og den andelen som får inntektene fra det offentlige, vil øke.

Figuren illustrerer utviklingen i arbeidsstyrken og antall pensjonister i perioden fram til 2050. Den blå linjen viser at arbeidsstyrken anslås å øke med om lag 150 000 personer fra 2000 til 2030. Av den grå linjen ser vi at økningen i antall alders- og uførepensjonister vil være på om lag 500 000 personer. Dette betyr at antall personer i arbeidsstyrken i forhold til antall pensjonister vil falle fra 2,6 til 1,8. Disse grove beregningene forutsetter blant annet at arbeidsinnvandringen holdes på nåværende nivå.

Veksten i antall pensjonister fører til at forpliktelsene knyttet til folketrygdens alders- og uførepensjon vil øke sterkt. I løpet av de neste 30 årene ventes utbetalingene til alders- og uførepensjon å mer enn dobles som andel av samlet verdiskaping. Veksten i antall eldre, spesielt over 80 år, vil etter hvert kreve økte ressurser til pleie- og omsorgstjenester. Vedtatte velferdsreformer vil også bidra til å øke ressursbehovet i offentlig tjenesteyting i årene framover.

Med en økende andel eldre i befolkningen og sterk vekst i utgifter til pensjoner og til pleie- og omsorgstjenester, vil petroleumsformuen komme godt med. Derfor er det spesielt viktig at vi forvalter den godt.

Petroleumsvirksomheten er stor i forhold til norsk økonomi. I figuren vises oljeinvesteringene med den blå kurven og statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med den røde kurven. Oljeinvesteringene økte kraftig tidlig på 70-tallet og har etter dette ligget på mellom 4 og 8 prosent av BNP. Oljeinvesteringene svinger mye og har stor effekt på konjunkturutviklingen i norsk økonomi. Det er begrenset i hvilken grad myndighetene kan regulere oljeinvesteringene. Det er derfor vanskelig å unngå impulsene til norsk økonomi som disse svingningene gir. Da blir det desto viktigere at ikke svingningene i pengestrømmen til staten fra denne virksomheten slår rett inn i økonomien.

La meg illustrere hva dette kunne bety:
Anta at oljeprisen midlertidig øker med 20 kroner per fat, eller litt under tre dollar fatet. Det er en liten endring i oljeprisen, godt innenfor de normale variasjonene fra ett år til det neste. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten vil da øke med rundt 16 milliarder kroner det første året og 20-22 milliarder kroner det neste året. Det tilsvarer nærmere 2 prosent av Norges årlige BNP.

Hvis den økte kontantstrømmen blir tatt inn i økonomien gjennom økte utgifter eller reduserte skatter i statsbudsjettet, blir den samlede etterspørselen innenlands påvirket. Økte utgifter krever en økning i det offentliges bruk av realressurser - først og fremst arbeidskraft. Da er 2 prosent av BNP svært mye. Dersom økningen i oljepengene brukes innenlands, tilsvarer det for eksempel nesten hele den årlige veksten i fastlandsøkonomien i et normalår. Hvis også den private delen av økonomien vokser, og økonomien allerede er nær kapasitetsgrensen, ville en slik politikk raskt føre til et sterkt press på ressursene i økonomien. Det gir opphav til lønns og prisstigning. En slik politikk ville også gi ustabile forhold i valutamarkedet. Når oljeprisen så falt igjen og staten brukte mindre penger, ville økonomien bli utsatt for en svært sterk kontraksjon.

Statens petroleumsfond ble opprettet i 1990 for å underbygge langsiktige hensyn i bruken av oljepengene. Tanken bak Petroleumsfondet er at kontantstrømmen fra en økning i oljeprisen skal tilflyte Petroleumsfondet og plasseres i utlandet, og at økningen i oljeprisen ikke påvirker budsjettet for øvrig. I så fall vil den økte kontantstrømmen ikke påvirke den innenlandske økonomien, men investeres i utlandet gjennom petroleumsfondet. Tilsvarende vil heller ikke en nedgang i oljeprisen slå ut innenlands, men i en lavere oppbygging av fordringer på utlandet. Gjennom oppbyggingen av fondet tas det også hensyn til at flere generasjoner skal nyte godt av petroleumsformuen.

I mars 2001 fikk vi handlingsregelen for finanspolitikken og nye retningslinjer for pengepolitikken. Handlingsregelen for finanspolitikken innebærer at underskuddet på statsbudsjettet over tid skal svare til den forventede realavkastningen av petroleumsfondet. I Stortinget var det bred tilslutning til denne omleggingen.

Regelen om at bare realavkastningen av petroleumsfondet skal brukes innebærer at det ikke spises av formuen. Petroleumsfondet vil øke så lenge staten har en positiv kontantstrøm fra oljevirksomheten, og når omvekslingen fra petroleum til finansformue er gjennomført, skal det fortsatt ikke tas ut mer enn at den reelle verdi av formuen opprettholdes, i prinsippet til evig tid.

Med handlingsregelen er finanspolitikken langsiktig forankret. Handlingsregelen er en stabil ramme som bidrar til å dempe noe av svingningene som norsk økonomi utsettes for som følge av at vi er i ferd med å overføre formue fra petroleum til investeringer hjemme og ute. Handlingsregelen er blitt fulgt i de to årene som er gått.

Den største omplasseringen av nasjonalformuen de neste tretti årene vil som nevnt være fra petroleumsformue til finansformue. Nå kunne en selvsagt spørre om det ikke hadde vært et alternativ å holde formuen i olje, og bare tappe ut det vi trengte. Om det ville lønne seg, vil avhenge av prisutviklingen på olje sammenlignet med avkastningen på finansielle fordringer.

Ser vi på perioden fra 1986 og sammenligner nominell oljeprisutvikling med den avkastning et fond som fulgte Petroleumsfondets investeringsstrategi - en global portefølje med fordeling 60-40 på obligasjoner og aksjer - ser vi at fondet ville gitt en klart høyere årlig avkastning.

Hva så med risikoen, hvordan påvirkes den av en omplassering mellom olje og finansformue? Historien gir oss et klart, om enn kanskje noe overraskende, budskap. En omplassering fra olje til finansformue øker avkastningen og reduserer samtidig risikoen. Dette har med det å gjøre at formuen under havbunnen (noe forenklet) kun består av ett aktivum, petroleum, mens en bredt plassert finansformue er sterkt diversifisert i mange objekter hvis avkastning ikke varierer helt i takt.

I dag har vi en sammensetning på om lag 20-80 mellom finansformue (Petroleumsfondet) og petroleum. Hvis vi våger å støtte oss på historiske sammenhenger, er det ganske åpenbart at vi relativt sett har for mye olje i vår portefølje og at den formuesomplassering i retning av finansformue som foregår, er gunstig. Vi har riktignok ikke noen garanti for at historien gjentar seg, men å legge det motsatte til grunn krever stort mot.

Petroleumsfondet kan investeres i to hovedtyper av kapital: obligasjoner og aksjer. Internasjonalt er markedet for obligasjoner omtrent like stort som aksjemarkedet. I utgangspunktet framstår statsobligasjoner som en relativt sikker investering, men avkastningen er lav. For tiden er de langsiktige rentene i USA og Europa rundt 4 prosent. For en ny investering gir det en realavkastning i størrelse 1½-2 prosent i året. Til sammenlikning bygger myndighetene sitt uttak av oljepenger til bruk over statsbudsjettet på at fondet kan oppnå en langsiktig realavkastning på 4 prosent. Det er ikke sannsynlig at avkastningen kan bli så høy dersom vi bare investerer i obligasjoner.

Å kjøpe en obligasjon er å gi lån til andre. Å kjøpe aksjer er en investering i realverdier. Når vi kjøper aksjer, får vi direkte eiendomsrett til produksjonsmidlene i verdens næringsliv. Denne eiendomsretten gir mye tilbake når bedriftene går godt, men har sitt motstykke i at aksjonærer er de første som tar tap når bedrifter går over ende. Avkastningen på aksjer svinger derfor mye mer enn på obligasjoner. Det gjenspeiler den høyere risikoen. Gjennom de siste 75 årene har avkastningen på aksjer vært negativ nesten hvert tredje år i det amerikanske markedet.

En investor vil bare investere med høy risiko hvis det er rimelig å regne med en kompensasjon for risikoen. Motstykket til den høye risikoen i aksjemarkedet er derfor en langt høyere gjennomsnittlig avkastning enn for obligasjoner. Siden 1926 har forskjellen i gjennomsnitt vært 4,8 prosentpoeng. Også i de fleste tiårsperioder har det lønnet seg å investere i aksjer i USA. Unntakene er depresjonen i 1930-årene og siste halvdel av 1970-årene. Bare for årene mellom 1928 og 1938 - altså for investeringer i aksjer året før det store børskrakket - har aksjer gitt negativ avkastning etter ti år.

Det kan også være verd å merke seg at kjøp av aksjer i nedgangstider - som i midten av 1930-årene og i midten av 1970- årene - gav solid forrentning ti år senere. Dette bildet er det samme også for de fleste andre land.

Siden de kortsiktige svingningene i aksjekursene er vanskelige å forutsi, kan en fornuftig strategi være å holde andelen av aksjer konstant over tid. Med en slik strategi vil en kjøpe særlig mye aksjer når aksjekursene er lave, og kjøpe mindre - eventuelt selge - når aksjekursene er høye. Det er en slik strategi som ligger til grunn for forvaltningen av Petroleumsfondet.

La oss nå vende tilbake til norsk økonomi og norsk økonomisk politikk. Omleggingen av den økonomiske politikken fra mars 2001 kan sies delvis å være en konsekvens av vår oljeøkonomi. De nye retningslinjer har også endret samspillet i den økonomiske politikken. Finanspolitikken vil nå virke ekspansivt. For at ikke presset skal bli for høyt, må det motvirkes av en strammere pengepolitikk enn ellers. Pengepolitikken har dermed fått en klarere rolle i stabiliseringen av den økonomiske utviklingen.

Et klart mål for pengepolitikken er altså et nødvendig tillegg til handlingsregelen for å sikre rimelig makroøkonomisk stabilitet. Det operative målet som Regjeringen har fastlagt for pengepolitikken, er en inflasjon som over tid er nær 2,5 prosent. Inflasjonsmålet gir aktørene i det økonomiske livet et ankerfeste for sine valg om sparing, investeringer, budsjetter og lønn. Husholdninger, bedrifter, offentlige virksomheter, lønnstakere og arbeidsgivere kan legge til grunn at prisstigningen i Norge over tid vil være 2,5 prosent.

Veksten i lønnskostnadene er viktig når Norges Bank vurderer utsiktene for prisveksten og setter renten. For høy lønnsvekst - både i industrien og andre næringer - vil ramme det konkurranseutsatte næringslivet på to måter. For det første vil høy lønnsvekst i seg selv svekke inntjeningen og sysselsettingen. For det andre vil renten settes opp. Normalt vil det føre til at kronen styrker seg, slik at inntjeningen og sysselsettingen svekkes ytterligere. Industrien vil derfor merke utslagene av for høy lønnsvekst enda sterkere enn før. Siden de nye retningslinjene om økt bruk av oljepenger ble innført i en periode med stramt arbeidsmarked lå det i kortene at vi tidvis ville få en sterk krone.

Renteforskjellen mellom Norge og utlandet har gitt en sterk krone. Den store renteforskjellen skyldes at rentene i utlandet er historisk lave. Avmatningen i veksten internasjonalt har vært sterkere og vart lenger enn vi hadde ventet. Den har slått inn også i norsk økonomi. Norges Bank har derfor redusert renten fra 7 til 5½ prosent siden 11. desember, senest 5. mars. Rentedifferansen er redusert. Siden midten av januar har kronen svekket seg. Forventninger om lavere rente har trolig vært en medvirkende forklaring. Pengepolitikken er blitt mindre stram.

Det er usikkerhet om utviklingen i mange av de faktorene som vil påvirke prisstigningen framover, blant annet når det gjelder kronekursen. Det tilsier at en går gradvis fram i virkemiddelbruken.

Økt bruk av oljepenger vil ha konsekvenser for næringsstrukturen i Norge. Høyere etterspørsel etter varer og tjenester som krever innenlandske ressurser, krever økt sysselsetting i skjermet sektor. Denne arbeidskraften må hentes fra konkurranseutsatt sektor eller ved at den naturlige veksten i arbeidsstyrken finner veien til skjermet sektor.

Selv om sysselsetting og produksjon i industrien i Norge blir redusert, behøver ikke utviklingen for norske foretak bli bare negativ. Enkelte bedrifter vil kunne være i forkant i den teknologiske utviklingen og øke effektiviteten i takt med den særnorske kostnadsøkningen.

Andre vil kunne lokalisere den arbeidskraftsintensive delen av virksomheten i utlandet. Likevel tar vi en risiko når industrien bygges ned. Det gjør økonomien mer sårbar - grobunnen for læring, innovasjon og utvikling, kan bli svekket når mindre av næringslivet blir utsatt for intens internasjonal konkurranse.

Selv ved en vedvarende ekstra valutainntekt i form av avkastningen på Petroleumsfondet, må hoveddelen av importen til Norge også i framtiden finansieres av inntekter fra eksport av varer og tjenester fra Fastlands-Norge. Dette stiller krav til lønnsomhetsutviklingen i konkurranseutsatt virksomhet. På lang sikt må derfor den kostnadsmessige konkurranseevnen tilpasses behovet for å finansiere import og sikre balanse i utenriksøkonomien.

Importen til Norge er i dag på noe over 30 prosent av BNP. Avkastningen på petroleumsfondet vil fra rundt 2020, når det vesentligste av oljen er utvunnet og vekslet om til finansformue, ligge på 4-6 prosent av BNP. Det er altså ikke mer enn opp mot 1/5 av importen vi kan finansiere på varig basis av oljen. Dersom vi i framtiden skal ha en like høy importandel som i dag, er vi med andre ord nødt til å ha en betydelig konkurranseutsatt virksomhet for å finansiere importen.

Både petroleumsformuen og finansformuen utgjør store beløp. Det er imidlertid den neddiskonterte verdien av vårt eget arbeid som er den dominerende formuesposten. Det vi i det alt vesentlige lever av, og skal leve av i fremtiden, er vår evne til gjennom arbeid effektivt å frembringe varer og tjenester som etterspørres, og å gjøre dette bedre år for år gjennom kreativitet og skaperevne.

La meg gi et lite eksempel som illustrerer dette: Hvis en oppfatning om at vi med oljen er blitt så rike at vi kan slappe av litt, skulle lede til en reduksjon i den årlige produktivitetsvekst på et kvart prosentpoeng, altså en reduksjon i den underliggende vekst i økonomien (BNP) fra dagens nivå på omlag 2 prosent til 1 3/4, så ville det redusere inntektsgrunnlaget vårt mer enn all avkastning petroleumsformuen vil gi oss.

Samfunn som plutselig får tilgang på store ressurser, har en tendens til å bruke pengene og så forvitre. Et svært tydelig eksempel på dette finner vi i Spania allerede på 1600-tallet. Koloniseringen av Sør- og Mellom-Amerika ga landet tilgang til store naturressurser og til gull. Spania valgte å bruke en stor del av gevinsten på luksus og krig. De holdninger til arbeid som dette ledet til gjorde det ikke lettere å få landet på fote igjen da gullet tok slutt.

Mange land har gjort tilsvarende erfaringer også i nyere tid. Uttrykket "hollandsk syke" stammer fra den særskilte utviklingen i nederlandsk økonomi på 1970- og 80-tallet etter at inntektene fra de store gassforekomstene i Groningen-feltet ble tatt i bruk. De finansierte en sterk vekst i offentlige utgifter. Da inntektene fra gassen avtok, og veksten i økonomien stoppet opp, ble det nødvendig å stramme inn.

Flere studier av sammenhengen mellom langsiktig økonomisk vekst og tilgang på naturressurser viser at land med stor tilgang på naturreserver har en tendens til lavere økonomisk vekst. Hvorfor? Store naturreserver er i utgangspunktet en fordel for et lands økonomi.

Et hovedresultat i studiene av sammenhengen mellom langsiktig økonomisk vekst og tilgang på naturressurser er illustrert i figuren. Den er laget av Jeffrey Sachs og Andrew Warner, to av de fremste forskerne som har studert fenomenet som har fått navnet "naturressursenes forbannelse". De bruker størrelsen på eksporten av naturressurser i forhold til BNP i 1970 som et mål på landenes rikdom av naturressurser. Det er en negativ sammenheng mellom hvor mye naturressurser landene i utgangspunktet hadde, og den økonomiske veksten i perioden 1970-89. I gruppen av land med høyest vekst, finner vi flere av de asiatiske tigrene som i utgangspunktet var svært naturressursfattige. Flere av de oljerike landene rundt den persiske golfen er land med lav økonomisk vekst. Dette kan tyde på at det ikke nødvendigvis er en fordel å få tilgang til store naturressurser. Det er mange forhold som påvirker den økonomiske veksten. I figuren til Sachs og Warner ses det kun på et av disse forholdene. Sammenhengen har imidlertid vist seg å være relativt robust. En del økonomer har riktignok pekt på at den negative sammenhengen ikke gjør seg gjeldende dersom man tar hensyn til institusjonelle forhold i landene som inngår i undersøkelsen.

Venezuela er et av landene som kommer dårlig ut i undersøkelsen til Sachs og Warner. Landet har en av de største kjente oljeressursene i verden og er rikt på andre naturressurser også. Venezuela har vært blant verdens største oljeprodusenter siden 1920-tallet. En dårlig økonomisk politikk har imidlertid ført til at landet ikke har klart å få til en stabil og god økonomisk vekst. Etter oljeprisøkningen tidlig på 1970-tallet var det kraftig vekst i de offentlige budsjettene. Også midt på 1980-tallet var finanspolitikken svært ekspansiv. Resultatet har vært høy inflasjon og økende arbeidsledighet. Nær 85 prosent av landets befolkning lever i fattigdom. Den økonomiske veksten har vært svak. Fra 1970 til 2002 har BNP per innbygger blitt redusert med om lag 20 prosent.

Hvorfor har mange land ikke klart å utnytte den lettjente rikdommen? Årsakene kan være flere. En økonomisk-politisk forklaring er at ressursrikdommen fører til ekstrem fokusering fra ulike grupper på å tilegne seg mest mulig av overskuddet fra naturressursen. Kampen om dette overskuddet betegnes gjerne som "rent-seeking behavior". Ressursrike land kan være mer utsatte for ekstrem "rent-seeking" atferd enn ressursfattige økonomier. Konkurransen mellom de ulike fraksjonene kan føre til en ineffektiv uttømming av naturressursen og ufornuftig bruk av inntektene. Entreprenørskap, talent og energi i næringslivet og det politiske livet brukes for å få del i disse inntektene i stedet for til mer produktiv virksomhet i både offentlig og privat sektor. For den enkelte bedrift eller gruppering kan denne aktiviteten fortone seg rasjonell - en 10 prosent sjanse til å vinne det store lodd kan være bedre enn å satse på en ordinær avkastning av kapital i vanlig virksomhet. For landet kan det være ødeleggende.

En sosiologisk forklaring er at lettjent rikdom svekker insentivene til innovasjon og arbeid. Vi føler vi er blitt rike og vil ha det godt. En mulig økonomisk forklaring er at en stor og bred sektor, som er utsatt for konkurranse fra utlandet, skaper læring og utvikling. Uten et slikt næringsliv kan konkurranseintensiteten i økonomien kan bli mindre og evnen og viljen til innovasjon svekket.

Vi skal vel være varsomme med å trekke sikre konklusjoner av historiske sammenligninger. Vi vil vel helst legge til grunn at vi forvalter verdiene bedre. Det kan likevel være særlig grunn til å trekke frem tre kritiske faktorer for at vi skal lykkes. For det første: Beslutningsformene og prosessene i det politiske og økonomiske livet må gi effektivt vern mot at særinteresser tilriver seg disposisjonsrett til store deler av petroleumsformuen. For det andre: Det er viktig for vekstevnen i økonomien at vi bevarer en bred sektor i fastlandsøkonomien som arbeider under intens konkurranse slik at vi bevarer og utvikler insentivene til å erverve kunnskap og til nyskapning. For det tredje: Det er viktig at vi forholder oss til spørsmålet om fordeling mellom generasjonene og forvalter formuen som en formue.