Se

Vannmerke

Vannmerket i papiret blir synlig når du holder seddelen opp mot lyset. Vannmerket viser hodet på en lundefugl og valørtallet 50. Lundefuglmotivet benyttes på samtlige valører.

Sikkerhetstråd

Når du holder seddelen opp mot lyset, ser du sikkerhetstråden som en gjennomgående, mørk strek som er integrert i papiret. Teksten «NB» og valørtallet 50 er lagt inn i tråden med liten skrift.

Vend

Flytende ring

Nede til venstre på seddelen kan du se et rektangel med en ring. Når du beveger seddelen i ulike retninger, ser det ut som ringen flyter, og du kan se et fargespill.

Kjenn

Papirkvalitet

Sedlene er trykket på bomullspapir, som kjennes annerledes enn vanlig papir. Papiret har et smussavvisende belegg som gir en glatt overflate.

Følbart trykk

Hovedmotivet og flere detaljer på forsiden er trykket med kobbertrykk som er følbart.

Merker for blinde og svaksynte

Langs kortendene er det trykket streker som blinde og svaksynte kan bruke til å skille valørene fra hverandre. Jo høyere valør, jo flere streker. På 50-kroneseddelen finnes det én samling med fire streker.

Forside

Hovedmotivet på 50-kroneseddelen tar utgangspunkt i Utvær fyr i Solund kommune. Denne fyrstasjonen ble bygget i 1900 og er det vestligste punktet i landet.

Sjømerker som Utvær fyr har lang historie i Norge. Første gang vi hører om et konkret norsk sjømerke er i sagatiden, da Floke Vilgerdson i 869 bygde en varde som senere er kjent som Ryvarden i Sveio kommune.

Utvær var losstasjon alt fra 1770-årene. Lostjenesten på Utvær gikk i arv fra far til sønn i flere generasjoner, slik tradisjonen lenge var langs hele kysten.

Særlig fra siste halvdel av 1800-tallet ble det bygget mange store fyrstasjoner langs norskekysten. De er godt synlige og kjære landemerker.

Som ferdsels- og transportåre har sjøen vært av stor betydning for utvikling av økonomi og samfunnsliv i Norge. Skipsleden utgjør fortsatt en viktig del av transportnettet som binder landet vårt sammen. Langs hele norskekysten finner vi et finmasket nett av fyr og sjømerker.

Øverst til høyre på seddelen kan du se en lundefugl. Hodet av lundefuglen samt valørtallet er dessuten brukt som vannmerke på samtlige seddelvalører.

Bakside

I mønsteret på 50-kroneseddelen kan du skimte et lyssignal fra et fyr. Vinden er svak, og symbolisert med korte rektangulære former og slake bølger i det organiske mønsteret. Du kan også se stjernebildet Karlsvogna og et merke som viser sektorinndeling for fyr på sjøkart.

Et fyr er et sjømerke med lys til hjelp for navigering på havet. Fyrene sender ut lys fra et system av lamper og linser, og er en del av et avansert system av sjømerker på kysten. I dag er samtlige fyrstasjoner langs norskekysten automatisert, men fortsatt er nesten alle de klassiske fyrstasjonene i drift som navigasjonsinstallasjoner.

De står ikke alene. Langs hele norskekysten finner vi et finmasket nett av over 21 000 fyr og sjømerker. Sammen med trygge havner og annen maritim infrastruktur har de bidratt til å tilrettelegge og sikre seilasen langs en værhard kyst, og de har hatt stor betydning for utvikling av kommunikasjon, handel og kultur.

Det er ikke alltid bølgene er slake og vinden svak, som her på 50-kroneseddelen. Spesielt når været rusker i oss, kan vi kjenne det er godt at vi har tydelige peilemerker å styre etter. 

Tema for 50-kroneseddelen: "Havet som binder oss sammen"

Navnet Norge, eller Norðrvegr, kan bety «landet mot nord» eller «veien mot nord». Det var skipsleden og ferdsel på sjøen som fra gammelt av bandt det langstrakte landet sammen, og skapte grunnlag for å samle det til ett rike. Ut over 1800- og 1900-tallet ble det bygget ut en omfattende infrastruktur med fyr- og merkevesen, som gjorde det tryggere å ferdes langs kysten. Skipsleden langs norskekysten kalles gjerne «Riksvei nr. 1».

Omtalen er basert på tekster av Per G. Norseng og Alan Hutchinson m.fl.

Selv om det er værhardt langs norskekysten, er kystleden velegnet for ferdsel over store avstander. Kysten er for det meste skjermet av en skjærgård som danner en indre led med gode naturhavner, der folk i uminnelige tider har kunnet søke nattehavn og ly for uvær, eller vente på god bør. Og med landkjenning hele veien, har det helt siden forhistorisk tid vært forholdsvis enkelt å navigere langs kysten. Mange steder har sjøfarende vært godt hjulpet av karakteristiske fjellformasjoner og andre naturlige eller menneskeskapte seilingsmerker.

Fra middelalderen ble Norges viktigste eksportvare, tørrfisk, fraktet med små skuter fra Nord-Norge til eksporthavnen Bergen. Mye annen transport mellom fiskeridistriktene og byene i vest og nord foregikk på samme måte, og bidro til at ulike landsdelene ble bundet sammen. Fra rundt 1500 var det gjerne den enkle bondebygde jekta som ble brukt. Den var bred og uten dekk, klinkbygd, og med én mast og ett råseil. Jektefarten fortsatte helt til begynnelsen av 1900-tallet. Da var jektene dels blitt erstattet av noe større dekkede skuter. De ble gjerne kalt jakter, og fikk etter hvert glattbygde skrog og motor.

Dampmaskinen gjorde det mulig med rutefart. På 1820-tallet ble den første norske ruten opprettet for å frakte post og passasjerer mellom Christiania og Kristiansand. Noe senere ble det etablert ruter mellom Trondheim og Nord-Norge, og mellom Trondheim og Kristiansand. I siste halvdel av 1800-tallet overtok dampskipene mer og mer av varetransporten, dels med rene frakteskuter, dels med ruteskip som tok både last og passasjerer.

Størst betydning fikk kystruten mellom Østlandet og Bergen, og Hurtigruta videre nordover. Samtidig ble det bygget ut et omfattende nett av lokalbåter som knyttet befolkningen i skjærgården og langs de mange dype fjordene tettere til byene.

De naturskapte, enkle seilingsmerkene ble etter hvert erstattet med tekniske innretninger. Pionerene i kystrutetrafikken seilte med kart, kompass, fartslogg og kronometer som hjelpemidler. Utviklingen av et fyr- og merkevesen gjorde skipstrafikken raskere, sikrere og mer pålitelig året rundt. Det bidro til at ferdsel til sjøs fortsatt har stor betydning for landet vårt, både for frakt av personer og varer. Den dag i dag binder havet oss sammen.