Se

Vannmerke

Vannmerket i papiret blir synlig når du holder seddelen opp mot lyset. Vannmerket viser hodet på en lundefugl og valørtallet 200. Lundefuglmotivet benyttes på samtlige valører.

Sikkerhetstråd

Når du holder seddelen opp mot lyset, ser du sikkerhetstråden som en gjennomgående, mørk strek som er integrert i papiret. Teksten «NB» og valørtallet 200 er lagt inn i tråden med liten skrift.

Vend

Flytende ring

Nede til venstre på seddelen kan du se et rektangel med en ring. Når du beveger seddelen i ulike retninger, ser det ut som ringen flyter, og du kan se et fargespill. Se video

Ankerkjetting

Til høyre på seddelen kan du se en ankerkjetting som er integrert i papiret. Når du vipper på seddelen, ser det ut som kjettingen beveger seg. Se video

Kjenn

Papirkvalitet

Sedlene er trykket på bomullspapir, som kjennes annerledes enn vanlig papir. Papiret har et smussavvisende belegg som gir en glatt overflate.

Følbart trykk

Hovedmotivet og flere detaljer på forsiden er trykket med kobbertrykk som er følbart.

Merker for blinde og svaksynte

Langs kortendene er det trykket streker som blinde og svaksynte kan bruke til å skille valørene fra hverandre. Jo høyere valør, jo flere streker. På 200-kroneseddelen finnes det tre samlinger med fire streker, tilsammen 12 streker.

Forside

Hovedmotivet på 200-kroneseddelen er en torsk. I bakgrunnen ses sild og notmasker. Fiske har i århundrer vært en sentral del av inntektsgrunnlag og kultur langs norskekysten.

Det var nettopp jakten på godt fiske og fangst som brakte de aller første bosetterne til norskekysten for vel 11 000 år siden. Og de fant det de lette etter.

Det som først var fiske til eget bruk og handel med fisk mellom ulike landsdeler, ble en betydelig eksportnæring allerede i middelalderen. Norsk tørrfisk var en viktig bidragsyter til det europeiske kostholdet. I tillegg kom sild, rogn og tran. Det yrende livet under havoverflaten har vært avgjørende for levedyktige lokalsamfunn og bosetting.

Ingen andre fiskeslag er så tiljublet og myteomspunnet som torsken og silda. Vi ser det i litteraturen, skulpturer, kommunevåpen – og nå i de nye sedlene.

Øverst til høyre på seddelen kan du se en lundefugl. Hodet av lundefuglen samt valørtallet er dessuten brukt som vannmerke på samtlige seddelvalører.

Bakside

I mønsteret på 200-kroneseddelen kan du skimte en fiskebåt i horisonten. Vinden blåser friskt, og de rektangulære formene er lengre enn på 100-kroneseddelen.

Middels høye bølger danner seg i det organiske mønsteret. Du kan også se linjene fra et fiskegarn og et sjømerke av typen grindstøtte med peker.

Havet og ressursene derfra har alltid preget norsk historie og norsk kultur. Nordmenn har et særskilt forhold til fiske, havbruk og sjømat. Få land har et høyere forbruk av fisk per innbygger.

Tilgang på fisk og ressurser fra «den blå åkeren» har foruten å gi mat på bordet, også gitt grunnlag for handel og industri. Over tid har vi beveget oss et godt stykke fra de første fangst- og fiskebåtene til dagens industritrålere og havbruksanlegg.

Tema for 200-kroneseddelen: "Havet som gir oss mat"

Omtalen er basert på tekst av Årstein Svihus

Det var utsiktene til fiske og fangst som brakte de første bosetterne til norskekysten for vel 11 000 år siden. I begynnelsen var sjøpattedyr som sel og hvalross viktigst, men etter hvert fikk fisket større betydning. Dette vises ved at mange av de eldste sesongboplassene er plassert på steder med godt kystfiske. Da jordbruket langt senere ble innført, ble de første gårdsbrukene langs kysten plassert i høvelig avstand til fiskeressursene. Slik oppstod fiskerbondens seiglivede kombinasjonsdrift. Fiske og jordbruk lot seg lett kombinere, ettersom fiskeriene er på sitt beste i den mørke årstiden når jorden hviler, avlinger for lengst er høstet og slakt og smør brakt i hus. Denne kombinasjonsdriften formet livet til mang en kystboer helt fram til vår egen tid.

Mens fisket lenge nesten utelukkende gikk til å dekke husholdningens matbehov, ble den etter hvert landets fremste handelsvare. I høymiddelalderen hadde Norge blitt en del av et finmasket handelsnettverk som brakte norsk tørrfisk, tran og sild til en voksende europeisk bybefolkning, samtidig som korn og andre nødvendige varer gikk andre veien. Dette ble svært viktig for bosetningsutviklingen langs de deler av kysten som fra naturens side hadde dårlige vilkår for årvisse kornavlinger. Husholdningene fikk flere bein å stå på, og kombinasjonsdriften dempet den negative effekten av avlingsvikt og feilslått fiske. Tørrfiskhandelen formet Bergen som landets største by og fremste fiskeeksporthavn, og fikk avgjørende betydning for alle bygder som lå i ro- eller seilingsavstand til de årvisse innsigene av gyteklar skrei i Lofoten og andre steder. Den historiske stabiliteten i disse fiskeriene kommer blant annet til uttrykk ved at flere av båttypene som ble brukt under fisket, bare gjennomgikk små endringer fra middelalderen til moderne tid.

Med billigere salt og nye markeder fikk sild og klippfisk i løpet av 1700- og 1800-tallet rollen som den dominerende eksportvaren. Den dramatiske veksten innen sildefiskeriene på 1800-tallet overrislet samfunnet vest- og nordpå. Nye tettsteder grodde fram, og gamle handelsteder og byer fra Vest-Agder til Nordland fikk en ny giv. I løpet av noen korte vintermåneder var store deler av den voksne befolkningen i kystbyene sysselsatt med fiske, tilvirking og handel. Silda kom dessuten til å prege det daglige kostholdet fra de ytterste øyer til den dypeste innlandsdal.

Ved utgangen av 1800-tallet hadde industrialiseringen nådd fiskeforedlingen. Hermetikkfabrikker tok nå en voksende del av fangstene av småsild og brisling. Snart ble også andre fiskeslag lagt i lake i tette blikkbokser. Stavanger ble Norges hermetikkhovedstad, men også andre steder vokste det fram små og store fabrikker.

Ut over 1900-tallet ble fangstmetoder, foredlingsteknikker og markeder stadig mer mangfoldige. Fangstene økte kraftig, og fiskeproduktene ble sendt ut til alle verdensdeler - nå blant annet i form av tørrfisk, klippfisk, saltet sild, hermetikk, frossen og fersk fisk, fiskemel og fiskeolje. Mangfoldet av produkter viste seg også på middagsbordet i de tusen hjem, der tradisjonsmat i økende grad måtte vike til fordel for praktisk hermetikk og frossenfilet. Den samme utviklingen førte til at en stadig mindre andel av fisket ble rettet inn mot egen husholdning eller det lokale markedet. De gamle båndene mellom lokale fiskere og markedet i byen ble utvisket, og byfjordene ble i stedet en voksende arena for fritidsfiske og annen rekreasjonsbruk.

Fra 1970-tallet og inn i det nye tusenåret tok sjømatnæringen steget fra å høste av naturens overskudd til å skape en næringskjede fra fiskeegg til filet. Med oppdrett, først av ørret, så hovedsakelig av laks, fikk kystnæringene nye bein å stå på. Havbruksnæringen kunne gjøre bruk av den teknologiske utviklingen innen fiskeriene, samtidig som den la seg tett opp til den vitenskapelige utviklingen innen biologi og fôr. Oppdrettsfisk nådde gamle sjømatmarkeder, samtidig som nye, nær umettelige markeder i Asia ble skapt. Kort tid etter tusenårsskiftet passerte oppdrettsfisk villfanget fisk i eksportverdi.

Teknologisk utvikling og internasjonal spesialisering har hatt en kraftig innvirkning på antallet fiskere, fabrikkarbeidere og tilvirkere. Samtidig hviler utviklingen av sjømatnæringen i dag på innsatsen fra stadig flere kompetansefelt enn de tradisjonelle. Ny kreativ bruk av kunnskap trengs om en skal klare å øke veksten i næringen uten å gå på akkord med de naturgitte forutsetningene, eller gjøre uopprettelig skade på natur og miljø. En har i dag stort håp om at dette skal skje ved å utnytte nye arter, ta i bruk alger og dyreplankton i produksjon av mat og fôr, og ved å videreutvikle merder og produksjonsanlegg.