1951 Korporativ pengepolitikk
Etter krigen kom Arbeiderpartiet i regjering med store planer om regulering, styring og planlegging av økonomien. Finansdepartementet kom således til å sitte i førersetet når beslutninger om penge-, kreditt- og valutapolitikken skulle fattes. Tilsvarende utvikling fant sted i mange andre europeiske land.
I 1945 ble Penge- og finansrådet opprettet, med daværende finansminister og senere sentralbanksjef Gunnar Jahn som formann. Dette var et rådgivende organ for Finansdepartementet i penge- og kredittpolitiske spørsmål. En rekke av rådets forslag fikk betydning for penge- og kredittpolitikken i 1950-årene.
Rådet ble erstattet av Samarbeidsnemnda fra 1951.Samarbeidsnemnda hadde representanter fra finansinstitusjonene i tillegg til Finansdepartementet og Norges Bank. Nemnda fikk som mandat
.. å være et rådgivende organ og et bindeledd mellom de deltakende institusjoner. Den skal særlig drøfte retningslinjene for bankenes utlån, deres likviditet og stilling for øvrig, i samsvar med de prinsipielle linjer for den økonomiske politikk som statsmaktene til enhver tid har trukket opp.
Et sentralt element i politikken var at rentene skulle holdes lave. Samarbeidsnemnda kom til å bli et viktig instrument for myndighetene i arbeidet med å få kredittinstitusjonene med på å inngå frivillige avtaler om hvordan renteoppgang skulle unngås, og om kredittrasjonering og kanalisering av midler til obligasjonsmarkedet . Hvis ikke forhandlingene i Samarbeidsnemnda førte fram, kunne myndighetene benytte lovhjemler som var lite ønskelige for finansinstitusjonene.
Det var etter hvert blitt en forståelse om at de viktigste rentesatser ikke skulle endres uten forhåndsdrøftelser i Samarbeidsnemnda. Dette ble gradvis formalisert gjennom renteforståelsene som kom i stand i regi av nemnda. I 1961 ble det enighet om å normere rentesatsene for 1. prioritets pantelån og i 1963 ble rentenormeringen utvidet til å omfatte en rekke andre rentesatser. Motivene bak renteforståelsen var å hindre renteglidning som kunne undergrave tilliten til lavrentepolitikken.
Problemene med avtaleregulering meldte seg på en rekke områder. Det kunne ta lang tid å få i stand en frivillig avtale en man anså som hensiktsmessig. Videre falt flere grupper av finansinstitusjoner utenfor avtalesystemet, og det viste seg etter hvert at disse stod for en betydelig del av kredittøkningen. En annen form for omgåelse var at kredittgivningen forskjøv seg til låneformer som ikke var omfattet av rentenormeringen, for eksempel gjeldsbrevslån.
Den penge- og kredittpolitiske komité ble oppnevnt i november 1960 og avgav sin innstilling i desember 1963. I juni 1965 vedtok Stortinget den nye Kredittloven. Med Kredittloven fikk myndighetene et detaljert lovmessig grunnlag for regulering av den innenlandske kredittetterspørselen. Korporative organer som Samarbeidsnemnda fikk mindre betydning og ble avviklet. Norges Bank hadde til da hatt en viss innflytelse på politikken gjennom sentralbanksjefens rolle som leder i nemnda. Fra 1965 ble Norges Bank rolle redusert til en rådgiver for departementet, og en kontrollør av at bankene oppfylte de kredittpolitiske krav som ble stilt.
Analyser av Norges Banks selvstendighet i etterkrigsperioden utført av Venneslan, Trøite, Kleivset og Klunde samt av Trøite indikerer at Norges Bank hadde liten grad av selvstendighet sammenliknet med sentralbankene i Storbritannia og Sverige.
Litteratur:
Innstilling fra den penge- og kredittpolitiske komite, oppnevnt ved kongelig resolusjon 11. november 1960. Finans- og tolldepartementet 1964.
NOU 1980:4, Rentepolitikk. Norges offentlige utredninger. Fra et utvalg oppnevnt ved Kgl. res. 14. juli 1978. Utredningen avgitt til Finansdepartementet 30. januar 1980.
NOU 1983:39, Lov om Norges Bank og pengevesenet. Norges offentlige utredninger. Fra et utvalg oppnevnt ved Kgl. res. 19. januar 1968. Utredningen avgitt til Finansdepartementet 23. september 1983.