I løpet av mellomkrigstida og andre verdenskrig ble forholdet mellom de politiske myndighetene og sentralbankene snudd på hodet i de fleste vestlige land. De sterke og uavhengige sentralbankene, representert ved markante sentralbanksjefer som Nicolai Rygg i Norge og Montagu Norman i Storbritannia, fikk kraftig kritikk og ble delvis pålagt skylden for de økonomisk vanskelige tiårene mellom verdenskrigene. Da myndighetene startet gjenoppbyggingen etter krigen i 1945, var det ikke rom for uavhengige sentralbanker i klassisk forstand. Det var bred enighet om at det var et politisk ansvar å styre den økonomiske utviklingen i ønsket retning. Den nye generasjonen med unge sosialøkonomer kom inn i embetsverket, og i et nært samspill med myndighetene ble ny økonomisk teori tatt i bruk.

Denne oppgaven vil analysere Norges Banks uavhengighet fra 1945 til 1970 i et komparativt perspektiv. Bankens grad av uavhengighet vil bli satt opp imot utviklingen for sentralbankene i Sverige og Storbritannia i samme periode. I sentrum for analysen står imidlertid Norges Bank og Erik Brofoss, som var sentralbanksjef i Norge fra 1954-1970. Det blir undersøkt om Norges Bank hadde en mer eller mindre uavhengig stilling enn de to andre sentralbankene. Likhetstrekk og forskjeller i utviklingen over tid står sentralt i analysen som blir presentert.