1842 Sølvinnløsningsplikt til pari kurs gjeninnføres

Ved denne loven var en av målsetningene med opprettingen av banken i 1816 nådd, og Norge var formelt tilbake på sølvstandard. Tilliten til sedlene hadde blitt gjenopprettet, og Stortinget og Norges Bank hadde over gradvis økt den mengde sølv banken skulle betale ut ved innløsning av sedler. I 1842 hadde markedskursen på sedlene nådd nivået som var lovt i 1816.

Politikken for å føre speciedaleren helt tilbake til pari kurs var imidlertid omdiskutert. Den fremste kritiker i samtiden var professor Anton Martin Schweigaard som i 1832 argumenterte sterkt for at speciedaleren skulle bli stabilisert på det nivå den da hadde mot sølv, ca. 75% av den lovte verdien. Schweigaards første debattinnlegg var et svar på en avhandling av jernverseier Jacob Aall, som var kritisk til at man ennå ikke hadde oppnådd den stabilitet i pengevesenet som var lovt ved bankens etablering 16 år tidligere.

Senere har det vært trukket paralleller til paripolitikken på 1920-tallet. Enkelte har hevdet at pengepolitikken var årsak til at fabrikkindustrien ikke utviklet seg og at jordbruket stagnerte.

Likevel var det slik at seddelmengden pr. innbygger økte i perioden 1822-42, selv om det var vanskelig å få kreditt for dem som var avhengige av diskontolån.

Litteratur:

Øyvind Eitrheim, Ib E. Eriksen og Arild Sæther: Kampen om speciedaleren. Debatten 1832-1836 om paripolitikken mellom Jacob Aall og Anton Martin Schweigaard. Norges Banks skriftserie nr. 50, Oslo 2016.