I løpet av noen hektiske morgentimer den 9. april 1940 ble Norges Banks gullbeholdning evakuert til Lillehammer. Nicolai Rygg kom til Lillehammer samme kveld for å inspisere. Dagen etter reiste Rygg til Elverum for å treffe finansminister Oscar Torp. De kaotiske omstendighetene førte imidlertid til at dette møtet aldri fant sted. Etter råd fra utenriksminister Halvdan Koht vendte deretter Nicolai Rygg tilbake til Oslo for å lede Norges Banks virksomhet i det okkuperte Norge derfra. Det økonomiske livet må fungere også under okkupasjon. Det gjelder også pengevesenet.

Nicolai Rygg fikk et mandat av Administrasjonsrådet i april 1940, mens det er uklart hvilket mandat Norges Bank i Oslo hadde etter at Administrasjonsrådet ble oppløst av rikskommisær Josef Terboven 25. september 1940. Makten ble overlatt til de kommissariske statsrådene som først rapporterte direkte til rikskommisæren, senere til ministerpresident Quisling etter statsakten 1. februar 1942. Den reelle makten lå hele tiden hos de tyske okkupasjonsmyndighetene.

Norges Bank i Oslo måtte til enhver tid forholde seg til den som satt i statsrådskontoret i regjeringsbygget i Akersgata i Oslo. Fra 25. september 1940 var dette den konstituerte finansministeren Erling Sandberg, deretter Frederik Prytz fra 25. september 1942 til 19. februar 1945, som etter sin død ble avløst av Per von Hirsch som satt frem til frigjøringsdagen 8 mai 1945.

Det er alltid en dialog mellom den sittende sentralbanksjef og finansminister. De «snakker sammen». Norges regjering og finansminister var i London under krigen. I Akersgaten i Oslo satt okkupasjonsmaktens finansminister. I Oslo satt også utsendingen fra Reichsbank, Rudolf Sattler, som et mellomledd mellom banken og de tyske okkupasjonmyndighetene. Okkupasjonsmakten utnevnte Rudolf Sattler som sin representant til å «passe på» Norges Bank. Norges Banks okkupasjonsberetning gir følgende skildring av ham: "Direktør Sattler var en velutdannet fagmann med stor innsikt i pengepolitiske og finansielle spørsmål. … Han erklærte seg enig i at bankens politikk måtte gå ut på å holde bedriftslivet i gang. Han gjorde sitt beste for at tyskernes stigende pengeforbruk ikke skulle få helt ødeleggende virkninger for vårt pengevesen.»

Norges Bank var delt i to, og holdt virksomheten gående både i London og i det okkuperte Norge. Det har i ettertid vist seg, kanskje noe overraskende, at det nesten ikke var kontakt mellom de to delene av banken i løpet av de fem krigsårene. 

Det var komplisert, men ikke umulig for Rygg å holde kontakt og «snakke sammen» med finansministeren i London. Dette skjedde ofte gjennom kontakter i Stockholm.