I de tyske områdene ble årene tidlig på 1620-tallet omtalt som "Kipper und Wipperzeit". Uttrykket gjenspeiler at mynt ble veid på skålvekt (wipped) og sortert (kipped). God mynt med høyere vekt fikk vekten til å tippe over slik at disse myntene kunne identifiseres og legges til side. Etter hvert førte dette til at myntomløpet bare bestod av dårlig mynt (Greshams lov).

God mynt ble tatt ut av sirkulasjon og gav grunnlag for inntekter til myntherren. Mynt med høyt sølvinnhold ble smeltet om til nye mynter slått med mindre sølv. Slike tiltak fant ofte sted når kongen trengte inntekter raskt, gjerne i forbindelse med krig. På lenger sikt var det også kostnader og ulemper for myntherren ved slike myntforringelser siden de kunne undergrave tilliten til kongens mynt. Sølvmynter kunne forsvinne helt ut av sirkulasjon og bli erstattet av kobbermynt. Slik undergraving av myntverdien førte til inflasjon når kjøpmennene i neste omgang satte opp prisene uttrykt i enheter av de dårlige myntene som fremdeles var i sirkulasjon.