Vi viser til brev av 30. april 2025 der Finansdepartementet ber Norges Bank om innspill til departementets arbeid med å evaluere bestemmelsen om pengepolitikken. Norges Bank ble bedt om å gi en vurdering av erfaringen med nåværende bestemmelse samt gi en vurdering av internasjonale erfaringer, herunder erfaringer med forstyrrelser på tilbudssiden av økonomien, og nyere internasjonal forskning om pengepolitikk.

Vedlagt følger en rapport som inneholder Norges Banks svar på disse spørsmålene. Våre erfaringer med bestemmelsen kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:

• Erfaringene med fleksibel inflasjonsstyring både hjemme og internasjonalt har vært gode. Rammeverket gir økonomien et nominelt anker, samtidig som det gir rom for å håndtere uventede forstyrrelser på en hensiktsmessig måte. 
• Norges Banks erfaringer med bestemmelsen om pengepolitikken er også gode. Lav og stabil inflasjon er et naturlig overordnet mål for pengepolitikken. Bestemmelsen konkretiserer det overordnede målet gjennom et tallfestet mål for konsumprisveksten (KPI). Den angir også øvrige hensyn i pengepolitikken: å bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.
• KPI fungerer godt som målvariabel for inflasjonsmålet. Når inflasjonsstyringen er fleksibel og fremoverskuende, vil vi i pengepolitikken se gjennom forstyrrelser som anslås å ha en kortvarig virkning på KPI-veksten for å unngå unødige svingninger i realøkonomien. 
• Sentralbanker med inflasjonsmål som har gjennomgått sine pengepolitiske rammeverk de siste årene, har i liten grad vurdert selve nivået på inflasjonsmålet. Det må ses i sammenheng med at inflasjonen har vært høy og at det har vært behov for å sikre godt forankrede inflasjonsforventninger. Vi ser ingen tungtveiende grunner til at vi skal ha et annet inflasjonsmål enn våre handelspartnere.
• Det er et overordnet mål for den økonomiske politikken at flest mulig skal ha en jobb. Pengepolitikken skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Men vi har ingen holdepunkter for at man med ekspansiv pengepolitikk kan oppnå høyere sysselsetting over tid ved å tillate høyere inflasjon. Vi tolker derfor «høy» som det høyeste nivået som er opprettholdbart over tid.
• Oppbygging av finansielle ubalanser øker risikoen for et kraftig tilbakeslag i økonomien frem i tid. Vi tolker dette hensynet som avledet av målet om høy og stabil produksjon og sysselsetting. Vi ville derfor vektlagt hensynet til finansiell stabilitet selv om det ikke var eksplisitt nevnt i bestemmelsen.
• Åpenhet om vurderingene og avveiingene i pengepolitikken er viktig for demokratisk kontroll og kompenserer for at måloppnåelsen under fleksibel inflasjonsstyring ikke er så lett å etterprøve. Utfordringene knyttet til etterprøvbarhet kan likevel bli for store dersom en i pengepolitikken må avveie mange mål og hensyn mot hverandre, eller dersom de pengepolitiske virkemidlene er lite egnet til å oppnå målene.

Når det gjelder forstyrrelser på tilbudssiden av økonomien, peker både forskning og internasjonale erfaringer i samme retning: pengepolitikken kan ikke uten videre «se gjennom» virkningene på prisveksten av tilbudssjokk. Kun når inflasjonsforventningene er forankret og virkningene ventes å være kortvarige, vil det være riktig å se gjennom slike forstyrrelser. Hvis sjokk til enkeltpriser fører til at andre priser og lønninger øker, vil prisveksten kunne bli liggende lenge over målet hvis ikke pengepolitikken reagerer. Vedvarende prisvekst over målet øker risikoen for at inflasjonsforventningene mister sin forankring. Da vil det bli mer kostbart i form av økt arbeidsledighet å få inflasjonen tilbake til målet igjen. De internasjonale erfaringene med høy inflasjon de siste årene har bidratt til at sentralbankene legger mye vekt på forankring av inflasjonsforventningene.

I perioden før moderniseringen av Norges Banks pengepolitiske mandat i 2018 var alternative rammeverk, som prisnivåmål, gjennomsnittlig inflasjonsmål og mål for nominelt BNP, gjenstand for omfattende forskning og diskusjon. Senere har slike alternativer fått mindre oppmerksomhet i fagmiljøene. Erfaringene med den amerikanske sentralbankens strategi for gjennomsnittlig inflasjonsstyring var dessuten blandede.

De siste ti årene har pengepolitisk forskning særlig vært opptatt av betydningen av forskjeller mellom husholdninger. Dette har gitt økt innsikt i både effektene av renteendringer og hvordan pengepolitikken kan påvirke fordelingen av inntekt og konsum. Bedre tilgang til detaljerte husholdningsdata har også bidratt til mer kunnskap om fordelingsvirkninger av blant annet pengepolitikken. Empiriske studier for Norge tyder imidlertid på at pengepolitikken i begrenset grad påvirker ulikhet, slik ulikhet vanligvis måles i forskningslitteraturen.

Vi har også gjennomgått forskning og internasjonal praksis om vektleggingen av realøkonomisk stabilitet, finansiell stabilitet, valutakursens rolle i pengepolitikken og implikasjonene av klimaendringer og omstillingen til et lavutslippssamfunn.

Vår gjennomgang av forskning og internasjonale erfaringer gir samlet sett ikke klare anbefalinger til endringer i bestemmelsen for pengepolitikken.

Med hilsen

Ida Wolden Bache
Sentralbanksjef

Ole Christian Bech-Moen
Direktør