Målet for pengepolitikken er stabil kronekurs mot europeiske valutaer. Kronen påvirkes av en rekke forhold som norske myndigheter ikke har kontroll over eller kan påvirke, for eksempel endringer i oljeprisen eller internasjonal finansuro. I innretningen av virkemidlene legger banken vekt på de grunnleggende forutsetninger for kursstabilitet over tid. Pris- og kostnadsveksten må bringes ned på det nivået som eurolandene sikter mot. Samtidig må en unngå at pengepolitikken i seg selv bidrar til nedgangstid med deflasjon.

Norges Bank har satt ned renten to ganger tidligere i år, med tilsammen 1 prosentpoeng. Siden siste rentenedgang har kronen styrket seg mot euro med omlag 4.5 prosent. Dette må nok imidlertid ses i sammenheng med at oljeprisen på kort tid har steget fra 11 til 16 dollar fatet. Også innenlandske forhold, blant annet inntektsoppgjøret, samt svekkelsen av euro mot amerikanske dollar kan ha spilt inn.

Norges Bank vurdering av utsiktene for den økonomiske utviklingen ble sist presentert i Inflasjonsrapport 1999/1. Sammen med den løpende vurderingen av konjunkturutviklingen, danner analysene i inflasjonsrapportene grunnlag for beslutninger om innretningen av virkemidlene i pengepolitikken.

Norges Bank holder fast ved hovedbildet fra siste inflasjonsrapport om en gradvis avmatning av veksten i økonomien og dermed en avtakende pris- og kostnadsvekst, som vil bedre grunnlaget for kursstabilitet. Dette gjør det riktig å redusere renten nå.

Det er usikkert når omslaget inntreffer og hvor markert omslaget vil bli. Særnorsk kostnadsøkning i 1998 og lave produktpriser internasjonalt fører etter hvert til svakere lønnsomhet i deler av næringslivet. Vi venter at dette vil slå ut i lavere etterspørsel etter arbeidskraft og fall i investeringsetterspørselen. Særlig nedgangen i oljeinvesteringene ventes å bidra til svakere produksjonsvekst i tiden framover.

Vi venter at prisstigningen vil komme ned mot det nivået eurolandene sikter mot i løpet av de neste to årene. Blant annet styrkingen av kronen den siste tiden vil bidra til dette. Det sentrale lønnsoppgjøret i LO/NHO-området kan, om det får bredt gjennomslag, bidra til at også kostnadsveksten i Norge vil nærme seg eurolandenes kostnadsvekst.

Samtidig er presset fortsatt sterkt i deler av norsk økonomi. En slik utvikling er ikke uvanlig når konjunkturene snur. Utviklingen i kredittveksten, boligprisene, detaljomsetningen og ferdigvareimporten kan tyde på at husholdningenes etterspørsel vokser sterkt. På den annen side kan kraftig nedgang i importen av investeringsvarer tyde på et betydelig fall i bedriftenes investeringsetterspørsel.

Det er stor usikkerhet om den videre utviklingen i privat konsum. Nedgangen i bankenes utlånsrenter og forventninger om ytterlig rentefall kan, sammen med boligprisøkningen, bidra til å redusere husholdningenes sparerate. Høyere privat konsum vil i første rekke øke aktiviteten i tjenesteytende næringer og i varehandelen.

Markedsaktørene venter vesentlige reduksjoner i renten gjennom året. Slike forventninger vil også finne støtte i Norges Banks analyser av utviklingen for norsk økonomi. Den største usikkerheten for sentralbankens rentesetting er knyttet til utviklingen i den skjermede delen av norsk økonomi, hvor prispresset fortsatt er sterkt. Norges Bank har ikke virkemidler til å finstyre valutakursen. Renten vil reduseres gradvis etter hvert som ny informasjon bekrefter at grunnlaget for kursstabilitet styrkes.