Banklovkommisjonens la i 2001 frem forslag til ny likviditetsregulering, som innebærer at dagens kvantitative likviditetskrav erstattes av et kvalitativt krav i tråd med BIS' anbefaling fra 2000 om god praksis for likviditetsstyring i banker. Forslaget fikk bred tilslutning hos høringsinstansene, inkludert næringen selv, Kredittilsynet og Norges Bank, jf. vår høringsuttalelse 10. oktober 2001.

Finansdepartementet har tidligere gitt uttrykk for at departementet anser det hensiktsmessig å følge opp Banklovkommisjonens utredninger om finansforetakenes virksomhet samlet, men at det kan vurderes separat behandling dersom det avdekkes forhold av særskilt betydning. Norges Bank gav allerede i brev av 10. oktober 2002 uttrykk for at Banklovkommisjonens forslag til ny likviditetsregulering burde følges opp i en egen lovproposisjon og iverksettes umiddelbart. Vi mener det er to forhold som tilsier at departementet nå bør vurdere å erstatte det kvantitative likviditetskravet med et kvalitativt krav.

For det første har IMF i sin nylig avgitte FSAP- rapport for Norge pekt på problemene knyttet til den eksisterende likviditetsreguleringen av norske banker. IMF skriver blant annet:

"Banks are not subject to a reserve requirement, but there is a 6 percent liquid asset requirement. The requirement is rather outdated, probably discourages more deliberate liquidity management in smaller banks, and is no longer binding overall (though it may be for some individual banks). The authorities should replace the quantitative liquid asset requirement with the more qualitative prudential guidelines for liquidity risk management being developed."

For det andre har Norges Bank vedtatt å legge om regelverket for sikkerhetsstillelse for lån i Norges Bank. Tilnærmet alle norske banker stiller pant for å få låneadgang i Norges Bank. Dette kan ha to grunner. For det første benytter bankene låneadgangen til å delta i betalingsoppgjørene og de pengepolitiske operasjonene i Norges Bank. For det andre blir ubenyttet låneadgang i Norges Bank regnet som likviditet etter likviditetsforskriften og kan dermed benyttes for å oppfylle myndighetenes krav til likviditet. Obligasjoner som ellers ikke blir regnet som likviditet etter likviditetsforskriftens definisjon, kan via sikkerhetsstillelse til fordel for Norges Bank transformeres til låneadgang og dermed benyttes til å oppfylle likviditetskravet.

De første endringene i Norges Banks regelverk for sikkerhetsstillelse for lån trer etter planen i kraft høsten 2005, men bankene vil få en overgangsperiode for å tilpasse seg de nye reglene. For de store bankene vil endringene trolig ha liten betydning. For de små bankene er nær halvparten av låneadgangen sikret med bankobligasjoner, mens noe under en fjerdedel er sikret med foretaksobligasjoner uten rating. Den vedtatte innstrammingen gjør det derfor nødvendig for disse bankene å endre sin portefølje dersom de fortsatt ønsker å oppfylle likviditetskravet via låneadgang i Norges Bank. Alternativt må banker som ikke har behov for låneadgang i Norges Bank holde papirer på balansen som tilfredsstiller likviditetsforskriften. Tilpasningene vil medføre ekstra kostnader for bankene i form av handelskostnader, finansieringskostnader og redusert investeringsområde. Tilpasningene ville bli mindre omfattende om det kvantitative likviditetskravet ble opphevet.

I betalingsoppgjørene benytter 104 små banker (under 200 millioner kroner i låneadgang) private banker som oppgjørsbank. De minste bankene har derfor ikke behov for sentralbanklikviditet for å delta i betalingsoppgjøret. De langt fleste av disse bankene har pantsatt papirer som etter de foreslåtte endringene i regelverket ikke lenger vil godkjennes som sikkerhet. Dersom det kvantitative likviditetskravet oppheves, vil disse bankene ikke ha behov for tilgang til sentralbanklikviditet (bortsett fra mindre beløp rent unntaksvis, ved henting av kontanter).

Norges Bank mener at det er av særlig betydning å forsere behandlingen av Banklovkommisjonens forslag til ny likviditetsregulering. Det er viktig for å etablere et best mulig grunnlag for finansiell stabilitet, og vi kan ikke se at det foreligger tungtveiende argumenter som tilsier at forslaget bør avvente en samlet behandling av Banklovkommisjonens tidligere utredninger (jf. nr 4 i 1998, nr. 6 i 2001 og nr. 8 i 2002). Vi har dessuten registrert at det i flere tilfeller er fremmet separate lovforslag med bakgrunn i utredningene. Det vil trolig fortsatt ta lang tid før det foreligger et oppdatert forslag til ny lov om finansforetak. IMFs påpekninger i FSAP-rapporten for Norge og endringene i Norges Banks krav til sikkerhetsstillelse for lån aktualiserer behovet for en forsert behandling av likviditetsreguleringen.

Med hilsen

Kristin Gulbrandsen