1920 - 1928 Banker under administrasjon
Bakgrunnen for krisen var at sterk vekst, støttet opp med rikelig tilgang på penger og kreditt, fra 1914-20 hadde ført til overinvesteringer og finansielle bobler. Deretter kom et internasjonalt konjunkturtilbakeslag. Verdien av norske kroner mot gull falt. I Norge og flere andre land ønsket myndighetene å bringe valutakursen tilbake til det nivået den hadde før krigen.
Allerede i 1920 var det flere banker som ba om hjelp fra Norges Bank. Både banken og Finansdepartementet bidro med soliditets- og likviditetsstøtte, men mange banker opplevde likevel store problemer. Norges Bank måtte håndtere det som så ut som muligheten for et sammenbrudd i kredittsystemet, og havnet også i et dilemma da en bankstøttepolitikk ville komme i konflikt med målet om å oppnå pari kurs på kronen. For at Norges Bank skulle støtte bankene, måtte pengepolitikken være ekspansiv med lave renter og enkel tilgang på penger. Paripolitikk innebar det motsatte, høye renter og inndraging av kreditt. Sentralbanken valgte å støtte bankene, og paripolitikken ble utsatt så lenge faren for bankkrise var overhengende.
I 1923 vedtok Stortinget en administrasjonslov som gjorde det mulig for banker å komme under offentlig administrasjon. Frem til 1928 ble i alt 47 aksjebanker og 19 sparebanker satt under offentlig administrasjon. Av disse ble 56 avviklet. Et vendepunkt inntraff i 1924, og pengepolitikken ble deretter fokusert på bringe kronen tilbake til pari kurs.
Flere land opplevde finanskriser på 1920-tallet. Norge var sammen med Storbritannia blant de land som ble hardest rammet. Nedturen i 1920-årene står som Norges mest alvorlige finanskrise.
[Bakgrunnsnotat om norske bankkriser]
Litteratur:
Ola Honningdal Grytten: Financial crisis and monetary expansion. Working paper 2011/21, Norges Bank