1920 Innstramminger overfor avdelingene

Opprinnelige tok de regionale avdelingene selv stilling til lånesøknader. Disse lånene påførte imidlertid tidvis Norges Bank store tap. Verbale henstillinger til avdelingene fra hovedkontoret om å følge en mindre risikabel kredittpraksis førte ikke frem. Ledelsen i Norges Bank bestemte derfor at nye større lån fra 1920 måtte forelegges direksjonen før de ble utbetalt. I 1922 kom det regler om sikkerhet for Norges Banks utlån.

De nye reglene ble innført etter store tap som ble påført banken som følge av mislighold av lån gitt under 1. verdenskrig. Tilsvarende manglende kontroll med utlånsvirksomheten ved avdelingene hadde også skjedd tidligere. I 1859 måtte Bergensavdelingen ta tap på engasjementer etter krisen i 1857. Det ble avdekket at Norges Bank hadde ytt enkelte lån til selskaper med svært dårlig kredittverdighet.

Også etter krisen i 1874 ble det avdekket at tap som var påført Norges Bank kunne tilskrives feilaktige disposisjoner eller direkte klanderverdige forhold ved enkelte avdelinger. I perioden 1870-88 hadde Norges Bank samlede tap på 3,3 millioner kroner. Mye skyldtes feilaktige disposisjoner ved de regionale avdelingene.

I en artikkelserie av professor Aschehoug i 1889 ble det hevdet at tapene skyldtes bankens organisering. Styret i de lokale avdelinger hadde for få medlemmer, var oppnevnt av Stortinget og var svært uavhengige av direksjonen.

I stortingsdebatter i 1880 hadde det kommet fram ønsker om sterkere sentral kontroll med avdelingene. Finansdepartementet uttrykte tilsvarende synspunkt i en lovproposisjon i 1882. I følge Rygg valgte direksjonen å holde fast ved tidligere praksis. Loven om Norges Bank i 1892 bidro heller ikke å endre forholdet.