1875 Skandinavisk myntunion
Internasjonalt hadde det vært en bevegelse for å erstatte sølv med gull som basis for pengesystemet, og for å gå over til desimalsystemet. De skandinaviske land forhandlet våren 1873 fram en avtale om å lage sin egen myntunion basert på gull, og hvor pengeenheten var kroner. Danmark og Sverige sluttet seg til myntunionen, men da saken kom opp i Stortinget 8. mai 1873 ble regjeringens forslag om å følge de to andre landene forkastet. Kort tid etter, 4. juni 1873, ble det imidlertid vedtatt å innføre gullstandard og innføre kroner, med bibehold av speciedaler, som pengeenhet med virkning fra 1. januar 1874. Båndet til speciedaler ble brutt 17. april 1875, og Norge sluttet seg til den skandinaviske myntunion 16. oktober 1875. Fra da kunne mynter utstedt i Danmark, Norge og Sverige sirkulere fritt i alle tre land.
Mens en speciedaler tidligere hadde vært delt opp i 120 skilling, ble kronen delt i 100 øre. Ved omveksling fikk man 4 kroner for en speciedaler. En krone inneholdt vel 0,4 gram rent gull. Gullmyntene ble i svært liten grad anvendt som betalingsmiddel. Det var sedler og mindre skillemynt som ble brukt. Overgangen til det metriske systemet gjaldt ikke bare pengesystemet, men også måling av lengde, vekt og volum. Den internasjonale metriske konvensjon ble vedtatt 20. mai 1875 i Paris. Bare to dager senere sluttet Norge seg til denne konvensjonen.
I begynnelsen var det bare myntene i de tre landene som hadde samme verdi. Sedlene sto ikke i full paritet mot hverandre. Fra 1894 aksepterte imidlertid sentralbankene i Norge og Sveriges hverandres sedler, og den danske sentralbanken sluttet seg til avtalen i 1901. Dermed hadde myntunionen også blitt en seddelunion.
Den skandinaviske myntunionen mistet sin betydning da gullstandarden ble forlatt ved utbruddet av 1. verdenskrig. Det oppsto da kursforskjeller mellom mynter utstedt i ulike land. Men først i 1924 ble det utstedt mynt som bare var gyldige i et land.
Litteratur: