1953 Midlertidig lov om mulighet til regulering av renter og provisjon

Finansdepartementet skaffet seg med denne loven muligheten til å styre obligasjonsmarkedet etter politisk prioriterte kriterier. Den nye renteloven kom til å bli et viktig verktøy i gjennomføringen av lavrentepolitikken.

Ifølge loven ble kredittinstitusjonene pålagt å opplyse Norges Bank om sine rente- og provisjonssatser. Myndighetene kunne bestemme at disse satsene ikke ble endret uten godkjennelse fra Norges Bank.

I tillegg åpnet loven for myndighetenes hjemmel til emisjonskontroll: ”Kongen kan fastsetja at lån mot utskriving av partialobligasjonar ikkje kan leggjast ut til offentleg teikning eller takast opp på annan måte utan samtykke frå Noregs Bank”.

Direksjonen i Norges Bank kom fram til at arbeidet med å sette opp den prioriterte rekkefølgen for ulike prosjekt og vurderinger av de enkelte låneopptakene burde ligge hos Finansdepartementet. Da loven ble fornyet i 1956, ble denne myndigheten overført til Finansdepartementet.

Kilde:
Sverre Knutsen, Staten og kapitalen i det 20.århundre – Regulering, kriser og endring i det norske finanssystemet 1900- 2005, Oslo:2007.