Med forbehold om endringer under fremføringen.

Innledning

Tusen takk for invitasjonen! Det er både hyggelig og nyttig å være her.

La meg starte med utgangspunktet, som er godt: Vi har et effektivt og sikkert betalingssystem. Samtidig er det rom for forbedringer.

Teknologien gir oss nye muligheter for bedre og mer effektive betalinger. Men betalingssystemet blir også mer sammensatt, og nye avhengigheter oppstår. Vi må utnytte mulighetene, bevare sikkerheten og styrke beredskapen i møte med et varig skjerpet trusselbilde. Betalingene skal fungere også når systemet blir satt på prøve.

Teknologisk utvikling endrer betalingssystemet

Teknologien gir oss stadig flere valgmuligheter for hvordan vi kan betale. De siste årene har mobilbetalinger blitt svært utbredt. Betalingsappene er raske og brukervennlige, og har gitt effektivitetsgevinster for den enkelte.

Men appene er bare et grensesnitt mot kunden. Pengene er i hovedsak de samme – kontopenger utstedt av bankene. De flyttes ved hjelp av ulike betalingsinstrumenter som kort og kontobetalinger.

Sterk økning i mobilbetalinger og netthandel har ført til at betalinger med internasjonale kort står for en stadig større del av kortbetalingene. Det norske debetkortsystemet BankAxept kan ikke benyttes ved vanlig netthandel, og ikke alle banker i Norge har åpnet for bruken av det i betalingsapper. Det bør de gjøre.

Store internasjonale aktører som Visa og Mastercard bidrar med innovasjon, global rekkevidde og effektive betalingsløsninger. Stordriftsfordeler og nettverkseffekter kan gi lave kostnader per betaling, men også skape markedsmakt og gjøre det vanskelig for alternative løsninger å få fotfeste. Konsentrasjon rundt få globale aktører kan dessuten skape avhengigheter og begrense vår strategiske handlefrihet, særlig i tilspissede beredskapssituasjoner.  

Det er avgjørende at vi har tilstrekkelig styringsevne til å opprettholde grunnleggende betalingsfunksjoner også i de mest alvorlige krisene. Et nasjonalt kortsystem som BankAxept tilfører betalingssystemet verdifulle egenskaper gjennom egne beredskapsløsninger og et alternativ som bidrar til konkurranse. Samtidig har Visa og Mastercard styrket sine beredskapsløsninger i den senere tid, og investerer i infrastruktur i Europa.

Mobilbetalingene skjer ikke bare med kort, men også konto-til-konto, herunder i realtid. Jeg forventer en utvikling der realtidsbetalinger benyttes for flere typer mobilbetalinger, ikke bare vennebetalinger. En variant av dette er det nye samarbeidet European Network for Payments hvor blant andre Vipps er med, og som vil koble sammen betalingsapper på tvers av landegrensene.

Flere typer innenlandske betalinger bør også være mulig å gjennomføre i realtid. Infrastrukturen for oppgjør fungerer i dag, og vil utvikles videre. Norges Bank har inngått avtale med Den europeiske sentralbank om å bruke TIPS-plattformen til å gjøre opp realtidsbetalinger. Private aktører kan og bør utvikle realtids betalingstjenester på toppen av denne infrastrukturen.  

Flere betalingsløyper gir oss flere ben å stå på, både i hverdagen og når beredskapen settes på prøve. Men mulige gevinster handler ikke bare om valgmuligheter her og nå og robusthet som gir beredskap. Nye aktører og nye løsninger kan også gi innovasjon og konkurranse. Et eksempel er grensekryssende betalinger.

En fersk rapport fra de nordiske sentralbankene viser at til tross for nære økonomiske forbindelser mellom de nordiske landene, er det kostbart for husholdninger å betale på tvers av landegrensene. Og videre at såkalte neobanker – her representert ved Revolut, Lunar og Wise – tilbyr vesentlig billigere tjenester for grensekryssende betalinger i Norden enn de tradisjonelle bankene. Konkurranse fra nye aktører og transparens om betingelser kan bidra til å legge press på prisene for ulike tjenester.

Jeg anbefaler alle å lese denne rapporten. Den ligger på Norges Banks hjemmeside.

En nokså ny form for penge- og betalingssystem er stablecoins, altså kryptoeiendeler som er designet for å holde stabil verdi mot en referanse.  Teknologien gir muligheter til å overføre verdier hele døgnet alle ukedager uten å være avhengig av sentrale mellomledd. Det er utstedt hundrevis ulike stablecoins, men markedet er likevel konsentrert rundt to aktører.

Stablecoins er lite brukt som betalingsmiddel i dag og brukes hovedsakelig til kjøp av andre kryptoeiendeler.

Det utvikles stadig tjenester som kan bidra til at stablecoins blir lettere å bruke for vanlige folk i ulike betalingssituasjoner. Også tradisjonelle aktører er i økende grad involvert. Det gjør det viktig å vurdere både hvilke behov stablecoins kan dekke, og hvilke begrensninger de har som betalingsmiddel.

Vi tror ikke at stablecoins vil få en vesentlig rolle som betalingsmiddel her i Norge. Det er flere grunner til det. For det første har vi allerede et velfungerende penge- og betalingssystem, som også oppleves effektivt og sikkert for brukerne.

For det andre mangler stablecoins noen egenskaper som kjennetegner allmenne betalingsmidler. Stablecoins kan ha ulik og ikke helt stabil verdi. De mangler også felles overbygning for rask og trygg veksling. Det er heller ingen overordnet aktør som kan tilføre markedet mer stablecoins ved akutt behov.

For det tredje bruker stablecoins åpne blokkjeder som infrastruktur. Det reiser en rekke utfordringer, særlig knyttet til styring og kontroll.

Det er eksempler på utfordringer med sikkerheten i kryptonæringen, det så vi senest i forrige uke da kryptobørsen Binance ble hacket.

Stablecoins kan likevel få en rolle innenfor enkelte nisjer hvor eksisterende løsninger ikke er tilfredsstillende, og hvor stablecoins kan gi større nytte enn ulemper. Grensekryssende betalinger og betalinger som krever programmerbarhet, er to eksempler.

Stablecoins er én form for bruk av tokenisert teknologi. Tokenisering innebærer at en eiendel representeres som en digital enhet – et token – i et register basert på blokkjedeteknologi. Også tradisjonelle penger, verdipapirer og andre eiendeler kan tokeniseres. I mitt innlegg på konferansen i fjor gikk jeg nærmere inn på mulige gevinster og utfordringer.

Samtidig er det forskjell på potensial og realisering av gevinster.  Dersom ny teknologi virkelig skal gi gevinster, må den gi noe mer enn å kunne utføre funksjoner som i dag gjøres effektivt, på en annen måte. Også blokkjedebaserte systemer er avhengig av tillit og må gjøre seg fortjent til det.

Likevel er tokenisering verdt å utforske. Og det skjer også i økende grad. Kanskje får vi en utvikling der tokenisering og tradisjonell teknologi lever side om side. Det bør i tilfelle norsk finansnæring ha en strategi for å møte og utnytte.

Sentralbankene må også ha en strategi på området. Viktige oppgjør bør skje i sentralbankpenger. Det gjelder også oppgjør av transaksjoner fra tokeniserte plattformer. Særlig euroområdet har kommet et godt stykke på vei. Den 21. september i år lanserte Den europeiske sentralbanken en første versjon av en slik oppgjørsløsning.

I Norges Bank utreder vi også tokenisert oppgjør med sentralbankreserver. Vi har etablert en teknologisk sandkasse for å teste ut hvordan bruk av tokenisering av penger og andre eiendeler kan redusere risiko og gjøre betalings- og finanstjenester mer effektive. Aktører i finanssektoren er invitert til å delta i testingen, og flere banker og bankgrupper har meldt seg på.

Gevinster og kostnader ved tokenisering vil i stor grad oppstå utenfor sentralbanken og avhenge av et samordnet teknologiskifte hos flere aktører. Samarbeid med næringen er derfor avgjørende for å realisere gevinstene.

La meg gå over til et annet område hvor teknologien kan endre måten vi betaler på – kunstig intelligens.

Flere etablerte aktører er nå i ferd med å utvikle KI-agenter for betalinger.

Kjøp med en KI-agent vil fungere slik: Kunden forteller KI-agenten hvilke varer eller tjenester den ønsker å kjøpe, så vil agenten sørge for selve kjøpet. Agenten vil både finne varer og velge betalingsmåte innenfor kundens rammer, og gjennomføre selve betalingen.

Agentiske betalinger kan effektivisere netthandel og -betaling. Samtidig er det flere risikoer. Agenten kan misforstå kunden, eller skape sårbarheter knyttet til sikkerhet.

Det er også spørsmål om kontroll over identitet, autorisasjon, agentverifikasjon og betalingsinitiering. Aktører som kontrollerer disse funksjonene, kan få en portvokterrolle i fremtidens digitale handel.

Fremveksten av agentiske betalinger utfordrer eksisterende regelverk. Det reiser nye spørsmål om autentisering, ansvar og håndtering av tvister.

En mulig systemisk risiko oppstår dersom mange autonome KI-agenter bruker de samme tjenestene, datakildene eller beslutningsmodellene, og derfor reagerer likt og samtidig på markedssignaler. Dette kan gi plutselige og sammenfallende transaksjonsmønstre som belaster kapasiteten i betalingsinfrastrukturen og kan øke behovet for oppgjørslikviditet. Høy hastighet og mange enkelttransaksjoner kan også gjøre det vanskeligere å oppdage og stanse en felles feil før den får stort omfang.

Med gode sikkerhetsmekanismer kan agentiske KI-betalinger gi økt effektivitet. Uten kan den samme teknologien føre til nye operasjonelle og systemiske risikoer.

Beredskapsarbeid langs flere spor

Etter hvert som infrastrukturen utvikles, blir den ofte også mer kompleks. Flere systemer og tjenester må virke sammen, og verdikjedene blir lengre. Sentrale funksjoner kan være avhengige av aktører og infrastrukturer på tvers av sektorer og landegrenser. Det samlede bildet er sammensatt, og det kan være krevende å holde oversikt.

Samtidig skjer denne utviklingen i et mer krevende sikkerhetspolitisk landskap. Vi ser hybrid virkemiddelbruk, og cyberangrepene blir stadig mer omfattende og sofistikerte. At Nasjonal sikkerhetsmyndighet nylig hevet det nasjonale cyberrisikonivået til HØYT, understreker alvoret. Det er første gang de går offentlig ut med en slik vurdering. Begrunnelsen er at det nå er helt nødvendig å styrke norske virksomheters motstandsdyktighet og evne til å håndtere cyberoperasjoner.

Vi må ta høyde for at selv godt beskyttede systemer kan bli utilgjengelige.

Etter mitt syn må vi arbeide langs flere spor samtidig.

Motstandskraften i eksisterende systemer må styrkes videre. Utgangspunktet er godt. Finansiell sektor investerer betydelige ressurser i sikkerhet og beredskap. EU-reguleringen DORA har også kommet på plass, med omfattende krav til digital motstandskraft og beredskap i finanssektoren.

Men dette er ikke et arbeid som tar slutt. Trusselbildet er i kontinuerlig endring, og ny teknologi skaper både nye muligheter og nye sårbarheter.

Kunstig intelligens, som jeg nettopp var innom, er ett eksempel. Teknologien kan styrke arbeidet med å oppdage og håndtere angrep, men gir også kriminelle nye verktøy. Og det er kanskje det siste vi føler mest på nå.

Utviklingen innen kvanteteknologi er et annet eksempel. Kvantedatamaskiner kan utfordre kryptografiske løsninger som mye av den digitale sikkerheten bygger på. Som et svar på denne utfordringen har Finans Norge lansert et veikart for en kvantesikker finansnæring. Forberedelsene må starte lenge før trusselen materialiserer seg. Samtidig har norske sikkerhetsmyndigheter nylig fremskyndet tidspunktet for når IT-systemer bør være kvantesikre, fra 2035 til 2030. Det er ikke lenge til. Jeg minner om at det er de enkelte virksomhetene som har ansvaret for å sikre egne systemer. De som ikke nå har en plan for å oppnå kvantesikkerhet, har dårlig tid.

God beredskap handler også om å ha flere ben å stå på. Flere betalingsalternativer i daglig bruk kan styrke beredskapen når noe svikter. Arbeidet med betalingsberedskap handler derfor ikke bare om reservemekanismer og nødløsninger. Det handler også om å bygge et system som har tilstrekkelig variasjon og fleksibilitet i normalsituasjonen.

Nye aktører og nye betalingsløsninger kan også bidra til nettopp dette. De nye aktørene kommer sjelden tilfeldig. Som jeg var inne på, kommer de gjerne inn der de ser muligheter til å gjøre noe billigere, enklere eller mer brukervennlig enn de etablerte løsningene. Det kan være sunt.

Samtidig har finansnæringen lange tradisjoner for å løse viktige fellesoppgaver gjennom samarbeid og selvregulering, også på områder som er viktige for sikkerhet og beredskap. Det er en måte å jobbe på som har gitt gode resultater over tid.

Men hvis enkelte aktører kan dra nytte av infrastrukturen uten å bære en rimelig del av kostnadene eller forpliktelsene som følger med, kan det svekke samarbeidsmodellen og ivaretakelsen av viktige samfunnshensyn. Utfordringen blir ikke mindre i en verden med flere internasjonale aktører, flere regulatoriske regimer og flere forretningsmodeller enn tidligere.

Betalingsutvalget var inne på noe av det samme. Utvalget advarte mot en utvikling der aktører som er vanskelige å regulere eller eksisterer utenfor de etablerte systemene, tar en større del av betalingene. Utvalget pekte samtidig på at reguleringen må ivareta både et godt betalingstjenestetilbud og konkurransekraften til aktører som er viktige for det norske betalingssystemet.

Det er en krevende balansegang. Konkurranse og innovasjon er fundamentalt, men det må ikke føre til at ansvaret for kritisk infrastruktur og felles beredskap gradvis pulveriseres.

Et mer sammensatt aktørbilde understreker betydningen av godt samarbeid om beredskap, selv om samarbeid også blir mer krevende. Ingen aktør har full oversikt over alle risikoene alene. Samarbeid gjennom informasjonsdeling, øvelser og koordinering mellom næringen og myndighetene er viktigere enn noen gang.

Det er også lagt ned et betydelig arbeid av næringen og myndighetene – hver for seg og i samarbeid – i å identifisere konkrete tiltak. Både Betalingsutvalget og to ulike arbeidsgrupper med representanter fra næringen og myndighetene har pekt på sentrale grep for å styrke beredskapen langs hele betalingskjeden.

Det er lett å være enig i behovet for beredskap på et overordnet nivå. Det er først når anbefalingene skal omsettes til konkrete prioriteringer, løsninger og investeringer at de vanskelige diskusjonene begynner.

Det er kanskje heller ikke så overraskende. Noen av tiltakene handler om å etablere kapasitet og løsninger vi håper aldri å måtte ta i bruk. Og vi må være ærlige om at økt sikkerhet og beredskap koster. Hvis alle er enige om at risikoen har økt, kan vi ikke samtidig forvente at beredskapen styrkes uten at noen investerer i den. Vi vet nå mye om hva som bør gjøres. Utfordringen er å sørge for at nødvendige tiltak faktisk blir gjennomført.

Myndighetene skal og må gjøre sin del, men i hovedsak ligger ansvaret hos enkeltaktørene og næringen. Her mener jeg det også ligger muligheter. Hvis næringen selv er fremme i skoene, tar tak i sårbarheter og etablerer nødvendige løsninger, reduseres behovet for ytterligere oppfølging fra myndighetene.

Fremtidens oppgjørssystem bygges nå

Sikkerhet og beredskap handler ikke bare om å håndtere dagens risiko, men også om å gjøre de riktige valgene for fremtiden. Nå bygges fremtidens oppgjørssystemer i Europa, og Norges Banks systemer vil være en del av denne utviklingen. Løsningene harmoniseres i større grad på tvers av landegrensene, og samarbeid blir stadig viktigere for å ivareta sikkerhet, beredskap og effektivitet.

Norges Bank har tatt et tydelig retningsvalg. Vi ønsker et tettere samarbeid med nordiske og andre europeiske sentralbanker om fremtidens oppgjørssystem. Gjennom et slikt samarbeid kan landene dra nytte av større fagmiljøer, dele kostnader til utvikling og beredskap og ta del i den videre utviklingen av infrastrukturen.

Samarbeidet gir oss også større handlingsrom til å møte fremtidige endringer. Det gjelder blant annet utviklingen av tokeniserte markeder og nye former for oppgjør i sentralbankpenger, der eurosystemet allerede utforsker nye løsninger og teknologier.

Tettere europeisk samarbeid endrer ikke Norges Banks ansvar for at oppgjør i norske kroner fungerer sikkert og effektivt. For oss er det derfor sentralt at samarbeidet kombineres med tilstrekkelig styringsevne og handlefrihet til å ivareta kritiske funksjoner også ved alvorlige hendelser og kriser.

Det første konkrete steget er å koble realtidsoppgjør i norske kroner til TIPS. Dette skal være klart i 2029. Parallelt jobber vi også med nødvendige avklaringer for norsk deltakelse i eurosystemets oppgjørssystem T2. Vi tar sikte på å konkludere tidlig neste år.

Flere endringer og prosesser må ses i sammenheng med dette.

Europa går over til verdipapiroppgjør én dag etter handel, såkalt T+1. Vi må også ta stilling til norsk deltakelse i det europeiske T2S for verdipapiroppgjør. På sikt kan vi få tokeniserte oppgjør, og Bits arbeider med fremtidens avregningssystem.

Disse prosessene vil forme betalings- og oppgjørssystemene i lang tid fremover. De har alle det samme grunnleggende målet: Å sørge for et fortsatt effektivt og sikkert betalingssystem som folk har tillit til både i normale og usikre tider.

Avslutning

La meg avslutte.

Vi har et godt betalingssystem. Ny teknologi og samarbeid gir oss muligheter til å gjøre det enda bedre. Samtidig må vi sikre at grunnleggende betalingsfunksjoner kan opprettholdes også når systemet blir satt på prøve.

Det krever at vi utvikler nye løsninger, tar ansvar for felles beredskap og gjennomfører nødvendige investeringer. Myndighetene må gjøre sin del, næringen må gjøre sin og vi må samarbeide. Dere i salen har en sentral rolle i dette.

Det er slik vi bevarer et sikkert betalingssystem i en usikker tid.

Takk for oppmerksomheten!