God formiddag, og takk for invitasjonen.

Det overordnede målet for pengepolitikken er å sikre lav og stabil inflasjon. I dag vil jeg snakke om hva som driver inflasjonen og hvorfor det har tatt så lang tid å få den helt tilbake til målet. Noe av forklaringen er at vi i den pengepolitiske komiteen har vært opptatt av å balansere hensynet til å få bukt med prisveksten mot hensynet til at flest mulig skal ha en jobb. Hadde vi hevet renten mer, kunne vi fått prisveksten raskere ned. Men historien har flere sider. La meg fremheve tre forhold:  

• For det første: Det internasjonale prissjokket som traff økonomien i kjølvannet av pandemien, førte til at det vi importerer ble dyrere. Men det førte også til økte priser på det vi eksporterer. Høyere eksportpriser bidro til høyere lønnsvekst, som nå holder prisveksten oppe.
• For det andre: Mens prisene på varer ofte settes ned, blir tjenester sjelden billigere. At tjenesteprisene sjelden settes ned, kan i seg selv føre til at det tar tid før prisveksten normaliseres.
• For det tredje: Høy inflasjon kan påvirke forventningene om fremtidig prisvekst, som igjen kan gjøre inflasjonen mer seiglivet.

Plansje: Inflasjonen er fortsatt over målet

Denne figuren viser prisveksten de siste ti årene, målt ved konsumprisindeksen (KPI). Det er nettopp veksten i KPI Norges Bank har fått i oppdrag å stabilisere nær 2 prosent.

Vi ser hvordan prisveksten økte kraftig fra 2021 og nådde en topp på 7,5 prosent mot slutten av 2022. Deretter falt inflasjonen raskt mot 3 prosent, der den har ligget de siste to årene. Den siste milen har blitt lang.

Endringer i KPI er et vektet gjennomsnitt av endringer i en lang rekke enkeltpriser. For å forstå utviklingen i inflasjonen er det nyttig å se nærmere på hva som skjuler seg bak gjennomsnittet.

Plansje: Prisveksten økte og avtok til ulike tider

Dette er et bilde av inflasjonen fra begynnelsen av 2021 og frem til i dag.^[1] Hver rad viser tolvmånedersveksten i prisene på én gruppe av varer eller tjenester som inngår i KPI.

Gruppene er sortert slik at jo høyere oppe de ligger i diagrammet, jo tidligere nådde prisveksten på den aktuelle vare- eller tjenestegruppen sitt høyeste nivå. Fargene i figuren representerer retning og størrelse på prisveksten. Rødt betyr prisoppgang og blått betyr prisfall. Jo mørkere farge, jo større endring.

Bildet er ganske spraglete. Men slik vi har sortert gruppene, kan vi skimte en rød bølge fra øverst til venstre til nederst til høyre. Vi ser for eksempel at prisene på elektrisitet og brensel, nesten øverst i figuren, økte kraftig allerede i 2021 for så å falle. Prisveksten på personlig pleie, omtrent midt i figuren, steg senere, men ikke like mye, og har avtatt mer gradvis. Prisveksten på forsikring, langt nede i diagrammet, var lenge lav, men har ganske nylig skutt fart.

Det kan ligge mange forklaringer bak utviklingen i de enkelte prisgruppene. Men bølgen gjenspeiler trolig at kostnadene ved å produsere de ulike produktene har steget på ulike tidspunkter. I tillegg kan prissettingsingsatferden være ulik. Vi ser en tendens til at varegrupper ligger i den øvre delen av figuren, mens tjenestegruppene ligger lengre nede.   

Enda flere detaljer kommer frem hvis vi finner frem mikroskopet. Datagrunnlaget vi skal bruke her, er enkeltpriser som inngår i beregningen av KPI. Datasettet består av flere millioner prisobservasjoner fra perioden 1975–2024. Datasettet er likevel ikke komplett. Mange tjenester mangler, og dekningen har endret seg over tid. Dataene gir derfor ikke grunnlag for å si hvordan alle varer og tjenester prises. Men noe kan vi si.

Tjenester blir sjelden billigere

 Plansje: Prisen på bensin endres oftere enn prisen på hårklipp

Hårklipp, dame, med vask og føn. Her ser vi prisen på denne tjenesten i én frisørsalong som var med i utvalget i fem år. I løpet av disse årene steg prisen fra 440 til rundt 550 kroner. Legg merke til trappetrinnene: Prisen står stille ganske lenge om gangen, før den normalt settes opp i moderate steg. Det blir sjelden billigere å klippe seg.

Til høyre ser vi prisen på 95 oktan blyfri bensin ved én bensinstasjon i omtrent den samme perioden. Bensinprisen endres langt oftere enn prisen på en frisørtime og settes både opp og ned.

De to prisene har altså svært ulike forløp. En grunn kan være at kostnadene utvikler seg forskjellig. Hos frisøren betaler vi først og fremst for tiden det tar å stelle håret. Lønn utgjør en stor del av kostnadene. For bensin betyr prisene på verdensmarkedet langt mer. Også kronekursen og konkurransen mellom stasjonene påvirker bensinprisen.

En annen grunn til at prisene utvikler seg ulikt, kan være at bedriftene tilpasser prisene forskjellig. Den samme kostnadsøkningen kan slå ulikt ut fra bedrift til bedrift.

La oss nå se på hele utvalget av varer og tjenester, og la oss se på hvor ofte prisene endres, og hvor store endringene er.

Plansje: Prisendringene ble færre, ikke mindre [2]

Figuren til venstre viser hvor ofte prisene i utvalget endres. For hvert produkt beregner vi andelen priser som settes opp eller ned i en gjennomsnittlig måned. Deretter veier vi disse andelene sammen etter hvor mye hvert produkt teller i konsumprisindeksen. Det tydelige mønsteret er at den vektede andelen priser som endres hver måned, har gått ned. Noe av nedgangen skyldes at produktene i utvalget og vektene deres har endret seg. Men også når vi korrigerer for slike sammensetningseffekter, finner vi at hyppigheten av prisendringer har falt.

Til høyre ser vi hvor store prisendringene er, enten prisene settes opp eller ned. Hovedbildet siden 1990 er at prisene endres mindre hyppig, men ikke i mindre steg.[3]

Hva kan forklare at det ble lengre mellom prisendringene? En mulighet er at lavere kostnadsvekst og mer stabile inflasjonsforventninger ga bedriftene mindre behov for å øke prisene over tid. Mer troverdig pengepolitikk og økt internasjonal handel og konkurranse kan ha bidratt til det.[4] Bedriftene kunne da sette opp prisene mindre hver gang, vente lenger mellom økningene eller kombinere de to. I våre data var det altså særlig hyppigheten som falt. Forskning peker på kostnadene ved prisendringer som en mulig forklaring.[5] En liten prisendring kan kreve nesten like mye arbeid som en stor. Da kan det lønne seg å vente lenger mellom justeringene.

La oss zoome inn på hva som skjedde med prisene i vårt utvalg i perioden 2020-2024. Denne gangen skiller vi mellom prisøkninger og priskutt, og ser på varer og tjenester hver for seg.

Plansje: Tjenesteprisene settes sjelden ned

Varene er vist til venstre, tjenestene til høyre. De blå linjene viser den vektede andelen priser som settes opp i en måned, de oransje linjene viser andelen som settes ned. Kurvene viser gjennomsnittet for de siste tolv månedene, slik at sesongsvingningene ikke dominerer bildet.

Se først på de blå linjene. Under inflasjonsoppgangen ble både vare- og tjenesteprisene satt opp oftere. Mot slutten av perioden falt hyppigheten igjen, men for tjenester var den fortsatt høyere enn før pandemien. De oransje linjene viser at hyppigheten av priskutt endret seg langt mindre.

Legg merke til hvor sjelden tjenesteprisene settes ned. Det samme mønsteret dokumenteres i en stor studie av konsumprisene i euroområdet.[6]

En nærliggende forklaring er at lønn utgjør en stor del av kostnadene ved mange tjenester. Og lønnskutt er uvanlige. Men den samme studien finner at kostnadssammensetningen ikke forklarer hele forskjellen i hvor ofte vare- og tjenestepriser endres.

Teoretisk forskning peker på at kundenes begrensede informasjon kan gjøre priskutt på tjenester mindre lønnsomme. Vi kjenner gjerne prisen hos vår egen frisør, men vet mindre om pris og kvalitet hos andre. En salong som setter ned prisen, vinner derfor ikke nødvendigvis mange nye kunder. Samtidig får den mindre betalt fra eksisterende kunder. Det kan gjøre at de velger å holde prisen uendret selv om kostnadene faller.[7]

Plansje: Vareprisene tar større steg både opp og ned

Denne figuren viser størrelsen på prisendringene. Vi ser at stegene er større for varer enn for tjenester, og at det gjelder både økninger og kutt. Samtidig ser vi at selv om inflasjonen økte mye i årene vi ser på her, endret størrelsen på prisendringene seg lite.

Vi har nå sett på hvor ofte og hvor mye prisene endres, både opp og ned.

Plansje: Både hyppighet og størrelse bestemmer prisveksten

Her samler vi det vi nettopp har sett på, i ett regnestykke. Se først på det blå leddet. Vi ganger andelen priser som settes opp, med den gjennomsnittlige prisøkningen. Det gir bidraget fra prisøkningene. Så gjør vi det samme for nedsettelsene, i oransje. Prisveksten er forskjellen mellom de to bidragene. I neste figur summerer vi bidragene over tolv måneder for varer og tjenester.

Plansje: Priskutt demper prisveksten mer på varer

De blå søylene viser hvor mye prisøkningene har trukket prisveksten opp de siste tolv månedene, mens de oransje viser hvor mye prisnedsettelsene har trukket den ned. Det som står igjen, er den svarte linjen: prisveksten for varene eller tjenestene i utvalget vårt.[8]

Vi ser at vareprisveksten kom raskere ned igjen enn tjenesteprisveksten. Vi ser også at prisnedsettelsene demper prisveksten langt mer for varer enn for tjenester.

Prisøkningene på mange tjenester tiltok da importprisveksten økte og holdt seg oppe også etter at importprisveksten var på vei ned. Fortsatt høy lønnsvekst er en del av forklaringen. Men forløpet kan også gjenspeile en mulig asymmetri i tjenestebedriftenes prissetting, der de oftere setter prisene opp når kostnadspresset øker enn de setter dem ned når presset avtar.[9]

Hva betyr det vi har sett fra mikrodataene for den siste milen? Hvor raskt prisveksten kommer ned, avhenger av hvor raskt kostnadsveksten avtar, og hvor raskt dette slår ut i prisene. At tjenesteprisene sjelden settes ned, betyr at lavere tjenesteprisvekst i hovedsak må komme gjennom færre eller mindre prisøkninger. Det kan føre til tregheter i prissettingen og forsinke tilpasningen når kostnadsveksten avtar.

Eksportprisene har løftet konsumprisene

La meg nå vende oppmerksomheten mot et annet viktig forhold som har bidratt til å holde prisveksten oppe.

At dyrere import løftet kostnadene og prisene her hjemme, er velkjent. Men vi fikk også langt bedre betalt for det vi solgte til utlandet. Og da snakker jeg ikke bare om olje og gass. Også andre eksportvarer steg mye i pris. Det styrket mange eksportbedrifters lønnsevne. Gjennom lønnsdannelsen kunne de økte eksportinntektene dermed holde prisveksten oppe i andre deler av økonomien, også etter at veksten i importprisene hadde avtatt. Høye eksportpriser gjorde den siste milen lengre.

Plansje: Vi fikk bedre betalt for eksporten

Denne figuren viser eksport- og importprisene for det som i nasjonalregnskapet kalles tradisjonelle varer. Det er blant annet metaller, maskiner og kjemiske produkter. Råolje og naturgass er ikke med. Prisene er målt i norske kroner. En svakere krone gjør importen dyrere, men øker også det eksportbedriftene får betalt i kroner. Til venstre ser vi at eksportprisene steg med 29 prosent i 2022, mens importprisene økte med 15 prosent. Til høyre ser vi at eksportprisene ble liggende høyere i forhold til importprisene enn før pandemien.[10]

Hvor mye eksportbedriftene får betalt, avhenger av konkurransen og etterspørselen i markedene de selger til. Når salgsinntektene øker mer enn kostnadene, får bedriftene større rom for å betale lønn. Den internasjonale prisoppgangen kunne dermed svekke husholdningenes kjøpekraft og samtidig styrke eksportbedriftenes lønnsevne.

Frontfagsmodellen gjør at økt lønnsomhet i industrien også får betydning for lønningene i andre næringer. Konkurranseutsatt industri forhandler først og setter en norm for lønnsveksten i resten av økonomien. Dermed kan økte eksportinntekter etter hvert gi høyere lønnskostnader også i frisørsalongen, selv om inntektene der ikke har økt tilsvarende.[11]

Slike sammenhenger har vi tatt hensyn til når vi har laget prognoser de siste årene. Likevel ble lønnsveksten gjennomgående høyere enn vi anslo. En forklaring er at bedringen i eksportbedriftenes lønnsevne ble større og mer varig enn vi la til grunn.[12]

La oss bruke en enkel makroøkonomisk modell for å belyse dette. Og siden vi befinner oss på BI, tillater jeg meg nå å tre inn i rollen som foreleser. En rolle jeg trives godt i.

Plansje: Enkel modell for norsk økonomi

Modellen beskriver en liten, åpen økonomi som den norske. Den har en konkurranseutsatt sektor og en skjermet sektor som leverer til hjemmemarkedet. I begge sektorer brukes arbeidskraft og importerte varer i produksjonen. Vi forenkler og antar at bedriftene i konkurranseutsatt sektor tar prisene på verdensmarkedet som gitt. Lønnsevnen deres setter normen for lønnsveksten i begge sektorer. Bedriftene i skjermet sektor tilpasser prisene gradvis til kostnadene. Sentralbanken i modellen setter styringsrenten etter en enkel Taylor-regel som tar hensyn til inflasjon og arbeidsledighet.[13]

Med denne modellen skal vi se hvordan sjokk som ligner dem vi møtte etter pandemien, kan virke i norsk økonomi.[14] Dette er en øvelse i økonomiske mekanismer, ikke et forsøk på å gjenskape utviklingen nøyaktig. Kurvene i modellfigurene viser avvik fra et forløp uten disse forstyrrelsene.

Plansje: Dyrere import øker prispresset og svekker lønnsevnen

Vi begynner med en kraftig økning i importprisene i utenlandsk valuta.[15] Øverst til venstre ser dere forløpet vi har lagt til grunn. Prisene stiger gradvis og blir liggende høyt i flere år. Foreløpig holder vi eksportprisene og rentene ute uendret. Høyere importpriser gir økte innkjøpskostnader for importørene. Det slår gradvis gjennom i utsalgsprisene her hjemme.

Eksportbedriftene må samtidig betale mer for innsatsvarene, mens salgsprisene i utenlandsk valuta er uendret. Da svekkes lønnsevnen, og gjennom frontfaget dempes lønnsveksten i begge sektorer. Men prisveksten blir høyere, selv om lønnsveksten dempes i starten.

Sentralbanken i modellen svarer med høyere styringsrente, og kronen styrker seg. Nederst i midten ser dere valutakursen.[16] Her betyr en lavere verdi en sterkere krone. Den sterkere kronen demper importkostnadene og eksportinntektene og dermed også lønns- og prisveksten.

Men dette var ikke hele historien. Eksportprisene økte også. Når vi tar det med, endres bildet.

Plansje: Høyere eksportpriser kan forlenge den siste milen

Øverst til venstre ser vi nå at også eksportprisene i utenlandsk valuta stiger, og de øker mer enn importprisene. Eksportbedriftene får høyere inntekter og bedre lønnsevne. Lønnsveksten stiger, og gjennom frontfaget øker lønnskostnadene også i andre næringer. Bedriftene i skjermet sektor tilpasser prisene gradvis til de økte kostnadene.

Det viktigste her er hvor lenge prisveksten holder seg oppe. Se på den blå og den grå kurven øverst til høyre. I denne beregningen er forskjellen på toppen nokså liten. Renten her hjemme blir liggende høyere enn med bare importprissjokket, og kronen styrker seg mer. Det demper prisveksten. Etter toppen skiller KPI-kurvene lag. Med høyere eksportpriser tar det lengre tid før prisveksten kommer ned, selv med en strammere pengepolitikk.

Så langt har vi holdt rentene ute uendret. Men etter pandemien var det ikke bare prisene ute som steg. Sentralbankene satte også opp styringsrentene. Hva skjer når vi også tar hensyn til renteutviklingen ute?

Plansje: Høyere renter ute gir mindre hjelp fra kronen

Import- og eksportprisene følger samme forløp som før. Se så på den røde og den blå kurven nederst i midten. Når vi også tar med renteoppgangen ute, styrker kronen seg langt mindre. Da blir importen dyrere enn i forrige beregning, og eksportbedriftene får høyere inntekter i kroner. Samlet bedres lønnsevnen. Dermed blir lønns- og prisveksten høyere.

Sentralbanken i modellen holder renten høyere enn i forrige beregning. Det demper prisveksten, men øker også arbeidsledigheten. Høyere renter ute kan altså gjøre det mer kostbart å få prisveksten ned her hjemme.

La oss løfte blikket fra kurvene og vende tilbake til norsk økonomi. For Norge var prisoppgangen ute både et kostnadssjokk og en inntektsgevinst. Vi importerer mye, både til forbruk og som innsats i produksjonen. Samtidig har råvarer og råvarebaserte produkter stor betydning for eksportinntektene våre. Etter pandemien steg prisene på olje og gass, men også prisene på andre eksportvarer. Gjennom 2022 og frem mot sommeren 2023 svekket kronen seg og bidro til å øke lønnsomheten i eksportindustrien ytterligere. Gjennom frontfagsmodellen kunne bedre lønnsevne i eksportbedriftene løfte lønnskostnadene også i andre næringer. Modelløvelsen viser hvordan dette kunne forlenge prisveksten.

Lønnsdannelsen i Norge er preget av en høy grad av koordinering. Sammen med en fleksibel inflasjonsstyring kan det motvirke at lønns- og prisspiraler får feste. Frontfagsmodellen forankrer lønnsveksten til det konkurranseutsatt sektor kan bære, og bidrar til at gevinster fra et bedre bytteforhold kommer mange til gode. Betydningen frontfagsmodellen har for prisveksten, avhenger likevel av hvor impulsene kommer fra.

Når økonomien treffes av et sjokk som øker lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor, løftes lønnsveksten i hele økonomien. Det gir økte kostnader for bedriftene, slik at prisveksten øker. Når prisene stiger som følge av økte kostnader i skjermet sektor, kan frontfagsmodellen derimot virke dempende. Dyrere varer og tjenester kan utløse krav om høyere lønn for å bevare kjøpekraften. Men lønnsveksten skal også være i tråd med det konkurranseutsatt sektor kan bære. Det kan begrense nye runder med lønns- og prisøkninger. Frontfagsmodellen kan altså spre noen prisimpulser og dempe andre.[17]

Forventninger kan gjøre prisveksten mer seiglivet

La meg til slutt si litt om hvordan høy inflasjon i seg selv kan føre til at prisveksten blir mer seiglivet. Én effekt kommer nærmest automatisk. I en del kontrakter, som for eksempel husleieavtaler, justeres prisene jevnlig i takt med den faktiske prisveksten. Husleier bidrar nå til å holde konsumprisveksten oppe.

I tillegg kan forventninger spille en rolle. En bedrift som skal holde prisen fast en stund, må gjøre seg opp en mening om hvordan kostnadene vil utvikle seg fremover. Da kan det være nærliggende å ta utgangspunkt i hvordan pris- og kostnadsveksten har vært den siste tiden. Slik kan inflasjonen påvirke forventningene som igjen kan påvirke prisveksten.

Plansje: Inflasjonsforventningene har ikke avtatt videre

Norges Bank gjennomfører jevnlig spørreundersøkelser om inflasjonsforventninger. Figuren viser hva ulike grupper tror prisveksten vil være om to år.

Vi ser at forventningene til fremtidig inflasjon økte og avtok nokså parallelt med den faktiske prisveksten. Vi kan også legge merke til at inflasjonsforventningene fortsatt er høyere enn de var før inflasjonen skjøt fart.

Analyser basert på forventningsundersøkelsen tyder på at det er en sammenheng mellom bedriftslederes forventninger til prisveksten og den faktiske prisveksten.[18]

Det er i tråd med funn fra en voksende forskningslitteratur, som viser at forventninger har betydning for prisutviklingen. [19] [20] [21] [22] Men resultatene spriker når det gjelder hvor stor effekten er, og de tyder også på at effekten kan variere over tid. Erfaringer fra perioder med lav og stabil inflasjon gir oss få holdepunkter for hva som kan skje med forventningene og effekten de har på prisveksten når inflasjonen har ligget lenge over målet.

Noen har uttrykt bekymring for at Norges Bank legger for mye vekt på inflasjonsforventninger, og at det fører til at vi overdriver risikoen for at høy inflasjon kan feste seg.[23]

Forventninger spiller en viktig rolle i vår makromodell NEMO. Når et kostnadssjokk ventes å vare, kan forventninger om fortsatt høy prisvekst forsterke utslaget i lønninger og priser. Men aktørene i modellen har samtidig tillit til at pengepolitikken vil bringe inflasjonen tilbake til målet. Denne mekanismen bidrar til å dempe prisveksten i modellen og motvirker at høy inflasjon biter seg fast. Også modellberegningene jeg nettopp viste, bygger på at inflasjonsforventningene er forankret på lengre sikt.

Spørsmålet er om vi kan legge til grunn at forventningene i virkeligheten er like godt forankret som i modellene. Ser vi tilbake på figuren, har inflasjonsforventningene flatet ut på et høyere nivå enn før pandemien. Hvis årene med høy prisvekst har satt mer varige spor i forventningene, kan også veien tilbake til målet bli lengre enn modellene tilsier.

Avslutning

La meg vende tilbake til frisørsalongen. Prisen på en hårklipp avhenger av kostnadene ved å drive salongen, av hvordan frisøren setter prisene, og av hva frisøren venter om pris- og kostnadsveksten fremover. Alle disse tre forholdene kan ha gjort den siste milen lengre. Gjennom frontfagsmodellen påvirkes lønnskostnadene i salongen også av lønnsomheten i eksportbedriftene. Selv om prisene på innsatsvarer skulle falle, kan frisøren være tilbakeholden med å sette prisen ned. Og prisveksten kan forlenges ytterligere hvis frisøren setter prisene ut fra forventninger om fortsatt høy kostnadsvekst.   

Så hva er konsekvensen av alt dette for pengepolitikken?

Som jeg sa innledningsvis, kunne vi fått prisveksten raskere ned hvis vi hadde hevet renten mer enn vi gjorde. Men vi har vært tålmodige for å unngå for store kostnader i form av økt arbeidsledighet.

I fjor mente vi at en forsiktig normalisering av styringsrenten ville være forenlig med å få prisveksten tilbake til målet innen rimelig tid. Siden har inflasjonsutsiktene endret seg.

Noe av forklaringen er at økonomien ble truffet av et nytt sjokk i vår da stengingen av Hormuzstredet førte til økte priser på energi og andre råvarer.

Samtidig har lønnsveksten de siste årene blitt høyere enn vi har ventet, som igjen har bidratt til at prisveksten har holdt seg lenger oppe. Den siste milen har vist seg å være lengre enn vi hadde sett for oss.  

Forventningskanalen setter en grense for hvor tålmodige vi kan være. Vi ønsker ikke å bremse økonomien mer enn nødvendig, men vi kan ikke la prisveksten bli liggende over målet i mil etter mil. Bedrifter og husholdninger må kunne regne med at høy inflasjon går over. Derfor mener vi det nå er riktig å reagere kraftigere i pengepolitikken på tegn til økt inflasjonspress enn i en situasjon der prisveksten ligger nær målet.

På rentemøtet vårt i september hevet vi styringsrenten til 4,5 prosent. En høyere rente bidrar til å dempe prisveksten, blant annet gjennom virkningen på valutakursen. Trolig vil det være behov for å holde renten oppe en tid fremover, og vi er forberedt på å sette renten videre opp dersom inflasjonsutsiktene skulle tilsi det.

Fotnoter

[1] Prisveksten er endringen fra samme måned året før, vist som kvartalsgjennomsnitt. Konsumgruppene er sortert etter når prisveksten nådde toppen i 2021–2024. Den diagonale bølgen gjenspeiler derfor delvis sorteringen.

[2] Beregningene bygger på ordinære priser hos samme tilbyder fra måned til måned. Mat og drikke, transport og husleie er utelatt. Utvalget har varierende dekning, særlig for tjenester.

[3] Se også Wulfsberg, F. (2016), «Inflation and Price Adjustments: Micro Evidence from Norwegian Consumer Prices 1975–2004», American Economic Journal: Macroeconomics 8(3), 175–194.

[4] Rogoff, K. S. (2003), «Globalization and Global Disinflation», Economic Review 88(4), 45–78, Federal Reserve Bank of Kansas City.

[5] Nakamura, E., J. Steinsson, P. Sun og D. Villar (2018), «The Elusive Costs of Inflation: Price Dispersion during the U.S. Great Inflation», The Quarterly Journal of Economics 133(4), 1933–1980. Amerikanske mikrodata og en modell med faste justeringskostnader viser større utslag i hyppighet enn i størrelse når inflasjonen endres.

[6] Gautier, E. mfl. (2024), «New Facts on Consumer Price Rigidity in the Euro Area», American Economic Journal: Macroeconomics 16(4), 386–431.

[7] Dupraz, S. (2024), «A Kinked-Demand Theory of Price Rigidity», Journal of Money, Credit and Banking 56(2–3), 325–363.

[8] Månedsbidragene er f⁺s⁺ og −f⁻s⁻, beregnet med samsvarende vekter. De summeres over tolv måneder. Prisveksten gjelder analyseutvalget og måles i prosent.

[9] Seiler, P. (2026), «How firms set their prices: survey evidence along the stages of price setting», Swiss Journal of Economics and Statistics 162, artikkel 6, tabell 10–11. Sveitsiske tjenestebedrifter oppgir at økte leverandørpriser har større betydning for prisøkninger enn lavere leverandørpriser har for priskutt.

[10] Tallene viser årsvekst i nasjonalregnskapets prisindekser for eksport og import av tradisjonelle varer.

[11] Se Brubakk, L. og K. Hagelund (2022), «Frontfagets betydning for lønnsdannelsen i private tjenestnæringer», Staff Memo 5/2022, Norges Bank. Industrilønnen er den viktigste forklaringsfaktoren, men egen lønnsevne har også betydning i flere tjenestenæringer.

[12] Matsen, K. A. (2025), «Models for forecasting annual wage growth», Staff Memo 4/2025, Norges Bank, beskriver lønnsmodeller der blant annet industriens lønnsandel inngår.

[13] Modellen er stilisert og ikke estimert. Noen parametere er grovt kalibrert til norske data, de øvrige er hentet fra internasjonal litteratur. Øvelsene illustrerer mekanismer under bestemte forutsetninger; de tallfester ikke sjokkenes faktiske bidrag etter pandemien. Skjermet sektor brukes her bredt, om både hjemmemarkedsproduksjonen og omsetningen av importerte konsumvarer. I koden bruker hjemmemarkedsprodusentene bare arbeidskraft, mens importørleddet bruker importerte konsumvarer. Begge har gradvis pristilpasning. At eksportbedriftene tar verdensmarkedsprisene som gitt, er en forenkling; i virkeligheten kan de i ulik grad påvirke egne priser.

[14] Virkninger av internasjonale pris- og rentesjokk ble også grundig belyst av Frontfagsmodellutvalget (2023), «Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi», NOU 2023: 30, avsnitt 5.6 og boks 5.2, med beregninger i KVARTS, NORA, NEMO og NAM. Se særlig underlagsanalysen av Boug, P. mfl. (2023), «Høyere inflasjon og renter internasjonalt», i Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget, kapittel 5, Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå. Beregningene viste blant annet hvor mye valutakursen og den økonomiske politikken betyr for gjennomslaget til norsk økonomi. I KVARTS- og NORA-beregningene ble energi- og råvareprisene holdt uendret, og utvalget fremhevet selv at sjokkene skilte seg fra utviklingen etter pandemien. Øvelsen i dette foredraget er særlig innrettet mot å belyse betydningen av at prisoppgangen ute også ga norske eksportbedrifter bedre lønnsevne.

[15] Foreløpig ser vi bort i fra økt konsumprisvekst ute.

[16] «Valutakursen» og «kursen» i modellgjennomgangen betegner realvalutakursen, altså kronekursen justert for prisnivåene hjemme og ute. En lavere verdi betyr en sterkere realkurs. Den nominelle kursen kan følge et annet forløp. «Rentene ute» viser til forventet realrente, det vil si nominell rente korrigert forinflasjon. Styringsrenten er nominell.

[17] Se Røisland, Ø. (2023a), «Frontfagsmodellen og importert inflasjon», Samfunnsøkonomen 137(6), 5–11, og Røisland, Ø. (2023b), «Når kan lønns-prisspiraler oppstå? Om samspillet mellom pengepolitikken og lønnsdannelsen», Samfunnsøkonomen 137(3), 45–56. Modellanalysene viser hvordan frontfagsmekanismen kan dempe virkningen av innenlandske kostnadssjokk, men forsterke virkningen av internasjonale prisøkninger som også øker lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor.

[18] Lindalen, I. H. og K. Mjølnerød (2026), «The role of inflation expectations in price setting: the Norwegian experience», Staff Memo 3/2026, Norges Bank.

[19] Weber, M. mfl. (2025), «Tell Me Something I Don’t Already Know: Learning in Low- and High-Inflation Settings», Econometrica 93(1), 229–264, dokumenterer at informasjonsbehandlingen avhenger av inflasjonsmiljøet. Carvalho, C., S. Eusepi, E. Moench og B. Preston (2023), «Anchored Inflation Expectations», American Economic Journal: Macroeconomics 15(1), 1–47, modellerer hvordan vedvarende overraskelser kan påvirke langsiktige forventninger. Økt oppmerksomhet er ikke i seg selv tapt forankring.

[20] Gautier, E., F. Savignac og O. Coibion (2025), «Firms’ Inflation and Wage Expectations during the Inflation Surge», Working Paper 995, Banque de France. I franske data ble sammenhengen mellom inflasjonsforventninger og bedriftenes lønns- og prisbeslutninger svakere under inflasjonsoppgangen. Høyere forventninger innebærer derfor ikke nødvendigvis et sterkere gjennomslag til priser.

[21] Coibion, O., Y. Gorodnichenko og T. Ropele (2020), «Inflation Expectations and Firm Decisions: New Causal Evidence», The Quarterly Journal of Economics 135(1), 165–219.

[22] Se også Coibion, O. og Y. Gorodnichenko (2025), «Inflation, Expectations and Monetary Policy: What Have We Learned and to What End?», Working Paper 33858, National Bureau of Economic Research, som gir en oversikt over nyere forskning på sammenhengen mellom forventninger og inflasjon.

[23] Rudd, J. B. (2021), «Why Do We Think That Inflation Expectations Matter for Inflation? (And Should We?)», Finance and Economics Discussion Series 2021-062, Board of Governors of the Federal Reserve System, gir en kritisk gjennomgang av det empiriske grunnlaget for forventningskanalen. Kritikken gjelder særlig hvor sikkert en selvstendig årsaksvirkning kan påvises.