En riktig god formiddag til dere alle, og en stor takk til Økonomisk institutt som har invitert meg til å holde årets Schweigaardforelesning.  

Det har ikke vært vanskelig å velge tema. Etter at prisveksten skjøt fart våren 2022 og Norges Bank svarte med å heve renten mye og raskt, har det vært debatt om pengepolitikken her hjemme.

Blant annet har LO ment at Norges Bank har lagt for mye vekt på prisveksten og for lite vekt sysselsettingen når vi har satt renten. Fra deler av akademia har vi på den andre siden fått kritikk for å bruke for lang tid på å få bukt med inflasjonen. Tidligere assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad har stilt spørsmål ved om renten i det hele tatt er egnet til å få prisveksten ned.

Også internasjonalt er det debatt om pengepolitikken. I flere land er sentralbankenes uavhengighet i rentesettingen blitt utfordret de siste årene, og i USA har den nye sentralbanksjefen aktualisert diskusjonen om hvor mye sentralbanker bør si, eller ikke si, om renten.

Det er ikke overraskende at pengepolitikken skaper debatt. Renten betyr mye for folks økonomi, ikke minst her i Norge. Debatt hører hjemme i et demokrati. At Finansdepartementet i fjor kunngjorde at det ville evaluere mandatet for pengepolitikken, gjør ikke debatten mindre aktuell.

Og la meg understreke at jeg ikke mener debatt om pengepolitikk bør være forbeholdt samfunnsøkonomer. Leger er også velkomne. 

Jeg vil bruke dagens forelesning til å svare på noen av spørsmålene som er blitt stilt. Så la meg starte:

1. Hvorfor er det så viktig å ha en inflasjon på 2 prosent?

Dette spørsmålet går helt til kjernen av Norges Banks oppdrag. I år er det 25 år siden vi fikk et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Siden 2018 har målet vært 2 prosent.

Plansje: «Prisvekst»  

De fleste vil være enige om at lav og stabil prisvekst er en bra ting. Da prisene for 4-5 år siden brått steg mye, var det mange som kjente på kostnadene med høy inflasjon.

Når prisene stiger raskt og uventet, blir det krevende å planlegge og ta gode beslutninger. Høy prisvekst gjør for eksempel at det blir vanskelig å vite om prisen på en vare eller tjeneste er rimelig, og lønnstillegg som ser rause ut når de avtales, kan etter noen måneder vise seg å bli spist opp av høy prisvekst. Raske og uventede prisøkninger rammer særlig dem som tjener minst.  

Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for at økonomien skal fungere godt. Samtidig er det gunstig å ha litt prisvekst. Det gjør økonomien mer smidig. Vi holder også en viss avstand til deflasjon, altså at prisene faller over tid. Det er en situasjon som historisk har vært forbundet med økonomisk stagnasjon og høy arbeidsledighet.

Av dette følger det at det er klokt å sikte mot en inflasjon som ikke er for høy, men som heller ikke er for lav. Både her i Norge og i en rekke andre land har vi landet på et inflasjonsmål på 2 prosent. Det gir en rimelig balanse mellom de to hensynene.  

Så er det ikke slik at økonomien nødvendigvis hadde fungert vesentlig dårligere hvis vi hadde valgt et tall som var litt høyere enn 2. Men de som ser for seg at et høyere inflasjonsmål ville gitt rom for en varig lavere rente, ville blitt skuffet. Det som over tid betyr noe for hvordan renten virker inn i økonomien, er realrenten, det vil si renten fratrukket inflasjonen. Hadde vi valgt et høyere inflasjonsmål, ville også styringsrenten i gjennomsnitt ligget høyere.  

2. Tar Norges Bank for lite hensyn til at flest mulig skal ha en jobb?

I debatten er det noen som har ment nettopp det, og at renteøkningene de siste årene har bidratt til at arbeidsledigheten har steget for mye. Så la meg si litt mer om de avveiingene vi gjør når vi setter renten.

At flest mulig er i arbeid, er et overordnet hensyn i den økonomiske politikken. Det skal også Norges Bank understøtte. Oppdraget vi har fått av politiske myndigheter innebærer at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at pengepolitikken også kan bidra til høy sysselsetting og til en stabil økonomisk utvikling.

I et langsiktig perspektiv er det ingen motsetning mellom målet om lav og stabil prisvekst og hensynet til høy sysselsetting. I det lange løp kan vi ikke bytte til oss flere arbeidsplasser mot å godta at prisene stiger raskere. Tvert imot. Lav og stabil prisvekst er viktig for at økonomien skal fungere godt og gir et best mulig grunnlag for at flest mulig har en jobb.   

På kort sikt kan det likevel oppstå konflikt mellom de to hensynene. En høyere rente vil dempe prisveksten, men vil også dempe den økonomiske aktiviteten, som kan føre til at flere blir stående uten jobb.

Når vi setter renten, er vi opptatt av å finne en riktig balanse mellom disse hensynene.

Plansje: «Arbeidsledighet og prisvekst»

De siste årene har renten bidratt til å kjøle ned økonomien. Arbeidsledigheten har steget noe, fra et lavt nivå. Prisveksten har kommet mye ned fra toppen, men den er fortsatt over målet. Med en høyere rente kunne vi fått inflasjonen raskere ned. Men vi ønsker ikke å bremse økonomien mer enn nødvendig. Derfor bruker vi tid på å få inflasjonen tilbake til målet.

Men det er en grense for hvor lang tid vi kan bruke. Høy prisvekst over tid kan føre til at bedrifter og husholdninger begynner å planlegge for at prisveksten holder seg høy. For eksempel må bedrifter som skal fastsette utsalgspriser for en periode fremover, gjøre seg opp en mening om hvordan andre priser og kostnader vil utvikle seg. Dersom prisveksten har vært høy lenge, kan bedriftene legge til grunn at den vil være det også fremover, og justere opp egne utsalgspriser. Gjennom slike mekanismer er det en risiko for at prisveksten blir mer seiglivet og vanskeligere å få ned igjen. I situasjoner som nå, når prisveksten har ligget lenge over målet, er vi derfor særlig på vakt når vi ser tegn til at inflasjonspresset øker.

I finansmarkedene er det mange som legger til grunn at vi vil reagere med høyere rente når det blir utsikter til økt prisvekst. Denne tilliten til inflasjonsmålet er verdifull og hjelper oss med å holde prisveksten lav og stabil. Hvis vi over tid hadde unnlatt å reagere på utsikter til høy inflasjon, kunne vi risikert at tilliten til inflasjonsmålet glipper. Da kunne kronen svekket seg betydelig og prisene fortsette å stige raskt. Skulle det skje, ville vi måttet heve renten mye for å få inflasjonen ned igjen, og kostnadene i form av tapte arbeidsplasser kunne blitt høye.

3. Bør grønn omstilling bli en oppgave for pengepolitikken?

Når vi setter renten, skal vi altså legge vekt på at flest mulig skal ha en jobb. Den økonomiske politikken skal også ivareta andre viktige hensyn, som en rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. I debatten er det noen som har tatt til orde for at Norges Bank bør bruke renten til å fremme flere mål enn det som følger av dagens mandat. Et konkret spørsmål som har blitt reist, er om Norges Bank bør bruke renten til å fremme grønn omstilling.

Svaret på dette spørsmålet bør etter min vurdering være nei. Det ga vi også uttrykk for i innspillet vi ga til evalueringen av mandatet for pengepolitikken tidligere i år.

Og det er ikke fordi jeg ikke synes det er et viktig hensyn. En av vår tids største utfordringer er å lykkes med omstilling til et lavutslippssamfunn. Målet om lav og stabil prisvekst kan kanskje synes smått i et slikt perspektiv.

Økonomien påvirkes i stadig større grad av klimaendringene og tiltakene for å redusere klimagassutslipp. Senest i sommer har vi sett hvordan hetebølger, tørke og branner i Europa fører til store ødeleggelser. Slike hendelser kan få konsekvenser for både prisvekst, produksjon og sysselsetting. Det må vi ta hensyn til når vi setter renten. Men å gjøre pengepolitikken til en del av løsningen på klimautfordringene vil jeg advare mot.

Først og fremst fordi det er en oppgave som pengepolitikken er dårlig egnet til å løse. Renten er et lite effektivt virkemiddel for å få ned klimagassutslippene. Her har andre deler av den økonomiske politikken virkemidler som er langt mer treffsikre – som karbonavgifter, kvotesystemer og reguleringer.

Slik vi ser det, er det viktigste bidraget pengepolitikken kan gi til klimaomstillingen, å sørge for lav og stabil inflasjon over tid. Lav og stabil inflasjon gjør det tryggere å foreta investeringene som klimaomstillingen krever. Når prisveksten er lav, er det dessuten lettere å skille prisendringer på enkeltvarer fra den generelle prisveksten slik at signalet fra for eksempel økte karbonavgifter blir tydeligere.

4. Hvorfor får en håndfull økonomer lov til å bestemme hvor dyrt det er å ha lån? 

Renten har stor innvirkning på både folks og bedrifters økonomi. Likevel har politikerne overlatt til fem økonomer å bestemme hva renten skal være.

Plansje: «Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet»

De fem er, i tillegg til meg, de to visesentralbanksjefene Pål Longva og Øystein Børsum, og de to eksterne, Steinar Holden og Hilde C. Bjørnland, begge professorer i samfunnsøkonomi. Sammen utgjør vi Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet.

Går vi langt tilbake i tid, var det kongen som kontrollerte pengevesenet. Under Napoleonskrigene gikk det galt. For å finansiere krigen trykket kongen opp stadig flere penger. Prisveksten kom ut av kontroll, og folk mistet tilliten til pengene. 

Med disse erfaringene friskt i minne bestemte Eidsvollsmennene at Stortinget skulle ha ansvaret for landets pengevesen. Men også for de folkevalgte kan det være krevende å holde fast ved en politikk som sikrer pengenes verdi over tid. Renteøkninger for å holde prisveksten nede kan være upopulære og komme i konflikt med andre, mer kortsiktige mål og et ønske om størst mulig velgeroppslutning.

I mange land har de politiske myndighetene derfor valgt å delegere gjennomføringen av pengepolitikken til sentralbanken og gi den en lovfestet beskyttelse slik at renten kan settes uten påvirkning fra politikerne. Slik har politikerne gitt målet om prisstabilitet et særskilt vern.

Det betyr ikke at de folkevalgte har abdisert. Selv om det er vi som setter renten, er det politikerne som bestemmer hva vi skal oppnå og hvilke hensyn vi skal ta.

Debatten her hjemme viser at politikerne er opptatt av renteutviklingen. I min tid som sentralbanksjef har jeg likevel ikke opplevd at norske politikere har utfordret uavhengigheten vi har i rentesettingen, slik det har vært eksempler på i andre land.

La meg understreke at når vi i Norges Bank fremhever betydningen av sentralbankens uavhengighet, så er det ikke av hensyn til oss selv, men fordi det å delegere gjennomføringen av pengepolitikken til en uavhengig sentralbank har vist seg å være den mest effektive måten å sikre prisstabilitet på. Internasjonale erfaringer tilsier da også at dersom det oppstår tvil om sentralbankens uavhengighet, kan investorene justere sine inflasjonsforventninger og kreve høyere risikopremier.

Så til et ganske annet spørsmål jeg har blitt stilt mange ganger de siste årene.

5. Tror Norges Bank at økte renter kan få ned prisene i utlandet?

Svaret på det er nei. Det er nok heller ikke så mange som egentlig tror at vi tror det. Men noen har ment at vi ikke burde heve renten når noe av årsaken til den høye prisveksten er at prisene på olje og andre internasjonale råvarer har økt som følge av Russlands invasjon av Ukraina og konflikten i Midtøsten.

Vi kan selv selvfølgelig ikke påvirke prisene i utlandet. Det betyr ikke at vi skal se bort fra dem når vi setter renten.

Selv om vi ikke kan påvirke prisene i utlandet, kan vi påvirke ringvirkningene til prisene her hjemme og motvirke at de økte råvareprisene blir starten på en oppgang i prisene på mange varer og tjenester. En høyere rente vil normalt gi en sterkere krone, som vil redusere prisene på det vi importerer målt i norske kroner. En sterkere krone vil også gi lavere lønnsomhet i eksportnæringene og vil dermed kunne bidra til å dempe lønnsveksten.

Vi vil reagere med renten når det blir utsikter til høy prisvekst. Høy prisvekst har kostnader uavhengig av hva som har utløst den. Men hva som utløser prisveksten, har betydning for hvor mye vi reagerer.  Vi vil normalt reagere mindre med renten når prisveksten skyldes et importert kostnadssjokk som også demper aktiviteten i økonomien enn dersom prisveksten skyldes høy etterspørsel og høyt press i økonomien.

6. Er renten rett medisin for å få ned prisveksten?

Alt jeg har sagt så langt bygger på en grunnleggende forutsetning: at en høyere rente faktisk bidrar til å få prisveksten ned.

Men kan høy rente være feil medisin for å få ned prisveksten? Kan det til og med være slik at lavere rente ville gitt lavere inflasjon? Disse spørsmålene ble reist i debatten tidligere i år.

Plansje: «Styringsrente og prisvekst»

Figuren viser utviklingen i prisveksten og styringsrenten i Norge de siste 25 årene. Ved første øyekast kan man kanskje få inntrykk av at hypotesene stemmer. Vi ser at prisveksten ofte er høy samtidig som renten er høy. Men det betyr ikke at høyere rente fører til høyere prisvekst. Det kan like gjerne skyldes at sentralbanken setter opp renten nettopp fordi inflasjonen er høy.

At høy inflasjon fører til høy rente, gjør det utfordrende, men ikke umulig å måle effekten av renteendringer. Vi har metoder som gjør det mulig å skille det at renten reagerer på prisveksten, fra den effekten renten har på prisveksten. Når slike metoder brukes, er resultatene ganske klare. Forskningen finner gjennomgående at høyere renter bidrar til lavere inflasjon. Samtidig viser forskningen at det er usikkerhet knyttet til hvor store effektene er.

Så betyr ikke det at det ikke finnes priser som øker når renten øker. Ett eksempel kan være husleier. Når rentene stiger, øker kostnadene til utleierne, som kan forsøke å velte dette over i husleiene. Det er et eksempel på det økonomer kaller kostnadskanalen, som det også finnes støtte for i forskningen.

Men fortsatt er det slik at en høyere rente demper den samlede prisveksten. Grunnen er at det også finnes andre, sterkere, kanaler fra høyere renter til prisveksten. Økte renter fører til at husholdninger strammer inn på forbruk og bedrifter utsetter investeringer. Det demper aktiviteten i økonomien, som igjen fører til lavere lønns- og prisvekst litt frem i tid. En høyere rente gir også sterkere kronekurs, noe som gjør varene vi importerer billigere. 

Så svaret på spørsmålet er ja, renten er rett medisin for å få ned prisveksten. Vår jobb i Norges Bank er å finne riktig dose.

7. Hvorfor er renten i Norge så mye høyere enn i Sverige og Danmark?

Både i Sverige og Danmark har rentene kommet mye ned siden toppen i 2024. Nå er styringsrenten mer enn 2 prosentenheter høyere i Norge enn hos våre nærmeste naboer. Det får mange til å lure på om vi ikke bare kunne gjort som dem og satt ned renten her hjemme også.

Plansje: «Styringsrenter i Norge, Sverige og Danmark»

Det er mange likheter mellom de skandinaviske landene, men for å svare på spørsmålet vil jeg starte med en viktig forskjell. Mens Norge og Sverige har en flytende valutakurs, har danskene valgt å binde sin valuta mot euro. En fast valutakurs reduserer usikkerhet og gjør det enklere for danske bedrifter og husholdninger å handle med andre land i eurosonen. Med en fast valutakurs må den danske sentralbanken holde renten nær renten i eurosonen. Det betyr at renten i mindre grad kan brukes til å jevne ut svingninger i økonomien. En flytende kurs, slik vi har i Norge, gir handlefrihet til å sette renten ut fra forholdene i norsk økonomi. Det har vært særlig gunstig i perioder norsk økonomi ikke har svingt i takt med økonomien hos våre handelspartnere. En flytende kronekurs har også kunnet virke som en støtdemper ved tilbakeslag og lettet strukturelle omstillinger i økonomien. 

Hva så med Sverige, som i likhet med oss har en flytende kurs? Slik vi setter renten ut fra forholdene her hjemme, setter Riksbanken sin rente basert på forholdene i svensk økonomi. Når renten i Sverige er lavere enn i Norge, er det fordi prisveksten har vært klart lavere. At prisveksten er høyere her hjemme skyldes blant annet at lønnsveksten har vært høyere. Det må igjen ses i sammenheng med høye priser på råvarer Norge eksporterer. Derfor trenger Norge også en høyere rente enn Sverige.

8. Hvor mye bør sentralbanker snakke om renten?

Nå synes dere sikkert at jeg har snakket mye. For hvor mye bør sentralbanker egentlig snakke om renten? Dette spørsmålet har for alvor blitt satt på dagsordenen igjen etter at Kevin Warsh tiltrådte som sentralbanksjef i USA før sommeren. Warsh har gått i retning av å si mindre, både om begrunnelsen for rentebeslutningene og om utsiktene for renten fremover. Dreiningen har fått noen her hjemme til å stille spørsmål ved Norges Banks måte å kommunisere på.

Plansje: «Bør hun bli tause-Ida?» 

Diskusjonen om hvor åpne sentralbankene bør være, er ikke ny. For noen tiår tilbake kunne sentralbankene endre renten uten å fortelle det, og evnen til å snakke utydelig var en viktig kvalifikasjon for sentralbanksjefer. Alan Greenspan, som var sentralbanksjef i USA fra 1987 til 2006, skal ha sagt:

If I seem unduly clear to you, you must have misunderstood what I said.

Også her i Norge ble det lenge sagt lite, og det var ikke nødvendigvis meningen at folk skulle forstå hvordan pengepolitikken virket eller hva sentralbanken tenkte.

Gjennom 1990- og 2000-tallet tok sentralbankene store skritt i retning av økt åpenhet. Rentemøter ble annonsert i god tid, det ble holdt pressekonferanser og beslutningene ble begrunnet. Flere sentralbanker begynte etter hvert å publisere referater fra rentemøtene. I år har også vi fulgt etter og begynt å publisere et sammendrag av komiteens diskusjoner frem mot rentebeslutningene.

På ett område har Norges Bank vært blant dem som har gått lengst når det gjelder åpenhet. I mer enn 20 år har vi publisert en prognose for styringsrenten frem i tid. Prognosen er ikke et løfte, men viser hva vi anser som den mest sannsynlige utviklingen for styringsrenten fremover gitt oppdraget vårt og hvordan vi tror økonomien vil utvikle seg.  

Åpenhet om hva som ligger bak beslutningene vi tar er viktig for demokratisk kontroll og for at omverdenen skal kunne etterprøve oss. Vi er også opptatt av å være åpne om hvordan vi vil reagere med renten når utsiktene for økonomien endrer seg.  At reaksjonsmønstret vårt er kjent, kan redusere usikkerhet og gjøre pengepolitikken mer effektiv.

Men det er også noen dilemmaer. Mer åpenhet er ikke nødvendigvis ensbetydende med bedre kommunikasjon. De siste årene har vi måttet justere renteprognosene våre mye – fordi den økonomiske utviklingen har blitt en annen enn vi har sett for oss. Et argument mot å publisere en renteprognose er at den kan oppfattes som et løfte, og at stadige justeringer av rentebanen kan svekke tilliten til sentralbanken.

Hva som er den beste måten å kommunisere på, kan variere mellom land og kan endre seg over tid. Vi følger den internasjonale debatten med stor interesse. Vi har ingen konkrete planer om endringer nå, men vi jobber kontinuerlig med å videreutvikle kommunikasjonen av pengepolitikken og reaksjonsmønstret vårt.

Åpenheten vil vi uansett holde fast ved. Vi skal fortsette å svare på spørsmål, begrunne og forklare rentebeslutningene våre. Jeg vil ikke bli taus.

9. Hva betyr KI for renten?

Verden er inne i et teknologisk epokeskift. Noen har spurt meg hva kunstig intelligens vil bety for renten. Svaret er at det vet jeg ikke, og kanskje er dette heller ikke det aller viktigste spørsmålet å stille om konsekvensene av kunstig intelligens. Men hvordan ny teknologi påvirker økonomien, er naturligvis noe både vi i Norges Bank og andre sentralbanker er opptatt av. Det er åpenbart at KI kan løse mange arbeidsoppgaver raskere og bedre og gi støtet til nye ideer og løsninger. Men hvor store produktivitetsgevinstene vil bli og hvor raskt de vil komme, er uvisst. Anslagene fra ulike forskere spriker. Noen forventer betydelige gevinster. Andre mener at produktiviteten først kan falle, fordi ny teknologi krever tid, investeringer og omstilling før gevinstene realiseres.

Men gitt at produktiviteten øker – vil det gi høyere eller lavere rente? Svaret avhenger blant annet av hvilken tidshorisont vi ser på.

Dersom KI løfter produktiviteten internasjonalt, vil vekstmulighetene øke og investeringslysten kunne ta seg opp. Da kan også rentenivået over tid bli høyere enn det ellers ville vært, både globalt og her hjemme.

På kort sikt vil økt produktivitet kunne redusere bedriftenes produksjonskostnader og dempe prisveksten. Det trekker i retning av lavere styringsrenter. Men hvis forventninger om høyere inntjening og lønnsvekst løfter investeringer og forbruk uten at tilbudssiden klarer å henge med, kan både lønns- og prisveksten tilta. Da kan styringsrentene øke – også på kort sikt.

Kunstig intelligens kan få gjennomgripende konsekvenser for økonomien og Norges Banks oppgaver. Nettopp dette, at økonomien hele tiden endrer seg, understreker at det er fornuftig med jevnlige evalueringer av mandatet for pengepolitikken, slik Finansdepartementet legger opp til.

Jeg mener vi har et godt mandat i dag. Etter min vurdering har en fleksibel inflasjonsstyring fungert bra. Og her jeg står i dag, kan jeg ikke se for meg et bedre alternativ. Om det også vil være det beste alternativet i fremtiden, vet vi ennå ikke.

10. Hvor skal renten fremover?

Det siste spørsmålet jeg vil svare på i dag er også det spørsmålet jeg får oftest, nemlig hva som vil skje med renten fremover. Det korte svaret er at det avhenger av hvordan økonomien vil utvikle seg fremover. Jeg har også et lengre svar. Det tar utgangspunkt i prognosene vil la frem i juni og vurderingene vi gjorde på rentemøtet vårt tidligere denne måneden.  

Arbeidsledigheten i Norge er nå verken spesielt høy eller uvanlig lav. Men prisveksten er for høy og har ligget over målet i flere år.

En viktig grunn til at prisveksten har holdt seg oppe, er at bedriftenes lønnskostnader har økt mye de siste årene. Lønnsveksten har ikke vært høy sammenliknet med lønnsomheten i industrien. Prinsippet i den norske modellen for lønnsdannelse er jo nettopp at arbeidstakerne skal få sin andel av verdiskapingen i industrien. Men lønnsveksten gir økte kostnader for bedriftene, og selv om lønnsveksten er på vei ned, vil den fortsatt bidra til å holde prisveksten oppe.  

Vi mener det er behov for en innstrammende pengepolitikk for å få prisveksten tilbake til målet innen rimelig tid. Renteprognosen vår fra juni indikerte en økning i styringsrenten fra 4,25 prosent til i overkant av 4,5 prosent ved utgangen av året. Vi så for oss å sette renten opp på et av de nærmeste rentemøtene.

Plansje: «Prognoser for styringsrenten siden 2021»

Men som denne figuren viser med all tydelighet, er renteprognosen verken et løfte eller en fasit. Som jeg allerede har vært inne på, har vi de siste årene måttet justere renteprognosene våre mye fordi utsiktene for økonomien har endret seg.  

I sommer falt prisveksten, og den er lavere enn vi hadde sett for oss. Det er gledelig at prisveksten har avtatt, men den er fortsatt klart høyere enn målet, og det er for tidlig å fastslå at inflasjonsutsiktene frem i tid er vesentlig endret. Derfor kan det fortsatt bli nødvendig å heve renten.

Om en måneds tid vil vi legge frem nye prognoser. Erfaringen tilsier at de neppe kommer til å være helt like dem vi la frem i juni. Det som ligger fast, er at vi kommer til å sette renten med sikte på å få prisveksten tilbake til målet innen rimelig tid.

Mange lurer på når renten kommer ned. Når vi ser litt frem, og prisveksten er på vei ned mot målet, vil det trolig være riktig å lette på bremsen. Men som figuren viser, ser vi ikke for oss at renten vil bli så veldig mye lavere fremover. For dem som har lån, er det kanskje ett av de viktigste budskapene å ta med seg fra denne forelesningen.

Takk for oppmerksomheten. Og til dere som akkurat er i gang med studiene: Lykke til. Det har sjelden vært en mer interessant tid å være student. Mitt råd er å bruke denne unike tiden til å lære, ikke bare av foreleserne, men av hverandre. Vær nysgjerrige, og våg å stille de store spørsmålene.