God morgen og takk for denne muligheten til å gjøre rede for gjennomføringen av pengepolitikken.

Norges Bank har fått i oppdrag å sørge for lav og stabil prisvekst. Målet er en prisvekst som over tid er nær 2 prosent. Samtidig skal vi bidra til at flest mulig er i jobb og til en stabil økonomisk utvikling.

Denne uken besluttet komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet å sette styringsrenten opp med 0,25 prosentenheter til 4,25 prosent. Bakgrunnen er at prisveksten er for høy, og det er behov for en høyere rente for å få prisveksten tilbake til målet innen rimelig tid. Hva som er årsaken til at prisveksten har holdt seg oppe, og hvilke vurderinger vi har gjort, vil jeg komme tilbake til. La meg først ta et tilbakeblikk.

Da jeg var her for et år siden, hadde amerikanske tollsatser blitt økt kraftig, og det var stor usikkerhet om det internasjonale handelsregimet. Mange fryktet at en omfattende handelskonflikt ville ramme verdensøkonomien hardt. Men det økonomiske tilbakeslaget har uteblitt. Det er det flere grunner til. Dels skyldes det at handelskonfliktene ikke ble så omfattende som først fryktet. Dels har aktiviteten internasjonalt blitt løftet av blant annet økte forsvarsutgifter og investeringer i ny teknologi. 

Lysbilde: Veksten i norsk økonomi tok seg opp i fjor

Her hjemme tok den økonomiske veksten seg opp i fjor etter et par år med lav vekst. I årene med lav vekst var utviklingen særlig svak i de delene av økonomien hvor renten virker sterkest. Byggeaktiviteten falt kraftig, bedriftene investerte lite, og mange husholdninger holdt igjen på forbruket. Det som holdt aktiviteten oppe, var utbyggingene på sokkelen i etterkant av oljeskattepakken og høy etterspørsel fra offentlig sektor. En svakere krone bidro til god vekst i eksporten, og i store deler av landet har reiselivsnæringen merket tilstrømmingen av turister.

Gjennom fjoråret endret bildet seg. Veksten i forbruket tok seg klart opp etter to år med bedring i kjøpekraften. Byggeaktiviteten økte litt fra et lavt nivå. Samtidig er mange av de store utbyggingsprosjektene som ble satt i gang etter oljeskattepakken i ferd med å ferdigstilles, noe som kan bidra til at petroleumsinvesteringene vil avta fremover.

Lysbilde: Sysselsettingen er høy  

Kapasitetsutnyttingen i økonomien synes å være nær et normalt nivå. Arbeidsledigheten har økt litt det siste året, og den er nå verken spesielt høy eller uvanlig lav. Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) fra Statistisk sentralbyrå indikerer at ledigheten over tid har steget mer enn det tallene for registrert ledighet fra Nav viser. Noe av forskjellen skyldes at arbeidskraftundersøkelsen fanger opp at flere unge har meldt seg på arbeidsmarkedet.

De siste årene har flere kommet i jobb, men målt som andel av befolkningen har sysselsettingen avtatt litt. Sysselsettingsandelen er likevel klart høyere enn i perioden før pandemien. Det gjelder også de yngste aldersgruppene.

Lysbilde: Prisveksten i Norge holder seg oppe

Prisveksten er fortsatt høyere enn inflasjonsmålet. Etter å ha avtatt raskt fra toppen i 2023 har inflasjonen endret seg lite det siste halvannet året. Ser vi bort fra energiprisene, som svinger mye fra måned til måned, har prisveksten ligget rundt 3 prosent siden høsten 2024.

I flere av våre naboland har prisveksten vært nær inflasjonsmålene en god stund. Så hvorfor tar det så lang tid å få prisveksten ned her hjemme?

Lysbilde: Innenlandsk prisvekst fortsatt høy

Det er prisene på varer og tjenester vi produserer i Norge som nå holder inflasjonen oppe. En grunn til det er at lønningene har økt mye de siste årene.

Lønnsveksten er på vei ned, og den er ikke høy sammenliknet med lønnsomheten i industrien. Prinsippet i den norske modellen for lønnsdannelse er jo nettopp at arbeidstakerne skal få sin andel av verdiskapingen i industrien. Høye råvarepriser og en svekket kronekurs i årene bak oss har gjort at mange industribedrifter har fått godt betalt for varer de selger til utlandet, og lønnsomheten har vært høy. Det har gitt rom for høye lønnstillegg. Rammen for oppgjøret i frontfaget danner norm for oppgjørene som følger, og når det går godt i industrien, blir lønnstilleggene høye også i de delene av næringslivet der lønnsomheten er lavere. Bedrifter som er mer skjermet fra konkurranse fra utlandet, vil i større grad kunne velte økte lønnskostnader over i prisene.

Vi kunne fått prisveksten raskere ned hvis vi hadde hevet renten mer i årene bak oss. Når vi ikke har hevet renten mer enn det vi har gjort, skyldes det at vi også har lagt stor vekt på hensynet til sysselsettingen. Vi har ikke ønsket å bremse økonomien mer enn nødvendig. Det har kommet til uttrykk i prognosene våre, som har vist at det ville ta tid før prisveksten kom tilbake til målet.  

Etter å ha holdt renten uendret gjennom 2024 mente vi i fjor sommer at det var riktig å lette litt på bremsen. Vi mente at en forsiktig normalisering av renten ville legge til rette for at prisveksten ville komme ned til målet innen rimelig tid uten at arbeidsledigheten ville øke mye. Vi satte ned renten i juni og september og så for oss å sette renten videre ned i 2026.

Lysbilde: Renten er satt opp

Men de økonomiske utsiktene endret seg, og i stedet har vi altså satt renten opp.

De siste månedene har vi fått informasjon som tyder på at inflasjonen vil bli høyere fremover enn vi så for oss ved inngangen til året. Prisveksten har vært høyere enn ventet, og lønnsveksten i år ser ut til å bli høyere enn vi tidligere hadde sett for oss. Etter krigsutbruddet i Midtøsten i slutten av februar har dessuten prisene på olje og flere andre råvarer steget mye. Det vil trolig løfte prisveksten ytterligere.

I den siste renteprognosen vår fra mars, åpnet vi for at det kunne bli behov for å sette renten videre opp senere i år, men vi ser ikke nå for oss at renten skal mye opp.

Lysbilde: Utsikter til noe høyere ledighet og lavere prisvekst etter hvert

Prognosene fra mars indikerer at lønnsveksten vil avta videre de neste årene, og at prisveksten avtar til 2,0 prosent i 2029. Renten vil bidra til å kjøle ned økonomien, og vi anslår at den registrerte arbeidsledigheten vil øke noe, om lag til nivåene den var i perioden før pandemien. En høyere rente vil gi økte utgifter for dem som har lån. Men det er utsikter til at lønningene vil stige mer enn prisene, og til at de fleste vil få bedre råd – også når vi tar hensyn til de økte renteutgiftene.   

Lysbilde: Kraftig oppgang i oljeprisen

At vi denne uken besluttet å sette opp renten, skyldtes ikke bare at prisene på olje og andre råvarer har økt. Men det er en del av forklaringen. Noen mener at vi ikke bør reagere på økt prisvekst som er utløst av oppgang i prisen på olje eller andre forhold vi ikke kan påvirke. Så la meg si litt mer om det.  

Norges Bank kan selvfølgelig ikke påvirke prisene i internasjonale energimarkeder. Men det betyr ikke at vi kan se bort fra dem når vi setter renten.

Høyere pris på olje og andre råvarer vil trolig dempe den økonomiske aktiviteten hos våre handelspartnere. Det vil kunne dempe aktiviteten hos noen norske eksportbedrifter. Men det er også forhold som kan løfte aktiviteten i norsk økonomi. Siden Norge eksporterer mye råvarer, vil høyere priser på varer som olje og aluminium kunne gi økt lønnsomhet og høyere aktivitet i deler av industrien. Analysene vi har gjort, tyder på at de samlede virkningene på aktiviteten i norsk økonomi trolig ikke vil bli så store.

Men inflasjonen vil trolig bli høyere. Høyere priser på olje og andre råvarer treffer husholdningene direkte gjennom for eksempel økte priser på bensin og diesel, og indirekte ved at flyselskaper og andre virksomheter får høyere kostnader, som i neste omgang kan veltes over i prisene ut til forbrukerne. I tillegg kan økt lønnsomhet i eksportindustrien bidra til høyere lønnsvekst.

Ved å heve renten bidrar vi til at prisveksten kommer ned. At en høyere rente virker dempende på inflasjonen, har vi godt belegg for både i norsk og internasjonal forskning. Renten påvirker økonomien gjennom flere kanaler.

Én kanal kan være at økt rente gir økte kostnader for bedriftene, som bedriftene kan søke å velte over i sine priser. Økt rente kan bidra til at utleiere setter opp husleiene. Men en høyere rente vil samtidig dempe prisveksten gjennom andre kanaler, og forskningslitteraturen finner at over tid er det disse kanalene som dominerer.

En høyere rente bidrar til at folk strammer inn på forbruket og bedrifter investerer mindre, slik at etterspørselen etter varer og tjenester reduseres. Det bidrar i neste omgang til lavere vekst i priser og lønninger.

Lysbilde: Sterkere krone

En høyere rente vil i tillegg normalt gi en sterkere krone. Det er mange forhold som påvirker utviklingen i kronekursen, men vi har godt belegg for at renteforskjellen mellom Norge og utlandet betyr noe for kursen. Så langt i år har kronen styrket seg, og målt ved den importveide kursindeksen er den nå på sitt sterkeste nivå siden slutten av 2022. En sterkere krone demper prisveksten på det vi importerer fra utlandet. En sterkere krone vil også redusere lønnsomheten i eksportnæringene og vil dermed kunne bidra til å dempe lønnsveksten.

Så selv om vi ikke kan påvirke prisene på olje og andre råvarer, så kan vi påvirke ringvirkningene til prisene her hjemme og motvirke at de økte råvareprisene blir starten på en oppgang i prisene på mange varer og tjenester. Vi må reagere når det blir utsikter til høy prisvekst, selv om prisveksten er utløst av forhold Norges Bank ikke kan påvirke.

Men hva som utløser prisveksten, har betydning for hvor mye vi reagerer med renten. Når prisveksten er utløst av et tilbudssidesjokk som også demper aktiviteten, oppstår et dilemma i pengepolitikken. Det er fordi en høyere rente vil dempe prisveksten, men samtidig kjøle økonomien ytterligere ned.  Siden vi også legger vekt på hensynet til at flest mulig er i jobb, vil vi normalt reagere mindre med renten når prisveksten skyldes forhold på tilbudssiden av økonomien enn dersom prisveksten skyldes høy etterspørsel og høyt press i økonomien.

Oppgangen i olje- og råvareprisene har kommet i en situasjon der prisveksten allerede har ligget over målet i flere år. Høy prisvekst over tid kan føre til at husholdninger og bedrifter begynner å planlegge for at prisveksten holder seg høy. For eksempel må bedrifter som skal fastsette utsalgspriser for en periode fremover, gjøre seg opp en mening om hvordan andre priser og kostnader vil utvikle seg. Dersom de har vent seg til at prisene stiger raskt, kan de legge til grunn at de vil gjøre det også fremover, og justere opp egne utsalgspriser i tråd med det. Gjennom slike mekanismer er det en risiko for at prisveksten blir mer seiglivet og vanskeligere å få ned igjen.

I finansmarkedene er det mange som legger til grunn at vi vil reagere med høyere rente når det blir utsikter til økt prisvekst. Denne tilliten til inflasjonsmålet er verdifull og hjelper oss med å holde prisveksten lav og stabil. La meg ta et eksempel. Da Statistisk sentralbyrå tidligere i år publiserte tall for konsumprisene som var høyere enn ventet, steg markedsrentene og kronen styrket seg. En sterkere krone bidrar til å dempe prisveksten. Markedsaktørenes forventninger om at vi ville sørge for å dempe prisveksten, bidro dermed i seg selv til å dempe den.

Virkningen av renten kan ikke bare måles ut fra hvordan én enkelt renteendring påvirker økonomien. Hvis vi over tid hadde unnlatt å reagere på utsikter til høy inflasjon, kunne vi risikert at tilliten til inflasjonsmålet glipper. Da kunne kronen svekket seg betydelig og prisene fortsette å stige raskt. Skulle det skje, ville vi måttet heve renten mye for å få inflasjonen ned igjen, og kostnadene i form av tapte arbeidsplasser kunne blitt høye.

La meg avslutte.

I år er det 25 år siden vi fikk et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Nå skal mandatet gjennomgås. Etter min vurdering er erfaringene med dagens bestemmelse gode, og her jeg står i dag kan jeg ikke se for meg et bedre alternativ enn fleksibel inflasjonsstyring. Det utelukker ikke at det kan være rom for noen justeringer, eller at vi i fremtiden vil se behov for større endringer.

Mandatet innebærer at vi ikke skal være ensidig opptatt av inflasjonen, men også bidra til at flest mulig har en jobb. Vi tolker mandatet som at vi skal legge stor vekt på hensynet til sysselsettingen – også når prisveksten avviker mye fra målet. Det har vi gjort i årene vi har bak oss, og det vil vi også gjøre fremover.

Men vi kan ikke miste målet om lav og stabil inflasjon av syne. Pengepolitikkens hovedoppgave er å gi økonomien et nominelt anker. I det lange løp er det heller ikke mulig å bytte til seg flere arbeidsplasser mot å godta at prisene stiger raskere. Lav og stabil prisvekst er en forutsetning for at økonomien skal fungere godt, og gir et best mulig grunnlag for høy verdiskaping og sysselsetting over tid.

Nå ser jeg frem til å svare på spørsmålene deres.