Takk for denne muligheten til å gjøre rede for gjennomføringen av pengepolitikken.

Vi lever i en urolig tid. Det sikkerhetspolitiske landskapet er endret, og det er skapt usikkerhet om rammene for global handel. De siste ukene har vi sett store bevegelser i finansmarkedene, og vekstutsiktene internasjonalt ser ut til å være svekket. Jeg vil komme tilbake til hvordan en global handelskonflikt kan påvirke pengepolitikken her hjemme. La meg først si litt mer om året vi har bak oss og vurderingene vi har gjort.

Vurderingene har tatt utgangspunkt i mandatet vi har fått. Målet er en konsumprisvekst som over tid er nær 2 prosent. Samtidig skal vi bidra til at flest mulig har en jobb og til en stabil økonomisk utvikling.

Da jeg var her i fjor, var inflasjonen på vei ned, men fortsatt klart over målet. Arbeidsledigheten hadde steget noe fra et svært lavt nivå. Styringsrenten var 4,5 prosent, etter at vi hadde hevet den mye i årene før.

Figur: Veksten i økonomien er lav

Renten har bidratt til å kjøle ned økonomien, og i fjor var veksten i norsk økonomi lav. Husholdningenes forbruk og bedriftenes investeringer utviklet seg svakt, og boligbyggingen fortsatte å falle. Utviklingen i andre deler av økonomien bidro til at den samlede aktiviteten likevel holdt seg oppe. Oljeskattepakken fra pandemien ga en oppgang i investeringene på norsk sokkel. I tillegg var veksten i etterspørselen fra det offentlige høy.

Gjennom fjoråret økte sysselsettingen, og andelen av befolkningen som er i jobb, er høyere nå enn før pandemien. Arbeidsledigheten steg litt videre i fjor, men mindre enn vi hadde sett for oss. Ledigheten er samlet sett nær nivået i perioden før pandemien.

Figur: Prisveksten avtok gjennom fjoråret

I landene vi handler med avtok prisveksten gjennom fjoråret, og etter hvert begynte sentralbankene i flere land å sette styringsrentene ned.

Prisveksten avtok raskt også i Norge, og raskere enn vi hadde ventet. Den holdt seg likevel høyere enn målet. Og det var utsikter til at den ikke ville avta like raskt fremover.

Figur: Lønnsveksten er høy

Lønnsveksten har steget gradvis de siste årene. For økonomien samlet ble årslønnsveksten 5,6 prosent i fjor. Det var med god margin den høyeste lønnsveksten vi har hatt på 16 år. Lønningene steg også klart raskere enn prisene og bidro til at de fleste fikk bedre råd. Etter flere år med høy prisvekst og økte renter var kjøpekraften per innbygger likevel lavere ved utgangen av fjoråret enn den var ved utgangen av 2019.

Med svak vekst i produktiviteten bidro lønnsveksten til å øke kostnadene til bedriftene. Kursen på norske kroner svekket seg litt gjennom fjoråret.

Figur: Prisveksten holder seg oppe på det vi produserer i Norge

Prisveksten på varer vi kjøper fra utlandet har avtatt mye. Det er prisveksten på det vi produserer i Norge som nå bidrar til å holde prisveksten oppe.

I rentesettingen gjennom fjoråret var vi opptatt av å finne en god balanse mellom målene våre. Dersom vi satte renten ned for tidlig, kunne prisveksten bli liggende over målet for lenge. På den annen side kunne en for høy rente bremse økonomien mer enn nødvendig. Det ville vi unngå.

Mot slutten av fjoråret vurderte vi at vi nærmet oss tidspunktet for å lette litt på bremsen. Vi signaliserte at dersom økonomien utviklet seg slik vi da så for oss, ville renten settes ned i mars i år.

Men det skulle vise seg at økonomien ikke utviklet seg slik vi hadde sett for oss. Prisveksten steg og ble høyere enn vi hadde anslått. Også lønnsveksten viste seg å bli klart høyere enn vi hadde trodd. Det ga utsikter til høyere prisvekst fremover. Da vi nærmet oss rentemøtet i mars, ble det klart for oss at vi måtte holde renten oppe noe lenger for å få prisveksten tilbake til målet innen rimelig tid.  

Denne uken møttes Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet til et nytt rentemøte. Da besluttet vi å holde renten uendret. Det er usikkerhet om den videre økonomiske utviklingen, men går det slik vi nå ser for oss, vil styringsrenten mest sannsynlig settes ned i løpet av året.

Men selv om styringsrenten etter hvert settes ned, må vi være forberedt på at den ikke skal ned igjen til nivåene vi har vært vant til det siste tiåret. Prisveksten har kommet mye ned fra toppen. Det betyr ikke at jobben er gjort. For å bevare tilliten til inflasjonsmålet er det viktig å fullføre den siste etappen og sørge for at prisveksten kommer helt tilbake til målet.

Figur: Tollsatsene har økt mye

Usikkerheten om de økonomiske utsiktene er større enn normalt. Etter presidentskiftet i USA har handelshindringene økt internasjonalt, og det er usikkerhet om det fremtidige handelsregimet.

I begynnelsen av april varslet USA en kraftig opptrapping av tollsatsene. Kina svarte med å heve tollen på varer fra USA, og i dagene som fulgte ble tollsatsene mellom de to landene hevet ytterligere. Også andre land har varslet høyere tollsatser på import av amerikanske varer. USA har siden utsatt deler av tolløkningene for mange land.

Historiske erfaringer og økonomisk forskning tilsier at økte handelshindringer kan dempe den økonomiske aktiviteten globalt. Usikkerheten om fremtidige tollsatser kan i seg selv føre til at bedrifter utsetter investeringer og at husholdninger blir mer tilbakeholdne med å bruke penger. Over tid kan mindre handel gi mindre effektive produksjonskjeder, mindre teknologioverføring og lavere produktivitet. Flere analysemiljøer, som Det internasjonale valutafondet, har nedjustert sine prognoser for den økonomiske aktiviteten internasjonalt som følge av handelskonflikten, særlig for USA.

Virkningen på prisveksten er mer usikker. Lavere aktivitet vil på den ene siden kunne dempe prisveksten. Økte tollsatser kan på den annen side gi økte priser i landene som innfører toll. Via internasjonale produksjonskjeder kan økte toller på innsatsvarer i ett land smitte over til prisene i andre land. Virkningen på prisveksten her hjemme vil også avhenge av virkningen på kronekursen.

Økte tollsatser og større usikkerhet har bidratt til store bevegelser i finansmarkedene. Ledende aksjeindekser falt markert i begynnelsen av april, og indikatorer for usikkerhet i finansmarkedet steg. Siden er disse bevegelsene i stor grad reversert.

Amerikanske dollar har svekket seg mot flere valutaer. Forventningene til styringsrentene fremover har falt, og svakere utsikter for verdensøkonomien har trolig bidratt til at også prisen på olje og flere andre råvarer har falt.

Vi må være forberedt på svingninger i finansmarkedene også fremover. I Norges Bank har vi som alltid beredskap og følger markedsutviklingen tett.

I årene bak oss opplevde vi store endringer i enkeltpriser og høy importert prisvekst. Det utløste en debatt om hvordan pengepolitikken skal reagere på prisvekst som skyldes forhold Norges Bank ikke kan påvirke. Vi vet foreløpig ikke hvordan økte handelshindringer vil påvirke prisveksten her hjemme. Handelskonflikten har likevel aktualisert denne diskusjonen. La meg si litt om det.

Figur: Prisveksten er fortsatt for høy.

Det er den samlede konsumprisveksten vi skal stabilisere rundt inflasjonsmålet. Den måles ved konsumprisindeksen – KPI. KPI er et mål på utviklingen i folks levekostnader. Men KPI kan svinge mye fra måned til måned som følge av endringer i enkeltpriser. Slike kortsiktige svingninger ser vi i stor grad bort fra. Vi vil normalt bare reagere med renten hvis vi venter at endringer i enkeltpriser vil veltes over i andre priser og lønninger og føre til en bredt basert endring i konsumprisveksten. Da eksempelvis kakaoprisene steg kraftig tidligere i år, ga det liten grunn til bekymring for vedvarende prisvekst. Kakao brukes ikke i produksjon av mange andre varer eller tjenester, og det var dermed liten risiko for at høyere kakaopriser ville veltes over i andre priser.

Hvis prisveksten øker, må vi altså vurdere om vi tror det er midlertidig eller om det er risiko for en mer varig oppgang. Til hjelp i disse vurderingene ser vi på ulike mål på prisveksten som holder utenom priser som svinger mye. Energiprisene svinger mye, og en viktig indikator på den underliggende prisveksten er KPI justert for avgiftsendringer og uten energivarer, KPI-JAE. Denne indikatoren publiseres av Statistisk sentralbyrå samtidig med KPI. Vi ser også på flere andre mål, og den siste tiden har de indikert en underliggende prisvekst på mellom 3 og 4 prosent.

Det er mange priser vi ikke kan påvirke. Det betyr ikke at vi kan se bort fra dem når vi setter renten. For eksempel kan vi ikke påvirke prisene i utlandet, og vi kan ikke påvirke tollsatsene. Men vi kan påvirke ringvirkningene til prisene her hjemme, og dermed forhindre at prisveksten blir mer varig. Ved å dempe aktivitetsnivået i økonomien kan vi motvirke at endringer i priser på enkeltvarer smitter over i andre priser og lønninger. Og vi kan påvirke kronekursen. Kursen påvirkes av en rekke ulike forhold som vi ikke kan kontrollere, men også av renten.

Hvis det blir utsikter til at inflasjonen blir klart høyere enn målet, må vi reagere. Hvis vi ikke reagerer, risikerer vi at tilliten til inflasjonsmålet glipper. Da kan kostnadene ved å få prisveksten tilbake til målet bli høye, blant annet fordi kronen kan svekke seg mye.

Hvis en økning i prisveksten skyldes forhold på tilbudssiden i økonomien, vil vi normalt reagere mindre med renten enn hvis en økning skyldes høy etterspørsel. Vi kan ikke utelukke at en opptrapping av en global handelskonflikt vil føre til en situasjon med utsikter til økt prisvekst og lavere økonomisk aktivitet her hjemme. Vi må da veie hensynet til å få prisveksten tilbake til målet på 2 prosent opp mot hensynet til at flest mulig skal ha en jobb.

Vår tolkning av mandatet er at vi skal legge stor vekt på sysselsettingen - også i situasjoner der prisveksten avviker mye fra målet. Hensynet til at flest mulig skal være i jobb vil være viktig også i møte med økt usikkerhet og en mer omfattende global handelskonflikt.

Figur: Det er usikkerhet om renteutsiktene

I mars la vi frem en prognose som indikerte at styringsrenten ville avta til 4 prosent innen utgangen av året og gradvis videre de neste årene. I juni vil vi komme med en oppdatert prognose. Prognosene viser hva vi anser som den mest sannsynlige utviklingen for styringsrenten.

De siste årene har vi måttet justere renteprognosene våre mye – fordi den økonomiske utviklingen har blitt en annen enn vi har sett for oss. Et argument mot å publisere en prognose for renten er at den kan oppfattes som et løfte. I en verden som er så usikker som nå, vil noen kanskje spørre om det gir mening å publisere en renteprognose. 

Vi mener det. Åpenhet om hva vi anser som den mest sannsynlige renteutviklingen fremover, har en verdi i seg selv. Det er dessuten en klar fordel at prognosene vi legger frem for andre størrelser – som inflasjonen og arbeidsledigheten – er basert på den renteutviklingen vi mener er mest sannsynlig. Det gjør det enklere for omverdenen å etterprøve oss.

Så legger vi stor vekt på å formidle at det er usikkerhet rundt renteprognosen, og vi opplever at usikkerheten er godt forstått av analytikere og markedsaktører. Vi gir aldri løfter om renten. Løftet vi gir, er at vi vil sette renten i tråd med mandatet vi har fått.

Bestemmelsen om pengepolitikken ble sist modernisert i 2018. Siden da har mandatet ligget fast. Det betyr ikke at pengepolitikken ikke har vært gjenstand for evaluering. Utøvelsen av pengepolitikken har blitt evaluert årlig, blant annet av ekspertgruppen Norges Bank Watch. I Norges Bank oppdaterer vi jevnlig den pengepolitiske strategien og tar innover oss ny kunnskap.

Gjennom perioden vi har bak oss, har det vært viktig at Stortinget og regjeringen har holdt fast ved mandatet for pengepolitikken. Dersom det hadde oppstått tvil om hva som var målet vårt, kunne kostnadene ved å få prisveksten ned blitt større.

Det er likevel fornuftig at også mandatet blir gjenstand for regelmessig evaluering, og i Finansmarkedsmeldingen varsler Finansdepartementet en evaluering av bestemmelsen om pengepolitikken hvert åttende år. Også i flere andre land gjennomgås mandatet for pengepolitikken regelmessig. Det er viktig at slike evalueringer skjer på tidspunkter som er bestemt på forhånd, slik departementet nå legger opp til, og ikke som følge av den aktuelle situasjonen i økonomien.

En evaluering gir anledning til å ta inn over seg ny innsikt. Det vil også kunne styrke den demokratiske forankringen av mandatet for pengepolitikken – også dersom det ikke kommer store endringer.

I en evaluering kan det være naturlig å drøfte oppgavene for pengepolitikken, og vektleggingen av ulike mål. Et viktig hensyn bør være at det er samsvar mellom målene og de virkemidlene vi har til rådighet. Pengepolitikken har virkemidler til å holde inflasjonen lav og stabil over tid. Pengepolitikken påvirker også produksjonen og sysselsettingen, men på lang sikt er det først og fremst andre forhold som bestemmer disse. Lav og stabil inflasjon er viktig for at økonomien skal fungere godt. Det gir også et best mulig grunnlag for høy sysselsetting over tid.

Som ledd i evalueringen blir Norges Bank bedt om å legge frem en vurdering av erfaringene med den nåværende bestemmelsen om pengepolitikken og av internasjonale erfaringer og forskning om pengepolitikk. Vi ser frem til å gjennomføre oppdraget departementet har gitt oss og tar fatt på arbeidet umiddelbart.

La meg avslutte.

Den svært høye prisveksten har kommet mye ned uten en stor oppgang i arbeidsledigheten. Det finansielle systemet i Norge er robust. Vi har solide statsfinanser, ansvarlige parter i arbeidslivet og et klart mandat for pengepolitikken. Vi må være forberedt på turbulente tider fremover. Det har vi et godt utgangspunkt for å håndtere.

Nå ser jeg frem til å svare på spørsmålene deres.