Norsk økonomi er inne i en langvarig konjunkturoppgang. For fjerde året på rad er det høy vekst i produksjonen og sysselsettingen, kapasitetsutnyttingen øker, yrkesdeltakingen stiger og arbeidsledigheten faller. Etter en viss avmatning av veksten gjennom 1995, har økonomien i år vokst sterkere og med større bredde enn tidligere i oppgangen. Økningen i sysselsatte personer i år ser ut til å bli høyere enn i noe år i etterkrigstiden.

Norges Bank legger denne gangen fram en inflasjonsrapport som også inneholder en fremskrivning av den økonomiske utviklingen til år 2000. Denne fremskrivningen viser en noe lavere vekst i siste del av 1990-årene, men likevel fortsatt økt kapasitetsutnytting og et gradvis fall i arbeidsledigheten til nærmere 3 prosent i 2000. Samtidig viser anslagene en gradvis økning i pris- og lønnsveksten, opp mot henholdsvis 3 og 51/2 prosent pr. år ved slutten av beregningsperioden.

Slår disse anslagene til, innebærer de at næringslivets timelønnskostnader vil øke om lag 6 prosent mer enn hos våre handelspartnere gjennom siste halvdel av 1990-årene. Dette vil i så fall kunne stille den tradisjonelle konkurranseutsatte sektoren i Norge overfor store utfordringer.

Anslagene er basert på de erfaringer vi har for pris- og lønnsdannelsen, slik disse er nedfelt i Norges Banks modell for norsk økonomi. I løpet av 1990-årene har vi imidlertid sett tendenser til endringer både i lønns- og prisdannelsen. Lønnsmoderasjon har gitt lave nominelle lønnstillegg, spesielt i de første årene av 1990-tallet, men likevel en betydelig reallønnsvekst. Økende internasjonal og nasjonal konkurranse kan samtidig ha bidratt til et press nedover på produktprisene, slik at endringer i økonomien ikke lenger slår like lett ut i prisstigning som tidligere. Skulle disse forholdene gi lavere pris- og lønnsvekst enn Norges Banks anslag viser, vil det føre til at vi lettere kan opprettholde næringslivets konkurranseevne overfor utlandet, og til at økonomien vil kunne fortsette å vokse mer uanstrengt.

Det finnes imidlertid også usikkerhetsmomenter som trekker i den andre retningen. Det er en betydelig risiko for et mer markert konjunkturforløp, med en sterkere vekst i etterspørselen de nærmeste par årene, etterfulgt av et kraftigere omslag i økonomien som følge av enda høyere pris- og lønnsvekst og behov for gjeldskonsolidering i husholdningene og bedriftene.

Selv om usikkerheten går begge veier, er det for planleggingsformål viktig å være oppmerksom på at risikoen vi utsetter oss for, ikke er symmetrisk. De kostnadene vi påføres ved eventuelt å overvurdere faren for press i økonomien, er i dagens situasjon trolig små: Skulle det vise seg at presstendensene er overvurdert, er det relativt enkelt å justere den økonomiske politikken raskt, slik at den tilpasses utviklingen. Skulle vi derimot undervurdere presstendensene, risikerer vi store svingninger i økonomien i årene fremover.

Våre og andre lands erfaringer viser at slike svingninger kan få meget kostbare og varige følger, blant annet i form av tapt konkurransekraft, feilinvesteringer og varig høyere arbeidsledighet.

Oppgangen i 1980-årene var åpenbart påvirket av urealistiske forventninger om den fremtidige inntekts- og formuesutviklingen for ulike aktører i økonomien. Det er ellers vanskelig å forklare hvordan husholdninger og bedrifter kunne sette seg i så stor gjeld som de gjorde. Mest slående i så måte var kanskje utviklingen i boligmarkedet. I en situasjon med press i markedet og med historisk høye boligpriser, valgte mange husholdninger likevel å kjøpe bolig. En forklaring kan være at mange samtidig ventet at boligprisene skulle fortsette å stige, eller i alle fall ikke gå vesentlig ned.

Tilsvarende var den økonomiske politikken tilpasset et langt høyere nivå på oljeprisen - og dermed på nasjonens inntekter fra petroleum - enn det som var realiteten etter oljeprisfallet i 1986.

Erfaringene fra 80-årene tilsier at en i utformingen av den økonomiske politikken bør ta tilbørlig hensyn til risikoen for fremtidige svingninger i økonomien. I denne sammenhengen er det også vesentlig at den økonomiske politikken ikke i seg selv gir opphav til svingninger eller til urealistiske forventninger om vekst i befolkningens fremtidige inntekter og formue.

Kjell Storvik