1. Bakgrunn og formål med notatet

Notatet er en justert versjon av tidligere notat 7.11.00.

Eierandelsspørsmålet er kort omtalt i saksnotatet 6.10.00 til hovedstyret s 3 og 5. Det vises til at tilrådinger om spørsmålet vil bli forelagt hovedstyret i møtet 22.11.00.

I utkastet til intensjonsavtale med DnB pkt 2 er sagt at hvis ASK stiftes bare med DnB og Norges Bank, skal Norges Bank ha aksjemajoriteten. Når prinsippene for fastsettelsen av Norges Banks eierandel er avklart, vil fordelingen av de øvrige bankers eierandel fortrinnsvis skje ift. omfanget av disse bankenes kontanthåndteringsvirksomhet.

En generell gjennomgang av fordelingen av kompetanse og aksjonærrettigheter etter aksjeloven er gjort i vedlagte notat 10.10.00 fra advokat Jan B Jansen, sammen med en skisse til mulig modell for etableringen av selskapet.

Siktemålet med notatet nå er primært å klargjøre det rettslige handlingsrommet i eierandelsspørsmålet, herunder å peke på mulige rettslige alternativer til kontroll gjennom vanlig eierskap. Selve valget av løsning beror på en rekke økonomiske og institusjonelle hensyn, som det ikke er naturlig å forsøke å avveie i dette notat.

I notatets pkt 2 foretas en nærmere gjennomgang og vurdering av rettslige rammer og føringer for eierandelsspørsmålet i sentralbankloven. Pkt 3 følger opp gjennomgangen av kompetanse og aksjonærrettigheter etter aksjeloven særlig i Jansens notat 10.10.00. Pkt 4 refererer kort til forskjellige økonomiske og andre hensyn. Pkt 5 inneholder en oppsummering.

2. Rammer og føringer i sentralbankloven

Sentrbl § 8a gjelder "selskap som banken helt eller delvis eier". Loven setter etter sin ordlyd ingen nedre grense for Norges Banks eierandel.

I lovforarbeidene er eierandelsspørsmålene nevnt i Ot prp nr 96 for 1998-99 s 53 og 55 (i Finanskomiteens innstilling og i debatten ses ikke sagt noe spesifikt om dette). I sitatet fra deptets høringsnotat i proposisjonen s 53 heter det:

"Det foreslås ingen direkte skranker for valg av foretaksform, men departementet vil anta at slike foretak normalt bør stiftes som heleide datter-aksjeselskaper. Lovforslagene utelukker imidlertid ikke at det også trekkes inn andre eiere ved siden av banken, dersom banken anser en slik løsning som egnet. Samarbeidsløsninger med for eksempel andre sentralbanker kan også tenkes."

I proposisjonen s 55 siteres det fra Norges Banks høringsuttalelse:

"Når det gjelder valg av selskapsform er vi enige med departementet i at heleide datteraksjeselskaper etter dagens forhold trolig er mest nærliggende ved produksjon av sedler og mynt, men antar at også foretak av mer "joint-venture" karakter kan være hensiktsmessig for annen virksomhet."

Kontanthåndtering er det område som ved siden av produksjonsbedriftene særlig er trukket fram som aktuelt for utskilling, jf særlig proposisjonen s 53 og 56. Den siterte uttalelsen ovenfor viser altså klart at man forutså deleie med "joint-venture" karakter på kontanthåndteringsområdet.

§ 8a annet ledd om representantskapets tilsyn bygger på aksjel § 20-6 om Riksrevisjonens kontroll med statsaksjeselskaper. Dette gjelder selskaper hvor staten eier alle aksjer (eller heleide datteraksjeselskaper av slike selskaper). Det kan synes mest naturlig med en slik tilsynsmyndighet for representantskapet i selskaper hvor Norges Bank i alle fall er majoritetseier. Men noen rettslig begrensning kan ikke følge av dette hensyn når loven uttrykkelig åpner for deleie uten angitte grenser. Representantskapets tilsyn vil også kunne tilpasses Norges Banks interesser i virksomheten. Dersom virksomheten har en stor forretningsdel med store eierandeler for de private bankene som svarer til deres tidligere markedsandeler, kan det være naturlig at representantskapets tilsyn etter § 8a særlig konsentreres om gjennomføringen av sentralbankoppgavene og mindre om den rene forretningsvirksomheten. Ellers understrekes at tilsynshjemmelen i § 8a annet ledd står helt på egne ben og kan brukes uavhengig av størrelsen på eierandel eller annen særlig selskapsforankring. De øvrige eierne i aksjeselskapet må således akseptere den rett til tilsyn som fremgår av § 8a, selv om dette ikke fremgår av vedtekter, aksjonæravtaler eller på annen måte.

I denne forbindelse kan nevnes at Riksrevisjonens kontroll med statsrådens forvaltning av statens interesser i aksjeselskaper omfatter også deleide aksjeselskaper hvor staten eier 50 % eller mer, eller hvor staten ellers har en dominerende innflytelse. I forhold til slike statlig deleide selskaper er Riksrevisjonens kontroll i første rekke rettet mot statsråden i hans rolle som eier ift. rettigheter og plikter iht. lov og gjeldende regelverk, jf Dok nr 3:2 for 2000-2001 s 2. Riksrevisjonen har utarbeidet detaljerte retningslinjer for selskapskontroll.

Et annet spørsmål er om den kontrollen som sentralbankloven forutsetter, effektivt kan gjennomføres og følges opp hvis ikke sentralbanken er majoritetseier. En forutsetning for effektiv kontroll er styringsmyndighet til å følge opp forhold som er påpekt av tilsynsorganet. Men også her gjelder at det kan være grunn til å konsentrere kontrollen om forhold som særlig gjelder sentralbankoppgavene. Og styringsretten over disse kan også sikres gjennom vedtektene, eventuelle særlige aksjeklasser eller aksjonæravtaler mv, jf under pkt 3 nedenfor.

Inkorporering av distriktsavdelingene i ASK vil innebære at beslutningsmyndigheten vedr avdelingsstrukturen som utgangspunkt går over fra representantskapet til selskapets organer. Ved majoritetseie vil banken likevel ha kontrollen over beslutninger om avdelingsnettet. Men også her gjelder at kontrollen alternativt kan sikres gjennom vedtektene, særlige aksjeklasser eller aksjonæravtaler. Og i alle fall kan ikke loven ses å sette noen begrensninger på dette grunnlag.

For sentralbankoppgavene har sentralbanken et lovpålagt ansvar etter sentralbankloven for at disse blir utført. Sentralbankoppgaver innen kontanthåndteringen er å sørge for tilstrekkelig forsyning, innløsning og destruksjon av sedler og mynt i Norge. Men som nærmere redegjort for i JURAs generelle notat 14.11.00 om forholdet til sentralbankloven pkt 2, følger det ikke av dette at sentralbankoppgavene innen kontanthåndtering må utføres av sentralbanken selv eller virksomhet som sentralbanken helt eller delvis eier. At sentrbl § 8a forutsetter heleie eller delvis eie, er ikke til hinder for at sentralbanken inngår avtaler om utføring av tjenestene med helt eksterne selskaper.

Spørsmålet om størrelsen av eierandelen må således også vurderes på bakgrunn av at banken alternativt kan sette ut kontanthåndteringen til selskaper som den ikke har eierandeler i overhodet. Overfor slike selskaper vil sentralbanken som utgangspunkt bare ha kontroll over virksomheten på avtalegrunnlag.

Ellers nevnes at man i Sverige sikter på å selge PSAB helt ut til private, at virksomheten i det finske avdelingsnettet i stor utstrekning vil bli erstattet av bankenes eget selskap og at omfordelingen av sedler og mynt i Danmark allerede skjer gjennom de private depotbankene.

Sentralbankloven er også åpen for andre varianter. En mulighet er at sentralbankoppgavene legges til et eget heleiet datteraksjeselskap av Norges Bank, som igjen deltar som deleier i et selskap som skal forestå kontanthåndteringen som er felles for bankene. Et mer nærliggende alternativ er kanskje heller å beholde sentralbankoppgavene eller deler av disse i Norges Bank (bl.a destruksjon slik som vanlig ellers), og så delta i det felles selskapet med bankene med en eierandel svarende til markedsandelen. Men det er vanskelig å se at en slik splitting av sentralbankoppgavene og den rene forretningsvirksomheten i forskjellige virksomheter ikke vil innebære vesentlig reduserte synergier eller undergrave effekten av en utskilling. At virksomheten i et ASK også omfatter destruksjon, er av betydning for en mest mulig integrert behandling.

3. Kompetanse og aksjonærrettigheter etter aksjeloven

Disse spørsmål er oversiktlig gjennomgått i Jansens notat 10.10.00.

Notatet redegjør således for kompetansen og aksjonærrettighetene knyttet til de forskjellige rettslig relevante eierandelsgrenser på 100%, over 9/10, minst 2/3, over 50 %, over 1/3 og minst 1/10. En eierandelsgrense som ikke har direkte lovmessig relevans, er f eks et krav om alltid å være største aksjonær.

De mest relevante grensene for Norges Bank og ASK må vel antas å være "over 50 %" eller "over 1/3". Ved over 50 % sikres vanlig operativ kontroll ved bl.a kontroll gjennom generalforsamlingens instruksjonsrett overfor styret, valg av styre og beslutninger om godkjennelse av årsregnskap og utdeling av utbytte mv. Med over 1/3 har banken negativ kontroll gjennom å kunne blokkere endringer i kapitalsituasjonen ved emisjoner og endringer i vedtektene for øvrig. Positiv kontroll over vedtekter og kapitalforhold ved minst 2/3 eierandel, må - utover en eventuell stiftingsperiode med to eiere - antas å innebære en uforholdsmessig stor eierandel for Norges Bank ift. markedsandelene.

Jansens notat anviser imidlertid også alternative måter å sikre innflytelse på uavhengig av eierandelen. Norges Bank vil her kunne ha en særlig interesse i å sikre større kontroll over sentralbankoppgavene enn eierandelen tilsier. I notatet pkt 7 og 11 nevnes muligheten for forskjellige aksjeklasser, der aksjene som eies av Norges Bank gis særlige rettigheter. Man kan her tenke seg en særlig regulering av selskapets forpliktelse til å utføre nærmere definerte tjenester, ev etter nærmere beslutning av Norges Bank, og en mekanisme for å fastsette vederlag. Også beslutningsmyndighet over f eks antallet avdelinger kan tenkes knyttet til en slik særlig aksjeklasse.

Noe av samme effekt kan oppnås gjennom aksjonæravtaler (Jansens notat pkt 9), men disse vil ikke være direkte forpliktende for selskapet.

Også ellers kan Norges Bank sikre seg kontroll gjennom vedtektene (hvis banken har negativ kontroll med over 1/3) eller gjennom avtaleverket for tjenesteyting (jf Jansens notat pkt 8).

I utkastet til intensjonsavtale pkt 2 er gitt uttrykk for at "Partene er videre innforstått med at Selskapet på forretningsmessige vilkår må kunne utføre de sentralbankoppgaver innen kontanthåndteringen som NB etterspør". I pkt 3 siste avsnitt er vist til at Norges Bank er underlagt sentralbankloven, noe som må reflekteres i avtaleverket. Det må derfor kunne antas at de private partene vil vise vilje til å etterkomme sentralbankens behov og ønsker om særlig sikring av og kontroll med sentralbankoppgavene. Ved en endelig tilråding om eierandel for de besluttende organer, bør man formentlig ha utformet nærmere forslag til bestemmelser om dette. Det er mulig at det her kan være av interesse å undersøke ordninger i deleide statsaksjeselskaper som utfører offentlige oppgaver.

I Jansens notat pkt 11 er nevnt at Norges Bank vil stå sentralt ved stiftelsen av selskapet, og må være forberedt på å ta en høy eierandel i denne fasen. Det kan her være viktig å sikre seg en nedsalgsrett, ved at det f.eks. i aksjonæravtaler avtales at Norges Banks eierandel skal la seg utvanne ved opptak av nye eiere og nærmere retningslinjer for dette.

4. Forskjellige økonomiske og andre hensyn

En rekke økonomiske, organisatoriske og institusjonelle hensyn kan være av betydning for valg av eierandel. Forskjellige slike hensyn er nevnt bl.a i Jansens notat 10.10.00 pkt 11.

I DKM AS-saken la representantskapet vesentlig vekt på at det ble fremlagt selskapsdokumentasjon som i tilstrekkelig grad tilrettelegger mulighetene for tilsyn og kontroll, samt at opplegget skulle kunne aksepteres ut fra den budsjettkompetanse representantskapet har.

5. Oppsummering

• Formålet med notatet har i hovedsak vært begrenset til å klargjøre det rettslige handlingsrommet, ikke å avveie de forskjellige hensyn i eierandelsspørsmålet

• Sentrbl § 8a gjelder "selskap som banken helt eller delvis eier" og setter ingen nedre grense for bankens eierandel

• Lovforarbeidene refererer uttrykkelig til foretak av "joint-venture" karakter på kontanthåndteringsområdet

• Det ligger ingen rettslige bindinger på størrelsen av eierandelen i ordningen med representantskapets tilsynsmyndighet etter § 8a annet ledd, i at beslutningsmyndigheten over avdelingsstrukturen går over til selskapets organer eller i at sentralbanken har et lovpålagt ansvar for at sentralbankoppgavene innenfor kontanthåndtering (forsyning, innløsning og destruksjon) blir utført

• Særlig kontroll over sentralbankoppgavene innenfor kontanthåndteringen kan sikres gjennom særlige aksjeklasser, aksjonæravtaler og tjenesteavtaler uavhengig av eierandelen, ved over 1/3 eierandel også gjennom vedtektene. Former for slik kontroll kan det være grunn til å sikre seg i selskaper som Norges Bank har eierinteresser i etter § 8a i den grad det ikke følger av eierandelen. Utkastet til intensjonsavtale med DnB synes åpen for dette

• Sentralbankloven er ikke til hinder for at sentralbankoppgavene innenfor kontanthåndtering overlates til helt eksterne selskaper hvor den nødvendige kontroll over virksomheten sikres på rent avtalegrunnlag

• Det er også mulig med andre varianter hvor sentralbankoppgavene beholdes i Norges Bank eller legges til et eget heleiet datteraksjeselskap, og hvor banken så deltar i et felles aksjeselskap med bankene for den rene forretningsvirksomheten og f eks har en eierandel som svarer til markedsandelen

• Det kan være viktig å sikre seg en nedsalgsrett, f eks i aksjonæravtaler

• Valget av eierandel vil bero på en avveining av en rekke økonomiske, organisatoriske og institusjonelle hensyn.