En eventuell omlegging av en så vesentlig del av bankens organisasjon krever en uttrykkelig vurdering og avklaring ift. rammer og forutsetninger i sentralbankloven. Notatet her er en noe justert versjon av tidligere notat 3.10.00 vedlagt saksnotatet 6.10.00 til hovedstyret. Det er begrenset til forhold til sentralbankloven og går ikke inn på andre rettslige spørsmål om forholdet til konkurranseregler, arbeidsrettslige regler mv.

1. Kan alle distriktsavdelingene nedlegges eller omdannes?

Sentrbl § 8 Bankens avdelinger inneholder en egen bestemmelse om bankens avdelinger, jf særlig første og siste ledd:

"Banken har sitt hovedkontor i Oslo. Representantskapet kan etter forslag fra hovedstyret opprette eller nedlegge avdelinger i Norge eller i utlandet. Avdelingene handler på vegne av hovedstyret.

Hovedstyret gir nærmere regler om avdelingenes organisasjon og virksomhet - - - -".

Med "avdelinger i Norge eller i utlandet" mener bestemmelsen distriktsavdelingene og utenlandskontorer, jf f eks Ot prp nr 25 (1984-85) s 83.

Etablering av distriktsavdelingene som aksjeselskap vil innebære en nedlegging av disse som avdelinger i Norges Bank etter § 8.

Norges Bank har hatt avdelinger siden opprettelsen i 1816. Men det er intet i § 8 eller loven ellers som sier at banken "skal" ha avdelinger. Det er heller ingen forutsetninger om dette i lovens forarbeider. I Ot prp nr 25 s 81 sies det at banken "kan" ha distriktskontorer og utenlandskontorer.

Selv om man skulle anse at sentrbl § 8 isolert sett forutsetter en ordning med distriktsavdelinger (hvilket det altså ikke er grunnlag for), gir sentrbl § 8a Egne foretak i alle fall en selvstendig omdanningshjemmel (jf pkt 2 nedenfor).

2. Kan distriktsavdelingene skilles ut som eget foretak etter § 8a?

Etter sentrbl 8a kan det bestemmes at "produksjon av pengesedler og mynter eller annen forretningsmessig virksomhet som faller inn under denne loven, skal utøves av selskap som banken helt eller delvis eier".

Det er ikke tvilsomt at slik virksomhet som distriktsavdelingene i dag driver i kontanthåndteringen vil falle under kriteriet "annen forretningsmessig virksomhet som faller inn under denne loven". At deler av distriktsavdelingenes kontantvirksomhet er å anse som sentralbankoppgaver, er ikke til hinder for dette. Også produksjon av sedler og mynt er en sentralbankoppgave, men er likevel uttrykkelig nevnt som forretningsmessig virksomhet som omfattes av bestemmelsen. Virksomhet knyttet til distribusjon av sedler og mynt er dessuten uttrykkelig nevnt i forarbeidene som virksomhet som det kan være særlig aktuelt å skille ut, jf bl.a Ot prp nr 96 (1998-99) s 53 og 56. I forarbeidene legges for øvrig til grunn at banken også etter dagjeldende regler har adgang til å la andre foretak utføre så vel destruksjon av sedler som nedsmelting av mynt uten hinder av sentralbankloven, såfremt dette skjer under betryggende kontroll (prp s 53). Av de oppgaver som loven pålegger Norges Bank i kontantforsyningen, er det bare selve utstedelsen av sedler og mynt som Norges Bank selv må utføre helt ut, jf nærmere nedenfor.

Det kan imidlertid være grunn til å presisere nærmere grensen mellom de elementene av sentralbankoppgavene i kontantforsyningen som kan overføres til egne selskaper og de elementer som innebærer myndighetsutøvelse eller forvaltningsvirksomhet og som i utgangspunktet må forutsettes å skulle utføres av Norges Bank selv. I et særskilt vedlegg til notatet er dette forsøkt illustrert ved en oppstilling over de forskjellige oppgaver i kontantforsyningen med angivelse av hva som er ren forretningsvirksomhet, hva som er sentralbankoppgaver i vid forstand og hva som innebærer myndighetsutøvelse/forvaltningsvirksomhet. Det vises også nærmere til redegjørelsen i hovednotatet pkt 5.

Loven sier uttrykkelig at virksomheten kan utøves av selskap som "banken helt eller delvis eier". I forarbeidene antas det at heleide datteraksjeselskaper vil være det mest nærliggende, men at det også kan være aktuelt å trekke inn andre eiere (jf Ot prp nr 96 s 53). Således antas det at foretak av mer "joint-venture" karakter kan være hensiktsmessig for annen virksomhet enn produksjon av sedler og mynt (Ot prp nr 96 s 55). Loven setter ingen nedre grense for bankens eierandel. Forskjellige hensyn kan tilsi større eller mindre eierkontroll, men avveiningen av disse hensynene blir et hensiktsmessighetsspørsmål og gir ikke grunnlag for noen innskrenkende tolking av loven. Hjemmelen for representantskapets tilsyn med hel eller deleide selskaper i § 8a annet ledd står helt på egne ben og kan brukes uavhengig av størrelsen på eierandelen eller annen særlig selskapsforankring. Det vises ellers til eget notat 14.11.00 fra JURA om det rettslige handlingsrommet i spørsmålet om eierandel (vedlegg 2 til hovednotatet).

At sentrbl § 8a forutsetter heleie eller delvis eie, er for øvrig ikke til hinder for at sentralbanken inngår avtaler om utføring av tjenestene med helt eksterne selskaper. Slike selskaper faller utenfor området for § 8a. Som nevnt ovenfor er det på kontantområdet bare selve utstedelsen av sedler og mynt som Norges Bank helt ut må utføre selv. For produksjonsvirksomheten var dette noe uklart før lovendringen i 1999. Men gjennom § 13 nytt tredje ledd er det fastslått at banken kan legge også hele produksjonen ut til helt eksterne selskaper. For kontanthåndteringen ellers kan bl.a vises til JURAs "prisingsnotat" 22.9.99 (inntatt som vedlegg til Innst O nr 13 for 1999-2000 s 32-35), hvor det heter:

"Ellers kan som nevnt tidligere kontantforsyningen i samfunnet foretas gjennom systemer administrert av Norges Bank, men det er ikke nødvendig at Norges Bank utfører oppgaven selv. Det er tilstrekkelig at Norges Bank påser at det er tilfredsstillende systemer administrert av andre, for eksempel det private bankvesen."

Videre vises til gjennomgåelsen i vedlegg 1 til hovedstyrets brev 10.8.00 til representantskapet om Norges Banks samfunnsansvar i forbindelse med kontantforsyningen.

Kopi av sentrbl § 8a og av Ot prp nr 96 (1998-99) s 52-58 vedlegges.

3. Grensene for virksomheten

Virksomheten i selskap opprettet etter § 8a må ikke være i strid med sentralbankloven. I samsvar med formålsbestemmelsen i § 1 og drøftingen i forarbeidene til § 8a vil virksomhet som er naturlig eller vanlig for en sentralbank eller selskaper eiet av en sentralbank ikke være i strid med loven. Et datterselskap forutsettes å ha videre rammer enn sentralbanken selv, jf Ot prp nr 96 s 56 og 58. Dette innebærer forholdsvis vide rammer for virksomheten, jf tilsvarende hovedstyrets brev til representantskapet 10.8.00 pkt 3.5 i DKM-saken. Dersom sentralbanken eier bare en mindre del av selskapet, vil dette trolig gi grunnlag for å tøye grensen ytterligere, jf Ot prp nr 96 s 56.

Ikke noe av den virksomhet som i dag påtenkes drevet i et eventuelt eget selskap for kontanthåndteringen, kan anses for å reise noe problem ift. lovens yttergrenser for virksomheten. Når det gjelder grensene for hva som må drives av Norges Bank selv, vises til pkt 2 ovenfor.

4. Beslutningsformen

Både beslutninger om nedleggelse av avdelinger (sentrbl §§ 5 og 8) og opprettelse av egne foretak (§§ 5 og 8a) treffes av representantskapet etter forslag fra hovedstyret. Beslutningsformen er således den samme, og det reiser ingen problemer å gjennomføre dette ved en felles beslutning (vel som et § 8a-vedtak, som implisitt også innebærer en nedleggelse av distriktsavdelingene som avdelinger i Norges Bank).

Den nærmere gjennomføring av opprettelsen og overføringen av virksomheten vil som utgangspunkt høre under hovedstyret, jf Ot prp nr 96 s 54 og DKM-saken.

Før bankens organer treffer vedtak av særlig viktighet skal saken etter sentrbl § 2 annet ledd forelegges Finansdepartementet. Endelig vedtak om etablering av distriktsavdelingene som selskap etter § 8a vil klart være en sak av særlig viktighet, jf Ot prp nr 96 s 58 og DKM-saken.

Eventuell intensjonsavtale med DnB forutsettes ikke undertegnet før behandling i representantskapet og svar fra Finansdepartementet, jf hovednotatet pkt 7. Eventuell avtale om overføring av virksomhet fra DnB og innleie av personell kan gjennomføres som ledd i RE-ordningen.

Det er forutsatt at kompetanseregelen etter § 8a om opprettelse av foretak også vil gjelde ved kjøp og salg av andeler og ved nedleggelse av foretaket (Ot prp nr 96 s 54-55). Et eventuelt senere nedsalg eller videresalg av virksomheten for Norges Banks del må altså besluttes av representantskapet etter forslag av hovedstyret. Representantskapet må imidlertid kunne delegere deler av denne myndigheten til hovedstyret, f eks salg av mindre selskapsandeler.

5. Andre institusjonelle forhold og bindinger ut fra sentralbankloven

Generelt kan her vises til dokumentasjonen i DKM-saken, jf særlig hovedstyrets brev til representantskapet 10.8.00 m/vedlegg og representantskapets vedtak 5.9.00. Om de særlig sentralbanklovrelaterte spørsmål vises særlig til brevet pkt 3.2 om selskapets organer og forholdet til bankens organer, pkt 3.4 om vedtekter og stiftelsesdokument og pkt 3.6 om styrings- og oppfølgingsprinsipper som aksjeselskap under Norges Bank.

Deleieformen i den nå aktuelle saken krever imidlertid en annen vektlegging av utformingen av selskapsdokumentasjonen, herunder stiftelsesdokument med vedtekter og aksjonæravtale, og av avtalene mellom selskapet og Norges Bank. Ved siden av de økonomiske og forretningsmessige forhold må Norges Bank også sikre handlingsrom for en forsvarlig varetagelse av sentralbankoppgavene innen kontantforsyningen.

I DKM-saken la representantskapet vesentlig vekt på at det ble fremlagt selskapsdokumentasjon som i tilstrekkelig grad tilrettelegger mulighetene for tilsyn og kontroll, samt at opplegget skulle kunne aksepteres ut fra den budsjettkompetanse representantskapet har. Representantskapets ordinære budsjettkompetanse

(bevilgninger til selskapet mv) og tilsynskompetanse etter § 8a annet ledd vil også gjelde et deleid selskap. Det må bl.a vurderes nærmere om man ønsker samme revisorordning for et deleid selskap som for det heleide DKM AS. Adgangen til å velge sentralbankrevisor som revisor for datterselskaper av Norges Bank vurderes for tiden av Finansdepartementet. Ellers vises om mulighetene for kontroll til hovednotatet særlig pkt 5 og 11 og JURAs notat om eierandelsspørsmål.