Introduksjon

Finanskrisen har skapt en forholdsvis bred konsensus om at eksisterende regulering av finansmarkedene har rettet for mye oppmerksomhet mot de individuelle finansinstitusjoners risiko, og for lite oppmerksomhet mot risikoen det finansielle systemet som helhet. Nye styringsverktøy rettet mot finanssektoren er derfor blitt foreslått. I debatten omtales denne kategorien virkemiddel som "macroprudential policy", eller makroregulering av finanssektoren. ¹ Et viktig aspekt ved denne reguleringen er at den innebærer tidsvarierende virkemiddelbruk. Denne tidsvariasjonen reiser spørsmål om hvordan makroregulering av finanssektoren vil interagere med annen tidsvarierende makropolitikk. Dette notatet drøfter samspillet mellom konvensjonell pengepolitikk og tidsvarierende makroregulering av finanssektoren. Hensikten er ikke å gi en detaljert fremstilling av hvordan de foreslåtte virkemidlene vil virke på økonomien eller hvordan de skal implementeres. Målet med notatet er heller å klargjøre de økonomiske mekanismene hvorigjennom de nye virkemidlene vil påvirke effekten av konvensjonell pengepolitikk i form av rentesetting, og potensielle koordineringsproblemer mellom bruken av de nye reguleringsverktøyene og konvensjonell pengepolitikk.

¹ Hanson, Kashyap og Stein (2011) sier dette om makroregulering av finanssektoren: ”... one can characterize the macroprudential approach to financial regulation as an effort to control the social costs associated with excessive balance-sheet shrinkage on the part of multiple financial institutions hit with a common shock.” Oversikt over forskning på og praktisering av makroregulering gis i Galati og Moessner (2011) og IMF (2011).