Figur 1. Levekostnadsindeks for Norge, tilbake til 1492.

Jakten på evige sannheter      

De fleste kjenner økonomers faste slagord: «Det finnes ingen gratis lunsj!» Likevel har denne evige sannheten opp gjennom historien blitt glemt og gjenlært, igjen og igjen.

Konger kjempet mange kriger og hadde fine slott. Begge deler måtte finansieres, og da gjerne med skatter, toll og pliktarbeid. Noen kriger kom brått på. Da var det ikke alltid tid til å kreve inn skatter. Kongen kunne låne penger av formuende personer som på den måten kunne skaffe seg enda mer rikdom – i hvert fall hvis låntakende konge vant. Men ofte var det bare en måte å skaffe penger raskt på, nemlig «å trykke penger». Opprinnelig var «penger» edelt metall. Sølv og gull ble brukt som byttemiddel og man kappet sølv og gull og brukte vekt. Det var en tungvint måte å gjøre opp betalinger på. Mer praktisk var det å lage sølv- og gullmynter med standardisert vekt og sølv- eller gullinnhold. Kongen ga ut privilegier til myntverk som satte kongens stempel på myntene. Man gikk etter hvert over fra et system basert på sølv etter vekt til mynt etter antall. Denne overgangen åpnet nye finansieringsmuligheter for kongen.

Bilde: Henrik VIII reduserte pengeverdien til en tredjedel av opprinneligverdi. Han måtte finansiere sine koner og kriger. Skatteinntektene strakk ikke til.

Kong Henrik VIII (1491-1547), er kanskje den fremste eksponenten for å utnytte denne muligheten. Han er kjent for sine mange kriger og koner og trengte penger, mye penger. Myntene som bar hans stempel og lovet sin vekt i sølv, ble jukset med. Vekten ble redusert og finhetsgraden av sølvinnholdet ble nedjustert uten at det kom til uttrykk på varedeklarasjonen. Det ble dermed en pengefinansiering av krigene, og inflasjonen økte. Myntenes verdi ble i hans regjeringstid redusert til en tredjedel av opprinnelig verdi. Norge opplevde også en prisstigning på 1500-tallet, se figur 1. Vi hadde også våre konger som så sjansen til en «billig» finansiering av sine utgifter.

I City of London, holdt gullsmedene til. På slutten av 1600-tallet utviklet dette seg til et nytt betalingssystem. Gullsmedene spesialiserte seg på å ha sikre hvelv. Det var tryggere for å deponere gullet hos gullsmedene enn å ha det hjemme. Kvitteringer for deponert gull kunne brukes som byttemiddel fremfor å gå til gullsmeden og ta ut gullet og bruke det som betalingsmiddel. Kvitteringene for gull ble begynnelsen til et papirbasert betalingssystem. Gullsmedene erfarte at ikke alle som hadde levert inn gull, kom for å hente det ut samtidig. Da kunne de utstede flere kvitteringer på gull enn det de hadde i hvelvene. Det å skrive en «kvittering» og selge den til gullpris, var en særdeles lønnsom geskjeft. Så lønnsom at kongene også ville ha del av denne finansieringsmuligheten.

Bank of England er en av de eldste sentralbankene. Den ble etablert i 1694 med det formålet å hjelpe kongen med å finansiere staten. I Danmark-Norge fikk sølvbaserte papirpenger utbredelse etter at Courantbanken ble etablert i 1736. Napoleonskrigene og den korte selvstendigheten i 1814 med påfølgende krig mot svenskene, førte til en voldsom prisstigning.  Den som hadde trodd på kongens løfter fra 1700-tallet om papirpengenes sølvverdi, satt bare igjen med 2 prosent av den opprinnelige verdien. Den nye løftet som Stortinget ga i 1816 om sedlenes sølvverdi, ble holdt selv om det tok lang tid. Det ble innfridd først i 1842 og papirpengene var deretter verdt sin vekt i sølv (senere gull fra 1874) helt frem til første verdenskrig.

I noen situasjoner kan pengefinansiering være eneste mulighet, og derfor ikke nødvendigvis galt. Den nye norske staten som ble etablert 17. mai 1814 på Eidsvoll, hadde ingen reelle muligheter for å innkreve skatter for å betale for det nye statsapparatet og finansiere krigen med Sverige. Det var heller ingen som ville låne Norge penger. Pengetrykking gjenstod da som eneste mulighet. Kostnadene med inflasjon og et ødelagt pengevesen fikk man ordne opp i senere. Og det gjorde den unge nasjonen. Nasjonen kunne snart låne penger internasjonalt til mer normale renter, se figur 2.

Figur 2: «Rentenivået i Norge ble raskt redusert i løpet av 1820-tallet. Tilliten til den unge nasjonen økte. Den unge staten førte en ansvarlig finanspolitikk. Den hadde overskudd på statsbudsjettet og nedbetalte gjeld. Det fikk man igjen for. Lånebetingelsene for kongeriket ble allerede på 1820-tallet som for andre land.

I motsetning til penger basert på sølv eller gull, er papirpengene utelukkende basert på tillit. I dag holder publikum i hovedsak penger i form av bankinnskudd. Publikum må derfor både ha tillit til at statens løfter om pengeverdien blir holdt og til bankene som forvaltere pengene deres. Denne oppgaven er delegert til Norges Bank som skal sørge for prisstabilitet, finansiell stabilitet og et velfungerende betalingssystem. Rentenivået er det viktigste virkemiddelet sentralbanken har for å sikre prisstabilitet. I dag er rentenivået historisk lavt, se figur 3.

Figur 3: Norges Banks styringsrente ble riktignok økt noe i september 2018, men er fremdeles svært lav i et historisk perspektiv.

Lange tidsserier for priser lærer oss altså en evig sannhet: Det er ingen gratis lunsj. Kriger og andre statlige utgifter må finansieres. Det kan hjelpe en stund å redusere myntenes størrelse, minske sølvinnholdet eller å betale med sedler som lover sin verdi i edelt metall, men hvor løftet brytes, men slike brudd på tilliten koster. Det tar da lang tid før noen vil gi nye lån til land som har misbrukt tilliten til sine kreditorer.

Ikke alle sannheter er evige sannheter

Bendik Riis (1911-1988) var norsk maler født i Fredrikstad. Han hadde ikke et enkelt liv og var tvangsinnlagt på Gaustad sykehus fra 1946 til 1952. Mange av hans malerier har motiver fra dette oppholdet og viser blant annet pasienter som blir utsatt for lobotomi og kastrasjon.

Bilde: Maleren Bendik Riis hadde ikke et enkelt liv. Han var tvangsinnlagt på Gaustad sykehus 1946-52. Datidens sannhet for beste medisinsk praksis, var ingen evig sannhet. Faksimile fra Nasjonalgalleriet. 

Det er klart at legene på Gaustad sykehus i den tiden ikke brukte disse behandlingsmetodene fordi de var onde. De trodde dette ville hjelpe pasientene. Det var datidens sannhet, en tidsbestemt sannhet og ingen evig sannhet.

Når er det evige sannheter og når er sannhetene mer tidsbestemte? Her finnes det ingen evige svar, bare evige spørsmål! Det trengs forskning og analyser og data – og da lange historiske tidsserier! Men en kan ikke studere data alene. Man må ha historisk kunnskap om hva som faktisk skjedde. Man bruker ofte moteordet «narrativ» om dette. Man trenger både data og det historiske narrativet.

Lange tidsserier kan gi oss nye perspektiver

 – Hva er «normal» prisstigning?

Dagens (unge) voksengenerasjon har vokst opp med lav og stabil prisstigning (se figur 4a). De har også bare opplevd lave renter, både nominelt og reelt. De tror det er det normale.

Figur 4a: «Lav og stabil inflasjon.» blir oppfattet som det normale av forfatternes barn.

Men forfatterne av denne bloggen vokste opp med en helt annen erfaring. Vi studerte på 1970-tallet og kjøpte hus på 1980-tallet. Da var det høy inflasjon (figur 4b) og et veldig høyt rentenivå – ikke bare de nominelle rentene, men også de reelle! Vi tenkte at høy inflasjon og høye renter var normalt. Det var det vi opplevde. Vi prøver å fortelle våre barn at inflasjon ikke alltid har vært lav og stabil, men de tror ikke helt på det.

Figur 4b: Høy inflasjon og høye renter var det normale da forfatterne av denne bloggen studerte og kjøpte sin første bolig.

Våre besteforeldre opplevde tredvetallet og deflasjon (figur 4c), mens nasjonens fedre som levde under Napoleonskrigene opplevde hyperinflasjon på linje med hva innbyggerne i Zimbabwe og Venezuela opplever i dag (figur 4d). Hva som oppleves som normal prisstigning, avhenger helt av perspektivet. I et femhundreårsperspektiv er to prosent prisstigning det normale, mens det finnes perioder med store avvik fra det normale.

Figur 4c: Forfatternes foreldre opplevde deflasjon på 1930-tallet.

Figur 4d: Nasjonens fedre som levde under Napoleonskrigene opplevde hyperinflasjon på linje med hva innbyggerne i Zimbabwe og Venezuela opplever i dag.

Et annet eksempel hvor tidsperspektivet gir nyttig innsikt, er inntektsfordelingen i samfunnet. Vi leser ofte i avisene overskrifter av typen «De rike blir rikere, de fattige relativt sett fattigere». Den grønne linjen i figur 5 viser inntektsfordelingen («Gini-koeffisienten») i et riktig langt perspektiv – helt tilbake til 1875.

Figur 5: Inntektsfordelingen har blitt skjevere siden 1980, men i et historisk perspektiv er Norge fortsatt et egalitært samfunn. Utviklingen av den norske velferdsstaten i det 20 århundret har bidratt til dette.

Vi ser at den grønne linjen har falt siden 1875 («inntektsfordelingen har blitt jevnere»), men at den har økt litt igjen («de rike har blitt rikere») siden 1980. I det store bildet er Norge fortsatt et rimelig egalitært samfunn. Dette inntrykket forsterkes hvis vi ser på utviklingen i velferdsstaten. Den røde linjen viser utviklingen i statens utgifter. Det grå skraverte feltet viser statens utgifter til utdannelse, helse og sosialstøtte. Disse utgiftene kommer alle til gode – rik og fattig.

– Et for vidt perspektiv kan av og til føre galt av sted…

Den ene av forfatterne avtjente verneplikten i 1970 og deltok på en stor NATO-øvelse i Indre Troms i februar det året. På slutten av øvelsen observerte han stor helikopteraktivitet og ventet et snarlig angrep. Det kom ikke. Neste morgen ble øvelsen offisielt avsluttet. Plutselig kommer det kaskader av maskingeværild. Angrepet er i gang et døgn forsinket. Våte og kalde italienske Nato-soldater erobrer vår leir. Det viste seg at de hadde orientert seg etter kart som ikke bare viste Indre Troms, men også Bergen, Trondheim og Tromsø. Det er krevende å orientere seg på bakken når perspektivet er så stort. Det gjelder å ha et perspektiv som er tilpasset formålet!

Et internasjonalt perspektiv er viktig – nytten av lange tidsserier øker hvis flere land har dem

Verdien av den historiske statistikken for hvert enkelt land blir større hvis det er mulig å gjøre sammenligninger med andre land. Hvert land har glede av sine egne historiske tall, men skal tallene analyseres, må en også se på utviklingen i andre land. Ti sentralbanker har innledet et samarbeid på dette området innenfor Bank for International Settlements. I Storbritannia er det dessuten etablert samarbeid mellom sentralbanken, det nasjonale økonomiske forskningssenteret (NIESR) og det nasjonale statistikkbyrået. Hver institusjon passer på «sine» variable. Vi prøver å få til et slikt samarbeid også i Norge. Eksempler på internasjonale sammenligninger av historiske tidsserier finner du her.

Tidsseriene må dokumenteres

Statistisk sentralbyrå publiserte i 1965 Nasjonalregnskap 1865-1960 (NOS XII 163). Økonomene Odd Aukrust og Juul Bjerke var sentrale i dette arbeidet. Dette var et viktig arbeid, men det er ikke tilstrekkelig dokumentert hvordan tallene ble konstruert. Når vi i ettertid får nye kilder, blir det vanskelig å vurdere tallene.

Liknende utfordringer gjelder i mange andre fagfelt. I våre dager er det mye oppmerksomhet om temperaturøkningen. Hva er «normal» temperatur i Norge, har det vært varmere før og hva var temperaturen i bronsealderen? For å rekonstruere temperaturen fra tiden før en hadde termometere, måtte man ty til årringenes tykkelse på trestammene, dagbøker for når man kunne høste kornet, når vannet i bekken frøs til is og andre indirekte metoder. På bakgrunn av disse primærdataene kan man konstruere den tidsserien man egentlig er interessert i. Det er ingen opplagt vei å gå fra primærdata til den endelige serien som er av interesse. Det må foretas valg og vekting av momenter. De valg noen gjør, kan andre ha andre oppfatninger om. Det kan også være at man kommer over nye primærkilder.

Innenfor historisk monetær statistikk, har Bank of England kanskje beste praksis på dette området.  I deres database «A millennium of macroeconomic data» finner vi tallsett som viser primærdata, og deretter en grundig dokumentasjon på hvordan de med utgangspunkt i disse primærdataene har konstruert den tidsserien de egentlig har interesse av. Men de erkjenner at andre vil kunne kople sammen primærdataene på en annen måte.

I Norges Bank HMS har vi som ambisjon å følge opp praksisen fra Bank of England.

Historisk statistikk – en offentlig oppgave som kan løses med felles innsats

Økonomiske forskere må publisere i internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering. I disse tidsskriftene gir det akademisk verdsetting å analysere historiske tidsserier, men ikke å produsere og dokumentere historiske tidsserier. Slik er det ikke i alle akademiske disipliner. Statsviterne, for eksempel, gir akademiske poeng for å registrere data. Økonomiske forskere har derfor utilstrekkelige incentiver til å konstruere lange tidsserier. Men samfunnet trenger slike serier. Derfor er det en offentlig oppgave. Norges Bank tar et ansvar for monetær og finansiell statistikk. Statistisk sentralbyrå har ansvaret for «sine» variable.