Det er betydelig usikkerhet om hvordan økt karbonkonsentrasjon i atmosfæren og økende press på naturressurser vil påvirke økonomien i årene fremover. Samtidig er det grunn til å tro at sannsynligheten for alvorlige naturhendelser øker. Å redusere risikoen for irreversible klima- og naturskader vil kreve en vesentlig omlegging av den økonomiske politikken, særlig knyttet til utslipp og bruk av naturressurser. Slike omstillinger kan komme brått og få store realøkonomiske konsekvenser.

Network for Greening of the Financial System (NGFS)  publiserte i 2025 ulike scenarioer for å illustrere effektene av ulike klimahendelser, som en alvorlig naturkatastrofe og en plutselig og kraftig innstramming i klimapolitikken. Stresstesten i Finansiell stabilitet 1/2026 kombinerer disse to typene risiko i ett stresscenario for norsk økonomi – et scenario hvor ekstreme værhendelser fører til krav om rask og kraftig innstramming av klimapolitikken. I denne bloggen utdyper vi hvordan effekten for bankene i et slikt klimautløst scenario skiller seg fra en krise drevet av mer tradisjonelt etterspørselsdrevne sjokk. Analysen har implikasjoner for hvordan makrotilsynsvirkemidler bør innrettes i en situasjon med økt usikkerhet som følge av klimaendringer.

Kanaler fra klimastress til lavere kapitaldekning i bankene

Klimarelatert risiko kan ta mange former, men det er noen særtrekk som er særlig relevante for hvordan bankene rammes (se figur 1).

Figur 1: En klimautløst krise gir tap fra flere hold

Klimarelatert risiko rammer produsentene av varer og tjenester.  

Fysiske hendelser kan ødelegge bygninger, infrastruktur og maskiner, mens strengere klima- og miljøpolitikk, gjennom høyere utslippsavgifter og krav om utslippskutt, kan gjøre eksisterende produksjonsteknologier ulønnsomme. På kort sikt vil både fysiske hendelser og høyere avgifter treffe tilbudssiden og enten øke kostnadene, redusere produksjonsvolumet, eller begge deler. Hensikten med økte avgifter er å vri produksjonen til mer utslippsfri drift, men avgiftene vil også bidra til økt kostnadspress og svakere aktivitet.

For økonomien innebærer et tilbudssidesjokk at prisene presses opp samtidig som produksjonen faller. I slike situasjoner står pengepolitikken da overfor en avveiing: Stabilisering av inflasjonen trekker i retning av høyere rente, mens stabilisering av produksjon og sysselsetting trekker i motsatt retning. Alstadheim et al. (2025) viser at bankenes tap kan bli særlig store når produksjonen faller samtidig som rentenivået er høyt eller økende. En slik situasjon bidrar til høyere tap enn ved tilbakeslag hvor inflasjonen faller og pengepolitikken i større grad kan bidra til å redusere folk og foretaks rentekostnader.

Også Norge vil rammes av fysiske klimaendringer.

Mange modeller av klimaendringer viser at de negative effektene knyttet til varmere klima er størst i områder som allerede har høye temperaturer (se NGFS Climate Impact Explorer for data). Samtidig vil de absolutte endringene være størst i områder som i dag har ganske kaldt klima. Framskrivninger fra Norsk Klimaservicesenter  viser at Norge vil få mer flom og ekstremvær, men at sterke institusjoner, god beredskap og høy tilpasningsevne gjør at de samlede konsekvensene er begrenset sammenlignet med mange andre land.

Ekstremvær kan forårsake produksjonsstans og ødelegge infrastruktur, men kanskje den viktigste kanalen kommer gjennom at det ødelegger eiendom. Næringseiendom kan være utsatt, blant annet fordi det ofte er lokalisert nær vannet (for eksempel langs elver eller ved havner) (se Haug et al. 2022). Norske boliger er i liten grad tilpasset et klima med ekstrem vind og svært store nedbørsmengder på kort tid. Mange norske boliger kan derfor være utsatt om det skulle komme mer intensiv nedbør (se Solheim og Vatne, 2025). Høyere skadeomfang vil presse opp forsikringskostnader og krav om forbyggende tiltak. Det vil redusere verdien av dagens eiendomsmasse.

For Norge vil effekten av strammere klimapolitikk forsterkes av at olje og gass blir mindre lønnsomt.

Investeringer i oljesektoren og de høye lønningene i oljerelaterte næringer har vært viktig for etterspørselen i norsk økonomi gjennom mange år. Ved en rask reduksjon i bruken av fossilt brennstoff, er det grunn til å tro at investeringene vil falle, og at sysselsettingen i næringen vil avta (se for eksempel Cappelen, Eika og Prestmo, 2014 om effekten av oljeprissjokk for Norge). Det øker nedsiderisikoen for norsk økonomi og vil påføre bankene økte tap, selv om de i liten grad gir direkte lån til oljerelatert sektor. Grippa og Mann (2020) viser at brått reduserte oljeinntekter fører til økte tap i banksektoren, utover effekten av bankenes direkte oljeeksponering.

Økte utslippsavgifter vil ramme sektorer og regioner ulikt – det øker sannsynligheten for at noen banker får ekstra høye tap.

Klimapolitiske tiltak må ventes å slå særlig hardt ut i næringer som i dag har høy utslippsintensitet og relativt lave avgifter. Ved en global og rask innstramming i klimapolitikken, kan avgiftsnivået endre seg brått. Verdien av eksisterende kapital i de mest eksponerte næringene vil da falle betydelig. I tillegg er det grunn til å frykte at produktivitetsveksten blir lav i en periode hvor foretakene må sette søkelys på forebyggende tiltak og nye energikilder fremfor å øke produksjonen. For virksomheter som i hovedsak er basert på fossilt brennstoff, kan det i ytterste konsekvens innebære rask avvikling.

Johansen, Nervik og Solheim (2024) viser hvordan tap i etterkant av en økning i utslippsavgifter vil være ulikt fordelt på tvers av næringer. De mest utsatte næringene er innen transport, prosessindustri samt utvinning og raffinering av fossilt brennstoff. Banker med høy konsentrasjon av utlån mot disse næringene vil rammes relativt hardere.

Ny forståelse av langsiktig risiko krever mer kapital i bankene.

Vi vet at fysiske klimaendringer vil forsterkes i takt med økt karbonintensitet, men det er fortsatt stor usikkerhet om hvordan og hvor raskt det vil materialisere seg. Et alvorlig klimarelatert sjokk vil kunne endre forståelsen av langsiktig klimarisiko. Endringer i risikoforståelse kan påvirke kostnadsanslag knyttet til forebygging av fysisk klimarisiko, og vurderinger av hvor raskt omstillingen til et klimanøytralt samfunn må skje. Det er grunn til å tro at slike omvurderinger er særlig kritiske for investeringer med lang levetid, som eiendom.

Når risikoforståelsen endrer seg, er det ikke tilstrekkelig å ta høyere tap her og nå; bankene må også justere sine forventninger til fremtidig mislighold. Økt strukturell risiko innebærer høyere langsiktige misligholdssannsynligheter og dermed høyere risikovekter på utlån (se Andersen og Johnsen, 2023). Høyere risikovekter betyr at bankene må holde mer kapital bak hvert lån. Det reduserer bankenes kapitaldekning.

Høyere operasjonelle kostnader.

Når risikobildet endrer seg, øker også behovet for informasjon. Nye risikofaktorer krever nye analyser, mer detaljerte data og utvidet rapportering. Det er grunn til å tro at dette i stor grad vil komme i tillegg til eksisterende krav, og dermed øke bankenes operasjonelle kostnader. Andersen (2020) viser at økte rapporterings- og etterlevelseskrav har bidratt til å løfte kostnadsnivået i bankene det siste tiåret. Krav til klimarapportering har blitt strammet inn de senere årene, selv om deler av innstrammingen senere er reversert. Det er grunn til å tro at en alvorlig klimahendelse vil føre til varige endringer i rapporteringskravene, med økte kostnader som resultat.

Lavere kapitalkrav gjør det enklere å opprettholde tilbudet av utlån

I sum vil bankenes resultater svekkes gjennom flere kanaler og trolig mer enn i et tradisjonelt tilbakeslag.

Store utlånstap, tap på finansielle instrumenter og økte driftskostnader reduserer bankenes egenkapital.

Når bankenes kapitaldekning kommer under press, må bankene gjøre tiltak for å unngå å bryte regulatoriske krav. En nærliggende tilpasning er å redusere utlånene. Det demper presset på kapitaldekningen, men bidrar samtidig til å forsterke det økonomiske tilbakeslaget. I en klimakrise er dette særlig uheldig, fordi eksisterende kapital ødelegges eller mister verdi, samtidig som behovet for nye investeringer i mer bærekraftige og mindre utslippsintensive løsninger øker. Begrenset tilgang på kreditt kan forsinke omstillingen og forlenge tilbakeslaget.

Reduksjon av variable bufferkrav, som motsyklisk kapitalbuffer og systemrisikobuffer, øker bankenes handlingsrom uten at det får konsekvenser i form av krav og pålegg fra Finanstilsynet. Det gir bankene større fleksibilitet til å opprettholde utlånsnivået og til å ta noe høyere risiko i en periode med stor usikkerhet.

Økt risiko for store, tilbudsdrevne sjokk kan tilsi behov for mer fleksibilitet i reguleringen av bankenes kapital. I perioder der risiko bygger seg opp, bør de variable bufferkravene være høye. Når risikoen materialiserer seg og behovet for omstilling øker, kan kravene lempes for å bidra til å opprettholde kredittilførselen og sikre finansiering av nødvendige investeringer.