Rask tilstramning i arbeidsmarkedene gjennom pandemien

Skriv ut

Halvannet år etter den dypeste nedturen i etterkrigstiden er etterspørselen etter arbeidskraft høyere enn noen gang i mange land. I USA skjer dette samtidig som det kan se ut til at innbyggerne er mindre villige til å jobbe enn tidligere. I europeiske land har offentlige støtteordninger holdt flere inne i arbeidslivet, men det er fortsatt usikkert hvor mange som vil komme fullt tilbake i de gamle jobbene.

Nedstengningene i fjor vår ga kraftige, men også litt forskjellige tilbakeslag i arbeidsmarkedene på de ulike sidene av Atlanterhavet. I USA steg arbeidsledigheten i løpet av et par måneder til de høyeste nivåene siden mellomkrigstiden, og i tillegg trakk et betydelig antall seg ut av arbeidsstyrken. Langt færre europeere opplevde å bli oppsagt, men mange jobbet klart færre timer eller ikke i det hele tatt. Målt i antall timeverk var nedgangen gjennom første halvår i fjor dypere i euroområdet enn i USA, men mesteparten kom i form av lavere gjennomsnittlige arbeidstid per sysselsatt, markert ved de lilla søylene i figur 1. I USA gikk den gjennomsnittlige arbeidstiden for de sysselsatte noe opp.

De ulike utslagene må ses i lys av at stillingsvernet generelt er sterkere i europeiske land, men også at de økonomiske krisetiltakene i betydelig grad var rettet inn mot å hindre oppsigelser, blant annet gjennom permitteringsordninger. Amerikanske myndigheter iverksatte vel så omfattende økonomiske tiltak, men mye ble gitt som direkte støtte til husholdningene.

Det har vært en markert gjeninnhenting i arbeidsmarkedene siden bunnen i 2. kvartal i fjor, men det er fortsatt litt igjen til nivåene fra før pandemien i de fleste landene. I Danmark var riktignok timeverkene høyere enn i 4. kvartal 2019 allerede i 2. kvartal i år, se figur 2, men det er usikkerhet om disse tallene – noe som bidro til at publiseringen av de danske 3. kvartalstallene ble utsatt.

Samtidig er etterspørselen etter arbeidskraft, målt ved antall ledige stillinger som andel av alle stillinger, høyere enn noen gang tidligere, se figur 3. Veksten fra før pandemien har vært sterkest i Danmark fulgt av USA og Storbritannia. I Norge flatet de ledige stillingene ut fra 2. til 3. kvartal i år, men oppgangen har fortsatt vært noe større enn i Sverige og euroområdet.

Mange ledige stillinger, i kombinasjon med at det samlet sett jobbes relativt lite, kan være et signal om at de som ikke er jobb ikke har de egenskapene bedriftene ser etter, men situasjonen er etter alt å dømme mer sammensatt enn dette. Som figur 3 illustrerer, har de ledige stillingene steget langt raskere enn vi har sett tidligere, og det kan være gode grunner til at en slik oppgang ikke slår fullt ut i høyere sysselsetting med en gang – inkludert at det er tidkrevende for arbeidsgivere og arbeidssøkere å finne frem til hverandre.

Særlig for USAs del er det imidlertid grunn til å spørre om også svekket arbeidsvilje spiller en rolle.  I oktober i år var andelen av befolkningen som deltok i arbeidsstyrken fortsatt klart lavere enn før pandemien. Nedgangen var størst blant eldre menn og kvinner i alle aldre, se figur 4.

Dette kan blant annet gjenspeile at det i første rekke er kvinner som har tatt ansvar for barn som har måttet være hjemme under pandemien. USA har i større grad enn europeiske land holdt skolene stengt, og selv om de fleste skolene åpnet igjen i høst, kan risikoen for at barna må i karantene ved smitteutbrudd fortsatt gjøre det vanskelig å gå tilbake i jobb for en del foreldre. 

Det er også grunn til å tro at frykten for å bli smittet har gjort det mindre attraktivt å jobbe – ikke minst innen yrker der man har mye kontakt med andre. Den markerte nedgangen i yrkesdeltakelsen blant de eldre, som har størst risiko for alvorlig sykdom, er i tråd med dette. I tillegg har det har vært pekt på at den sterke veksten i aksjekurser og boligpriser gjennom av pandemien har gjort det lettere for flere å pensjonere seg.

En tredje faktor er de omfattende støttetiltakene fra amerikanske myndigheter. Ordningene har bidratt til at flere faktisk opplevde å få høyere inntekt som arbeidsledige under pandemien enn som lønnsmottakere tidligere, og dette gjaldt særlig for de som hadde lave lønninger i utgangspunktet.

I oktober i år var sysselsettingen klart lavest innen kultur, fritid, overnatting og servering – en næring hvor det gjennomsnittlige lønnsnivået ligger langt under andre næringer, se figur 5. Samtidig var det i september i år nesten 80 prosent flere ledige stillinger i denne næringen enn før pandemien, se figur 6. Bare industrien hadde høyere vekst i antall ledige stillinger, så den lave sysselsettingen innen kultur, fritid, overnatting og servering kan i liten grad tilskrives svak etterspørsel. Samtidig er jobbene innen denne næringen trolig også blant de mest smitteutsatte, og i den grad man må være hjemme på grunn av barn, er rommet for å jobbe hjemmefra antagelig relativt begrenset, så den lave sysselsettingen må ses på bakgrunn av flere forhold. 

En ledighetstrygd som tidvis ble mer enn doblet, var et av de viktigste støttetiltakene i USA. De økte utbetalingene ble avsluttet i september i år, men i den grad folk fortsatt har oppsparte midler, vil de jo kunne klare seg uten arbeidsinntekt i en noe lengre periode. Det har vært mye oppmerksomhet om at den høye sparingen under pandemien kan bidra til høyere konsum i etterkant, men de oppsparte midlene kan jo også gi folk mulighet til å velge mer fritid i en periode. Det spekuleres også i at mer tid til refleksjon som en følge av pandemien, har medvirket til at en del nå ønsker å utforske de mulighetene de har litt ekstra, før de igjen går tilbake til arbeidslivet.

Kjernespørsmålet er likevel hvor varig nedgangen i det amerikanske arbeidstilbudet vil være. Flere av de forklaringsfaktorene vi har trukket frem, er nært knyttet til pandemien, og hvis man etter hvert får bedre kontroll med denne, kan også begrensningene på arbeidstilbudet reduseres. Smitterisikoen ved å være i jobb vil bli mindre, og færre vil behøve å være hjemme med barn. De ekstraordinære støttetiltakene er i stor grad avsluttet, og eventuelle oppsparte midler vil ikke vare evig. Kanskje vil det være tyngre å lokke de som nå har pensjonert seg tilbake i jobb, men heller ikke det kan utelukkes. I det dette skrives bidrar en ny virusvariant, omikron, til stor usikkerhet om utsiktene, men på litt sikt er jo likevel grunn til å tro at smittesituasjonen vil spille en mindre rolle.

Uansett er det for tidlig å vurdere hvor vellykket politikktiltakene i ulike land har vært med tanke på å opprettholde sysselsettingen gjennom pandemien. Europeiske land har så langt klart å holde flere inne i arbeidslivet, men hvis mange av de jobbene som inntil videre er bevart på sikt likevel blir borte, kan det redusere gevinstene ved denne politikken. Risikoen for at støttetiltakene bidrar til å forsinke nødvendige omstillinger er antagelig høyere i europeiske land enn i USA. 

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.

Les mer om