De norske bankene har redusert driftskostnadene betydelig de siste tiårene, både som andel av inntektene (kostnadsgraden) og eiendelene (kostnadsandelen), se figur 1. Det har gitt de norske bankene den laveste gjennomsnittlige kostnadsgraden i hele EØS-området, se figur 2.

Kostnadseffektiviseringen til de norske bankene har gjort dem mer robuste mot økte tap og redusert faren for kriser. Historisk har de fleste bankkrisene blitt forårsaket av tap på utlån og finansielle instrumenter. Førstelinjeforsvaret mot slike tap er bankenes overskudd. Kostnadsreduksjoner øker isolert sett overskuddet en til en. På den måten har kostnadseffektiviseringen gjort de norske bankene mer robuste mot utlånstap. Utviklingen under koronapandemien kan være et eksempel på det. De norske bankene har til tross for økte utlånstap gått med overskudd og i stor grad opprettholdt kredittilbudet. Til sammenlikning gikk de største tyske, belgiske og italienske bankene samlet sett med underskudd i årets første kvartal, selv om de hadde lavere utlånstap enn de norske bankene.

I en ny studie analyserer jeg hvordan de norske bankene har redusert kostnadsandelen og hva som har vært de viktigste drivkreftene bak kostnadseffektiviseringen. Nesten halvparten av nedgangen i kostnadsandelen skyldes at bankene har redusert lønns- og personalkostnadene i forhold til eiendelene, som hovedsakelig reflekterer en reduksjon i antall ansatte. Nedgangen i kostnadsandelen har blitt dempet av at gjennomsnittslønnen til bankansatte har vokst mer enn gjennomsnittslønnen i Norge. Andre driftskostnader har også falt i forhold til eiendelene, blant annet som følge av at bankene har redusert antall bankkontorer. På den annen side har økte IT-kostnader og større kostnader ved eksterne tjenester dempet nedgangen i kostnadsandelen.

Den empiriske litteraturen trekker fram flere forhold som kan bidra til at bankene reduserer kostnader. Noen studier viser at overgangen til elektroniske betalinger har redusert bankenes kostnader, se for eksempel Humphrey og Vale (2004). Nyere litteratur finner også at IT-investeringer gjør banker mer lønnsomme, se for eksempel Andersson m.fl. (2018). I tillegg kan bankenes størrelse ha betydning for kostnadsandelen. Mange studier finner stordriftsfordeler ved bankdrift, det vil si at kostnadsandelen faller når eiendelene øker, se for eksempel Becalli m.fl. (2015). Videre kan økt konkurranse legge press på bankenes lønnsomhet og tvinge fram kostnadskutt.

Andre forhold kan trekke bankenes kostnadsandel opp. Selv om regulering har samfunnsøkonomiske gevinster, kan regulering øke bankenes driftskostnader, se for eksempel Elliehausen (1998). Etterlevelse av regulering krever både arbeidskraft, kompetanse, systemer og lokaler. Banker kan også velge å satse mer på et forretningsområde med høy kostnadsandel, for eksempel fordi forretningsområdet har høy egenkapitalavkastning.

Den økonomiske aktiviteten kan også påvirke bankenes kostnadsandel, blant annet fordi bankenes eiendeler vokser mer i gode tider og motsatt. I tillegg nedbemanner og omstiller bankene ofte i dårlige tider for å bedre lønnsomheten. Et eksempel på det er Handelsbankens ferske kostnadsprogram, der banken nedbemanner kraftig og legger ned nesten halvparten av sine kontorer i Sverige. Slike endringer kan redusere kostnadene på lengre sikt, men på kort sikt kan det påføre bankene omstillingskostnader, for eksempel på grunn av sluttpakker og investeringer i systemer, teknologi og kompetanse. Dersom bankene innfører kostnadsprogrammer når den økonomiske aktiviteten er lav, kan derfor omstillingskostnader trekke kostnadsandelen opp i dårlige tider. I tillegg kan aktiviteten ha tatt seg opp før omstillingene resulterer i kostnadsreduksjoner.

For å kartlegge hva som har vært de viktigste driverne bak kostnadseffektiviseringen til de norske bankene, modellerer jeg utviklingen i kostnadsandelen med en rekke indikatorer fra teori og litteratur. Den foretrukne modellen forklarer kostnadsutviklingen med fire variabler.

Ifølge modellen var automatisering av betalingstjenestene den viktigste drivkraften for kostnadseffektiviseringen til de norske bankene på slutten av 1980-tallet og store deler av 1990-tallet. Andelen betalingstransaksjoner som gjennomføres elektronisk, som er den første forklaringsvariabelen i modellen, økte kraftig fra slutten av 1980-tallet, se figur 3. Ifølge modellen har det redusert kostnadsandelen kraftig, særlig på 1990-tallet.

Modellestimatene tyder på at overgangen til internettbaserte banktjenester og annen digitalisering har vært avgjørende for kostnadseffektiviseringen de to siste tiårene. Den andre forklaringsvariabelen i modellen er andelen nordmenn som bruker internett daglig. Denne andelen har vokst kraftig (se figur 3), og i 2019 hadde Norge den høyeste andelen nettbankbrukere i Europa. Nettbank, mobilbank, betalingsapplikasjoner og andre internettbaserte tjenester har gjort bankkundene mer selvbetjente og redusert behovet for bankpersonell og bankkontorer. Det er en av årsakene til at Sparebank 1 Nord-Norge stenger halvparten av sine bankkontorer. Digitaliseringen har dessuten gjort det mulig for bankene å automatisere andre deler av bankdriften, blant annet kundekontakt og behandling av lånesøknader.

Modelleringen indikerer at mer omfattende og kompleks regulering har økt bankenes kostnader. Finanstilsynet har ansvar for at bankene etterlever reguleringen. Antallet tilsynsansatte per bank, som er den tredje forklaringsvariabelen i modellen, kan derfor være en god indikasjon på hvor ressurskrevende reguleringene er. Denne andelen har økt betydelig i analyseperioden. Det er flere forhold som taler for at reguleringskostnadene har økt for de norske bankene. De siste tiårene har kapitaldekningsreglene blitt stadig mer omfattende og komplekse. I tillegg har norske myndigheter blant annet innført krav om forsvarlig utlånsparksis og ny hvitvaskingslov.

Modellestimatene for den fjerde og siste forklaringsvariabelen, årlig vekst i BNP, tyder på at høyere økonomisk aktivitet reduserer kostnadsandelen og motsatt. Det kan forklares med at bankenes eiendeler vokser mer i gode tider, slik at bankene kan realisere stordriftsfordeler. Det kan også forklares med at bankene tilpasser seg svake resultater i dårlige tider ved å nedbemanne og omstille, noe som på kort sikt påfører bankene omstillingskostnader.

Modellen inneholder ingen indikatorer for konkurranse, stordriftsfordeler og forretningsområders betydning, men modellestimatene for digitalisering og økonomisk aktivitet kan inneholde effekter av både konkurranse og stordriftsfordeler. Forklaringsvariabelen for økonomisk aktivitet fanger trolig opp at bankene realiserer stordriftsfordeler i gode tider når de vokser mye. Digitalisering kan dessuten ha økt fordelene ved å være stor. Digitalisering krever store investeringer, og i flere tilfeller kan IT-systemer bare være lønnsomme om de brukes i stort omfang, se for eksempel Amel m.fl. (2004). Digitalisering kan også øke konkurransen gjennom å gjøre informasjon lettere tilgjengelig, redusere betydningen av fysisk tilstedeværelse og gjøre det enklere å bytte bank.

Ifølge modelleringen kan automatisering og digitalisering bidra til å redusere kostnadsandelen ytterligere fremover. Flere undersøkelser tyder på at banksektoren vil fortsette å investere mye i IT, se for eksempel DNB Markets (2020). I tillegg kan koronapandemien fremskynde digitaliseringen ytterligere, fordi smittevernet styrkes ved mer digital kundekontakt.

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.