Innvandring i Norge har gått fra å være et relativt marginalt fenomen på 90-tallet (se Figur 1) til å bli hovedårsaken bak befolkningsveksten fra midten av 2000-tallet. En innvandrer er definert som en som er registrert bosatt i Norge, men som er født i et annet land. Andelen innvandrere har økt fra 3,5 prosent i 1990 til mer enn 14 prosent i 2018. Store deler av denne økningen er drevet av bølgen av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa som fulgte i etterkant av EU-utvidelsene i 2004 og 2007. Hovedformålet med vår kommende publikasjon i Review of Economic Dynamics er å undersøke hvordan arbeidsinnvandringen har påvirket norsk økonomi og da spesielt arbeidsmarkedet. Flere har tidligere undersøkt arbeidsinnvandringens betydning i Norge fra et mikroperspektiv (isolerte effekter på enkelte grupper og sektorer). Det er imidlertid få som har studert de makroøkonomiske effektene av innvandring, også internasjonalt. Norge er et av få land hvor det finnes lange, kvartalsvise tidsserier for nettoinnvandring, og det legger til rette for den empiriske metoden vi benytter.

Det er krevende å identifisere de makroøkonomiske effektene av arbeidsinnvandring. Beslutningen om å flytte til et annet land for å arbeide avhenger trolig av de økonomiske forholdene i tilflyttingslandet. For å studere effektene av arbeidsinnvandring er det derfor viktig å skille mellom arbeidsinnvandring som er drevet av de økonomiske forholdene i Norge og arbeidsinnvandring som skyldes andre forhold. Eksempel på sistnevnte kan være utvidelsene av EU, regelendringer som gjør det enklere å flytte til Norge for å jobbe og den økonomiske situasjonen i fraflyttingslandet.

Den relativt lange tidsserien for nettoinnvandring tillater oss å inkludere en variabel for innvandring i en Vektor Autoregresiv (VAR) modell. Denne typen modeller er mye brukt for å avdekke makroøkonomiske årsakssammenhenger. I modellen reagerer arbeidsinnvandrere på en rekke makroøkonomiske forhold som driver konjunkturene i Norge. Dette gjør at vi kan studere rendyrkede bevegelser i arbeidsinnvandring som ikke er drevet av spesifikke forhold i norske økonomi.

Det er to nøkkelantagelser som gjør at vi kan studere effektene av arbeidsinnvandring i modellen. Den første er at arbeidsinnvandring har en kortsiktig negativ effekt på lønnsveksten. Vi finner støtte for denne antagelsen i teoretiske modeller og i nyere empirisk forskning på innvandring i Norge (se Bratsberg og Raaum, 2012, og Bratsberg, Raaum, Røed og Schøne, 2014). Den andre antagelsen er at en økning i arbeidsinnvandring har en positiv effekt på yrkesdeltagelsen på kort sikt. Ideelt sett ønsker vi derfor kun å inkludere arbeidsinnvandrere i analysen, uavhengig av geografisk tilhørighet. Siden tidsseriene for kvartalsvis innvandring bare er tilgjengelig på landsbasis, kan vi ikke skille ut arbeidsinnvandring direkte. Vi inkluderer derfor kun innvandrere fra EU/EFTA-land, Nord-Amerika, Australia, New Zealand og Øst-Europa i analysen. Statistikk fra SSB viser at hovedgrunnen til at innvandrere fra disse landene velger å flytte til Norge er for å arbeide og at denne gruppen i gjennomsnitt har høyere sysselsetting og høyere arbeidsledighet enn befolkningen for øvrig, noe som tilsier at antagelsen om yrkesdeltagelse er rimelig. Innvandrere fra landene vi ekskluderer har derimot en sysselsettingsgrad som er lavere enn norskfødte og oppgir at det primært er familiegjenforening eller søknad om asyl som er bakgrunnen for å flytte til Norge. Denne gruppen innvandrere bruker sannsynligvis litt tid på å entre arbeidsmarkedet og det å inkludere dem i analysen ville antageligvis gjort vår antagelse om yrkesdeltakelse ugyldig. Vi pålegger ingen restriksjoner på sammenhengen mellom arbeidsledighet og arbeidsinnvandring.

I Figur 2 presenterer vi de estimerte effektene på BNP, reallønn, yrkesdeltakelse, innvandringsrate[1] og arbeidsledighetsrate av økt arbeidsinnvandring. Arbeidsledigheten avtar relativt raskt og holder seg lav i flere år. Nedgangen i arbeidsledigheten er betydelig og kan indikere at arbeidsinnvandrere og norskfødte utfyller hverandre i arbeidsmarkedet. Lavere samlet arbeidsledighet er ikke nødvendigvis overraskende dersom mange arbeidsinnvandrere allerede har et jobbtilbud når de flytter til Norge. Det som kanskje er mer oppsiktsvekkende er at vi også finner en nedgang i arbeidsledigheten for norskfødte. Ifølge vår analyse ser det derfor ut til at en økning i arbeidsinnvandringen bidrar til at det skapes såpass mange nye jobber at arbeidsledigheten faller, også for norskfødte.

Videre ser vi at effekten på BNP er mer kortvarig enn effektene på yrkesdeltakelse og arbeidsledighet, noe som kan gjenspeile en nedgang i produktiviteten. Når vi inkluderer produksjon per time direkte i modellen, finner vi at en økning i arbeidsinnvandring fører til lavere produktivitet. Denne nedgangen i produktivitet er drevet av en sterk reduksjon i kapitalintensiteten (se Lewis, 2011), mens total faktor produktivitet (TFP) øker litt. Det vil si at produktivitetsnedgangen forklares av at det ikke investeres nok til å opprettholde kapitalandelen i kjølvannet av økt arbeidsinnvandring.

Vi undersøker også arbeidsinnvandringens effekt på andre makroøkonomiske størrelser (figur 3). Noe som ofte diskuteres er hvorvidt arbeidsinnvandring svekker de offentlige finansene. Enkelte hevder at arbeidsinnvandrere kan utnytte de mer generøse velferdsordningene i mottakerlandet. Vi finner imidlertid at økt arbeidsinnvandring reduserer offentlige utgifter på kort sikt men at de øker på lengre sikt. Totalt sett bidrar likevel en økning i skatteinntektene til at effekten på offentlige finanser viser seg å være litt positiv på kort sikt og nøytral på lengre sikt.

Vi finner videre at arbeidsinnvandring ikke har noen effekt på boligpriser og husholdningers kredittopptak. Derfor ser det ut til at arbeidsinnvandring ikke kan forklare oppgangen i boligprisene i Norge de siste tiårene. En mulig forklaring på dette er at en stor andel av arbeidsinnvandrere består av østeuropeiske arbeidere som er aktive i byggenæringen. Denne arbeidskraften kan være en betydelig bidragsyter når det kommer til utbyggingen av nye boliger, mens de sannsynligvis har mindre boligetterspørsel enn norskfødte (i alle fall på kort sikt).

For å oppsummere finner vi at økt arbeidsinnvandring har positiv effekt på arbeidsmarkedet, også for norskfødte og litt negativ effekt på produktiviteten gjennom lavere innvesteringer. Vi finner ingen betydelige effekter på offentlige finanser eller boligpriser. Det er viktig å påpeke at vi studerer de samlede makroøkonomiske effektene av økt arbeidsinnvandring og kan ikke utelukke at enkelte sektorer eller deler av arbeidsmarkedet kommer dårligere ut ved økt arbeidsinnvandring.

[1] Definert som antall innvandrere i prosent av befolkningen mellom 15 og 74 år.