Mange som har ønsket å betale med kontanter, har opplevd at de er alt annet enn tvungne. Mange utsalgssteder for varer og tjenester har nektet å ta imot kontanter. Og mange som sitter med større kontantbeholdninger, opplever at det er vanskelig å få satt dem inn på bankkonto, fordi banker ikke lenger har filialer for mottak av kontanter. 

Så hva betyr det egentlig at kontanter er «tvungent» betalingsmiddel? Eller har det ingen betydning?[1]

At sedler og mynter utstedt av Norges Bank er tvungne betalingsmidler, er en såkalt deklaratorisk regel innenfor rettsområdet obligasjonsrett. Det betyr at partene i en avtale kan bli enige om noe annet, altså at det skal benyttes andre betalingsmidler enn kontanter. Først hvis det ikke er inngått slik avtale, gjelder regelen om tvungent betalingsmiddel. Både betaler og betalingsmottaker kan kreve at betaling skal skje med kontanter når betalingskravet forfaller, først og fremst for å unngå å misligholde sine forpliktelser. Det er dette som er realiteten bak betegnelsen «tvungne» betalingsmidler: Hvis partene ikke har avtalt noe om betalingsmåten, kan både betaler og betalingsmottaker forlange betaling med kontanter, og motparten kan ikke motsette seg det.

Tradisjonelt har det vært vanlig å knytte tvungne betalingsmidler til statens høyhetsrett, nærmere bestemt statens kontroll over pengevesenet. Lovgiver har bestemt hva som skal være pengeenheten i en stat, og så utsteder staten betalingsmidler som skal kunne brukes til alle typer betalinger. Altså: «Den norske pengeenhet er en krone», slik det står i sentralbankloven § 1-9, og allment tilgjengelige betalingsmidler utstedt av staten (sedler og mynter) har status som tvungne betalingsmidler etter sentralbankloven § 3-5. Kall det gjerne «pengehøyhet».

Svekket forbindelse

Det skal sies at forbindelsen mellom statens pengehøyhet og tvungne betalingsmidler har blitt temmelig svak med årene. Bruken av kontanter har i Norge falt til et marginalt nivå, og er for større betalinger i praksis utelukket pga. lovregler som tar sikte på å forhindre hvitvasking. Forhandlere av gjenstander har for eksempel ikke lov til å ta imot større beløp i kontanter enn 40.000, og regler i skatte- og avgiftslovgivningen gjør i praksis næringsdrivende ikke kan ta imot kontantbeløp større enn 10.000 kroner. Og staten selv vil som den store hovedregel hverken betale med kontanter for egne forpliktelser eller godta kontanter for innbetaling av skatter og avgifter.

Det hører med til bildet at regelen om tvungent betalingsmiddel egentlig ikke har særlig betydning som deklaratorisk regel heller. Etter norsk lovgivning har betalingsmottaker en såkalt anvisningsrett overfor betaler. Det står i finansavtaleloven § 2-1 annet ledd at betalingsmottaker «kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren». Dette betyr at betalingsmottaker kan instruere betaler om å betale med kontopenger (bankinnskudd) helt frem til betalingstidspunktet. Det er først når forfallstidspunktet for kravet har kommet, og partene hverken har gjort avtale om betalingsmåte eller betalingsmottaker har gjort bruk av sin anvisningsrett, at regelen om tvungent betalingsmiddel slår inn. Det er ikke stort.

Forbrukervern

I praksis er situasjonen i Norge at tvungent betalingsmiddel bare har betydning som forbrukervern. Forbrukere har nemlig en ubetinget rett til å betale for varer og tjenester med kontanter i lokalene til selger. Dette er slått fast i finansavtaleloven § 2-1 tredje ledd. Som andre forbrukervernregler er dette en lovregel som partene ikke kan avtale seg bort fra til ugunst for forbrukeren, f.eks. ved at selger setter opp skilt om at det bare kan betales med kort. Dette kalles preseptorisk lovgivning. Forbrukerens rett til å betale med kontanter er begrenset til beløp opp til 20.000 kroner. Retten er dessuten sanksjonert. En selger som nekter å akseptere kontanter som betaling etter bestemmelsen, kan ilegges et overtredelsesgebyr etter finansavtaleloven § 7-2 annet ledd.

Tvungent betalingsmiddel har altså reell betydning i forbrukerforhold. Det hører med til bildet at banker er forpliktet til å «motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter», slik det står i finansforetaksloven § 16-4 første ledd. Som bankkunde kan en forbruker sette inn og ta ut kontanter, og disse kan brukes til å betale for varer og tjenester i salgslokaler. Sedler og mynter har derfor stor betydning i forbrukervernretten.

EU-retten

I land utenfor Skandinavia er kontantbruken adskillig større. Betydningen av tvungent betalingsmiddel som rettsbegrep kan også ha en noe annen betydning. I EUs økonomiske og monetære union er tvungent betalingsmiddel – «legal tender» – et såkalt EU-autonomt begrep knyttet opp mot euro. Det betyr at begrepet skal forstås likt i hele den økonomiske og monetære unionen, og at det som utgangspunkt ikke reguleres av nasjonal obligasjonsrett. Det er også begrensninger på hva nasjonalstatene i unionen kan bestemme om når det kan betales med kontanter og ikke. EU-domstolen slo dette fast i en dom fra 2021 (C-422/19 - C-423/19 – Hessischer Rundfunk). Begrepet «legal tender» er benyttet i TFEU (Traktaten om den europeiske unions funksjonsmåte) art. 128 nr. 1, og tolkingen av begrepet ligger eksklusivt hos EU, ikke nasjonalstatene. Domstolen la stor vekt på at traktaten gir sentralbanken enerett til å utstede tvungent betalingsmiddel, og at bruk av kontanter er del av sentralbankens virkemidler.

I EU-retten kan det formelt sett ikke skilles mellom betydningen av tvungent betalingsmiddel som hhv. deklaratorisk regel og forbrukervernregel som ikke kan fravikes. Utgangspunktet er at betalingsmottaker alltid har plikt til å akseptere kontanter, uansett om betalingsforpliktelsen er avtalebasert eller lovpålagt. I praksis blir forskjellen fra norsk rett likevel ikke så stor. Statene har adgang til å regulere praktiske forhold ved betalinger, og avtaleparter kan avtale annen betalingsmåte enn kontanter.

Digitale kontanter

I EU kan vi si at forbindelsen mellom pengehøyhet og tvungent betalingsmiddel er sterkere enn hva tilfellet er i Norge. Kan hende bør også vi revurdere forbindelsen? Spørsmålet er i hvert fall aktuelt hvis det i fremtiden skulle bli aktuelt å utstede digitale sentralbankpenger til publikum. Dette vil være betalingsmidler som utstedes av sentralbanken, og som publikum kan anvende omtrent som kontanter, populært kalt «digitale kontanter». Slike digitale kontanter vil kunne bli en ny type tvungent betalingsmiddel. Hvis dét skjer, vil forbindelsen mellom statens pengehøyhet og tvungent betalingsmiddel fremstå klarere enn hva tilfellet er i Norge i dag.

Fotnote

[1] Forfatteren har nylig publisert en juridisk fagartikkel om samme tema med tittel Tvungent betalingsmiddel – pengehøyhet, bakgrunnsrett og forbrukervern. Denne er inntatt i Ivar Alvik, Finn Arnesen, Ane Sydnes Egeland og Dag Michalsen (red.), Om nasjonens forfatning – Festskrift til Ola Mestad på 70-årsdagen 8. desember 2025 (Oslo 2025) s. 455-472.

Bankplassen er en fagblogg for ansatte i Norges Bank og deres medforfattere. Synspunktene og konklusjonene som kommer til uttrykk reflekterer forfatternes syn, og er ikke nødvendigvis representative for Norges Bank