Betalingsformidling fra hest og kjerre til pc og mobil 

Da det norske Postvesenet ble etablert i 1647, ble utvalgte bønder pålagt å frakte post. Posten ble fraktet langs fastsatte ruter etter stafettprinsippet, der hver postbonde hadde ansvaret for én strekning, som regel rundt to mil. Jobben var ikke uten risiko, for blant brevene fantes også verdisendinger, ofte med kontanter.

Natten til 12. februar 1830 la postbonden Jørgen Hammerseng ut på sin faste strekning fra gården sin i Fåberg til neste postgård, som var Moshus i Øyer. I postvesken var blant annet en stor konvolutt til Det Gudbrandsdalske Musketerkorps med 356 speciedaler og 60 skilling. Dette var et betydelig beløp, tilsvarende månedslønnen til over 40 arbeidere. På veien ble han møtt av en rufsete fyr ved navn Martin Pedersen. Pedersen overfalt postbonden, stakk ham med kniv og stjal pengene i konvolutten. Postbonden Hammerseng døde av skadene han fikk, og fikk ikke sagt hvem som hadde overfalt ham. Men ved hjelp av vitner, blodspor og funn av de stjålne pengene hjemme hos Pedersen fikk lensmannen oppklart saken. Dommen for postran og drap var svært streng: Pedersen ble dømt til halshugging, steile og hjul. Det var siste gang en som skulle henrettes i Norge ble lagt på steile (påle). Den harde straffen hadde som formål å avskrekke andre fra å prøve noe lignende.[1]

Etter flere slike grove postran med døden til følge tidlig på 1800-tallet, besluttet myndighetene i 1837 å ansette såkalte postførere som skulle følge posten langs ruten, og de ble utstyrt med våpen. Et fryktet og effektivt våpen for postførerne var den såkalte postførervergen – både stikkvåpen og skytevåpen i ett. Sabel og pistol var også vanlig. Med bevæpnet vakt ble sikkerheten i post- og betalingsformidlingen merkbart bedre. At myndighetene ansatte bevæpnede postførere vitnet om at sikkerheten sto i høysetet når penger og andre verdifulle forsendelser skulle fraktes.

I tillegg til å være forholdsvis sikker, var posten i lang tid den mest effektive måten å sende penger på i Norge. Alternativet var å reise selv med pengene i lomma. Men posten var ikke spesielt rask sammenlignet med i dag. Fra Oslo tok det rundt en uke til Trondheim, Bergen og Stavanger, og vesentlig lenger tid til Nord-Norge.

Gjennom 1900-tallet gjorde ny teknologi post- og betalingsformidlingen gradvis raskere. Først via tog, så bil, og seinere fly. Hopper vi frem til i dag, ser vi tydelig hvor fundamentalt den underliggende infrastrukturen for å overføre penger har endret seg. I dag gjør landsdekkende digitale kommunikasjonsnettverk det mulig å overføre penger over hele landet på få sekunder med noen få tastetrykk på PC eller mobil.

Kostnadene ved pengeoverføring er betydelig redusert. På 1800-tallet var prisen for en verdisending med posten høy - det kunne tilsvare mange timers arbeid for bønder og arbeidsfolk. I dag er det ikke noe gebyr for en enkelt digital pengeoverføring fra konto til konto. Den samlede samfunnskostnaden for ulike typer betalinger er likevel ikke null.  Norges Bank beregner med jevne mellomrom samfunnskostnadene ved ulike typer betalinger. Sist vi beregnet enhetskostnaden - med utgangspunkt i data fra 2020 - kostet en betaling i gjennomsnitt rundt 7 kroner og 50 øre.

En grunn til at enhetskostnaden er relativ lav, er at vi gjennomfører svært mange elektroniske betalinger i løpet av et år. Figuren viser en oversikt over hvor mange betalinger som gikk mellom ulike sektorer i samfunnet når vi sist beregnet dette i 2020. Betalingene som skjer hyppigst, er fra privatpersoner til bedrifter. Mange av disse er kortbetalinger i butikk. Det fører oss til et annet poeng: Måten vi betaler på har også endret seg mye siden 1800-tallet.

På begynnelsen av 1990-tallet ble BankAxept lansert som et felles kortsystem av norske banker. Tidlig på 1990-tallet ble over 80 prosent av betalingene i butikk fortsatt gjort med kontanter. Men bankene fjernet etter hvert gebyrene for kortbruk, og gjorde det mer attraktivt å bruke kort fremfor kontanter og sjekk.

Samarbeid mellom banker med å fremme kortbetalinger har bidratt til at Norge i dag ligger i verdenstoppen når det gjelder bruk av digitale betalingsløsninger. I dag utgjør kontanter bare noen få prosent av betalingene i butikk.

Tidligere ble overføringer mellom privatpersoner i stor grad gjort med kontanter eller i nettbanken. Vipps tok raskt over dette segmentet etter lanseringen i 2015. Over 80 prosent av overføringer mellom privatpersoner skjer nå med Vipps. Overføringene skjer i stor grad fra konto til konto i sanntid.

Apple åpnet i fjor for at andre betalingsapper enn Apple Pay kunne bruke den kontaktløse NFC-teknologien i iPhone. Det ble derfor mulig å betale kontaktløst med Vipps i butikkene fra slutten 2024. Samtidig åpnet DNB og Eika-bankene opp for at deres kunder kunne bruke Apple Pay ved betaling i butikk. Det har gitt en kraftig økning i bruken av mobilbetaling.

I første halvår 2025 utgjorde slike betalinger rundt 30 prosent av alle betalinger i fysiske butikker, og det er grunn til å tro at andelen vil fortsette å vokse.

Overordnet har vi gått fra et kontantbasert samfunn, der penger ble sendt i posten med hest og kjerre, til et av verdens mest digitaliserte betalingssystemer der penger kan overføres raskt og rimelig.

Beredskapsarbeidet har de seneste årene blitt styrket

Gjennom betalingssystemet flyttes hver dag mange hundre milliarder kroner mellom aktører i norsk økonomi. Det er mange som har en viktig rolle for at dette skal skje. Bankene er særlig viktige, men også kortselskaper og teknologileverandører har sentrale roller når penger skal skifte eier.  

Oppgjøret mellom bankene gjøres opp i Norges Bank, som er kjernen i betalingssystemet. I gjennomsnitt gjøres det opp betalinger for 350 milliarder kroner i sentralbankens oppgjørssystem hver eneste dag.

Skulle betalingene stoppe opp, får vi som samfunn raskt store problemer. Derfor brukes det betydelige ressurser på å beskytte systemet mot angrep og andre uønskede hendelser, og det er etablert gode reserveløsninger. Heldigvis er det svært sjelden at systemet stopper opp. Det er som vannet i springen og strømmen i kontakten – vi har vent oss til at det fungerer. Vi merker raskt om det stopper opp..

Betalingssystemet er komplekst, og består av mange aktører og komponenter som er gjensidig avhengige av hverandre. I tillegg er mye basert på at strøm og elektronisk kommunikasjon er tilgjengelig. Fordi store verdier flyttes og oppbevares i betalingssystemet, er banker og deres leverandører attraktive mål for kriminelle og statlige aktører – slik postbøndene var på 1800-tallet.

Nå befinner Europa seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og norske sikkerhetsmyndigheter mener sabotasje mot kritisk infrastruktur er sannsynlig. Et av systemene som kan bli rammet er kommunikasjonsledninger som blant annet brukes til betalinger.

Også klimaendringer gjør at sannsynligheten øker for naturhendelser som kan sette kritisk infrastruktur ut av spill.

Gjennom Totalberedskapsmeldingen fra januar 2025 og Nasjonal sikkerhetsstrategi fra juni 2025 har myndighetene tydelig signalisert at hele samfunnet må bidra til å styrke totalforsvaret. Beredskapen skal styrkes, også i betalingssystemet. Vi må forberede oss på mer alvorlige scenarier enn tidligere, og vi må jobbe tettere sammen med andre myndigheter og næringen.

Myndighetene har vært opptatt av å sikre at betalingssystemet er motstandsdyktig også mot mer alvorlige scenarioer. I 2023 nedsatte regjeringen et utvalg, Betalingsutvalget, og Finansdepartementet en arbeidsgruppe, som begge skulle vurdere behovet for å endre på eksisterende eller innføre nye beredskapsløsninger gitt det nye trusselbildet. Finansmyndigheter og næringen har samarbeidet om tiltakene som nå er foreslått. Det ble foreslått å styrke eksisterende reserveløsninger og å etablere nye. Målet er å forbedre beredskapen slik at betalinger kan gjennomføres selv om deler av infrastrukturen svikter.  

Når det gjelder kortbetaling, har arbeidsgruppen lagt særlig vekt på å forsterke reserveløsningen som er bygget inn i BankAxept. Denne gjør det mulig å betale med kort selv om butikkterminalen er uten kommunikasjonsforbindelse. I dag er denne reserveløsningen beregnet til å fungere i én uke. Det er foreslått at løsningen bør kunne være operativ i inntil fire uker for betaling av nødvendighetsvarer.

Det ble også foreslått at det etableres uavhengig beredskap for bankenes kundedata og kritiske tjenester. Her har Finansdepartementet gitt mandat til en prosjektgruppe som nå skal foreslå hvordan dette kan innføres.

Også når det gjelder interbanksystemer foreslås det at den uavhengige beredskapen i disse systemene styrkes. Oppfølging av forslagene fra arbeidsgruppen pågår nå.

Behovet for styrket beredskap gjelder også hver enkelt av oss. Norges Bank har tre praktiske råd om egenberedskap for betalinger som alle bør merke seg:

Alle bør sørge for å ha flere alternative betalingsmåter tilgjengelig, som flere betalingskort, konto i flere banker og litt kontanter.

Ved at vi alle har flere muligheter til å betale for oss gjør både hver enkelt av oss og betalingssystemet som helhet mindre sårbart.

Avslutning

Mye har endret seg siden postranet i 1830. Vi halshugger ikke forbrytere, og vi sender sjelden kontanter med postkjerre. Men målet er det samme: Betalinger skal være raske, kostnadseffektive og trygge. Og mens det tidligere var nødvendig med væpnede vakter eller pansrede biler når verdier skulle flyttes på, er hovedoppgaven i dag å gjøre digitale betalinger så trygge og effektive som mulig, også i en alvorlig krisesituasjon.  

Fotnote

[1] Egil Thomassen beskriver dette og lignende angrep i detalj i sin bok Postran fra 2017