Hoems lesere er langt fra alene om lure på hva et historisk beløp egentlig utgjør. Ikke sjeldent får banken henvendelser med spørsmål som dreier seg nettopp om hva et beløp fra fortiden tilsvarer i dag. Også bankens egne medarbeidere kan stille seg tilsvarende spørsmål i møte med fremstillinger – faglige så vel som skjønnlitterære – lagt til fortid. Spørsmålet opptar mange.

Å gi mening til gamle tall er både enkelt og vanskelig. Enkelt fordi vi har rimelig gode innfallsvinkler for å belyse hva et beløp eller verdi i fortid representerer, vanskelig fordi vi må finne den innfallsvinkelen som gir best mening. Og det siste er grunnleggende knyttet til hva vi i ønsker å belyse.

Fortid - hva om vi bruker Norges Banks priskalkulator?

I Aftenposten mandag 8. mars 1880 kan vi lese at Nora Bryggeri tilbyr bayerøl til publikum for 1,23 kroner per dusin med halvflasker (0,33). Da finner vi fort frem til at hver flaske kostet 10,25 øre. Ved hjelp av et velkjent virkemiddel, Norges Banks egen priskalkulator, Priskalkulator, kan vi inflasjonsjustere prisen. Da finner vi ut at kostnaden for en flaske øl i 1880 tilsvarer 9,02 kroner i 2025.

Så kan vi stoppe der – med den rene kjøpekraftstilnærmingen. Eventuelt kan vi med utgangspunkt i den komme med noen betraktninger om at bayerøl var skikkelig billig i 1880-årene. En bayer koster i dag atskillig mer enn en knapp tikroning! Følgelig overskyter utviklingen i ølpris over tid kraftig den alminnelige prisutvikling. Vi kan sikkert finne noen årsaker til hvorfor det er slik, for eksempel i et høyere avgiftsnivå eller at øl nå selges primært via detaljist og ikke lenger er tilgjengelig direkte fra produsent.

Men hvor mye klokere blir vi egentlig av svaret? Ikke så mye om vi ønsker å forstå hva prisen på bayerøl betød i en historisk sanntid, hva ofret et øltørst publikum i 1880 for å få tilgang til de leksende dråpene?

Fortid - hva om vi bruker timelønn da og nå?

Utfordringen knyttet til å forstå historisk alternativkostnad er grunnleggende knyttet til at pris bare tar hensyn til en side av samfunnsutviklingen. Mengden tilgjengelig varer og tjenester per innbygger har omtrent tatt 20 gangeren siden 1880.  

For å etablere et fornuftig mål som også tar hensyn til realøkonomisk utvikling kan sammenligning med historisk lønn være et godt alternativ. En slik øvelse er vanskeligere enn for kjøpekraftsberegninger hvor det foreligger en god historisk konsumprisindeks. Vi har gjennom Norges Banks etablering av Historisk monetær og finansiell statistikk for Norge (HMFS), Historisk monetær og finansiell statistikk for Norge (HMFS), tilgang på riktig gode tidsserier for lønn (historical_monetary_statistics_norway_part_2.pdf). Flertallsformen er her viktig: Ennå har ingen laget én representativ historisk tidsserie for lønn som går tilbake til 1800-tallet. For vårt formål er det derfor vesentlig å finne en tidsserie som dekker viktige grupper i fortid og blir forstått i nåtid.

Når vi er så langt tilbake i tid, kan håndverkerlønn fungere som en representativ indikator. Kommer vi inn på 1900-tallet vil faglært industriarbeiderlønn være et mål som gir mening. Gjennomsnittlig dagslønn for håndverkere i 1880 var 2,36 kroner. Den varierte fra 3,58 kroner for murere til 1,88 kroner for skomakere. Med ti timers arbeidsdag, som er i nedre del av anslaget for lengden på en normalarbeidsdag, finner vi raskt ut at den gjennomsnittlige håndverker kunne bytte en arbeidstime mot 2,3 flasker bayerøl. Tar vi median timelønn for en heltidsansatt i 2025 som sammenligning, tar høyde for et vesentlig høyere skattetrykk og en pris i butikk i dag for en halvflaske bayerøl på rundt 25 kroner, finner vi ut at håndverkeren kan kjøpe 9 halvflasker hvis vedkommende jobber en arbeidstime.

Dermed får vi et helt annet bilde av hva ølprisen betød i 1880. Hvis vi bruker Norges Banks priskalkulator, kan vi få inntrykk av at bayerøl var billig i 1880. Bruker vi derimot lønnsnivået da og nå, blir bildet annerledes. Å slukke tørsten med en kald bayer eller to etter endt arbeidsøkt representerer en vesentlig lavere alternativkostnad i dag enn for 145 år siden.  

Poenget med slike øvelser er ikke å kunne sette tre streker under svaret. Det sentrale er det illustrerende eller pedagogiske, å gi mening eller forståelse til tall i fortid.

Fortid - hva om vi bruker velstandsnivået da og nå?

Sommeren 1899 gikk generalkonsul Chr. Christophersen over ende og utløser det vi kjenner som Kristianiakrakket. Dette var Norges første systemiske bankkrise og medførte omfattende konsekvenser i realøkonomien. Booppgjøret viste udekkede utestående for 15 millioner kroner. Om vi bare ønsker å vite hva det representerte i kjøpekraft, kan vi gå veien om banken priskalkulator. Da får vi vite at 15 millioner kroner i 1899 svarer til om lag 1,4 milliarder kroner i 2025. Om vi ønsker – og det er jo gjerne det vi gjør – å få en forståelse av omfanget av det økonomiske sjokket konkursen, sier imidlertid det tallet veldig lite. Vi lever jo i en tid hvor en milliard unektelig ikke er hva det en gang var.

Ved store tall er ofte den beste veien å gå via nominelt bruttonasjonalprodukt. Som sammenligningsgrunnlag har det den kvalitet at den fanger opp både prisutvikling og økonomisk vekst slik at det muliggjør en direkte sammenligning over tid. En fin tidsserie for nasjonalregnskapstall ligger ute bankens side med historisk statistikk (gdp.xlsx). Med et nominelt BNP i 1899 på 1110 millioner kroner finner vi raskt ut at tapene på Christophersen svarte til 1,35 prosent av BNP. For noen vil det være nok. For de mer tabloide vil det være artigere å kunne slå fast at Christophersen tapte 71 milliarder 2024-kroner om du legger BNP inkludert olje, gass og skipsfart til grunn.  Dersom en kun legger fastlands-BNP til grunn, blir tallet 55 milliarder.

Et annen innfallsvinkel for å belyse Christophersens falitt, er å sammenligne med andre, kjente konkurser som er fortsatt er forholdsvis friskt i minnet i alle fall for de som ikke er helt purunge. Tapene da Finance Credit gikk overende i 2002, er beregnet i størrelsesorden 0,8-0,9 promille av nominelt BNP. Christophersens konkurs svarte dermed til 16 ganger tapene i Finance Credit.

Hvordan var det så med Hoems gjeld?

Vi har beskrevet ulike tilnærminger for å forstå tall i fortid:

• Via pengenes kjøpekraft
• Via lønningenes kjøpekraft
• Via andel av økonomien

Hvilket eller hvilke mål vi bør bruke er avhengig av problemstilling, poengene vi ønsker å få frem og hvem som er målgruppen.

Vi begynte blogginnlegget med å lure på hvor stort Hoems tap etter poesifestivalen i 1967 egentlig var. Justerer vi for prisstigningen, utgjør de 3000 kronene i 1967 litt over 38 000 kroner i dagens priser. Ikke et fryktinngytende stort beløp, men fortsatt nok til å gi en 18-åring en smule kaldsvette selv i dag. 

Ser vi på lønningenes kjøpekraft blir bildet litt annerledes. I 1967 var gjennomsnittlig timelønn for faglærte typografer i Osloavisene 14,51 kroner. For voksne menn i fiskehermetikkindustrien var gjennomsnittlig timelønn 8,46 kroner. Avistypografer og hermetikk representerte topp og bunn. Nå var Hoem hverken voksen eller typograf, så spørsmålet er hva kunne en 18-åring oppnå i lønn? La oss for eksemplet skyld anta at han kunne få 6,5 kroner timen for en sommerjobb. Hvis han jobbet 45 timer i uken, som den gang var normalarbeidsuken, ville han da ha måtte arbeide litt over 10 uker for å betale tilbake de 3000 kronene.

Hele sommeren ville ha gått med til å betale gjelden. Og da ville det ikke ha blitt rom for noen bayerøl selv om den i svette og tårer da ikke kostet mer enn et knapt kvarters arbeidsinnsats. For å finne ut hvordan Hoem faktisk løste sitt gjeldsproblem, er det bare låne boken på et bibliotek eller kjøpe den i en bokhandel og lese. God fornøyelse!

Jeg er takknemlig for gode innspill og råd fra Einar W. Nordbø og Jan Fredrik Qvigstad