Grønne lån – bør vi ha mer av det?
«Grønne lån» – lån som gir bedre vilkår til prosjekter med bærekraftig profil – har blitt et nytt tilbud fra norske banker de siste årene. Med sikkerhet i grønne lån kan bankene utstede «grønne obligasjoner» – verdipapirer som kan knyttes til bærekraftige virksomhet. Noen trekker frem grønne lån og grønne obligasjoner som et viktig bidrag til å løse klimaproblemet. Andre er bekymret for at det kan gi feilallokering av kapital fordi markedsføring som «grønt» blir viktigere enn forventet avkastning. Hva er riktig?
Når man skal låne penger, må man dokumentere at man er kredittverdig. Hvis man ønsker å få et «grønt lån», må man i tillegg dokumentere at prosjektet bidrar til å oppfylle et miljømål. For eksempel får norske kommuner grønne lån fra Kommunalbanken, hvis de skal finansiere et skolebygg som er minst 20 % mer energieffektivt enn om kommunen skulle bygget i henhold til dagens byggestandard. Den økonomiske verdien av å søke om et grønt lån er at långiver ofte vil gi bedre betingelser på lånet, normalt i form av lavere renter. Kommunalbanken tilbyr 0,1 prosentpoeng lavere rente på grønne lån. Om lag 7,5 % av bankens utlån er nå grønne. Det er ikke god statistikk på hvor stor andel av utlån til foretak fra private norske banker som blir definert som grønne.
Hvorfor tilbyr banker grønne lån? De grønne lånene kan ha lavere tapssannsynlighet, fordi oppfyllelse av miljømål kan indikere at låntaker tar hensyn til langsiktige utviklingstrekk. Grønne lån kan tiltrekke nye kundegrupper, og styrke bankens omdømme hos kunder og investorer. En annen viktig årsak er at banken kan bruke grønne lån for å utstede «grønne obligasjoner» som banken kan bruke i sin finansiering. Mens det er opp til långiver å definere hva som er et grønt lån, kreves det sertifisering av miljøeffekten dersom grønne obligasjoner skal listes på børs. Norske Cicero er en viktig global aktør i dette arbeidet. Med grønne obligasjoner kan banken tiltrekke nye investorer. Det kan gi bedre finansieringsvilkår. Kommunalbanken anslår å ha fått tilbake om lag en tredjedel av avslaget de gir på grønne lån i form av lavere finansieringskostnad. Over tid kan slik dokumentasjon bli viktigere for å finne investorer, og det kan gi bedre pris.
Per i dag er Kommunalbankene den eneste store norske banken med grønne obligasjoner på Oslo Børs. Også andre norske banker har utstedt grønne obligasjoner, men så langt bare knyttet til grønne boliglån. Fremover kan man tenke seg at flere investorer krever at de som utsteder obligasjoner dokumenterer hvordan prosjektene påvirker miljø og samfunn. Banker som utsteder grønne obligasjoner vil ha enklere tilgang til dette markedet.
Hva er de mulige problemene med grønne lån?
Den direkte kostnaden av å gi grønne lån med lavere utlånsmargin er at långiver, i hvert fall på kort sikt, reduserer egenkapitalavkastningen til fordel en potensiell gevinst på lang sikt. Men banken kan også ha et mål om «bidra til fellesskapet» ved å gi ett prisavslag. I sum kan det gjøre det vanskeligere for bankens eiere å vurdere om ledelsen forvalter kapitalen på en effektiv måte (øker «prinsipal-agent» problemet).
Det er foreløpig ikke etablert noen global standard for hva som «grønt». Det er for eksempel ikke gitt at selskapene som sertifiserer grønne obligasjoner, er de riktige til å sette standard for hva som er grønt på lang sikt. Både bankene som utsteder grønne lån – og investorer som kjøper grønne obligasjoner – må gjøre egne vurderinger av om prosjektet faktisk lever opp til forventningene.
Det er ikke tilstrekkelig at grønne lån gis til gode prosjekter, de må også bidra til å igangsette prosjekter som ellers ikke ville ha blitt gjennomført. Hvis valget av en mer energieffektiv standard hadde skjedd også uten et slikt insentiv, er effekten liten. Eksemplet fra Kommunalbanken viser at den monetære gevinsten for en kommune av å ta opp et grønt lån er moderat, så innsparingen alene utløser neppe vesentlig atferdsendring.
Selv om tilbud av grønne lån skulle bidra til mer miljøvennlige prosjekter, er det en fare for at de kan brukes til villedende markedsføring. Banker og investeringsfond kan beskrive seg som «miljøforkjempere» fordi de tilbyr grønne lån, mens de i praksis bare gjør slike vurderinger for en liten del av sin portefølje. Skal man oppnå en miljøeffekt, er det ikke tilstrekkelig for investorer å fokusere på enkeltprosjekter – man må også se på helheten.
Bør det offentlige fremme bruk av grønne lån?
Statsbanker, som Kommunalbanken, kan gå foran med å etablere nye lånestandarder. Det gjør det enklere for private aktører å følge etter. Så lenge volumet er lite, er kostnaden ved å tilby grønne lån moderat. Skal man allokere store midler gjennom slike ordninger, kan det imidlertid bli vanskelig å måle hvor mye staten bruker på miljøtiltak, og hva den får tilbake i form av mindre utslipp.
Dagens sertifisering gjøres nesten utelukkende på privat initiativ. Foretak kan i stor grad selv velge hvordan de rapporterer sitt avtrykk på miljø og klima. Gjennom rapporteringskrav kan det offentlige bidra til å standardisere og forbedre datagrunnlaget. Det offentlige kan også føre tilsyn og innføre sanksjoner mot useriøse aktører. Tilsyn og standarder kan skape større tillit til at produktene faktisk er grønne og dermed gjøre det enklere å markedsføre dem. Dersom store investorgrupper legger vekt på grønn sertifisering i sine investeringsbeslutninger, blir det viktigere at myndighetene bidrar til at norske finansinstitusjoner kan tilby grønne obligasjoner for å få gunstig finansiering.
Et annet spørsmål er om det offentlige bør støtte opp om grønn finansiering med lavere kapitalkrav. Dagens kapitalregulering skal bidra til å redusere atferd som øker systemrisiko. At et lån er grønt, sier i seg selv ingenting om hvordan det påvirker systemrisikoen. Stempelet som grønt bør derfor ikke påvirke kapitalregulering av et lån. Generelt er det uheldig å bruke samme regelverket for å oppnå forskjellige – og potensielt motstridende – mål.
Bør bankene tilby mer grønne lån?
For å få et grønt lån, må låntaker kunne dokumentere miljøeffekten i prosjektet. Banker som stiller kritiske spørsmål har historisk vært en viktig kontroll av nye prosjekter. Når dokumentasjon av miljøprofil bli en naturlig del av en kredittvurdering og legges til grunn av utstedelse av obligasjoner, vil det også kunne gjelde på dette området.
Med seriøse og kunnskapsrike sertifiseringsselskaper vil bankene måtte dokumentere at de grønne lånene er gitt på godt faglig grunnlag for å kunne utstede grønne obligasjoner. Det vil ha positiv effekt på miljøkompetanse og –bevissthet.
Den viktigste negative effekten av grønne lån er uklare avkastningskrav. Diffuse mål kan føre til at gale prosjekter blir prioritert. Dessuten kan grønne lån bli brukt til å oppnå en markedsføringsgevinst av små tiltak, som tar oppmerksomheten bort fra hvordan de store investeringene plasseres.
Selv med slike «prinsipal-agent» problemer er det vanskelig å se hvorfor mer vekt på grønne lån skulle gi vesentlig feilallokering av kapital. De fleste risikofaktorene knyttet til grønne lån er felles med andre låneprodukter. Kritisk vurdering av hva man kjøper – både hva gjelder finansiell risiko og andre forhold– er en nøkkelfaktor i all investeringsaktivitet, og grønne lån er ikke noe unntak. Riktig utført er det grunn til å tro at flere slike lån vil gi økt bevissthet om miljøkonsekvensene av nye prosjekter. Flere grønne prosjekter vil gjøre det enklere å gi grønne lån. Et marked for grønne obligasjoner med høy omsetning, god dokumentasjon og etablert tilsyn kan bidra til å gjøre det enklere for investorene å ta kvalifiserte beslutninger. I sum er det definitivt et gode.
Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.