Utdyping om styringsrenten

Norges Banks styringsrente var D-lånsrenten fra mars 1986 til mai 1993. Fra juni 1993 har styringsrenten vært foliorenten

Styringsrenten i Norge er i dag renten på bankenes innskudd (opp til en viss kvote) i Norges Bank, også kalt foliorenten. Norges Bank benytter styringsrenten til å gi rentesignal til aktørene i pengemarkedet.

Hvis vi går tilbake til 1980-tallet, er det imidlertid renten på bankenes lån med en dags varighet i Norges Bank, D-lånsrenten, som ble benyttet som styringsrente. D-lånsrenten var styringsrente fra og med 1. mars 1986 og helt frem til likviditetssituasjonen i banksystemet endret seg i 1993 og bankene gikk over fra å ha et lånebehov til å ha et plasseringsbehov i sentralbanken. Helt presist kan vi si at den siste endringen i D-lånsrenten, som Norges Banks styringsrente, ble foretatt med virkning fra 25. mai 1993.

Med virkning fra 14. juni 1993 var det foliorenten, renten på innskudd i Norges Bank med en dags varighet, som ble benyttet til å gi rentesignal til aktørene i pengemarkedet. Fra 14. juni 1993 er det derfor rimelig å betrakte foliorenten som Norges Banks styringsrente.

Nærmere om utviklingen

Fra og med 1. mars 1986 ble dagslånsordningen for de private bankenes lån i Norges Bank kraftig forenklet. Et gammelt trappetrinnsystem for låneordningen ble erstattet av et system hvor bankene kunne låne et begrenset beløp til en gitt rente, kalt D-lånsrenten. Endringer i D-lånsrenten ble oppfattet som et viktig rentesignal fra Norges Bank til aktørene i pengemarkedet. Det er rimelig å betrakte D-lånsrenten som Norges Banks styringsrente fra og med mars 1986 og så lenge bankene var i låneposisjon.

Riktignok ble det i forbindelse med valutauro i begynnelsen av mai 1986 innført midlertidige begrensninger i den nye låneordningen. Det ble innført en begrensning på den ordinære D-lånsadgangen kombinert med muligheter til trekk utover dette til en rente som skulle fastsettes daglig. I perioden 5.-12. mai ble denne renten brukt som styringsrente. Siden også dette var lån med en dags varighet, kan vi jo si at det ble innført en rentetrapp med en lav rente for den ordinære D-lånsadgangen og en høy rente (strafferente) på det marginale D-lånet, først 30%, senere 50%. I Norges Banks rentedatabase er det disse marginale D-lånsrentene som er rapportert for de aktuelle datoene i mai 1986. Etter devalueringen 11. mai 1986 ble marginalrenten satt tilbake til samme nivå som den ordinære D-lånsrenten, og fra 25. juni 1986 ble systemet igjen endret slik at det deretter var bare én låneadgang.

Under valutauroen i november 1992 ble D-lånsrenten økt til 25%. I forbindelse med valutauroen i november og desember 1992 ble det også innført begrensninger i D-lånsadgangen og det ble innført en strafferente på 40 prosentpoeng over D-lånsrenten. Begrensningene ble opphevet da intervensjonsforpliktelsen ble suspendert den 10. desember kl. 11.00. For de aktuelle datoene i november og desember 1992 legger vi merke til at det nå, i motsetning til hva som var tilfellet for de spesielle dagene i mai 1986, er den ordinære D-lånsrenten som er rapportert i Norges Banks rentedatabase. Vi ser imidlertid at de korte pengemarkedsrentene i denne perioden ligger så høyt som mellom 100-200 %, og det kan derfor ikke utelukkes at renten på D-lån i Norges Bank (ved overtrekk av de til enhver tid gjeldende begrensningene i D-lånsadgangen) egentlig burde vært satt 40 prosentpoeng høyere ut fra en forutsetning om at det ble gitt D-lån til en marginalrente som inkluderer strafferente.

Foliorenten og D-lånsrenten danner en rentekorridor som rentene i det kortsiktige pengemarkedet normalt vil ligge innenfor. Etter at bankene sommeren 1993 kom over i innskuddsposisjon er det rimelig å betrakte foliorenten som Norges Banks styringsrente.

Vi kan si ganske presist når dette skjedde. Den siste endringen med D-lånsrenten som styringsrente fant sted med virkning fra 25. mai 1993, da rentekorridoren ble endret fra (6,75-7,75) til (6,75-7,50) gjennom en reduksjon av D-lånsrenten med 25 basispunkter (uten at foliorenten ble redusert tilsvarende). Bredden på rentekorridoren var på dette tidspunktet på sitt aller smaleste, kun 75 basispunkter. Den neste renteendringen fant sted den 14. juni 1993 da rentekorridoren ble endret fra (6,75-7,50) til (6,50-7,50) gjennom en reduksjon av foliorenten med 25 basispunkter (uten at D-lånsrenten ble redusert tilsvarende). Dette var første gangen et rentesignal ble gitt ved å endre foliorenten som etter dette betraktes som Norges Banks styringsrente. Bredden på rentekorridoren økte etter denne endringen til 100 basispunkter. Ved de neste renteendringene ble foliorenten videre redusert, først med 25 basispunkter fra 21. juni, deretter med nye 25 basispunkter fra 28. juni og til slutt med 50 basispunkter fra 3. august. Ved disse tre endringene i 1993 ble hele tiden D-lånsrenten holdt uendret slik at endringene i Norges Banks styringsrente (nå definert som foliorenten) medførte at bredden på rentekorridoren økte til 200 basispunkter. Ved de etterfølgende endringene i styringsrenten ble denne bredden på rentekorridoren opprettholdt ved at D-lånsrenten ble endret tilsvarende ved endringer i foliorenten. I mars 2007 ble bredden på rentekorridoren halvert til 100 basispunkter ved at D-lånsrenten ble redusert med 100 basispunkter uten at det skjedde noen tilsvarende reduksjon i styringsrenten.

I oktober 2011 ble det innført kvoter for hvor store innskudd bankene kunne ha i Norges Bank til foliorentevilkår. Bankreserver i Norges Bank ut over kvoten fikk deretter en rente lik foliorenten minus 100 basispunkter. Endringen medførte at bankene fikk sterke insentiver til å styre likviditeten slik at de unngår å sitte med overskuddsreserver til den lave reserverenten. Etter den siste endringen danner styringsrenten midtpunktet i en rentekorridor med bredde 200 basispunkter med nedre grense lik reserverenten (på innskudd ut over kvoten som får foliorente) og øvre grense lik D-lånsrenten.

Publisert 16. mars 2006 16:09
Endret 16. mars 2015 13:02