1914 - 1945 Pengepolitikk i krisetider
Ved utbruddet av 1. verdenskrig i august 1914 ble Norges Banks gullinnløsningsplikt opphevet. Svingningene i økonomien ble voldsomme. Etter at spekulasjonsbølgen under krigen hadde lagt seg, ble Norge sterkt rammet av de økonomiske nedgangstidene og den etterfølgende bankkrisen. Den skandinaviske myntunionen hadde mistet sin betydning da gullstandarden ble forlatt. Grunnlaget for å gjenopplive myntunionen forvitret etter hvert som det oppsto kursforskjeller mellom mynter utstedt i ulike land. Myntunionen ble i praksis endelig oppløst i 1924 etter at hvert land hadde innført særskillemynt som gyldig betalingsmiddel.
Nicolai Ryggs navn er uløselig knyttet til paripolitikken som ble ført på 1920-tallet med sikte på å gjeninnføre gullstandarden. Etter første verdenskrig ble gullstandarden gjeninnført i de fleste land. Rygg ønsket tilbakeføringen mot pari skulle skje gradvis. Men i Norge ble tilbakeføringen forsinket av de økonomiske nedgangstidene tidlig på 1920-tallet. Den finansielle boblen som var bygget opp under krigen brast nokså umiddelbart etter krigens slutt, da det internasjonale konjunkturtilbakeslaget meldte seg. Dette førte til at et stort antall banker banker fikk store problemer og Norges Bank måtte drive utstrakt krisehåndtering i perioden frem til 1924. Norske kroner svekket seg i denne perioden vesentlig mer enn tilfellet var med svenske og danske kroner.
Sverige var som det første landet tilbake på gullstandarden allerede i april 1924. Britiske pund var tilbake på gullstandarden i april 1925 og nokså umiddelbart etter fulgte flere mindre valutaer som sveitsiske franc og nederlandske gylden. Styrkingen av norske kroner skjøt fart i 1925 og 1926 da forventingene festet seg blant markedsaktørene om at norske kroner skulle tilbake til pari. For at ikke kronen skulle styrkes for raskt, forsøkte Norges Bank å motvirke utviklingen gjennom diskontoreduksjoner i 1924 og 1925.
I januar 1926 endret Norges Bank sin politikk og hevet diskontoen. Kronestyrkingen skjøt fart og det ble høsten 1926 gjort mislykkede forsøk på å bremse kursutviklingen gjennom omfattende valutaintervensjoner. Et valutakonsortium etablert av Stortinget i en hemmelig sesjon i juni 1926 kjøpte opp valuta og solgte kroner i markedet for å dempe kronestyrkingen. Det var likevel ikke mulig å stå imot presset. Etter at kronen i 1927 hadde ligget bare noen få prosent under pari ble det fra 1. mai 1928 gjeninnført innløsningsplikt mot gull til pari kurs.
Men det skulle ikke vare lenge før perioden med gullstandard var over for godt. Innløsningsplikten for norske kroner mot gull ble endelig suspendert den 27. september 1931, en uke etter at gullstandarden ble opphevet for britiske pund. Gullstandarden ble deretter avløst av en toårig periode med flytende kurser før kronen i 1933 ble knyttet til britiske pund og deretter i 1939 til amerikanske dollar som fortsatt var knyttet til gull – altså en gullvalutastandard.
Litteratur.
Klovland, Jan Tore (1999), "Pengepolitisk tennis: To klassiske dobbeltfeil og en ny dårlig serve", i Thøgersen, Øystein (red.), Økonomisk politikk i en turbulent verdensøkonomi, SNF årbok 1999, Bergen, Fagbokforlaget
Straumann, Tobias (2010), Fixed ideas of money. Small states and exchange rate regimes in twentieth-century Europe, Cambridge University Press
Ragna Alstadheim: Exchange rate regimes in Norway 1816-2016. Staff memo 2016/15, Norges Bank