1842 Sølvinnløsning til pari kurs
Lov av 22. april 1842 påla Norges Bank å veksle inn sedler mot sølv til samme kurs (pari) som den gamle rigsdaler species. Med dette hadde man nådd det mål som ble satt når banken ble etablert i 1816.
Det skulle være innledningen på en periode med over 70 år med valutastabilitet, under sølvstandardregime fram til 1873, deretter gullstandard fram til 1. verdenskrigs utbrudd.
I perioden fra 1822 hadde Norges Bank som oppgave å fastsette bankkursen for sølvinnveksling innenfor rammer som var satt av Stortinget. Intervallet for sølvinnvekslingskursen var opprinnelig mellom 175 og 190. De kommende årene justerte Stortinget dette intervallet i retning av pari kurs ved en rekke anledninger (i 1824, 1827, 1836 og 1839).
Dette skapte igjen forventninger om at innløsing av sedler til pari kurs ville bli gjennomført. Speciedaleren styrket seg fram mot 1825. Lav eksport de kommende år gjorde at verdien falt fram til 1832, før utviklingen snudde. Den gradvise styrkingen av speciedaleren bidro til perioder med deflasjon.
Politikken for å føre speciedaleren helt tilbake til pari kurs var omdiskutert. Den fremste kritiker i samtiden var professor Anton Martin Schweigaard som i 1832 argumenterte sterkt for at speciedaleren skulle bli stabilisert på det nivå den da hadde mot sølv, ca. 75% av den lovte verdien. Schweigaards første debattinnlegg var et svar på en avhandling av jernverseier Jacob Aall, som var kritisk til at man ennå ikke hadde oppnådd den stabilitet i pengevesenet som var lovt ved bankens etablering 16 år tidligere
Samtidig hadde trelasthandelen, fiskeriene og andre næringer en god periode. Børskursen på speciedaleren ble derfor stadig høyere. Innenfor det spillerom Norges Bank hadde for å sette vekslingskursen ble den satt slik at man hadde en forsiktig undervurdering av seddelkursen. Dette ble gjort delvis for å begrense sølvinnveksling.
Norge Bank måtte etter dette ha et sølvfond som skulle være tilstrekkelig til å innløse bankens sedler mot sølv. Det viste seg imidlertid at det var begrenset etterspørsel etter sølv. Det var etablert tillit til sedlene, og da var det praktisk å bruke dem.
Litteratur:
Jan F. Qvigstad og Arent Skjæveland: Valutakursregimer - historiske erfaringer og fremtidige utfordringer. I Stabilitet og langsiktighet. Festskrift til Hermod Skånland, Oslo 1994
Ragna Alstadheim: Exchange rate Regimes in Norway 1816-2016. Staff memo 2016/15, Norges Bank
Lars Fredrik Øksendal: The origins of a paper money economy-the case of Norway. Norges Bank, Working Paper 2009/25.