1961 Høy dollarandel

Direksjonen vedtok i 1961 generelle prinsipper for plassering av valutareservene. Gullbeholdningene skulle ikke økes. Amerikanske dollar skulle være viktigste plasseringsvaluta. Plassering i britiske pund skulle i hovedsak begrenses til behovet for arbeidskonti.

Retningslinjene var en videreføring av den praksis som hadde blitt ført etter krigen. Etter at amerikanske dollar hadde overtatt rollen som internasjonal reservevaluta, ble det den viktigste investeringsvalutaen for Norges Bank. Gull hadde mistet sin sentrale rolle i verdensøkonomien. Banken mente også det var bedre å plassere i rentebærende papirer enn i gull. Det ble derfor ikke vurdert som aktuelt å øke gullbeholdningene. Mesteparten av gullet ble solgt i 2004. Det utgjorde da vel 1 prosent av reservene.

På grunn av inntektene fra skipsfarten hadde reservene økt fra 287 millioner kroner før krigen til 452 millioner kroner ved utgangen av 1945. Ved utgangen av 1961 var reservene på 1871 millioner kroner.

Reservene skulle være plassert slik at de til enhver tid kunne møte behovet for likviditet. Forvaltningen av valutabeholdningene ble også brukt for å gjøre det lettere for norsk næringsliv å ta opp lån i utlandet. Dette skjedde ved at det ved plassering av valutareservene i amerikanske banker ble lagt vekt på vedkommende banks utlån til norske foretak. Særlig viktig var den såkalte "Norway Scheme" som ble etablert i 1965 med sikte på å finansiere skip bygd ved norske verft. Denne praksisen ble i ettertid sterkt kritisert fordi det kunne reises spørsmål om Norges Bank, uten at det var truffet beslutning i Stortinget,subsidierte enkeltnæringer. Norges Banks sjefsdirektør, Erik Brofoss, hevdet at ordningen ble etablert etter henstilling fra regjeringen. Ordningen ble avviklet i 1982.

Litteratur:

Bjarne Hansen: Norges Bank - 50 år i New York, Oslo 1993.

Erling Børresen: Norges Gullpolitikk etter 1945. Norges Banks skriftserie nr. 12, Oslo 1983.