1848 Store statslån

Uår i deler av Europa, blant annet i Norge, bidro også til krisen. Dette ga høye kornpriser. Politisk uro forverret situasjonen. Februar-revolusjonen i Frankrike ledet til uroligheter også i andre europeiske land.

Norges Bank var ved lov pålagt å holde et visst forhold mellom sine sølvbeholdninger og utestående sedler. For å oppnå dette, ble det besluttet at sølvvekslingen måtte opphøre. Diskontoen ble hevet fra 5 til 6 prosent, men på litt ulike tidspunkter i de forskjellige avdelingene. I tillegg anbefalte direksjonen at nye lån ikke skulle innvilges. Uten et privat norsk bankvesen bidro dette til ytterligere problemer i næringslivet.

Regjeringen tok opp store statslån i utlandet. Videreformidling av disse bidro til å avhjelpe kredittsituasjonen. Lånene ble gitt til en rente som ble betraktet som høy, i gjennomsnitt 7,5 prosent. Dette bidro til å gjenopprette tilliten. Krisen var overvunnet i 1850.

Norges Bank ble kritisert for sin rolle under krisen. Først og fremst festet kritikerne seg ved at banken ikke gjorde bruk av diskontoen tidligere, og at sølvfondet burde vært styrket for å unngå så sterke innstrammingstiltak.

[Bakgrunnsnotat om norske bankkriser]

Litteratur:

Ola Honningdal Grytten: Financial crisis and monetary expansion. Working paper 2011/21, Norges Bank