Norges Bank

1920

Innstramminger overfor regionale avdelinger

Kort tid etter at Nicolai Rygg hadde tiltrådt som direktør ble det vedtatt retningslinjer for bankens virksomhet som skulle sikre at utlånsvirksomheten skulle holdes innenfor forsiktige grenser.

Blant annet måtte nye større lån forelegges direksjonen. I 1922 kom det regler om sikkerhet for Norges Banks utlån.

Avdelingene hadde tidligere selv tatt stilling til lånesøknader. Under 1. verdenskrig var det gitt lån som savnet økonomisk grunnlag og som ledet til tap for banken. Avdelingene hadde fått advarsler, men hadde enten overhørt dem eller ikke satt seg tilstrekkelig inn i grunnlaget for engasjementene.

Tilsvarende manglende kontroll med utlånsvirksomheten ved avdelingene hadde også skjedd tidligere. I 1859 måtte Bergen avdeling ta tap på engasjementer etter krisen i 1857. Det ble avdekket at Norges Bank hadde støttet enkelte firmaer lenge etter at de var modne for fall.

Også etter krisen i 1874 ble det avdekket at tap som var påført Norges Bank kunne tilskrives feilaktige disposisjoner eller direkte klanderverdige forhold ved enkelte avdelinger. I perioden 1870-88 hadde Norges Bank samlede tap på 3,3 mill. kroner. Dette skyldtes feilaktige disposisjoner ved flere avdelinger.

I en artikkelserie av professor Aschehoug i 1889 ble det hevdet at dette hadde å gjøre med bankens organisasjon. Styret i de lokale avdelinger hadde for få medlemmer, var oppnevnt av Stortinget og svært uavhengige av direksjonen. Dette gjaldt til tross for at det i debatter i Stortinget i 1880 kom fram ønsker om sterkere sentral kontroll med avdelingene, og at Finansdepartementet uttrykte tilsvarende synspunkt i en lovproposisjon i 1882.

Ifølge Rygg valgte direksjonen imidlertid å holde fast ved tidligere praksis. Loven om Norges Bank i 1892 bidro heller ikke å endre dette forholdet.