Norges Bank

1823

Kursen settes mot sølvstandard

Det ble åpnet for innløsning av sedler mot sølv i Norges Bank fra 1. januar 1823. Innløsningen kunne bare skje ved Norges Banks hovedsete i Trondhjem og til betydelig svakere kurs enn pålydende. Det skulle ta nesten 20 år før målet om at sedlene skulle kunne løses inn til sin pålydende sølvverdi ble nådd.

Loven av 1818 hadde pålagt Norges Bank å bringe seddelverdien målt mot sølv tilbake til pari kurs, det vil si at en seddel pålydende en speciedaler kunne veksles inn mot en speciedaler i sølv. Norges Banks direksjon skulle avgjøre når dette kunne skje.

Tidspunktet for å vende tilbake til pari ble imidlertid flere ganger forskjøvet. Det førte til mistillit til speciedaleren, og verdien falt. I tillegg var årene etter 1814 preget av de økonomiske nedgangstidene etter Napoleonskrigene. Krisen ble særlig omfattende for eksportnæringene fordi det også var krise i Europa i denne perioden.

Speciedaleren nådde sin laveste verdi i 1822. Noe måtte gjøres. Stortinget vedtok 15. november 1822 at sølvinnveksling skulle starte fra 1. januar 1823, men til betydelig svakere kurs enn pålydende. Innløsningen kunne bare skje ved Norges Banks hovedsete i Trondhjem, og Stortinget vedtok at overkursen skulle være mellom 75 og 90 prosent. 

Norges Bank hadde som oppgave å fastsette bankkursen for sølvinnveksling innenfor rammer som var satt av Stortinget. Intervallet for sølvinnvekslingskursen var opprinnelig mellom 175 og 190. De kommende årene justerte Stortinget dette intervallet i retning av pari kurs ved en rekke anledninger (i 1824, 1827, 1836 og 1839).

Dette skapte igjen forventninger om at innløsing av sedler til pari kurs ville bli gjennomført. Speciedaleren styrket seg fram mot 1825. Lav eksport de kommende år gjorde at verdien falt fram til 1832, før utviklingen snudde. Den gradvise styrkingen av speciedaleren bidro til perioder med deflasjon.

Politikken for å føre speciedaleren helt tilbake til pari kurs var omdiskutert. Den fremste kritiker i samtiden var professor Anton Martin Schweigaard som i 1832 argumenterte sterkt for at speciedaleren skulle bli stabilisert på det nivå den da hadde mot sølv, ca. 75% av den lovte verdien. Schweigaards første debattinnlegg var et svar på en avhandling av jernverseier Jacob Aall, som var kritisk til at man ennå ikke hadde oppnådd den stabilitet i pengevesenet som var lovt ved bankens etablering 16 år tidligere

Fra 1842 kunne speciedalerseddelen igjen veksles inn til pari kurs. Fra samme tidspunkt kunne sølvinnveksling også skje ved Norges Banks avdelinger i Christiania, Christianssand og Bergen.

Ved inngangen til 1823 var diskontoen 8 prosent i Christiania, men 7 prosent ved hovedkontoret og de øvrige avdelinger. Den falt etter hvert som speciedaleren nærmet seg pari. Diskontoen ble imidlertid ikke brukt særlig aktivt i denne perioden.

Litteratur:

Jan F. Qvigstad og Arent Skjæveland: Valutakursregimer - historiske erfaringer og fremtidige utfordringer. I Stabilitet og langsiktighet. Festskrift til Hermod Skånland, Oslo 1994

Øyvind Eitrheim: Fra Peder Anker til stabilitet i pengevesenet. I Øyvind Eitrheim og Jan F. Qvigstad (red): Tilbakeblikk på norske pengehistorie. Konferanse 7. juni 2005 på Bogstad gård. Norges Banks skriftserie nr. 37, Oslo 2005

Øyvind Eitrheim, Ib E. Eriksen og Arild Sæther (red): Kampen om speciedaleren. Debatten 1832-1836 om paripolitikken mellom Jacob Aall og Anton Martin Schweigaard. Norges Banks skriftserie nr. 50, Oslo 2016.